Arrestert i Manilla

FØRSTE NORSKE FLY SOM LANDET PÅ MANILA, OG SOM BLE ARRESTERT DER. 

Det var kaptein Søren Skaara , annenflyger Egil Hagen, navigatør E. Johannesen, telegrafist Lars Brun, flight engineer O. Aalstad, purser Eide og flyvertinner Lulle Bjørn Larsen og jeg. 

Vi hadde våre vanlige overnattinger i Amsterdam og Roma.
 

I Roma denne gang hadde kaptein Skaara fått tak i et par billetter til operaen der, og jeg var så heldig å få bli med. Vi hørte “ Il Barbiere di Siviglia“ , hvilket var en stor opplevelse! Operaen her var kanskje ikke så flott innvendig som Scala i Milano, men her var det mange flere tilhørere som det var morsomt å betrakte. Det var et kjent stykke, så her var det ingen som gikk etter første akt! Det var nesten like interessant å se på romerne i pausen . Her pyntet de seg i galla, så mange av damene var et syn å se . Selv hadde jeg bare uniformen på, likeså kapteinen, for noen galla klær hadde vi ikke i koffertene våre. 

Jeg hadde ikke engang en håndveske til pudder, leppestift og kam, så jeg fikk låne lommene til kapteinen. Glemte å få det tilbake av ham den kvelden, så da jeg neste morgen savnet kammen og det andre gikk jeg over gangen til kapteinens rom for å hente sakene mine. Da jeg gikk ut igjen traff jeg selvfølgelig resten av crewet på vei ned! 
Det kunne jo se “slemt” ut om det ikke var for at jeg hadde delt rom med Lulle!. 

Vi mellomlandet som vanlig på veien til Hong Kong og returnerte etter et par dager der. Vi hadde heldigvis bare 12 paxer da vi tok av fra Kai Tak flyplass i midten av september 48, for da vi hadde fløyet et par timer fikk Skaara beskjed om at det var ventet en kraftig typhoon på vår vanlige rute til Bangkok. Derfor gjorde kapteinen det eneste fornuftige, nemlig å nødlande på Manila flyplass på Filippinene. 

Det uventede flyets landing vakte stor oppmerksomhet, og rett etter landingen, skrev Manila Bulletin videre: " CAA hadde fått en viktig melding fra Hong Kong til de lokale myndigheter om å holde igjen flyet. Grunnen var at en CAA mente ruten mellom Hong Kong og Bangkok var “clear” og at det ikke ville skade noen flygning på denne ruten." Videre skrev de at flyet var: “out of the normal procedure in flying”. Da de spurte hvorfor han ikke hadde fløyet rett til Manila sa Skaara at han måtte fly i sikk-sakk på grunn av været. Vi fikk klarering til å dra ved middagstid den 23 september etter å ha vært “arrestert” der en hel uke.
 


Lulle og jeg delte et kjemperom på Manila Hotel, med utsikt utover havnen hvor vi så flere skipsvrak som var bombet i senk under krigen. De lå der med baugen halvveis over vannflaten. På et av skrogene var det tre kroner på blå bunn.( Tydelig et svensk skip). Dette gav en noe dyster stemning mot våre ellers så fantastiske omgivelser. 

Vi bodde om mulig enda mer luksuriøst enn på Peninsula Hotel eller Heliopolis Palace. Hotellrommet var kjempestort og nydelig møblert. Hotellet hadde ved et under sluppet unna bombene og sto helt som før krigen. 

Vi hadde en deilig terrasse ut mot parkanlegget hvor vi kunne sitte og se utover livet på havnen. 

Det ble ikke så meget tid til det, for en norsk familie her ute, kom til oss etterat de hadde hørt om vår “arrest”. De var fantastisk snille til å ta seg av oss. De tok oss med hjem til seg på en herlig middag og ellers viste de oss rundt i byen. 

Manila gikk for å være en av de skjønneste byer i verden før krigen, men japanerne hadde herjet fælt her. De hugget ned de flotte keiserpalmene som sto langs hovedveiene, Ocean Drive og Dewey Bouleward hvor de rike hadde bodd i de flotteste villaer. Nå var husene svartbrente skall og palmene var blitt fjernet slik at de kunne bruke veien som flyplass ! 

Men jeg synes Manila hadde mye sjarm tross alt. Den norske familien vi var hjemme hos bodde i et nydelig hus i en stor palmehave. Da vi senere dro til en danserestaurant fikk vi se byens natteliv. Vi kjørte et stykke inn mot sentrum. På veien så vi noen rare fargeglade jeeper. De fortalte at det var etterlatenskaper etter amerikanerne, som de enten hadde kjøpt eller rappet. Noen av jeepene hadde de prøvd å bygge på så de kunne romme flere passasjerer, og de ble kalt for “jeepneys”. De så ut som noen fargeglade kasser for de var malt i alle regnbuens farger. Det gamle innfødte innslaget var calesasene, vogner med kjempestore jul, trukket av små hester. Vognene var minst like fargeglade som jeepneysene. 

De tok oss frem til en nattklubb som så ut som en av de vanlige i Østen, men etter et par danser spurte en av de norske mennene om jeg ville se noe spennende. Klart jeg ville. 

Han tok meg med bort en mørk gang hvor det var en stor mystisk dør som han banket på. Det ble åpnet en luke midt på døren og en filippinsk mann spurte etter et passord, hvilket han fikk, og døren ble åpnet. Innenfor var der flere forskjellige spillebord hvor det satt ivrige gamblere av alle slag. Noen elegante og andre mer loslitte og skumle typer. Vi gikk bare rundt og tittet på spillene. Det virket litt uhyggelig der inne, så jeg var glad da vi var vel ute hos de andre i danselokalet. 

Vi andre på crewet hadde et eventyrlig opphold her i Manila, men kaptein Skaara stakkar, måtte oppsøke forskjellige kontorer for å få klarert flyet så vi kunne komme oss videre. 
Det gikk som sagt i orden den 23de september, så vi dro ved middagstid vestover. 

Det var på den tiden da vi hadde “den kalde krigen” mellom U.S.A. og Sovjet. Nest siste dagen vi var der fløy det russiske bombefly over Manila og det ble slått stort opp i avisene , så Lulle og jeg satt på hotellrommet vårt og gråt. Trodde aldri vi skulle komme hjem til Norge mer! På avisene her virket det som det var krig igang igjen. Denne gang mellom U.S.A. og Sovjetunionen. 

Men heldigvis på hjemturen hørte vi mindere om dette jo lenger vestover vi kom, og alt virket normalt. Det var godt å være trygt hjemme igjen 

Tror denne forskrekkelsen gjorde at jeg tenkte på å slå meg til ro hjemme. For etter et par Østen turer til, bestemte jeg meg til å ta imot tilbud om å bli dommerfullmektig- frue i Tana i Finnmark!
Comments