Mindre innvandring, mer miljø, mest retorikk
Long Litt Woon, Dagbladet, 13. oktober 2009.

Soria Moria II varsler konkrete innstramninger på innvandringsfeltet og halvhjertede ambisjoner for utvikling av det flerkulturelle Norge. Retorikken på miljøfeltet er stikk motsatt. 

 

Vi får fire nye år med de rødgrønne. I regjeringens politiske plattform, Soria Moria II, finner vi målene for innvandrings- og integreringspolitikken for 2009-2013. Særlig inspirerende eller ambisiøse er de ikke.

 

Sammenligner man retorikken på regjeringens innvandrings- og integreringspolitikk med retorikken på regjeringens miljøpolitikk, er kontrasten stor: Vi skal være et foregangsland i miljøpolitikken og skal blant annet overoppfylle Kyotoavtalen med 10 prosent. Men når det gjelder verdens flyktninger, har vi ingen ambisjoner om å være best i klassen, og et lys i mørket; vi skal bare ha en praksis som samsvarer med den i andre sammenlignbare land. Soria Moria II erklærer i tillegg at vi skal ikke bære ”en uforholdsmessig stor andel” av asylbyrden. Derfor skal regjeringen, for eksempel, heve terskelen for oppholdstillatelse på humanitært grunnlag.

 

I spørsmål om oljeboring i Lofoten og Vesterålen skal vi utrede mer, slik at vi kan ta beslutninger som er forankret i forskning. Dette er selvsagt når det er snakk om store verdier og tilsvarende store risiki. I spørsmål om innvandring og integrering er det åpenbart ikke behov for tilsvarende; det holder langt med å koke politikk på synsing og svak logisk tenkning. Verken menneskelige verdier eller samfunnsutviklingsrisiko synes  å tale for å bruke hodet eller fakta mer.  

 

For eksempel er det høyst usikkert om summen av alle de asylinnstrammende tiltak som er blitt varslet, som økt bruk av frihetsberøvelse, økt retur av barnefamilier og mindreårige asylsøkere, faktisk kommer til å til få asyltallene til å gå ned. Det ene kortet man satser på er den såkalte ”signaleffekten”; jungeltelegrafen fra Oslo til Mogadishu skal sørge for at asylsøkere legger om reiseruten når de hører om asylinnstramninger i Soria Moria II. Hvis det var så enkelt å skru av ”asylkranen” ville asylstrømmen til samtilige vestlige land ha opphørt forlengst. Hvorfor kommer det asylsøkere fra Irak og Afghanistan i dag, og ikke fra, for eksempel, fra Vietnam eller Chile? Som regel går asyltall ned når sikkerhetssituasjonen i asylproduserende land bedre seg.

 

Et annet eksempel er kravet om fire års arbeid og/eller utdanning som vilkår for familieetablering. Dette føres opp i rekken av asylinnstramningstiltak i Soria Moria II. Dette er ikke et nytt tiltak, men er et av regjeringens 13 asylinnstrammende tiltak fra høsten 2008. Ser man litt mer nøye på forslaget, finner man en underlig tankegang. På utlendingsmyndighetens stammespråk, skjer ”familieetablering” når man søker om innreise for noen man har lyst å gifte seg med. Tiltaket går ut på at søkeren må ha fire års arbeid eller utdanning i Norge for å ha rett til familieetablering. Det er logisk krevende å forstå hvordan dette tiltaket skal bidra til asylinnstramning. Tenker regjeringen at asylsøkere vil la være å velge Norge fordi de må vente lengre i Norge enn et annen land før de kan gifte seg med en som de er forlovet med i hjemlandet? Det er mer nærliggende å tenke at dette tiltaket ikke har noe med asyl å gjøre, men er en snikinnføring av den såkalte 21-års regel for å motvirke tvangsekteskap, en fight Arbeiderpartiet tapte tidligere. Denne 4-års kravet er en del av den nye utlendingsloven som trer i kraft 1.1.2010. Dette er grunnen til at iherdige krefter i Arbeiderpartiet, og utenfor, som har tvangsekteskap på hjernen, smiler nå fra øre til øre. 21-års-regelen blir de facto-politikk, innpakket i asylinnstramningsgavepapir.

 

Det som man faktisk har sett eksempler på tidligere er følgende: når myndighetene forsøker å heve terskelen for famiiliegjenforening, kommer kvinnen selv (som regel, siden det er mannen som oftest reiser ut først) og søker asyl på selvstendig grunnlag. På denne måten kan paret være i Norge sammen mens søknaden hennes behandles; som kjent kan saksbehandlingen ta noe tid. En utilsiktet effekt av Arbeiderpartiets iver etter å gjøre det vanskelige for folk på flukt å ha et familieliv, en menneskerett vi andre har, er at asyltallet kan faktisk gå opp istedenfor ned.

 

Med Arbeiderpartiet i føresetet trenger vi ikke vente på at det vidundelige skal skje: Jonas Gahrs Støres kongstanke har krympet til det lille norske ”vi”.