Paradigmeskifte i Malaysia
Long Litt Woon, Politiken, 14. april 2008

Resultatet av valget i Malaysia nylig ble et sjokk for regjeringspartiet. Opposisjonspartienes overraskende fremgang bidro til avisoverskrifter om en ”politisk tsunami”. 

 

Vi i Norden vil ikke beskrive et valgresultat hvor regjeringen vinner 140 av 222 plasser i parlamentet som et tap. Men det var nettopp på denne måten statsminister Abdullah Ahmad Badawi karakteriserte valgresultatet i Malaysia nylig. ”Tapet” var så stort og overraskende at aksjemarkedet reagerte med å falle 10 prosent dagen derpå, og Malaysias valuta (ringgit) tapte terreng mot den stadig synkende amerikanske dollar.

 

Den regjerende koalisjonen, Barisan Nasional (BN), består av 14 politiske partier. Koalisjonen har hatt et overveldende flertall i parlamentet siden frigjøringen for 50 år siden; ved det forrige valget, i 2004, fikk BN mer enn 90% av plassene i parlamentet. Selv om koalisjonen fortsatt har tilstrekkelig flertall til å danne regjering, er det ingen tvil om at valgresultatet er et nederlag. For første gang har regjeringskoalisjonen mistet det nødvendige flertallet i parlamentet som trenges for å kunne endre grunnloven.

 

Opposisjonspartiene oppnådde et godt resultat i 1969 også. Men da endret opposisjonspartienes seiersmarsj seg raskt til etniske opptøyer; flere ble drept og unntakstilstand ble innført i noen dager. Selv var jeg et barn da, men jeg husker fortsatt den spente situasjonen. I dag er det stadig ulovlig i Malaysia å omtale begivenhetene 13. mai 1969, en dato ingen i Malaysia har glemt. Nettopp for å unngå at noen lignende skulle skje denne gang, erklærte politisjefen i Malaysia at offentlige seiersmarsjer ikke ville være tillatt.

 

Human Rights Watch har påpekt at regjeringspartiene i Malaysia har mange fordeler sammenlignet med opposisjonspartiene. Regjeringspartiene bestemmer når valget skal holdes, de har pengeressurser, de kan holde store offentlige møter lovlig og de har kontroll over media.

 

Opposisjonspartiene har derfor gått nye veier og kommunisert via internett denne gangen. To kjente bloggere ble valgt inn som kandidater for opposjonspartiene og et nytt begrep har sett dagens lys: ”blogotician” (”bloggolitiker” eller en blogger som blir politiker). Internett brukes også til pengeinnsamling. En populær blogger som stilte som kandidat for et av opposisjonspartiene samlet inn penger ikke bare fra folk i Malaysia; også utvandrede malaysiere kunne støtte ham via Pay Pal på internett. Men ikke alle har tilgang på internett i Malaysia; artikler som blir hentet fra internett blir lånet ut i stadig større ”lesesirkler”.

 

Opposisjonspartiene gjorde det bra f eks i hovedstaden Kuala Lumpur, i Penang, hvor statsministeren Badawi kommer i fra og i andre urbane strøk.

 

Regeringskoalisjonen BN består av de største etnisk-baserte politiske partiene til henholdsvis malayere, kinesere og indere. BN er altså en fleretnisk koalisjon av etnisk-baserte enkeltpartier. Dette har vært en suksessoppskrift som andre partier ikke har klart å utfordre hittil. Folk i Malaysia har tidligere stemt langs etniske linjer; kinesere stemmer på kinesere, malayere på malayere osv. I Malaysia har ikke den politiske aksen gått mellom borgerlige partier på en side og sosialistiske på den andre; den har gått mellom store etniske partier tilhørende BN på den ene siden, og små etniske partier i opposisjonen på den andre.

 

Størst fremgang i dette valget fikk det nye National Justice Party (PKR) som ønsker seg demokratiske reformer. De facto-lederen av PKR er tidligere vise-statsminister Anwar Ibrahim. Omtale av PKRs Ibrahim finnes både på Facebook, My Space og YouTube. Ibrahim er tidligere blitt dømt for sodomi – homofili er ulovlig i Malaysia - i en rettsak mange mener var manipulert for å fjerne ham fra makten. På grunn av dommen har han karantene fra å stille til valg frem til april 2008. PKR vant 31 seter i parliamentet og er nå det største opposisjonspartiet.

 

Det som er mest oppsiktsvekkende er at PKR ikke forbindes med én etnisk gruppe. PKR er et fleretnisk parti; PKRs tilhengere stemmer på partiets representanter uansett etnisitet. Et politisk alternativ som var umulig å tenke tidligere, er blitt en realitet.

 

Et norsk eksempel som kan vekke noe av de samme assosiasjoner finner vi etter  Kings Bay-skandalen. Da klarte Jon Lyng i Høyre å samle de borgerlige partier til å danne regjering etter at regjeringen Gerhardsen falt. Dermed ble det demonstrert at det var mulig å etablere et alternativ til Arbeiderpartiet i Norge.

 

Det er mange som nå stiller spørsmål om BNs suksessoppskrift fortsatt har en fremtid i Malaysia; regjeringskoalisjonen kan ikke nå regne med ”valgautomatikk” med etnisk lojalitet og etniske stemmer.

 

På tross av ”tapet”, aksepterte BN valgresultatene, og de som støttet opposisjonspartiene holdt seg rolig hjemme. Dette er tegn på politisk modenhet.

 

Situasjonen er uvant for alle. Regjeringskoalisjonen har mistet sitt hegemoni og må finne ut hvordan de skal regjere uten 90% flertall. Og opposisjonspartiene trenger tid til å finne ut hvordan de best kan bruke sin nye makt i parlamentet.

 

Folket har stemt frem en ny situasjon for politikk og demokrati i Malaysia.  De har stemt for et paradigmeskifte.