Svartebok

Det finnes flere former for svartebok. Den ene er en håndskreven bok med medisinske råd og magiske formularer. Den kunne også inneeholde ritualer og råd mot påtrollet sykdom på folk og fe. Det er ikke uvanlig at folk hadde en slik, selv om det var ulovlig.

En annen stor gruppe er de militære svartebøkene. Disse har gjerne innslag av formler om hvordan en skal døyve sverd og forgjøre børser eller bli usårlig, slik at verken hugg, stikk eller kuler skal bite på en. Her finnes også oppskrifter på hvordan en skal få kvinner til å bli forelsket i en, vinne i spill, osv.

Andre svarteboksformularer forteller om hvordan en blir kvitt tannpine, åpner låser, avslører tyvens ansikt i et kar med vann, merker tyven så han blir halt eller stående fast.

Den annen form for svartebok er den man bli gitt av Djevelen...

Tradisjonene rundt disse svartebøker er rike, og det sies at det gjerne er prester som eier og kan bruke en slik bok. Helst skulle det være en prest utdannet i Wittenberg i Tyskland, for på presteskolen i Wittenberg var Fanden selv en av lærerne... Fanden valgte ut et kull på sju dyktige prestelærlinger som han lærte opp i svarteboken. Alle sju visste at betalingen for å bli lært opp av Fanden, var at Fanden kom til å velge ut den dyktigste av dem til å følge ham til helvete. Presten han valgte måtte således prøve å lure Fanden. Noen sagn forteller at disse prestene lurte Fanden til å ta skyggen istedenfor mannen. Svarteboksprester har derfor i følge folketroen ingen skygge. Petter Dass var en svarteboksprest.

Folk så med litt frykt på eieren av en svartebok, enten vedkommende var prest eller ikke. For den som hadde en svartebok, og kunne bruke den, var i stand til å mane fram djevelen. Svarteboka fikk en ved å inngå en pakt med djevelen, men hadde man først fått boken, var det omtrent umulig å bli kvitt den. For å bli kvitt svarteboka nyttet det verken å brenne den, kaste den eller drukne den, for uansett kom den like hel tilbake til eieren. Det hente at folk ble plaget på dødsleiet av fanden, eller at boken måtte følge eieren i likkisten når vedkommende døde. Den eneste måten å bli kvitt den på var enten å selge den for mindre enn hva en hadde kjøpt den for eller å legge den inn i en kirke. Derfor er en rekke svartebøker funnet i bordkledningen eller under kirkebygg, slik det skjedde med den såkalte Vinjeboka fra ca. 1520, som er den eldste blant svartebøkene som så langt er funnet i Norge.

Når man skulle bruke svarteboken, var det viktig å følge formlene nøyaktig, og ikke endre en eneste bokstav. Et lite avvik var nok til å bryte den magiske virkningen.

Det finnes utallige sagn som forteller om prester som eide og brukte en svartebok, eller om folk som uvitende om trolldomskunstene fant den, og kom til å slå opp og lese på det sted hvor en løser djevelen. Med ulike adynata eller umulige oppgaver, som å lage tau av sand, telle sandkornene på stranda, rette ut et krøllet pubushår eller øse en fjordarm tom for vann, kunne en oppholde djevelen med arbeid til en kyndig person kom og forviste ham bort.’

I følge sagnet skal svartebøkene ha sorte og røde sider. I virkeligheten er det mer eller mindre forseggjorte avskriftsbøker på gulnet papir (de eldste på pergament), brettet og sydd sammen i ryggen eller i løsblad. Formatene er gjerne små; sedes, oktav og en sjelden gang i kvartformat. Noen få har omslag av papp eller papir som resten av boka med tittel og border, andre har et enkelt, brunt eller svart skinnbind. De fleste svartebøkene har ikke engang omslag, men de kan ha gått tapt eller fått en annen anvendelse i det en kvittet seg med materien.


Comments