P. Rorys preken under jubileumsmessen den 31. mars 2016

+

Et jubileum, også et prestejubileum, har dette til felles med et bryllup, at en taler kan fristes til å berette om minner, morsomheter og anekdoter fra gamle dager. Det kan lett bli for meget og jeg skal motstå fristelsen. Jeg skal holde meg til ett skriftsted, én gudserfaring og én kallsopplevelse, for deretter å tilføye noen ord om bønneutvikling i moden alder.

SKRIFTSTEDET som risset seg inn i min bevissthet da jeg var i 12-13 års alder, finner man i Ordspråkene kap.8, versene 22 til 31, Visdommens sang. Det gjorde et så sterkt inntrykk på meg at den satt som en selvfølgelighet i min indre religiøse verden. Jeg behøvde aldri slå den opp. Jeg visste forresten ikke hvor den var i bibelen. Bare at Visdommen snakket sant der den forteller at den var med da Gud skapte verden og at den var Guds hjelper var innlysende.

Sangen avsluttes: «Jeg var til glede for Gud dag etter dag og lekte stadig for hans ansikt. Jeg danset på hele hans vide jord og hadde min fryd i menneskebarna.» Teksten ble til bærebjelken i mitt engasjement i ungdomsarbeid. Den var en kilde til energi, et oppkom av glede og pågangsmot. Likevel forpliktet den meg til å få andre og atter andre med på leken og med på dansen.

 

Den GUDSERFARING som jeg vil beskrive for dere, hente på en stille retrett da jeg var knapt 16. Vi var en skoleklasse som fikk være med på en overnattings retrett på maristenes St Josef retrettsenter et par mil nord for Dublin. En eldre prest innledet ved å nevne at som barn kan være redd mørket, er voksne redd stillhet. Men det var ikke noe å være redd for og i stillhet kunne man snakke med Gud og lytte til ham som ville oss bare godt.

Om ettermiddag lekte vi ved å hoppe stav over en litt større bekk, og noen datt nedi den. På et tidspunkt var jeg på den andre siden av bekken og alene. Jeg kom på tanken at den gamle prestens råd var et forsøk verd og gikk for meg selv, inn i skogen, langs bekken, motstrøms selvfølgelig.

Den intense erfaring av Guds nærvær varte kanskje i mindre enn et kvarter, men den varte såpass lenge at jeg ble klar over at jeg var på Guds radar for bestandig, og at han ville meg bare godt. Jeg kjente at han gledet seg over min glede over skogens farger og lyset som slapp gjennom de nyutsprungne bladene, og over sangen til en liten foss. Dette var ikke et kall til ordensliv eller til prestegjerning, bare et kall til å leve livet som et Guds barn.

 

Og så var det KALLSOPPLEVELSEN. Den jeg beretter om var en av de sterkeste av de mange kallsopplevelser. Jeg var vimsete og hadde så mange drømmer, at vår Herre var nødt til å gjenta bestillingen ørten ganger. Vi var en gjeng 17-åringer som hadde fått en danseskole til å gi oss et krasjkurs i juleferiene. I en pause så jeg på mine venner som øvde latinamerikanske rytmer for harde livet, inn imellom å flørte med hverandre på 17-åringene sjenerte vis. Så hørte jeg med det indre øre. «Ja, om noen få år blir det alvor av disse forelskelser. HVEM skal vie dem? Og senere når barna kommer, HVEM skal døpe dem? Og gjennom årene HVEM skal trøste dem i motgang og sykdom?» Mitt forfjamsete svar «Kan det være meg du tenker på, Herre» var allerede et ja, - og opptak til et spennende, utfordrende liv som prest, som menneskefisker.

 

Med MODENHETENS etterpåklokskap og muligens en smule visdom ser jeg at Kristus i mange år var bare et redskap for Gud, i det min bønn var alltid rettet mot Gud og jeg opplevde meg selv som en Guds tjener.

 

Som Marist mediterte jeg mye over Maria som forbilde på en Herrens tjener. Jeg lære å forholde meg meditativt til alt som jeg ikke forstod. Livet byr på så mange mysterier, ikke sant? Hvert individ, hvert oppdrag vrimlet av mysterier, for ikke å snakke om de religiøse spørsmål. Som student leste jeg mye Meister Eckhart og Thomas Merton.

Maria som forbilde lærte meg å legge ethvert problem og utfordring frem for Guds Sønn og etterpå å gjøre og få andre til å gjøre det som han sier. Marias åpenhet for mysterier, evne til å si ja uten å forstå, uten å kreve et svar, mens det som er i fokus er oppgaven å la Guds Sønn komme inn i Verdens. For Maria å være mor og føde ham blant mennesker. For oss, for meg billedlig å føde ham, slippe ham inn i min, vår del av verden. Forholdet til Maria hadde flyttet meg uten at jeg la merke til det, fra en abstrakt, prinsipiell, litt kjølig og idealistisk Guds forhold, til et varm og intim Kristuskjærlighet.

Som dere skjønner, har jeg mye å takke for, og jeg invitere dere alle til å komme videre og dypere i bønn, - for å kunne være med på leken i Guds skaperverk, være med på dansen til påskens melodi, være med på å vise Guds barmhjertighet i en verden som så sårt trenger Guds kjærlighet og glede.

AMEN.

Comments