Malaysia. Veien til et stabilt demokrati er farefull.
Long Litt Woon, Politiken, 26. september 2008

For muslimer verden over er fastemåneden Ramadan en tid for fred, kontemplasjon og tilgivelse. I Malaysia er Ramadan i år preget av uro og bekymring.

 

Ramadanfasten startet i Malaysia med nyheten om en politiker som tok frem det bannlyste ”etniske kortet” i et opphetet suppleringsvalg. Slikt bidrar til uro og nervøst prat i et land som fortsatt har minner fra tidligere etniske opptøyer på netthinnen. Finansmarkedets reaksjon på situasjonen generelt kan leses i sentralbankens rapport om en kapitalutførsel på 1,1 milliarder US dollar i august måned alene.


Ved valget i mars i år, for første gang siden frigjøringen for 50 år siden, mistet den regjerende koalisjonen, Barisan Nasional (BN), det flertallet i parlamentet som trenges for å kunne endre grunnloven.  BNs valgresultat ble beskrevet som en ”tsunami” av statsminister Abdullah Badawi. Slik opplevde også folket i Malaysia det; vante politiske strukturer endret seg rett foran øynene deres. Mest sannsynlig er denne politiske endringen irreversibel; det er vanskelig å tenke seg at Malaysia noen gang vil gå tilbake til en situasjon hvor ett politisk parti vil sitte med med nesten alle plasser i parlamentet.  Men spørsmålet om hva dette valgresultatet vil føre til er fortsatt åpent.

 

Valgvinneren var det nye National Justice Party (PKR). Lederen av PKR er tidligere visestatsminister Anwar Ibrahim. Ibrahim er tidligere dømt for sodomi i en rettssak mange mener var manipulert for å fjerne ham fra makten: homofili er ulovlig i Malaysia. Ved suppleringsvalget nylig, vant Ibrahim med en større margin enn ventet, på tross av BN-løfter om konkrete tiltak - lokal utviklingsbistand verdt 60 millioner ringgit (over 17 millioner US dollar) – og kuriositeter som BN-sponset besøk av Malaysias idrettshelt og medaljevinner fra OL i Beijing. Ved å vinne suppleringsvalget, ble veien til parlamentet åpnet for Ibrahim. PKR skulle få sin de facto-leder på plass blant Malaysias folkevalgte og BN skulle få et opposisjonsparti å bryne seg mot.

 

I forbindelse med suppleringsvalget kom en lokal BN-politiker, Ahmad Ismail, med uttalelser der han blant annet sa at fordi kineserne var innvandrere i Malaysia, burde de ikke ha de samme rettigheter som malayere. Ismail oppfordret også til ekskludering av det kinesisk-baserte partiet Gerakan fra regjeringskoalisjonen BN. På grunn av de etniske opptøyene i Malaysia i 1969, da flere ble drept og unntakstilstand ble innført, blir folk flest urolige når politikere drar frem det etniske kortet.  Ismails oppførsel reiser spørsmål om hvem BN regner som ”oss” og ”dem”. Skal kinesere, som innvandret til Malaysia for over hundre år siden, som har levd i Malaysia i flere generasjoner, fortsatt regnes som innflyttere og eksluderes fra grunnleggende sivile rettigheter på grunn av sin etniske opprinnelse?

 

Denne saken har også reist spørsmål om statsministens lederskap; hva blir konsekvensen for Ismail – som har mye lokal støtte? Har statsministeren politisk ryggrad nok til å vise at BNs politiske koalisjon også er en inkluderende, etnisk koalisjon? Fristelsen til å følge der meningsmålingens vinder blåser er stor for politikere, også i Malaysia. En meningsmåling viser at Badawis popularitet har falt som en stein fra 91 prosent i mars 2004 til 43 prosent i juli 2008.  For folk flest var millionringgitspørsmålet om Badawi ville klare å disiplinere  Ismail. Svaret fikk de da Ismail ble suspendert, med umiddelbar virkning, i tre år fra sitt parti. Den kinesiske minoriteten pusten lettet ut sammen med BNs støttespillere. 

 

Men dette innebærer ikke at Malaysia kan kjøre autopilot til demokratisk modning: PKRs Ibrahim er igjen blitt tiltalt for sodomi.

 

Paradokset er at en av de første tingene nåværende statsminister Badawi gjorde da han overtok fra daværende statsminister Mohamed Mahathirs jernhård regime var nettopp å løslate Ibrahim fra fengselet. Siden han ble statsminister, har Badawi sakte, men sikkert kastet lys på de mørkeste hjørnene fra Mahathirs era f eks korrupsjon. Badawi har ikke bare høstet applaus fra ”sine egne” for reformene og PKRs valgsuksess er krevende for statsministeren. Malaysiske medier har nylig rapportert om intern uro i BN - som består av 14 politiske partier: brødre har gått ut mot brødre, sønner mot fedre.

 

Er det mulig for den store kjempen, BN, å forvandle sin strategi fra å være en

fleretnisk koalisjon av etnisk-baserte enkeltpartier av henholdsvis malayere, kinesere og indere, til et stort fler-etnisk parti? Dette er nemlig oppskriften til PKR, som ikke forbindes med én etnisk gruppe. PKR er et fleretnisk parti; PKRs tilhengere stemmer på partiets representanter uansett etnisitet. Før valget i mars i år var dette et politisk alternativ som var umulig å tenke seg tidligere; i dag er PKR landets største opposisjonsparti.

 

Professor i antropologi, Dr Shamsul Amri Baharuddin, er pessimistisk. Det er vanskelig å ”demontere” over natten dette etniske rammeverket som har holdt samfunnet sammen siden frigjøringen. På grunn av dette har han også liten tiltro til PKRs idealistiske prosjektet.

 

Veien til et stabilt demokrati er lang og full av faremomenter.