Med nytt crew til Østen

Neste Østentur fløy jeg med kaptein Carl L. Larsen (Forretningsføreren), annen flyver Furøy (Gribb), navigatør Rolf Sollie (Hallan) , telegrafist Odd Hope (Hellan eller Bob), flight engineer Aalstad (uten tilnavn) og purser Arne Eide (Konsulen). Hvem som laget tilnavn på så mange av crewet vet jeg ikke, men navnene var ofte “slående.” 

Kapteinen, “C.L”, som han mest ble kaldt bygget sitt eget lille fly, så han satt stadig med tegninger av flyet og knasket epler. Han sparte til flydeler av diet pengene, så han var alltid forsiktig med utgifter. Han ble tidlig bitt av flybasillen, alt som 18 åring fløy han seilfly på Gardemoen. Penger til A-sertifikat tjente han på hvalfanst i Sydishavet om vinteren. I 1941 ble han flyelev ved den norske flyskolen Little Norway i Canada og i april 1949 gikk han inn i Royal Airforce i Storbritania. I det siste krigsåret fløy han i RAF’s transportkommando mellom England og India. Frigjøringsdagen i 1945 befant han seg i Karachi. Han var i RAF til han begynte som flyver i Braathens S.A:F.E. i februar l946. Han ble selskapets sjefsflyver, som han var i flere år. 

Han spanderte middag på Unn Søiland (senere gift Dale ) og meg i Amsterdam, kvelden før vi dro østover, (Da glemte han sparingen til flyet sitt!)
Unn fløy en av sine første turer med meg, men denne gangen dro hun på et annet crew. Hun er en flott pike og meget dyktig. Senere vet jeg hun drev sin egen motesalong. Solgte bare ekstra “ raffinerte” klær, så gikk hun over til strikking av Marius-gensere o.a. strikkeplagg som ble en kjempesuksess. Til og med den amerikanske presidenten brukte en av hennes strikkede gensere på golfbanen. 

Vi dro fra Schiphol, Amsterdam, kl 9. Hadde blitt vekket kl. 4.30 for vi skulle egentlig tatt av kl. 7. Vi spiste middag i Rom og fløy til Athen med noen paxer, så til Lydda hvor vi var 12.3o natt. Det ble mange timer før vi kom oss i seng . 

Det ble "sight seeing" med noen paxer neste dag. 

Da vi kom tilbake til hotellet fikk vi høre om et stort innbrudd i en av de engelske bankene. Fire politimenn var blitt meiet ned med maskingevær og tyvene hadde fått med seg 30.000 £, men de hadde mistet 15.000 under kampen. 

Ellers var det ikke noen flere uroligheter denne gang. Men turen ut til Lydda var forferdelig - for en rå-kjøring! Sjåføren kjørte i 100 km/t og saknet ikke farten når vi passerte noen. Det høres kanskje ikke så fort ut i dag, men her var det smale, humpete og svingete veier. En motorsyklist vi passerte ble drept ved en kollisjon like etter vi hadde kjørt forbi. De andre i bilen bak oss hadde sett ham ligge der i veien. 

Fra Lydda fløy vi i et strekk i 14 timer til Karachi. 

Her kunne vi ha sovet lenge, for vi skulle ikke dra før neste aften kl.6. Som vanlig kom den ivrige catering-mannen og vekket oss tidlig på morgenkvisten. Hjerteløs som alltid ! 

Når jeg først var vekket dro jeg inn til byen med 5 av paxene mine. Vi så et sted som het Kalvestown, det ligger ute ved kysten, en slags brogate går ned til havkanten. Her var haver og paviljonger. Et imponerende syn. Litt annerledes enn sist da jeg kjørte alene med sjåføren som gjemte sin sønn i bagasjerommet! 

Vi var tilbake i god tid før vi skulle videre, men rett før avgang fikk vi beskjed fra B.O.A.C. at vi ikke kunne lande i Bombay etter solnedgang! Men etter at kaptein Larsen hadde telegrafert ned dit, ordnet det seg allikevel. Turen tok bare ca. 2 ½ time og det styrtregnet da vi kom dit, så noen solnedgang var det i hvert fall ikke ! 

Av byen så vi ikke annet enn tusener av glitrende lys. Vi bodde på Taj Mahal, som vanlig i Bombay, og hadde en deilig middag med paxene. Stemningen var høy. Vi er som en stor familie nå etter flere dager sammen. Vi har en spansk skjønnhet blant dem, og en stakkars hollender som er helt borte vekk i henne og ikke har sjanser i det hele tatt ! Ellers er det 4 svensker, professor, astrolog og journalist med frue .Et par norske sjømenn og en misjonær. En utrolig blanding til å gå så godt sammen. 

Vi satt ute på altanen etter middagen, hvor det var tak over som beskyttet oss for regnet. 

Vi kom tidlig til Calcutta og skulle heldigvis ikke overnatte her denne gangen. Jeg hadde i friskt minne sist da en inder kom luskende inn på rommet mitt ! 

Vi brukte bare ca. 6 timer til Bangkok. Jeg satt en stund foran i cockpitten og hørte musikk og beundret landskapet. “Sett den på invent”, sa Bob og sang smektende toner inn i mikrofonen. Jeg gjorde et forsøk på å synge jeg også, men da jeg hørte hvor fæl stemme jeg hadde sluttet jeg fort.! 

Så ut som sist i Thailand, bare mer vann. Kanalene langs veien var helt overfylte. Siameserne padlet og badet her. Solnedgangen var skjønn med gjenskinnet i det speil -blanke vannet som dekket rismarkene bortover. 

Som vanlig masse trege hunder i veien. Vi kjørte over en. Det var fælt å se den hyle og vri seg etterpå før den måtte avlives. Agenten vår denne gang var Kalle Kraft. 

Han hadde øreverk og var som rimelig litt ute av humør, men han underholdt oss mens vi spiste. Vi hadde en Tigermilk etterpå. Fin å sove på! Det var den gang! Nå er det vel ikke lov å smake slikt dagen før en skal dra. 

I Hong Kong bodde vi som vanlig på Peninsula Hotel og levet meget godt og luksuriøst. Spøkte ofte med at dette livet kunne vi takke “onkel Ludvig” for ! 

Ubarmhjertige Bob banket på døren min før kl. 10 ! Det var bare å stå opp, dusje og bestille maten til neste dag. Så dro jeg ut for å handle som vanlig og tok fergen over til Vicktoria siden. Her spiste jeg “Tiffin” på Gribbs med Birger Fjellstad (også kalt Bob), to av mine tilkommende passasjerer og konsulen. Madammen hans var enda ikke kommet og slipset hans var ikke så “skrikende” i dag. 

Traff Anne Sofie Wallem og vi gikk en tur rundt i Hong Kong sammen etter lunsj. Deretter ble vi kjørt opp til deres supre villa som ligger høyest oppe på Peaken. Det er en nydelig utsikt herfra som jeg har skrevet om før. Området og fjorden kan minne om Bergen, kanskje derfor det bor så mange bergensere her. 

Vi badet på en nydelig strand rett ved golfbanen hvor foreldrene til Anne Sofie skulle spille golf. Det var noen digre bølger, som vi kastet oss inni og ble skyllet mange meter innover stranden. 

Vi ble hentet av Bob Fjellstad og en venn hjem til deres leilighet lenger ned i ås-siden mot byen. Her fikk vi en deilig middag som kokken deres hadde laget. De bare ropte “boy”, så sto det en tjener ved stolen deres! 
Bilde av Åge Solberg og meg rett før vi skulle til middag og et bilde med utsikten fra Peaken over Hong Kong før skyskraperne kom:

  

De norske unge menn her ute ble mektig bortskjemte. De hadde en “boy” på “hver finger”. En rydder, vasker og en lager mat.  Åge Solberg som jeg ofte traff her ute fortalte at han bare slang fra seg tøyet på gulvet. Neste morgen hang alt rent og nystrøket i skapet ! 

Blant de andre norske var Sjur Lothe og Gunnar Sandborg som jeg også hadde morsomme opplevelser med. Det var til en av disse jeg hadde med tyttebær-syltetøy og gjetost hjemmefra. 

En av de norske gutta skulle gifte seg og jeg ble invitert med på et utdrikningslag som de holdt for vedkommende. Som ventet gikk det livlig for seg med søling på duken, flasker som veltet ut av vinduet o.l. Men jeg tror det hjalp verten litt at det var en norsk pike tilstede. Jeg la nok en viss demper på de “glade nordmenn”.

Etter middagen hos Bob satt vi ute på terrassen og så på utsikten mot byen med sine glitrende lys og fjorden med en stor gul-rød fullmåne over. Kineserne hadde hatt noe de kalte månefest et par dager tidligere, så de vet nok også å sette pris på måneskinn ! 

Det var et eventyr å ta fergen over til Kowloonsiden i slikt måneskinn. Vi passerte duvende sampaner og andre småbåter, fergebåter og restaurantbåter med strålende fargete lys. 

Neste dag skulle vi fly med paxer til Saigon. Artig å se Vietnam. Det lignet akkurat på Thailand med sine vannholdige rismarker. Flyplassen så ut som alle de andre i Østen. Vi var her bare i en snau time, så det var ikke noe særlig vi fikk se. Fikk bare handlet med meg en flaske med en spennende likør. 

Det hendte at vi landet i Rangoon i Burma på våre Østen turer, og det ble også bare korte opphold. Hadde håpet å se den berømte Burma Road eller Kwai broen, men det ble bare glimt fra luften. 

Kom inn til sentrum her en gang. Det var et yrende liv på gatene slik som i Hong Kong ,ellers snakket de mest fransk her. Jeg traff en franskmann, som hørte at jeg samlet på frimerker. Han fortalte at han kunne skaffe meg noen ekstra sjeldne frimerker, så jeg gav ham min adresse i Norge. Tenk så kom det virkelig et brev etter noen uker hvor alle frimerkene han hadde klistret på var stjålet. Det måtte jo være en i postverket som hadde tatt dem av brevet! For brevet kom jo frem uten frimerkene. Kunne bare se limet etter dem. Dårlig gjort! 

Vi var tilbake i Bangkok og ble møtt av Kalle Kraft og Per Odner som kjørte oss til Ratanakosinder. 

Her bare “dusjet” jeg meg med øsen fra krukken, skiftet og møtte Konsulen (Eide), Gribb (Furøy) og Foretningsføreren (kaptein Larsen) nede i vestibylen. Vi leiet hver vår Trisickle, som vi kappkjørte med inn mot sentrum. Festlig å sitte der tilbakelenet i en stol og se en sykle seg. Vinden blåste avkjølende og herlig. Vi så på gatelivet og inn i alle de rare butikkene samt høre musikken strømme ut fra dem – riktignok fæl kattemusikk. 

Vi handlet litt, så møttes vi igjen på Trokadero Hotel, hvor sønn av en norsk skipsreder holdt stor flott middag for oss og 7 andre norske. Fikk champagne til maten, så dro vi alle til et dansested som het Great World og som hadde et supert orkester. 

Jeg danset hele tiden og moret meg kostelig, særlig i “tempeldansen”! Tok Trisycle hjem sammen med Mr. X. . Han kysset meg brutalt, så jeg gav han en ørefik! Det var bare en refleksbevegelse for jeg vil ikke kysses når jeg ikke er forelsket, og slett ikke mot min vilje. Håper ikke han ble altfor fornærmet! Så ham aldri igjen, skrev jeg i dagboken. 

Neste dag fikk vi beskjed om at noe var galt med “oil-pressure” på Skymasteren, H.A.T.- en, så vi kunne ikke dra før ½ 3 l.t. Men da vi kom ut til flyplassen fikk vi beskjed om at det var bare å dra tilbake igjen for flyet var ikke i orden allikevel. 

Jeg synes turen frem og tilbake er så morsom, for det er så mye å se fra bilen. De siamesiske stråhyttene på ben, kuliene med de store stråhattene ridene på vannbøflene, nakne brune barn som lekte utenfor hyttene blant skabbete syke hunder og de rare båtene de padler oppover kanalene med . 

Dagen etter var alt i orden, så vi dro kl.1. med bare 7 paxer. Spiste bare lunsj i Calcutta før vi dro videre til Karachi. 

Det satt en stor kraftig norsk kar på kjøkkenet hos meg og spiste smørbrød til den store “gullmedalje”. Det var koselig å høre ham fortelle om hytta hjemme på fjellet og om jakten han hadde vært med på i Afrika. 

Overnattet i Karachi. Da jeg kom ombord neste morgen var det ikke gjort skikkelig rent. Det var en ny sur kuli(arbeidskar) , så jeg måtte feie og tømme askebegeret selv. Alt var galt med maten og isen var ikke brakt ombord,. Slike ting skjer av og til, men det ordnet seg til slutt 

Vi hadde fint vær over til Sharsjah i Saudi Arabia, hvor vi landet for å fylle bensin. Her er det stekende sol og gul ørken, så det var godt å komme opp i kjølig luft igjen etter en drøy time. 

Da vi landet på Lydda flyplass hadde ingen fått telegrammet om at vi kom, så vi måtte sitte lenge ombord før vi fikk gå ut. Jeg løp rett bort til restauranten og spurte om noen der kunne hjelpe meg å få tak i catering folket. Deretter ringte jeg til agenten vår, Hans. 

De satte igang og ordnet alt for meg. Fikk bestilt all mat til neste dag før vi kjørte inn til Tel-Aviv. 

Det var ingen forskrekkelser denne gang. Neste dag kom vi avgårde som planlagt, og turen om Roma var som vanlig. 

Jeg hadde ca 20 paxer fra Roma. Da vi fløy over Alpene mot Geneve var alle så bleke og stille. De viste ingen begeistring over det flotte synet av fjellene under oss, enda det var tindrende klart ! Tenkte nok at det kunne være høyden, så jeg gikk inn i cockpitten for å spørre hvor høyt vi fløy. 

Svaret til kapteinen hørte jeg ikke, men jeg fant meg selv sittende på fanget til navigatør Remo! Jeg hadde vært bevisstløs i 5 minutter og sittet med åpne øyne, så Nodeland måtte gå ned fra de 15.ooo fot vi var oppe i for å få liv i meg igjen. Uten trykkabin pleide vi sjelden å gå over 10.000 fot, men det var vel det fine været som hadde fristet til denne høyden. Han beklaget at han ikke hadde gitt beskjed til meg ,slik at jeg hadde sittet stille mens vi var så høyt 

Vi fløy neste dag fra Amsterdam med Dakotaen til Fornebu. 

Mens jeg var hjemme fløy jeg prøvetur med den sist innkjøpte Skymasteren, “Norse Comander” med kaptein Skaara og med direktør Erik Myhre bl. a. 

Dette var like før avgjørelsen om rutekonsesjonen skrev V.G som hadde et billede av oss tre før tuen. Det står at den (Norse Comander) kostet en nett sum av 1.5 millioner kroner. Dette var.29 de juli l948. Men det skulle gå enda et år før konsesjonsturen i august l949.

Comments