Spiseatferd og selvkontroll






Overvektige barn kan lett bli mobbeofre. Det skjer kun pga overvekten og ikke pga sosial bakgrunn eller andre faktorer. Bildet "La monstrua desnuda" (1680), malt av Juan Carreno de Miranda, henger i Madrid i Prado Museum. Det viser 8 år gamle Eugenia Martinez Vallejo. Hun ble kalt monster pga hennes overvekt som var sykdomsbetinget. Hun ble offentlig vist frem som kuriositet.  



Tynn er lykkelig, tykk er umoralsk. BMI (Body-Mass-Index) sier noe om hva som er normal vekt i forhold til kroppslengde. BMI fra 30 og oppover er helseskadelig.
BMI på under 18,5 = undervektig
BMI på mellom 18,5 og 24,9 = normal kroppsvekt. 
BMI på mellom 25 og 29,9 = overvektig. 
BMI på 30 og over = fedme.  
BMI på 35 - 39,9 = fedme, klasse II. 
BMI på 40 og over = fedme, klasse III (ekstrem fedme).

Budskapet i mediene er at en slank person lever lengre og lykkeligere. Men det behøver ikke å være sant. De som bare er overvektige men ikke feite, bør ikke ha dårlig samvittighet. De som er feite bør avstå fra nytelse og sulte livet ut. Det er urealistisk hardt og bare 10 % klarer å holde en lavere vekt over tid.  Det skaper dårlig selvtillit hvis man har slanket seg og går opp i vekt igjen. Slankingen forlanger selvkontroll til fingertuppene og viljen til å undertrykke sult. Hjernen er i hvert fall ikke innstilt på slanking, da den krever mer glukose enn noe annet organ i kroppen. Menneskene trenger føde,og hjernen trenger  ekstra mye. En anorektiker vil synes at en tidsalder med god mat er en tidsalder med fristelser. Det er slitsomt å motstå mat når man er sulten. Selv for en anorektisk person er sult sult. Magen og hjernen kan skrike opp så mye de vil, men forestillingen at man blir for tykk bestemmer valgene slik at man undertrykker sine behov. For en makt disse forestillingene har!  Men slik er det med mange andre følelser også. Følelsene er og forblir manipulerbare i den ene eller den andre retningen. Man kan gi etter for fristelsen eller ha kontroll.  Hvis vi hadde et naturlig forhold til våre følelser og frigjøre oss fra andres meninger hadde det vært en velsignelse. Hvis man slanker seg, bør man gjøre det for seg selv og ikke for andre.  

Terapien for en anorektiker består i å løsne det moralske korsettet og gjøre et oppgjør med det for strenge overjeget og blir en mindre streng diettholder. I den kognitive bevisstheten hos menneskene med mat-tvangstanker dominerer skyldfølelsen som forbyr å nyte maten. For en anorektiker er det viktigst  å følge dietter. Det går an å svitsje fra forsakelse og nytelse til måtehold hvis man har sine forsvarsmekanismer intakt og er en normalspiser. Men hvis man ikke kan legge bånd på seg eller hvis man må overdrive selvpiningen, hva gjør man da? Man analyserer sin spiseatferd og innser at man lever i en konflikt mellom nytelse og forsakelse. Noe midt i mellom er det riktige og innen rekkevidde hvis man varierer og forandrer sine matvaner og tilstreber gode vaner. Man kan alltid gjøre nye forsøk.

Konfliktmodellen av spiseatferd går ut på at man er i konflikt mellom to mål som ikke lar seg forene: nytelse og vektkontroll. Hvis man virkelig nyter, kan man ikke tenke på noe annet enn den deilige maten og spisingen ellers blir nytelsen ødelagt. Tanken at man må jobbe hardt for en slank kropp ødelegger nytelsen. Hvis vektkontrollen er det sentrale målet, er man kronisk avskjermet fra å nyte maten. Hvis nytelsen er det sentrale målet er man dømt til å være tykk. I den moderne verden er mat overalt tilgjengelig. Matstimuli eller matfristelser kalles priming i psykologien. Den som ikke kan motstå bollelukten fra bakeriet, pizzalukten fra gatekjøkkenet, dandering av oster i delikatesseavdelinger eller pølse og lomper på bensinstasjoner og tilbud på softis er en sann matelsker. Denne personen blir lett forført eller primet og er utsatt for "overgrep" fra  slike spisesteder. 


Comments