Fagstoff‎ > ‎

Teori

Sist endret 25. juli 2013



Leseveiledning:
På denne siden finner du en introduksjon til fagets "teoridel", dvs den faglige delen som er knyttet til hvordan vi kan forstå de nye nettmediene og se dette i forhold til hvordan multimediasjangerene har utviklet seg.

Teoridelen består av nettekster (se oversikten i menyen til høyre) og trykt pensum.



For å knytte teori til multimediejournalistikk, kan et bra sted å begynne være den britiske sosiologen Anthony Giddens. Han la vekt på hvordan moderne mennesker har tilegnet seg nye forhold til tid, noe som blir særlig tydelig i møtet med nye teknologier. Med den industrielle revolusjon og den senere modernsimen fikk vi et tydelig skille i tid og rom: på den ene siden fikk vi arbeid, knyttet til en offentlig sfære, på den andre siden fant vi fritid, knyttet til en privat sfære. Disse skillene var ganske bestandige gjennom et drøyt hundreår, men blir delvis brutt ned når samfunnet blir stadig mer konsentrert om informasjonsutveksling. Spesielt mediebruken, slik denne har utviklet seg de siste tiårene, gjør at det i stadig mindre grad er forskjell på det offentlige og det private.


Medieutvikling 1989 - 2012



Oppslutningen om papiravisene holdt seg høy siden 1960-tallet og nådde en topp i 1996. Siden den gang har bruken fallt markant, mens nettavisene får stadig større oppslutning. Bruken av TV og radio har holdt seg forholdsvis stabilt i perioden. utviklingen går imidlertid raskt, og særlig når det gjelder TV er strømming via Internett i ferd med å bli en betydelig konkurrent, både via datamaskiner og mobile enheter.

Kilde: Prop. 142 L (2012–2013) Endringer i medieeierskapsloven
For drøyt ti år siden, under den såkalte dot-com-tiden, var forventningene til utviklingen av nettmediene svært store. På noen områder har bruken av nettet medført svært store endringer, men det synes samtidig klart at vi fremdeles er inne i en brytningstid der forholdet mellom hvilke medier folk bruker tid på fremdeles er i endring. Nettet har blitt allemannseie, og legger dermed nye premisser for sosiale og kulturelle kommunikasjonsmønstre. Ikke bare knyttes mennesker til hverandre på nye måter, men digitaliseringen bidrar også til å endre institusjonelle grenser mellom medieformene. I dag er det umulig å tenke på radio, fjernsyn og avsier uten samtidig å ta hensyn til hvordan en kan utnytte nettet. Med dette endres også forholdet til brukerne, forholdet mellom mediene endres og forholdet mellom de tradisjonelle tegntypene og symbolformene arter seg anderledes enn før, og de forstås på nye måter.

Svært mye har skjedd i løpet av noen tiår, men det kan likevel synes som om de fortellermessige endringene ikke har blitt så gjennomgripende som mange av visjonærene så for seg på 1990-tallet. Selv om Internett og World Wide Web spesielt har ført til massive forandringer i mange bransjer er det fremdeles slik at det meste av det som publiseres på Web er skrevet tekst. Og ser vi på de forholdet mellom kommersielle aktører og amatører er det fremdeles slik at de mest toneangivende medienene benytter kommunikasjonsformer som er dominert av sentralisert produksjon av et ensartet innhold, som formidles til et massepublikum - det som i pensumboken Tekst 2 null beskrives som kommuniksjonsmønsteret transmisjon (overføring).

VG på papir, nett og mobil - 1997 - 2013



Figuren viser utviklingen i oppslutning om avisen VG på henholdsvis papir, nett og mobil. Vi ser en sterk vekst på nett fra første halvdel av 1990-tallet, en tilsvarende reduksjon av oppslutningen til papiravisen fra 1995, og en stor vekst på mobil i 2012.

Kilde: Prop. 142 L (2012–2013) Endringer i medieeierskapsloven
I dag er virkeligheten en annen, men forventningene til den tekniske utviklingen synes fremdeles å være sterkt knyttet til ideer om at mediene vil bli revolusjonert av ny teknologi. Flere har spådd at nettet ville bety slutten for journalistikken, og fremdeles er man opptatt av hvordan ny teknologi vil kunne endre de betingelsen som pressen fungerer under.

Forandringer tar imidlertid lang tid. Dette skyldes selvsagt en rekke forhold, men den fremste årsaken er at det tar mye lenger tid å endre kultur enn å endre teknologi. Selv om PCer og annet digitalt produksjonsutstyr åpner helt nye muligheter, tar det lang tid før de fleste tar disse mulightene i bruk. Derfor er fremdeles bruk av multimedia, hypertekst og interaktivitet temmelig sjelden, både innenfor journalistikk og ulike dokumentarsjangre.

Når vi tar i bruk ny teknologi kan det samtidig være nyttig å huske på at medieteknologiene har endret seg en rekke ganger de siste hundre årene. Fjernsynet førte ikke til at filmen forsvant, radio tok ikke livet av konsertopptredener og papirmediene lever i høyeste grad videre, selv om det leses stadig mer på ulike datamaskiner. Selv om nye tekniske løsninger forandrer måte vi produserer og kommuniserer på, så er endringene sjelden så rask radikale som mange spåmenn syntes å tro. Og ikke minst, teknologiene får gjerne andre bruksmåter enn hva man kanskje så for seg.

Den britiske forfatteren Douglas Adams’ skrev om How to Stop Worrying and Learn to Love the Internet (i Sunday Times, 1999). Fritt oversatt hadde han dette å si om forholdet mellom mennesker og vårt forhold til ny teknologi:

Jeg regner med at også tidligere generasjoner også fikk høre syting og klaging, etter oppfinnelsen av TV, telefonen, kameraet, kinoen, radioen, bilen, sykkelen, trykkekunsten, hjulet og så videre. Man skulle jo tro at vi etterhvert ville lære hvordan teknologiutviklingen fungerer:
    • Alt som allerede fantes i verden da du ble født er helt normalt.
    • Alt som er blitt oppfunnet fra da du ble født til du fylte tretti er spennende, kreativt og med litt flaks kan du skape deg en karriere ut av det.
    • Alt som er blitt oppfunnet etter at du fylte tretti er i mot naturens orden og begynnelsen til slutten for sivilisasjonen slik vi kjenner den, inntil det har funnets i omtrent ti år og gradvis viser seg å være OK.
World Wide Web har allerede hatt tyveårsjubileum, og om Adams fremdeles hadde vært blant oss ville han kunne nikke bekreftende: weben har i dag blitt allemannseie. Samtidig utvikles det stadig nye bruksmåter, noe som krever tilvenning. Noe tas raskt opp i samfunnet, mens andre ting tar lengre tid.

Sakte men sikkert oppdager flere at de ved hjelp av ny teknologi kan begynne å produsere på nye, raskere og dermed rimeligere måter. 


Et bilde på dette kommer tydelig til uttrykk når vi tar en titt på artister som f eks Jarle Bernhoft. Ved hjelp av sequencere tar han opp sin egen stemme og ulike instrumenter, og kan på den måten skape et lydbilde som om han var et helt band. Det hele er selvsagt godt innøvd, men ikke desto mindre imponerende når det blir fremført live. 


Så dersom du tenker “her skulle vi vært flere” – send en tanke til Bernhoft, og planlegg bedre neste gang.


 Noe av det som kanskje forandres langsomst er hvordan vi forteller historier. Det vi gjerne kaller den aristoteliske modellen lever derfor fremdeles i beste velgående, noen tusen år etter at den ble skapt. Multimedia, hyperlinking og interaktivitet skaper riktignok helt nye fremstillingsformer, men de underliggende strukturene endres ikke like mye. Derfor vil det alltid være mye å lære av tidligere tiders formidlere.


Den aristoteliske dramaturgimodellen

Den dramaturgiske modellen som Aristoteles presenterte i Poetikken bygget opp en fortelling i tre akter: begynnelse, midte) og slutt. Denne strukturen kalles gjerne for fortellingens plott, og vi møter ofte denne i såvel langfilmer, som bøker og kortere reportasjer:


  1. Begynnelsen 
    introduserer fortellingen med et 
    anslag og en presentasjon.
  1. Anslaget introduserer oss kort for hovedkonflikten i fortellingen.
  2. Presentasjonen introduserer hovedkarakterene, forholdet mellom dem og det miljøet hvor handlingen utspilles.

  1. Midten 
    består av en 
    opptrapping, og en dramatisk topp
  1. Opptrappingen fokuserer på det som presenteres som hovedkonflikten. Hovedpersonen (protagonisten) møter hindringer og spenningen bygges gradvis opp mot et foreløpig klimaks, der fortellingens hovedkonflikt gir hovedpersonen maksimal motstand.

  1. Slutten
    gir oss fortellingens endelige 
    vendepunktklimaks og avrunding.
  1. Hovedpersonen bygger seg opp mot fortellingens endelige vendepunkt, der det ikke er noen vei tilbake, før fortellingen når et klimaks. Klimaks presenterer en løsning på fortellingens hovedkonflikt. Straks konflikten er løst, så blir balansen gjenopprettet i  form av en kort avrunding.


I en artikkel om journalistikk og nye medier trekker journalistikkforskeren Steen Steensen fram tre forhold, knyttet til ny medieteknologi, som de mest betydningsfulle for journalistikk i nye medier. De tre forholdene er hypertekst, multimedia og interaktivitet. Når det gjelder den siste kategorien kan en skille mellom interaktivitet og interaksjon. Interaktivitet (begrepet har et teknisk utgangspunkt) handler da om ulike former for handlinger som skjerm mellom datamaskin og bruker, mens interaksjon (begrepet har et sosiologisk utgangspunkt) handler om mellommenneskelig kommunikasjon, der datamaskinen er et hjelpemiddel. For å holde begrepene litt fra hverandre kan vi i vår sammenheng snakke om sosiale bruksmåter, i stedet for bare å snakke om interaksjon.



Sosiale bruksmåter og interaktivtet henger sammen. Et kommunikasjonssystem bør gi et positivt bidrag til kommunikasjonen mellom brukerne. (Illustrasjon fra The Computer as a Communication Device – J.C.R. Licklider and Robert W. Taylor)

Hypertekst

Hypettekster blir vanligvis forstått som multi-lineære tekster. Det betyr at de kan leses på mange måter, som et resultat av brukerens valg. Tekstene kan bestå av alt som lar seg gjengi ved hjelp av en datamaskin (skrevet tekst, bilder, lyd, video etc). Det som skiller hypertekster fra de fleste andre er at de er bygget opp av deler (noder) som er koblet sammen ved hjelp av hyperlinker. Ved å klikke på pekere i teksten kan brukeren aktivisere linkene, og på den måten navigere i teksten. På web defineres dette med kodespråket HTML (se Introduksjon til HTML).

Begrepet ble først brukt av Ted Nelson , som i en artikkel fra 1965 (A File Structure for the Complex, the Changing,and the Indeterminate) hvor han beskriver hypertekst som "a series of text chunks connected by links which offer the reader different pathways". Nelson bruker også begrepene hyperfilm” and“hypermedia”, men i dag har det blitt vanlig å snakke om hypertekst som en tekstform som favner alle medietyper. Hypertekst betraktes først og fremst som en teknisk egenskap ved tekster, og ikke som en observerbar praksis i samspill mellom tekst og leser – les mer om forholdet mellom persepsjon, sansing og opplevelse.

Potensialet i hypertekst er er først og fremst knyttet til muligheten av å presentere tekster med flere nivåer. På “øverste” nivå kan vi da presentere informasjon som gir en introduksjon til de emnene vi tar opp. På dette nivået utstyres teksten med en rekke pekere, slik at brukeren lett kan følge linkene til utdypende informasjon på “lavere” nivåer. Teksten kan dermed, i alle fall i teorien, treffe flere målgrupper: både de som kun vil orientere seg raskt, og de som vil sette seg grundigere inn i ett eller flere av de temaene som teksten tar opp. På denne måten kan hypertekster komme unna en av de største begrensiningene i tradisjonelle medier, nemlig hensynet til plass. Samtidig kan hypertekster, presentert på web, bygges ut over tid – gjerne i samarbeid med brukerne.


Hypertekst må utnyttes med fornuft: for mange valg ødelegger kommunikasjonen. (Illustrasjon fra The Computer as a Communication Device – J.C.R. Licklider and Robert W. Taylor)


Hypertekst på nettet kan gi en rekke fordeler:

  1. Ingen begrensninger med tanke på plass, gjør det mulig å presentere flere ulike perspektiver
  2. Teksten kan utvikles over tid
  3. Mulig å linke til kildene
  4. En kan lage ulike innganger til materialet
  5. Mulig å lage en nivådeling, slik at  en både kan ivareta de som bare er interessert i overskriftene og de   som er interessert i mer informasjon og tilgang til kilder


Selv om dette er i rask endring finnes det fortsatt lite forskning på bruken av hypertekst i innenfor journalistiske sjangere. Vi kan imidlertid få et inntrykk av hvordan hypertekst blir benyttet ved å se på nettavisene. En omfattende studie av 10 nyhetsnettsteder i Frankrike, Tyskland, Storbritannia og Russland gir noen tall på bruken av hyperlinker i nettaviser:


Tabell fra (Quandt, 2008). Begrepsbruken er litt anderledes enn den vi benytter i dette faget: den første linjen i tabellen gjelder det vi kaller intralinker (linker innen samme node/artikkel), mens den andre linjen gjelder det vi kaller interne linker (innad i et nettsted).

Interne linker dominerer nærmest totalt, noe som ikke er overraskende. Selv om praksisen varierer er dette også noe vi ser på norske nettstedet: mange har få eksterne linker, ut fra en tanke om at man vil holde lengst mulig på brukerne. VG.no er et klart eksempel på et nettsted som lenge lyktes godt med denne strategien. Hvorvidt dette også vil vise eg å være vellykket i fremtiden er vanskelig å si, og avhenger i høy grad av hvilke målgrupper man henvender seg til. Nettsteder med samlere profil, der brukerne leter etter en bestemt type innhold, vil trolig ha noe mer igjen for å legge til rette for enkel tilgang til eksterne ressurser gjennom å linke til disse.

En enkel, men likevel ganske effektiv tilnærming til navigasjonsproblematikken. På dette nettstedet er pekere i teksten gitt tre forskjellige farger (rød, grønn, blå). Hver farge forteller noe om hva slags node linken leder til. Ulempen med denne tilnærmingen er at man introduserer en konvensjon, som må kommuniseres til brukeren. Her er dette gjort på nettstedets forside:


Et eksempel på hvordan ulike fager på pekerene kan brukes for å signalisere forskjellige typer linker. På lignende vis er dette brukt i fagstoffet på disse sidene, hvor røde pekere viser til interene linker og blå pekere markerer eksterne linker.

Les mer om pekere og linker.
En vanlig forklaring på begrenset bruk av hyperlinker på nyhetsnettsteder er at mye av materialet, som publiseres på nett, opprinnelig er publisert på trykk. Artiklene inneholder dermed ikke linker i utgangspunktet, og sammen med en proteksjonistisk strategi som tar sikte på å holde leserne på nettstedet, fører dette til få eksterne linker.

De fleste brukere synes imidlertid å mene at eksterne linker kan gjøre en artikkel mer verdifull for leserne. Utfordringen kan imidlertid være å synliggjøre relevansen av ulike linker. Dette kan oppnås gjennom forskjellig utforming av pekere, men dette er muligheter som (dessverre) sjelden blir tatt i bruk.

Les mer om navigasjon på web i en egen artikkel.

Her kan vi oppsummere med at hyperstrukturer både er et potensiale og et problem. Multilineariteten som linkene introuserer kan bryte med et fortellende forløp og mange brukere kan oppleve hypertekststrukturen som forvirrende. Utnyttelsen av interne linker til arkivert materiale blir imidlertid ansett som en viktig grunn til å lese nettaviser. Dette er da også den desidert mest brukte formen for linking. Slike linker har imidlertid et begrenset fortellermessig potensiale. Dette potensialet løses først ut i det en aktivt tar i bruk interne linker og intralinker, som en integrert del av de fortellingen en formidler.

Multimedia

Multimedia er nok et begrep som blir brukt svært forskjellig i ulike sammenhenger. I utgangspunktet er det ikke nødvendigvis så komplisert: multimedia kan forstås som alle tekster som inneholder mer enn en medietype. Problemet er imidlertid at vi ofte ikke snakker om multimedia, når to medietyper kombineres: for eksempel når skrevet tekst kombineres med bilder i trykte medier eller på web. Det er heller ikke vanlig å snakke om multimedia når levende bilder blir supplert med undertekster. Spill er heller ikke noe vi vanligvis betegner som multimedia.

For våre formål kan vi benytte en ganske vid definisjon, der vi forstår multimedia som en kombinasjon av flere medietyper, vist ved hjelp av en datamaskin.

 

“Multimedia” synes ofte å være “alt annet enn skriftlig tekst”. Selv et relativt medierikt nettsted som New York Times bruker betegnelsen “multimedia” om et enkelt bildegalleri.

                                                

Bruken av multimedia på web fikk et kraftig oppsving rundt årtusenskiftet, noe som kan knyttes til introduksjonen av Flash på slutten av 90-tallet.


Flash                                                                                        

Flash ble introdusert allerede i 1996, og denne teknologien har blitt (og blir fremdeles) svært mye brukt for å legge til animasjoner og interaktive funksjoner til nettsider. Formatet er fleksibelt og fikk for alvor et oppsving med Youtube, som lenge brukte Flash for å spille av video. Flash har også vært mye brukt til reklame, enkle spill, simuleringer mm.


Teknologien gjør det også mulig å lage avanserte nettapplikasjoner, som f eks den nettbaserte bildeeditoren Pixlr.com.


Flash-teknologien er imidlertid over middagshøyden, og ser ut til å bli utkonkurrert av åpne webstandarder, som ombinasjoner av HTML 5 og ulike skriptløsninger. At hverken iPhone eller iPad støtter Flash, har for alvor satt fart i denne utviklingen.



På lignende vis som nettavisen har hatt en tendens til å resirkulere innholdet fra papirutgaven, har ulike kringkastingsaktører hatt lettere for å publisere video og lyd. Det er imidlertid først i de siste årene at vi ser en betydelig bruk av multimedia, i form av innhold som er produsert med tanke på distribusjon på nett. den samme undersøkelsen som ble omtalt under “hypertekst” ovenfor (Quandt, 2008) viste at 84,5 prosent av artiklene på de 10 nyhetsnettstedene var rent tekstbaserte. 

Utviklingen går raskt på dette området og de tallene, som forskningen kommer fram med, er gjerne utdaterte. Når det gjelder bruken av multimedia på skandinaviske nyhetnettsteder fant Martin Engebretsen (Engebretsen, 2006) fant at nettavisene som var knyttet til kringkastere brukte litt mer multimedia: opp mot 30% av artiklene innholdt ett eler flere videoklipp.

Fremdeles er det slik at nyhetsnettstedene i hovedsak bruker video på to måter. Enten som et “levende bilde”, dvs som noe som utfyller den skriftlige teksten, eller som en mer tradisjonell videoreportasje, som står på egne bein. Bakgrunnen for dette er svært sammensatt. Det henger delvis sammen med publiseringssystemene, som ofte ikke tillater en tett forbindelse mellom video og tekst – for eksempel ved at de tekstelemenetene som omgir en video endres etter hvert som videoen spilels av. Videre har det åpenbart med tradisjoner å gjøre: erfaringer med tidligere medier påvirker hvordan vi forstår og tar i bruk nye muligheter. De som kommer fra avistradisjonen vil ha en tendens til å vektlegge det mediet de behersker, det skrevne ord, mens de som kommer fra fjernsynstradisjonen vil ha en tendens til å favorisere det levende bildet. Vårt mantra i dette faget er at de beste fortellingene på web oppstår når en evner å bryte ned de tidligere faggrensene.


Multimedia - ikke alltid bra?

Multimediale virkemidler kan være sterke, og de kan dermed brukes til å forsterke fortellingens hovedpoeng. Et bilde sies å fortelle mer enn tusen ord, men kontrollerte forsøk (Sundar, 2000) tyder på at det slett ikke er sikkert at multimedia er bedre enn tekst i alle sammenhenger.

De som mottar informasjon som skrevet tekst kan sitte igjen med en bedre innsikt i en nyhetssak, enn de som får den presentert i form av multimedia. Derfor er det viktig å være oppmerksom på at skrevet tekst på ingen måte er noe vi skal ta lett på, og som med fordel kan brukes sammen med og supplere andre medietyper.


Vi må uansett forholde oss til at det er en betydelig økning i bruken av multimedia på web. I hovedsak er dette knyttet til video. Spesielt interessant er det at også vanlige brukere i stor grad bidrar med videomateriale (Pew Internet – se illustrasjon). At brukerne bidrar med innhold på ulike måter har lenge vært en generell og selvforsterkende trend, noe du også kan lese om i pensumboken Tekst 2 null.

Interaktivitet

Begrepet interaktivitet brukes også i veldig mange sammenhenger. Her knytter vi interaktivitet til det som skjer når datamaskinen foretar en prossessering av brukerns input - i sin enkleste form ved at brukeren gjør et valg ved å klikke på en peker. kan knyttes til følgende punkter (kilde). Vi kan snakke om ulike grader av interaktivitet, noe du kan lese om i en egen artikkel.

Den danske medieforskeren Jens F. Jensen har skrevet en omfattende artikkel (pdf) om interaktivitet. Jensen definerer interaktivitet som et mål på et mediums potensielle evne til å la brukeren øve innflytelse på innholdet og / eller den formen det presenteres i. Artikkelen er for omfattende til å inngå som pensum i dette faget, men spesielt interesserte anbefales å ta en kikke på den. Jensen presenterer en rekke modeller, blant annet den som er benyttet i Tekst 2 null, for å klassifisere nettets tekster.

I dette faget trekker vi et skille mellom interaktivitet og interaksjon. Interaksjon handler om kommunikasjon mellom mennesker, mens interaktivitet dreier seg om kommunikasjon mellom menneske og maskin. Vær imidlertid oppmerksom på at det er ganske vanlig å blande disse begrepene, og dermed bruke begrepet interaktivitet også om kommunikasjon mellom mennesker.


Interaktiv kommunikasjon består av korte bruddstykker, som til sammen kan betraktes som en dialog. (Illustrasjon fra The Computer as a Communication Device – J.C.R. Licklider and Robert W. Taylor)

Et utviklingstrekk som påvirker bruken av hypertekst, interaktivitet og multimedia, er pressens ønske om å trekke til seg betalende lesere på nettbrett og andre mobile plattformer. Dette er en distribusjonsform som lett kan samkjøres med distribusjon på web, men som likevel følger en annen logikk. Nettbrettutgavene tar opp arven etter aviseksemplaret, der hver utgave blir en egen "isolert" enhet. Selv om det vil være fullt mulig å benytte eksterne linker, men fordi konseptet er knyttet til eksemplartankegangen dominerer interne linker og intralinker. Interaktiviteten endres også, først og fremst på grunn av nettbrettenes touchskjermer, som  gjerne krever en annen utforming av pekerne.

Sosiale bruksmåter

Der hvor web-kommunikasjon har gjennomgått de største endrinegen er på mange måter knyttet til forbindelsene menneske-til-menneske. Både i form av at brukerne i økende grad bidrar til selve innholdsproduksjon, f eks ved å sende inn sine egne bilder og videoer, samt ved å delta i diskusjoner og videreformidle innhold i ulike kanaler. 

Hvordan "maktforholdene” mellom sendere og mottakere endrer seg, kan du lese mer om i Tekst 2 null, der disse endringene knyttes til kommunikasjonsmønstre:



De store medieaktørene blir stadig mer opptatt av å samhandle med leserne, men organisatoriske begrensninger som f eks tidspress og omfattende bruk av frilansere gjør dette vanskelig. I stedet blir de sosiale relasjonene til brukerne gjerne vedlikeholdt på individnivå, ved at journalister, filmskapere, musikere, forfattere oa bruker tjenester som Facebook og Twitter.

Flere studier av det som gjerne blir kalt borgerjournalistikk (se f eks citizenjournalism.me/) viser en økning i brukermedvirkning, også innnenfor den tradisjonelle pressen. Dette er særlig knyttet dagsaktuelle hendelser i det disse er under utvikling. I slike situasjoner kan det ofte virke som om pressen forlater sin tradisjonelle rolle som “portvakt”. 

BBCs direktør for nyhetsdivisjonen Helen Boaden snakker om ‘The role of citizen journalism in modern democracy’ og det som mange ser som hovedutfordringen for tradisjonelle medieaktører: Den virkeligheten som mediene opererer i er fullt og helt deltmed medienes målgrupper, der de som tidligere kunne defineres som publikum, nå forventer å få anledning til å dele sine egne historier og komme til orde med sine meninger. Medienes rolle blir derfor i økende grad å fungere som en kanal mellom ulike deler av “publikum”, noe som krever at de blir mer åpne og transparente enn de tidligerehar vært.

Det Boarden kaller 'accidental journalism' (tilfeldig journalistikk) blir utført av vanlige borgere. I England markerte bombeangrepene i juli 2005 i så måte et skille, i og med at kanaler som BBC baserte sin første dekning på innsendt materiale. Siden den gang har de store medieaktørene blirr mer proaktive, og oppfordrer nå publikum direkte til å sende inn det de måtte finne interessant. 

I sine beste stunder beriker brukernes bidrag formidlingen og noen ganger åpner det for et økt mangfold av stemmer, som vi kanskje ellers ikke ville høre. Samtidig viser diskusjonen etter tragedien 22. juli 2011 at mangfoldet av stemmer kan være et tveegget sverd. Avvikende og outrerte meninger kommer lettere fram på nettet. På den ene siden kan de da kanskje diskuteres åpent, mens de på den andre siden kan inspirere og/eller brukes til å begrunne esktreme handlinger.

I vår sammenheng kan vi imidlertid ha som utgangspunkt at kontrollert brukermedvirkning representererer et stort potensiale, som på ingen måte er fullt utnyttet eller utprøvd. Samtidig føyer dette seg fint inn i en lang tradisjon, knyttet til kompilasjonsfilm og såkalt found footage – sjangere som nå blir redefinert på nett, og som er med på å gjøre feltet multimediejournalistikk svært spennende.