Minoritetenes dilemma
Long Litt Woon, Politiken, 21.okt.2008

Det er alltid krevende å knuse glasstak. Utfordringen for dem som går foran er balansegangen mellom det å ”være seg selv” og det å være representant for en gruppe. Hva de velger er et samspill mellom egne valg og andres rammer for disse valg.

 

I Norge har vi profilerte politikere med innvandrerbakgrunn fra de fleste politiske partier. Flere av dem har uttrykt at de er lei av å bli spurt om de er partienes ”innvandreralibi”; de insisterer at de først og fremst er politikere – med innvandrerbakgrunn.

 

Men uansett hva de gjør eller sier, er det er umulig for andre å ignorere, og for dem selv å unngå å erkjenne, det faktum at de også har innvandrerbakgrunn.

 

Våre hjemlige politikeres dilemma kan vi også observere i den globale thrilleren - valget av den neste president i USA. Hvis Barack Obama blir valgt til president, vil han også bli USAs første svarte president – uansett hvor mye han hever seg over rasespørsmålet.

 

Vi tilhører alle ulike grupper. Noen av disse ”gruppemedlemskap” - mer enn andre - påvirker våre valgmuligheter. Definisjonsmakt er makten til å definere det som er ”normalt”. Slik makt er ofte ikke synlig for gruppen som har den, men merkes godt av personer som blir utdefinert.

 

Språk er et godt hjelpemiddel når vi ønsker å identifisere hvem som har makt. For eksempel skrives det om kvinnelige direktører, men ikke om mannlige direktører; om homofile prester, men ikke om heteroseksuelle prester.

 

Men det er også forskjell på minoritetsgrupper. Mens innvandrere ofte kan ha vanskeligheter med å skjule sin migrasjonsbakgrunn, kan homoseksuelle velge å være åpen eller taus om sin seksuelle legning.

Det siste gjør at enkelte aktivister ønske å ”oute” (offentliggjøre) dem.

Denne strategi for å øke toleranse for en utsatt gruppe er jeg uenig i. Aktivistenes ønske om og behov for flere frontfigurer gir ikke dem rett til å bestemme over en. 

 

Derfor er det viktig å hylle enere som velger å bære byrden av å være i fronten, midt i kampen om definisjonsmakt. Ved å gjøre det, velger de å være mer enn ”bare seg selv”; de velger også å være representant for en gruppe.  

 

Arbeiderpartiets Hadia Tajik, i et avisintervju nylig, minner oss om at det ligger en fare ved å ”overspille” sin minoritetsbakgrunn. Ved å fremstå som talerør for minoriteter vil, for eksempel, spørsmålet om representativitet raskt dukker opp; og dette er en umulighet fordi minoritetsgruppene – som andre grupper - er heterogene.

 

Hvordan den enkelte selv velger å spille på alle deler av sin identitet, er selvsagt viktig. Men i tillegg til å være selvskrevet, er identitet også tilskrevet. Det er ikke bare opp til politikerne å velge om de vil overspille eller underspille sin bakgrunn; de må også få anledning til å gjøre det f eks av sine politiske partier, av sine velgere. 

 

Hvordan samfunn, myndigheter og, ikke minst, medier, handler er derfor også avgjørende.

 

Kampen for mangfold er i bunn og grunn en kamp for at alle individer skal kunne blomstre som hele personer. Tiltak for mer mangfold må nødvendigvis rettes mot flere nivåer: individer må beskyttes mot diskriminering, og utsatte grupper må gis tilsvarende muligheter som andre. 

 

Det er ikke ukontroversielt å gi utsatte grupper ”likere” muligheter.

Kvotering, som eksempel på tiltak, kan variere fra ytterst moderat til hardnakket radikal. Effekten har en tendens til å henge sammen med graden av motstand. Én ting er å intervjue minst en kvalifisert innvandrer når statlige stillinger blir lyst ut. Noe annet er å lovfeste kjønnsbalanse i styrer til børsnoterte selskaper, slik det er skjedd i Norge. Vips, så fikk Norge, som eneste land i verden, 40% kvinnerepresentasjon i styrene. Sammenligner man effekten av disse to eksempler på tiltak, er det ingen tvil om hva som gir mest effekt.

 

Som frihetselskende mennesker ønsker vi aller helst å unngå tiltak som smaker av tvang. Derfor hører vi om individer som ikke ønsker å bli kvotert inn - av redsel for at gruppeidentiteten skal overskygge kompetansen.  Men kvotering er et tiltak for å løfte frem kvalifiserte, ikke ukvalifiserte, kandidater som blir utestengt på grunn av ulike ekskluderingsmekanismer. Forestillingen om at vi tar frie, individuelle valg gjør oss fort blinde for strukturelle barrierer. Det tidligere Likestillingssenteret i Norge fant for eksempel en gang ut at det var større sjanser å hete Svein enn å være kvinne blant styregjengangere.

 

Representanter for minoriteter av ulike slag kan velge å utvide grenser for mangfold eller å la være. Men dette er ikke et valg man tar en gang for alle; hver situasjon åpner for en ny mulighet, et nytt valg.

 

Byrådslederen i Oslo, Erling Lae gir oss en god illustrasjon på dette når han tar med seg sin mannlige partner til feiring av Id ved slutten av fastemåneden blant byens muslimer. Med denne handlingen velger Lae å være både politiker og homofil, men mest av alt velger han å være en god leder.