Fagstoff‎ > ‎Teori‎ > ‎

Hva er multimediejournalistikk

Vi har lenge hatt fotojournalistikk og radio- og videojournalistikk. Dette er begreper som er godt innarbeidet, og hvor yrkesutøverne har fått en rimelig klart definert plass i medieproduksjonskjeden. Multimediejournalistikk kombinerer flere av disse rollene, og viser til når journalister leverer bilder, video og lyd i tillegg til skrevet tekst. I faget Multimediejournalistikk inkluderer vi alle disse medietypene.


Et vesentlig skille, mellom journalistikk i de tradisjonelle mediene og multimediejournalistikk, er knyttet til det nære samspillet mellom flere medietyper i kombinasjon med interaktivitet – det vil si at brukeren må foreta aktive valg for å få med seg det som fortelles. I praksis betyr det at multimediejournalistikkens arena er på nettet.

Isolert sett skiller imidlertid ikke produksjonen av de ulike medietypene seg ikke vesentlig fra hva journalister har vært vant til i andre medier. Det som kjennetegner multimedie-journalistikkken er hvordan en må tenke på samspillet mellom medietypene når disse skal presenteres. 

Brukermedvirkning

Tidligere arbeidet journalister opp mot en deadline, enten dette fra tidspunktet for når en sending skulle på lufta eller fristen for å sende en sak til setting og videre til trykk.  Når en artikkel var trykket i avisen eller sendingen var over var saken på mange måter et tilbakelagt stadium. Kanskje ble den fulgt opp av redaksjonen neste dag, men dersom  publikum hadde kommentarer til innholdet eller fremstillingen var det lite en kunne gjøre med den opprinnelige presentasjonen av saken. Når en sak presenteres på nett forholder det seg annerledes: brukerne kan ofte komme med innspill i kommentarfelt eller på andre måter, og journalsiten har helt andre muligheter til å følge opp og videreutvikle saken.


Interaktivitet og andre former for brukermedvirkning står til en viss grad i motsetning til tradisjonelle fortellerformer, der seeren kun trenger å være til stede der hvor en film vises vises for å få med seg det som fortelles. Historiene som fortelles kan være de samme, enten det dreier seg om å fortelle via pairmediet eller på web. Det er de tilgjengelige fortellermessige virkemidlene som skiller de to. 


Uttrykks- og linearitetsformer

Tar vi utgangspunkt i tradisjonelle fimatisk uttrykk, så kan disse også inkludere tekstplakater, grafikk og undertekster mm. Men fremdriften i en film er knyttet til filmmediets linearitet - dvs fremvisningen av filmen følger et tidsmessig forløp som er strengt avsenderstyrt. Det er en direkte sammenheng mellom visning og tid, der den tiden seeren bruker på å se filmen. Denne sammenhengen er bestemt av hvordan filmskaperen har valgt å strukturere fortellingen. En skriftlig tekst lar derimot leseren selv bestemme tempoet i selve lesingen, mens en billedlig fremstilling også lar tilskueren bestemme i hvilken rekkefølge de enkelte delene av bildet avleses. 


Et godt eksmpel på hvordan linearitetsformer kan blandes er produksjonen Firestorm, laget av britiske Guardian. Denne produksjonen blir grundigere omtalt i fagstoffet, men kortversjonen er at dette er relativt tradisjonelt fortalt, der elementene i historien blir presentert i sin opprinnelige rekkefølge. Uttrykket er ofte filmatisk, men samtidig bryter denne produksjonen med filmens styrte linearitet, ikke minst ved å gi brukeren en rekke valg knyttet til hvilken rekkefølge scenene spilles av i. Det er også et sterkt samspill mellom stillbilder og video på den ene siden og skrevet tekst på den andre.

I alt er det rundt en time med materiale, dvs en lengde som kan sammenlignes med en tradisjonell dokumentarfilm. Samtidig innbyr alle navigasonsmulighetene til en lesing som gjør at brukeren ofte ikke kommer innom alt, men kan velge en kortere rute gjennom materialet. Et annet interessant trekk ved denne Guardian-produksjonen er at innholdet tappes ut på forskjellige plattformer, blant annet som en egen ebokutgave.


Oppmerksomhet

Den som setter en bok, redigerer layouten i en avis eller på en nettside, eller komponerer et (video)bilde har en rekke virkemidler til rådighet, som kan påvirke hvilke elementer som tiltrekker seg oppmerksomhet. Eksempler er f eks typografi og layout i en skriftlig tekst, mens et bilde eller grafisk uttrykk kan styre betraktningen ved hjelp av komposisjon, fargebruk og lyssetting etc. Både tekst og bilde kan med andre ord utformes på en måte som kan påvirke opplevelsen. I et interaktivt medium gis brukerne flere friheter. Det betyr at den som skaper uttrykket må tenke gjennom hvilke valg som skal presenteres for brukeren, og hvordan disse leder oppmerksomheten i samspill med alle de mer tradisjonelle virkemidlene. Dette medfører selvsagt utfordringer i det en skal kombinere ulike medietyper, men det byr også på muligheter som kan brukes til å gi publikum en rikere opplevelse.


I det en introduserer ulike former for interaktivitet økes kompleksiteten, og det blir i praksis umulig å skape en helt forutsigbar brukeropplevelse. Selv svært enkel interaktivtet bryter med den lineære presentasjonsformen som kjennetegner de tradisjonelle mediene. 


Et eksempel, som også byr på en historisk parallel, kan være det miljøet som skildres  i den interaktive dokumentaren The Whale HuntSammenlignet med Firestorm (omtalt ovenfor) er denne produksjonen holdt i et dristigere formspråk. De enkelte elementene er stort sett fotografier og skrevet tekst, men grensesnittet som dette presenteres i er ganske ulikt det vi kjenner fra tradisjonelle journalistiske fremstillingsformer. Dette kan kanskje heller ikke kalles multimediejournalistikkk – skaperne kaller det et eksperiment med historiefortelling.


Tekstplakaten gjenfødes

Den første helaftens dokumentarfilmen var Robert Flahretys Nanook of the North, fra 1922. Filmen som sådan har ikke så stor relevans for feltet multimediejournalistikk, med ett viktig unntak: datidens stumfilmer gjorde omfattende bruk av tekstplakater, siden de ikke kunne bruke reallyd eller kommentarstemme. Dette er en uttrykksmåte som kommer tilbake på nett, om enn i litt andre former.

Multimediejournalsitikken kommer fra avisenes formidlingstradisjon, og det er i all hovedsak pressen som driver denne sjangeren fremover. Det betyr at vi også befinner oss i avisenes lesetradijon, der innholdet ofte konsumeres på offentlige steder. I slike sammenhenger er det absolutt formålstjenlig å presentere informasjonen på måter som ikke er fullstendig avhengig av lyd.


Kreativ destruksjon

Begrepet "kreativ destruksjon" ble introdusert av økonomen Joseph Schumpeter for å beskrive hvordan innovasjoner forårsaket ulikevekt, og brudd med den rådende markedsstrukturen. Dette begrepet har senere blitt benyttet for å betegne de  pågående endringene innen mediefeltet. Her er destruksjonen knyttet til at aktørene tilpasser seg den teknologiske utviklingen i et forsøk på å skaffe seg et forsprang i forhold til konkurrentene

En konsekvens av denne destruksjonen er nedleggelser eller reduksjon i antall arbeidsplasser, spesielt i bedrifter som ikke takler endrede rammebetingelsene. I vår sammenheng er det imidlertid vel så interessant å se på hvordan "destruksjonen" forårsaket av ny teknologi fortrenger tradisjonelle formidlingsformer og fremhever nye. Mobiltelefoner og nettbrett som formidlingsplattformer er kanskje det mest åpenbare, som kan knyttes til multimediejournalistikken.


På bransjenivå handler kreativ destruksjon i mediebransjen om hvordan tilbydere og konsumenter gjensidig påvirkes av de teknoiologiske endringene. Det oppstår også en egen dynamikk, et samspill mellom tilbud og etterspørsel, som kan forsterke de prosessene som kan tilskrives teknologien. Som en følge av endringene på bransjenivå skjer det en kontinuerlig tilpasning av produkter og produksjonsprosesser på bedriftsnivå og helt ned på individnivå. Disse tilpasningen krever ny og/eller endret kompetanse knyttet til produksjon, distribusjon og markedsføring.


Dette henger sammen med et annet begrep, det som gjerne kalles "disruptiv innovasjon". Nok en økonom, amerikaneren Clayton Christensen, forklarer og eksemplifiserer hvordan eksisterende aktører med de "beste" løsningene blir utkonkurrert av nye aktører. Poenget er ikke konkurransen i seg selv, men at de nye aktørene kommer på markedet med det som i utgangspunktet kan synes som dårligere løsninger. Disse løsningene har helt andre egenskaper, og endres de mye raskere. Dermed ender disse løsningene opp med å utkonkurrere de som tidligere dominerte markedet.


Når vi knytter "kreativ destruksjon" og "disruptiv innovasjon" til introduksjonen av multimedia og nettdistribusjon, ser vi at dette påvirker journalistikken og mediebransjen på alle nivåer: fra hvordan markedene endres helt ned til hvordan enkeltpersoner arbeider.