Malaysia: fanget av suksessfellen
Long Litt Woon, Politiken, 25.oktober 2007

Malaysia markerte nylig 50 år som selvstendig nasjon. Nobelprisvinner i økonomi Joseph Stiglitz skriver at verden har mye å lære av Malaysia. Dessverre er ikke virkeligheten så rosenrød.

  

Sammenlignet med andre nasjoner som kastet kolonialismens lenker samtidig, har Malaysia mye å skryte av. Samtidig er landet fanget i suksessfellen; oppskriften på Malaysias fremgang så langt kan stenge for videreutviklingen.

 

Stiglitz roser landets økonomiske fremgang. Fra å være en tropisk jungel med søvnige boplasser, er Malaysia i dag en nasjon preget av politisk stabilitet og økonomisk vekst. Hovedstaden Kuala Lumpur, med sine skykrapere, inklusive en av verdens høyeste bygninger, er ikke til å kjenne igjen.   

 

Ved løsrivelsen fra Storbritannia, ble det inngått en ”sosial kontrakt” mellom tre folkegrupper; de kinesiske og indiske minoritetene skulle få malaysisk statsborgerskap og tilhørende rettigheter mot at de anerkjente malayernes ”spesielle stilling” som majoritet. Dette innebar at malayernes språk – malay -  skulle være nasjonalspråket, at malayernes religion – Islam - skulle være statsreligion, og at malayernes ”kongehus” – sultanene - skulle bestå.

 

Denne sosiale kontrakten – suksessoppskriften - har sikret stor grad av fred og fordragelighet.

 

Men den forsterker samtidig ”etnifiseringen” av samfunnet; etter femti år som medborgere, identifiserer folk seg selv, og hverandre, fortsatt etter etnisitet. Fordi etnisitet henger tett sammen med religion i Malaysia, forsterker denne identiteten også religiøse skiller mellom folk.

 

Etnifiseringen av samfunnet sementeres ytterligere gjennom regjeringens politikk,  den såkalte ”National Economic Policy” (NEP). NEP ble innført i 1970, etter raseopptøyene i 1969, med to hovedmål: å bekjempe fattigdom blant alle folkegrupper og å bidra til ”etnisk likestilling”. Det siste handlet om å gi malayerne en del av den økonomiske ”kaken” som samsvarte bedre med størrelsen på deres gruppe. Et lite kjent og kuriøst faktum er at det er nordmannen Just Faaland fra  Christian Michelsens Institutt i Bergen, som er Malaysias hovedrådgiver bak NEP.

 

NEPs mål om å bekjempe fattigdom blir sjelden nevnt av politikere i Malaysia i dag; NEP er først og fremst et kvotesystem som favoriserer malayere i alt fra jobber i det offentlige til lisenser for å drive ulike næringer. Tredve prosent av eierskapet i alle børsnoterte selskaper i Malaysia er forbeholdt malayere.

 

Etter snart førti år med ”sosialingeniørkunst” basert på etniske kvoter i både offentlig og privat sektor, er det ikke lett å vite hvor nær Malaysia er målet om ”etnisk likestilling”. Offentlig statistikk er mangelfull og omstridt. Å stille spørsmål om fordelspolitikken NEP er vanskelig; det samme gjelder andre ”følsomme temaer” som for eksempel religionsfrihet.  

 

Den utøvende statsmakt har en dominerende plass og i anledning femtiårs markeringen har Amnesty listet opp flere lover som trenerer politisk utvikling og fremveksten av et godt fungerende sivilt samfunn i Malaysia. Andre påpeker at menneskerettigheter, presse- og ytringsfrihet, offentlig innsyn og religionsfrihet er områder som må forbedres. Kritiske røster viser også til vilkårlig frihetsberøvelse, sendrektige politireformer og inhumane behandling av flyktninger og illegale innvandrere.

 

Under finanskrisen i 1997 valgte Malaysia å trosse IMFs råd og unngikk dermed nabolandenes finansielle problemer da oppturen kom. Enkelte  mener at Malayias ”selvstendighet” skyldes at IMFs politikk blant annet krevde åpenhet om landets økonomi. Korrupsjon på alle nivåer i dagliglivet i Malaysia er et kjent faktum. Transparency Internationals nyeste korrupsjonsindeks rangerer Malaysia på 43. plass. Til sammenligning er Danmark på første plass.

 

Den globale radikaliseringen av islam har også nådd Malaysia. Som mottrekk har regjeringen sakte, men sikkert ”islamifisert” sin egen politikk. Denne strategien har kun vært delvis vellykket. Regjeringen har mistet kontroll over enkelte valgkretser til islamistpartiet PAS, som tar mål av seg til å etablere Malaysia som en stat med grunnlag i islamske lover.  Regjeringens islamiseringen har imidlertid økt avstanden mellom majoritetsbefolkningen malayene og de religiøse minoritetene representert av kinesere og indere.  

 

Malaysias visestatsminister sjokkerte mange nylig ved å uttale at Malaysia er ”en islamsk stat” og at landet ”aldri har vært sekulært”. Tidligere har den allmenne forståelsen vært at Malaysia har en sekulær grunnlov og et rettssystem arvet etter briterne, at Malaysia er en sekulær stat med Islam som statsreligion – ikke ulikt Norge som sekulær stat, med kristendom som statsreligion.

 

Det er ikke unaturlig for femtiåringer å se tilbake og reflektere. Når vi ser på de siste femti årene, er det ingen tvil om at Malaysia har fått til mye som andre kan misunne landet for.

 

Samtidig er det rom for videreutvikling. Landets åpne økonomi og den økende globalisering vil komme til å kreve det. Malaysia må behandle sine borgere likt, uansett etnisitet, innen alle områder. Malaysia må skape et inkluderende og respektfult ”rom” for alle til å praktisere sine respektive religioner. Malaysia må fjerne korrupsjon ved roten; dagens tette bånd mellom regjeringens partiapparat og forretningsliv må kuttes. Malaysia må anerkjenne verdien av politisk dissens som en måte å styrke demokratiet på.

 

Dette vil gjøre at Malaysia om nye femti år kan se tilbake med stolthet.