Ved lansering av Marianne Gullestads bok "Plausible Prejudice"
Innlegg av Long Litt Woon, Aschehoug villa, 2006

La meg begynne med å trekke fram tre korte, ulike, selvopplevde episoder fra mitt liv i Norge:

 

1)    Siden vi er samlet her i denne ærverdige villaen, kan det passe med å fortell om noe som skjedde da jeg skrev en artikkel i Samtiden for mer enn femten år siden, i 1989. Tittelen til artikkelen var jeg veldig fornøyd med. Den het ”Kan jeg ha to ektemenn?” (Samtiden, 1989/nr 1). Artikkelen handlet om dilemmaer knyttet til innvandring og integreringsprosessen. Da jeg fikk artikkelen tilbake etter språkvasken, oppdaget jeg at mange personlige pronomer hadde blitt endret! Jeg skrev slik jeg ønsket at situasjonen i Norge skulle være. Med andre ord jeg brukte ”vi” i betydning ”vi som bor i Norge, uansett bakgrunn, uansett om vi har rødt eller blått pass”. Og så opererte jeg med et logisk nivå under dette, det vil si, majoriteten (etnisk norske) og innvandrede minoriteter. I mitt hode skilte jeg med andre ord mellom to logiske nivåer. Da jeg fikk artikkelen tilbake var nivå én borte. Å snakke om ”vi” i betydning vi som tilfeldigvis lever sammen på denne lille jordstripen i utkanten av det europeiske kontinentet, nær nordpolen, holdt ikke for Aschehoug. Det var bare ønsketenking fra min side.

 

2)    Jeg må fortelle om mitt kjøleskap. Jeg har tidligere brukt dette som en indikator på min egen integreringsreise. Etter hvert som årene har gått, har jeg klart å drikke melk, spise yoghurt, innta store mengder med kjøtt, ja, til og med syltetøy. Jeg kan til og med spise halvstekte biffer. Ikke nok med det. Dette er ikke bare noe jeg har lært meg å gjøre. Det er til og med blitt noe jeg liker. De innfødtes rare matskikker er også blitt naturlige for meg. For antropologer er dette selvsagt en viktig skillelinje. Ting som oppleves som ”naturlige” sitter nemlig i en dyp, kulturbestemt kode! Å krysse denne grensen er alvorlige greier. La meg fortsette med denne metaforen. Det finnes andre rare ting i mitt kjøleskap som, jeg vil vedde, ingen av dere har sett eller smakt før. (EKSEMPLER?) Men det er riktig at etter hvert som årene har gått, har flere av ingrediensene som jeg bruker i min daglig matlaging også funnet veien til mange kjøkken og matlagingsrepetoir til dere som sitter her i dag.

 

3)    Det var en gang, ja, det må ha vært nesten 30 år siden. Jeg gikk inn på en buss og satte meg ved siden av en gammel dame. Dette var i Stavanger. Jeg tenkte ikke så mye på henne. Mine tanker surret med helt andre ting. Plutselig bremset sjåføren noe, og vi ble alle sammen kastet litt, ikke mye, framover. Akkurat da det skjedde, kjente jeg at hun tok meg i hånden. Ja, det var vel godt for henne å holde i meg da bussen bremset, tenkte jeg. Men så kjente jeg at hun hadde lagt noe i min hånd. Hun hadde gitt meg ti kroner! ”Hva er dette?” spurte jeg. ”Det skal du få”, sa hun. ”Men jeg trenger ikke dette”, sa jeg. ”Jo, det trenger du”, sa hun. Jeg så på henne. Hun var jo en liten gammel dame. Hun hadde sikkert tenkt mye på akkurat denne handlingen før hun tok motet til seg til å gjennomføre den. Jeg følte at jeg hadde ikke noe valg. Derfor sa jeg tusen takk. Det var godt at jeg skulle av på neste holdeplass.

 

Innen denne korte rammen skal jeg nå ta opp tre spørsmål som, etter min mening, må berøres når vi skal tilnærme oss fordommer, diskriminering og rasisme.

 

1.    Hvem er ”vi”?

Innvandring tvinger en vond øvelse på majoriteten som det ikke er noen vei ut av. Den må håndtere spørsmålet ”hvem er vi”? Definisjonen av norskhet blir utfordret når det kommer levende folk på døren med all sin fremmedbaggasje under armen. Dette spørsmålet ”hvem er vi?” er pådyttet majoriteten også når innvandring verken er planlagt eller ønsket. Sånn er det bare.

 

Ofte blir jeg spurt: Er du blitt mer norsk og mindre malaysisk med årene? En gang da jeg var på besøk hjemme i Malaysia og naboen kom på besøk, ble min far spurt dette. Han svarte ja uten å nøle. Jeg var overrasket over hans raske svar. Han fortsatt: Ja, Woon har til og med begynt å snakke til katten!

 

Men, fra spøk til alvor, i motsetning til det mange tror, er identitet ikke noe nullsumspill. Hvis jeg skal gå tilbake til katteeksemplet mitt, så må jeg tilføye at jeg kommer fra en matkultur som har hund på menyen. Særlig om vinteren, fordi hundekjøtt varmer så godt. Jeg må forsikre dere om at jeg aldri har spist hund. Men jeg må innrømme at jeg, i motsetning til dere, heller ikke har noe problem med dem som gjør det. Og her nærmer jeg meg et poeng: Norge har fått seg en innvandrer som riktignok snakker til dyr, men som ikke blir opprørt av at andre har hundestek til middag. Malaysia har fått seg en utvandrer som til og med snakker til dyr. Summasummarum, både Norge og Malaysia endrer seg fordi jeg kom meg til Norge. La oss flytter oss fra dette litt private minoritetsperspektiv til et majoritetsperspektiv fra Storbritannia. Jeg leste nylig at curry var blitt landets nasjonalrett. Så endringen kan gå den andre veien, og på en ganske grunnleggende måte!

 

La oss gå litt tilbake i tid. Sterkt forenklet kan vi begynne med de store endringer i Europa i det forrige århundre. Grensene til de gamle imperiene og keiserdømmene ble endret, og det ble dannet nye nasjonalstater. I de gamle imperiene var erobringstanken sentral. Det at folk snakket forskjellige språk etc var ikke tillagt betydning. I romantikken blomstret ideen om nasjonalismen opp. Ideen om et felles opphav var den sentrale begrunnelsen for de nye statsdannelsene og trenden med nasjonal selvbestemmelse i Europa. På den andre siden av Atlanteren så vi en annen utvikling. Amerika ble i sterkere grad grunnlagt på en politisk ideologi. Veldig forenklet kan man si at deres mangel på et felles opphav var underordnet den politiske ideologien. Ideologien om et felles opphav gjorde at nordmenn så på seg selv som ett folk og løsrev seg fra Sverige. Denne ideologien er også ispedd tanker om hvordan nordmenn ser ut. Kort sagt, denne ideologien blir nå utfordret, ikke minst når innvandrere som har fått norsk pass, forsøker å passere den norske grensen. Personlig ser jeg det som min egen ”privatundervisning” av passkontrollpersonell når jeg sier klart og tydelig ”jeg er norsk!” idet jeg legger fram mitt blodrøde pass ved passkontrollen.

 

Jeg har tidligere sagt at integreringsutfordring handler om å finne ut hvor like vi må være og hvor forskjellige vi kan være. Hva er grensene for akseptable forskjeller i Norge? Som majoritet kan dere være enten for eller imot EU. For eller imot Statskirken. Ja, dere kan også være for eller imot blasfemiparagrafen. Ingen tviler på deres norskhet. Når det gjelder det siste kan vi innvandrere bare være ”mot” blasfemiparagrafen, ikke ”for”. Da kan det fort sås tvil om vi er ”for” ytringsfrihet.

 

Jeg var i Malaysia da kontroverset rundt Muhammed-karikaturene brøt ut. Som dere vet er Malaysia både flerkulturelt og flerreligiøst. Den vanligste kommentar jeg hørte, fra både muslimer OG ikke-muslimer, var at det var dumt å trykke tegningene. Dette er ikke fordi vi ikke setter pris på ytringsfrihet i Malaysia. Vi har jo vært en koloni under Storbritannia og okkupert av Japan under 2. verdenskrig. Og vi har også lært, i etterkrigstiden, the hard way, hvordan å leve sammen som flere folkeslag.

 

 

2.    Hva er maktstrukturene?

Jeg har en venn som heter Klaus. Han liker alltid å minne meg om hvordan jeg må huske å vise takknemlighet for at jeg har vært så heldig at jeg bor i Norge, og at jeg, for all del, ikke skal finne på å si noe negativt om dette vakre landet. Dette lærte jeg egentlig allerede det første året jeg kom som utvekslingsstudent. Jeg skjønte at nordmenn egentlig ikke var så interessert i å høre kritiske ting om seg selv. Jeg pleide derfor å si at noe var ”interessant” hvis det var noe jeg ikke likte. Utenlandske kjendiser som skryter uhemmet om Norge, får være med i en eksklusiv gruppe av ”Norges venner”. Jeg husker godt hvordan Diana Ross sa ”jeg er norsk” på TV-skjermen og ble trykket til nordmenns bryst. 

 

Jeg kjente meg derfor godt igjen i Marianne Gullestads beskrivelse av takknemlighetskravet som majoriteten pådytter minoritetene i Norge. De aller flinkeste ”kokosnøttene” (brun utenpå, men hvit inni) kan til og med bli det Gullestad kaller ”privileged superstars”.

 

Jeg er helt enig med Gullestad om nødvendigheten av å få fram maktperspektivet i majoritet-minoritetsrelasjoner i diskusjoner om diskriminering og rasisme. Min antropologiske refleks får meg til å si at maktforholdet ikke gitt er en gang for alle, men er et empirisk spørsmål som må oppdages i de enkelte situasjoner. I tillegg kan det også være situasjoner man godt kan leve med å være i en minoritetssituasjon, selv om det er irriterende.

 

Jeg aksepterer at så lenge jeg bor i Norge så kommer folk til å være forvirret over navnet mitt. Hva er fornavn og etternavn? Jeg aksepterer at majoriteten definerer hva som er normal navneskikk.  Men jeg, med navneloven i hånden, skal fortsette å skrive rekkefølgen av navnet mitt slik kineserne alltid har gjort dvs at familienavnet, det som er viktigst, kommer først. Dette er mitt lille bidrag til det flerkulturelle Norge. Hvem vet, kanskje vil folk i Norge etter hvert blir mindre sjenerte når dere møter noen med et fremmed navn, slik at dere faktisk tør spørre når dere ikke oppfatter navnet, og ikke bare late som om dere gjør det.

 

Når det gjelder den gamle damen, kunne jeg selvsagt latt være å ta imot pengene hennes. Jeg hadde jo muligheter til å si enten ja eller nei. Kanskje det ikke kan omtales som makt, men jeg var i alle fall ikke uten valg. Selv om det føltes slik den gangen. Kanskje det var dumt av meg å ta imot pengene. Fordi det bekreftet bare alle de paternalistiske bilder som hun hadde av oss stakkarer fra den 3. verden. Kanskje det ville ha vært bedre om jeg hadde sagt nei? Det ville ha vært litt ugreitt akkurat der og da, men kanskje ville det har satt i gang noen tanker og refleksjoner?

 

Jeg har forsøkt å tenke på noen situasjoner hvor innvandrere har overmakten. Dere som har vært frivillige hjelpere på loppemarked vet hvordan innvandrere er ”fryktet”. Der bruker vi vårt kompetanseovertak maksimalt og utnytter ”hemningsløst” dere hvite og velvillige dugnadsarbeidende som først lar oss kjøpe stolen for en billig pris, men som så blir irriterte på dere selv etterpå.

 

Et annet eksempel har jeg fra min gammel pakistanske kjøpmann på hjørnet på Grunerløkka. Han opererte med to priser for sine samosaer. En for innvandrere og en for ikke-innvandrere. Min mann, som er hvit og norsk, fikk kjøpe for innvandrerpris. Antakelig fordi han var gift med meg og var, pr definisjon, en ”innvandrervenn”.

 

3.    Hvor er rasismen?

Muhammad-kontroverset overrasker ingen innvandrer i Danmark. Den danske regjeringens politikk har vært innvandrerfiendtlig helt siden den kom til makten, og dette legitimerer den krasse tonen i den offentlige danske debatten. At den norske inkluderingsminister ønsker å la seg inspirere av Danmark når han skal finne på tiltak mot søsken- og henteekteskap er skuffende, men det er en annen diskusjon. Mitt poeng er at ledelse er en kritisk nøkkel til hvordan det vil gå med Norge og integrering. Utfordringene knyttet til integrering springer ikke automatisk ut i fra i innvandrernes religion eller majoritetens grumsede holdninger. Det er håndteringen som er sentral.

 

Gullestad skal ha all honnør for sin innsats for å synliggjøre ”hverdagsrasismen”, også hos den velmenende og veltalende makteliten, ja, vi som sitter her i denne flotte villaen. Så vidt jeg forstår Gullestad, kan vi ikke begrense rasismens utbredelse bare til Boot Boys og lignende miljøer. Det er viktig også å lirke fram alle våre underliggende forestillinger om rase, nasjon og kultur og se at symbolbruken, bilder som former våre tanker og følelser, går i skytteltrafikk mellom oss alle sammen.

 

Jeg ser for meg en trekant med individuelle rasistiske handlinger, institusjonelle rasistiske handlinger og hverdagsrasisme på hver sin side. Hvordan disse tre sidene henger sammen er en jobb for forskere. Men for meg er det viktig å holde dem atskilt.

 

Det er fiender som er uklare fordi de er usynlige. Men det er også fiender som er klare og synlige. Det er forskjell på den gamle damen på bussen og en Boot Boy.