Likestilling sett fra "sidelinjen"

Hvordan kan likestillingsprosjektet revitaliseres slik at det oppleves som relevant for mange istedenfor å være en særinteresse for noen få? En nyttig revitaliseringsøvelse er å ta utgangspunkt i folks mangfoldige liv i Norge i dag. 

 

Long Litt Woon

SYN OG SEGN, 2/2006

Likestillingens mål er, slik jeg ser det, at kjønn ikke skal være begrensende for våre muligheter og valg. Likestillingsprosjektet i Norge har som regel tatt utgangspunkt i kvinners situasjon i et heterofilt samliv med 1,8 barn i et felles hushold. Mitt hovedspørsmål er: hvordan ser likestillingsprosjektet ut fra de ståstedene som pr definisjon blir klassifisert som ”perifere” i forhold til dette?

 

Min påstand er at dette ikke bare er nyttig, men i tillegg også en nødvendig øvelse for å kunne revitalisere et likestillingsprosjekt som har gått i stå. Svært mange føler at likestilling er noe vi har oppnådd og det å kjempe for økt likestilling ikke er noe som angår dem eller noe de behøver å bry seg om.

 

Grunnen til at likestillingsprosjektet ikke ”fenger” flere, slik jeg ser det, er at likestilling som politisk prosjekt ikke har vært bedre forankret i folks mangfoldige liv eller en bred empirisk virkelighet. Uten empirisk forankring er det vanskelig å utvikle en god forståelse av nyansene i kjønnsmaktstrukturene.  Og uten nyanser, risikerer et viktig politisk prosjekt å bikke fort over fra det glade engasjement til humørløs fundamentalisme.

 

En utvidelse av likestillingsprosjektet ved å inkludere andre ”stemmer” kan være med å rette opp dette.

 

Fra kvinne til kjønn i sentrum

Kvinnebevegelsens suksess er at likestilling har gått fra å være et krav fra en feministisk kvinnebevegelse til en samfunnsverdi det er vanskelig å være imot. Det er f eks ingen statsminister etter Gro Harlem Brundtland som vil finne på å legge statsrådskabalen uten å ha en noenlunde kjønnsbalanse rundt Kongens bord. En kjønnsbalansert statsrådsliste er blitt en norm som forventes oppfylt. ”Kvinnebråket” i medier etter Stoltenberg-regjeringen inntok sine plasser høsten 2005 viser at forventninger er blitt hevet og at lupen nå også settes på kjønnsbalansen hos statssekretærer og politiske rådgivere.

 

Selv om kvinnebevegelsen har vunnet mange store seirer, er det et faktum at det fortsatt er slik at menn besitter 84 prosent av toppstillinger på tvers av samfunnsområder i Norge i dag (Makt- og demokratiutredningen 2003).  Det er derfor fortsatt på sin plass å definere likestillingskampen som et kvinneprosjekt som først og fremst kjemper for kvinners reelle rettigheter og muligheter.

 

En revitalisering av likestillingsprosjektet stiller imidlertid krav til balansegang mellom fremming av kvinners stilling samtidig som man klarer å løfte blikket og arbeide for å bekjempe kjønnsrollemønstrets grep på både menn og kvinner. Det er det siste som ofte må vike fordi kvinnekampen blir definert som viktigst. Som begrep er det nok ”likestilling” som er mest brukt av offentlige instanser og politikere i dag, men som regel er dette et annet ord for ”kvinners stilling”.

 

Jeg mener at fokus på kjønnssystemet som ramme for både menn og kvinners valg i siste instans også kan være fruktbart for kvinnenes krav.

Kjønnssystemet er de sosiale mekanismer som har å gjøre med transformasjonen av biologisk seksualitet til sosialt kjønn. Både menn som kvinner er med på å reprodusere kjønnssystemet og de tilhørende kjønnsstereotypiene som hindrer dem fra å leve livet som hele mennesker, fri fra kjønnede forhåndsprogrammeringer.

 

Selv om menn som gruppe har mer makt, mer penger og mer innflytelse i samfunnet enn kvinner, betyr ikke dette nødvendigvis at alle menn har makt som individer, eller at alle kvinner er maktesløse individer. Menn har lite frihet til å definere seg ut av såkalte mannskulturer på samme måte som kvinner har lite frihet til å definere seg ut av såkalte kvinnekulturer.  Avmakt og kjønnsurettferdighet kan oppleves av alle og enhver av oss uansett kjønn.  Å undersøke hvordan både menn og kvinner er med på å støtte opp om systemet for kjønnsdominans og undertrykking er et viktig og nødvendig arbeid.

 

Kvinnekampen har lenge hatt som en drøm å få mange nok menn til å gi fra seg sine privilegier. Men likestillingsmålet åpenbarer seg ikke magisk bare nok menn gir fra seg makt. For å omfordele de strukturelle maktforskjeller mellom menn og kvinner, kommer vi ikke utenom alternative kjønnsstrategier for både menn og kvinner. Dette vil kreve at man nærmer seg kjønn, makt og privilegier som et empirisk, ikke et ideologisk, spørsmål.  Her kan det f eks være på sin plass også å stille spørsmål om hva slags makt kvinner som gruppe eventuelt måtte ha i Norge. Alternativet - knebling av ukorrekte synspunkter og disiplinering av rekkene – bidrar kun til å male likestillingsprosjektet enda lengre inn i et marginalisert hjørne. 

 

Kvinnekampen har satt fokus på makt, inkludert definisjonsmakt, for å synliggjøre barrierene kvinner møter i samfunnet på grunn av kjønn. Definisjonsmakt handler blant annet om makt til å bestemme hva som skal regnes som viktig og hva som skal regnes som uviktige temaer.

 

For å revitalisere likestillingsprosjektet må vi se nærmere på definisjonsmakten internt. Hvem er det som ikke har hatt definisjonsmakten i likestillingsprosjektet? For eksempel har menn, aleneforeldre, homoseksuelle og innvandrere også kjønn, men disse gruppene er ikke toneangivende i likestillingskampen. Disse gruppene er ”stumme” i den grad deres virkelighet faller utenfor den dominerende likestillingsdiskurs.

 

Kan likestillingsprosjektet tilføres ny kraft ved å se på likestillingsprosjektet fra disse gruppenes ståsted? Det er dette som er temaet her.

 

Mann nok til å ta omsorgsansvar?

Spørsmål om menn og likestilling har dessverre en tendens til å bli redusert til et spørsmål om økt pappapermisjon. Det er derfor ikke uvanlig at politiske partier konkurrerer om å foreslå flest antall uker øremerket fedre i foreldrepermisjonen hver gang noen minner oss om at likestilling ikke bare handler om kvinner.

Spørsmål om menn er mann nok til å ta ansvar for omsorgsoppgaver, bygger selvsagt på forutsetningen at kvinner klarer å gi fra seg hegemoniet i dette viktige ansvarsområde.

Til tross for idealet om likestilling i hjemmet er realiteten i de fleste hjem i Norge at far er hovedforsørger og mor assistentforsørger. Ser man på Rikstrygdeverkets innvilgelse av omsorgspoeng for omsorg for eldre, syke, funksjonshemmede og barn under 7 år, utgjør menn 1,7 % og kvinner 98,3 % (Trygdestatistikk 2003).

Følgende spørsmål henger derfor sammen og er begge relevante når man ønsker å tilnærme seg menn og likestilling:

Hva er det som gjør at unge kvinner i dag fortsatt "velger" å påta seg hovedarbeidet med å gi omsorg til barn?

Hva er det som gjør at unge menn i dag fortsatt "velger" å knytte sin identitet som menn så tett til hovedforsørgerkravet?

Forsker Robert Connell setter søkelyset på makt mellom menn[1]. Det er blant annet relasjoner menn i mellom som er med på å støtte opp om det eksisterende og konserverende kjønnssystemet. Kjønnssystemet rammer også menn som definerer seg annerledes og som i tillegg praktiserer noe annet enn den dominante forestillingen av tradisjonell mannlighet. Dette virker hemmende på noen menns forsøk på å definere sin mannlighet på nye måter.

 

På samme måte kan det tenkes at det er relasjoner kvinner i mellom som også er med på å støtte opp om det eksisterende kjønnssystemet. Fra utlandet får vi rapporter om hvordan det er mødre og bestemødre, kvinnekollektivet, som er med på å utsette unge jenter for diverse kvinneundertrykkende skikker. I norsk kontekst kan vi bytte ut fremmede skikker som begrenser kvinners menneskerettigheter med den tette koblingen av omsorgsoppgaver til kvinnerollen. Det er ikke bare menn, men også kvinner seg i mellom, som bidrar til konservering av normer f eks om ”den gode mor” og som gjør det vanskelig for noen kvinners forsøk på å definere sin kvinnelighet på nye måter.

 

Selv om dataene de siste 20-30 år viser en positiv utvikling i kvinners og menns tidsbruk på jobb og hjemme i retning av mer likestilling, gjenstår det fortsatt store kjønnsulikheter i fordelingen av det betalte og ubetalte arbeidet. Likestillingsstatistikk har tradisjonelt gått ut på å synliggjøre kvinnenes manglende likestilling ved å ta utgangspunkt i menn som norm når det gjelder temaer som lønnsinntekt. Ved å ta utgangspunkt i kvinner som norm i lønnsstatistikken, synliggjører vi samtidig menns privilegier. På denne måten synliggjører man både handikapp og privilegier på grunnlag av kjønn[2].

 

På samme måte, ved å ta utgangspunkt i menn som norm når det gjelder omsorg vil man kunne synliggjøre kvinnens tilsvarende privilegier i omsorg. Pr dags dato er det ingen offentlig instans som fremstiller omsorgsstatistikken på denne måten.

 

Tilgjengelig likestillingsstatistikk i områder som omsorg og arbeidsliv er ikke kjønnsnøytral, men derimot preget av dominerende (kjønnede) forestillinger. Kjønnsnøytral likestillingsstatistikk kan det skape større bevissthet for kjønnsskjevheten i de to arenaer, jobb og hjem, som til sammen danner en kritisk hovedportal til likestilling.

 

Det gjenstår å se når Statistisk sentralbyrås løpende rapportering fra Arbeidskraftsundersøkelsen skal publisere informasjon om farskap og yrkesaktiviteten like selvfølgelig som den i dag regelmessig publiserer tall om morskap og hvordan antall barn påvirker morens yrkesaktivitet. Mødrenes yrkesdeltakelse er mest interessant når man kan sammenligne dem med tilsvarende tall hos fedrene.

 

Gode permisjonsordninger for far er menns viktigste vei inn til omsorgsarbeid - og ut av gamle kjønnsrollemønstre.  Men velferdsordningene som foreldrepermisjonen er ikke kjønnsnøytrale. De kan utformes på måter som fremmer individenes muligheter til å velge ”kjønnsutradisjonelt” eller mer likestilling. Alternativt kan de utformes på måter som fremmer et nostalgisk familieideal og individenes muligheter til å velge kjønnstradisjonelt. 

Hvem har ikke hørt om kvinner og menn som føler seg tvunget til å ta kjønnstradisjonelle valg fordi dette ”lønner seg mest” for familieøkonomien? Trygdeordninger har ikke, med samme kraft, fremmet og støttet opp om far som omsorgsperson eller mor som forsørger. Det økonomiske nivået i foreldrepermisjonen er tilpasset kvinners lønn. Når mor og far "velger" et tradisjonelt kjønnsrollemønster fordi det er mest lønnsomt, kan man spørre seg om hvor mye valgfrihet de egentlig har. Mitt poeng her er at adferd følger struktur.

Et annet eksempel er på sin plass her: da fedrekvoten ble innført i 1992-93 tok fire prosent av fedrene seg fri. I dag tar nesten 87 prosent seg fri.  Politiske partier fra høyre til venstresiden av norsk politikk ønsker seg mer aktivt farskap og er enige om at øremerking av pappapermisjon er veien å gå. Men samtlige partier velger å øke foreldrepermisjonen totalt – noe SV har beregnet vil koste omtrent 250 millioner kroner per ekstra uke - for å kunne gi ”mer til far”. Politiske partier på tvers av partigrenser støtter mao opp om oppfatningen av at foreldrepermisjonen egentlig tilhører mor. Derfor, i følge denne tankegangen, å øremerke flere uker til far innenfor den eksisterende fellespermisjonen blir oppfattet som ”å ta fra mor”.

Etter min mening er partienes løsning et tiltak som er bra for farskap og for mannen, men ikke nødvendigvis et tiltak som fremmer kvinners likestilling. Sterke samfunnsnormer vil fortsatt sørge for at mors atferd forblir uendret. Likestillingspolitisk er det uten tvil at kinderegg-løsningen er å øremerke flere uker til far innenfor den eksisterende foreldrepermisjonen: dette vil øke likestillingsmuligheter for både menn og kvinner med ett og samme tiltak. Far får økte insentiver til å bli hjemme, og mor får økte insentiver til å ta lønnsarbeid.

 

Når det gjelder kvinner og arbeidsliv, kjenner vi hindringer i form av begreper som f eks ”glasstaket” og forestillinger om hva slags arbeid eller posisjon som passer kvinner best. På samme måte, når det gjelder menn og omsorgsoppgaver har samfunnet tilsvarende likestillingshindringer i form av forestillinger om hva slags oppgaver eller roller som passer menn best. Når skal fedre slutte å få spørsmål om de er ”barnevakt” når de er hjemme alene med barna – et spørsmål som er uaktuelt å slenge etter mødre?

 

Ønsker man å endre forestillinger om ”den gode far” med å gi mer plass for omsorg, vil dette også ha implikasjoner for dagens forestillinger om ”den gode mor”, noe forfatteren Grethe Nestor spissformulerer i ”Feministhåndboka” (2005) som en høyere nivå at ”renhet, godhet og bakelukt”. Når artisten Björk forlater sønnen sin på 14 år for karrieren, er dette hovedoppslaget i Dagbladets Magasinet (19.3.2005). Hvis Björk var mann med en sønn på 14 år, er det tvilsomt om avisen ville ha brukt samme overskriften. En mor kan fortsatt ikke ta seg fri fra morsidealet.

 

I diskusjoner om hvordan en fremmer kultur for nyskaping og gründervirksomhet, dukker ofte spørsmål om bedre muligheter for å kombinere omsorg og næringsvirksomhet opp. Dessverre er det først og fremst kvinnelige næringsdrivende som man er mest opptatt av å lage nye ordninger for. Det virker som om myndighetene og politikere fortsatt trenger å bli minnet om at også mannlige næringsdrivende får barn. 

 

Etter min mening er konkurranse mellom enkelte grupper menn og kvinner om offerrollen som vi dessverre av og til er vitner til - og den påfølgende fordeling av ansvar og skyld -, en farlig grøft som gjør oss blinde for spørsmålet om hvordan både menn og kvinner begge bidrar - på hver sin måte - til å opprettholde kjønnssystemet.

 

Menn trenger å spørre seg selv om de er uunnværlige på jobb. Kvinner trenger å spørre seg selv om de er uunnværlige hjemme. Det trenges ikke bare en ”avkjønning” av arbeidslivet med flere kvinner inn i styrer mv, men også en tilsvarende ”avkjønning” av familielivet og omsorgsoppgaver. Begge prosesser er tett sammenvevde og nødvendige brikker i likestillingsprosjektet.

 

Menn topper f eks statistikken når det gjelder voldsbruk, kriminalitet og selvmord. Forsker Knut Kolnar skriver om at det er mennene som arver samfunnets voldspotensial[3]. Har dette noe med kjønnssosialisering av gutter og menn å gjøre? Har dette noe med likestillingsprosjektet å gjøre? Spørsmål om menn og likestilling er mao ikke bare et spørsmål om antall nye fedreuker i foreldrepermisjonen. Likestillingsprosjektet trenger å løfte fram flere aspekter ved menns liv enn det vi gjøre i dag.

 

Tilsammans: andre modeller enn kjernefamilien

I 2000 kom Lukas Moodysons sin film ”Tilsammans” om et svensk hippiekollektiv i Stockholm på 70-tallet. Den vakte latter og smil og minnet oss om at andre førende samlivsformer enn det som er vanlig i dag.

 

Kjernefamilien som samlivsform er fortsatt et ideal på tross av endringer i samfunnet. Den vanligste måten barn “mister” en av foreldrene sine på i dag, er ikke ved død forvoldt av sykdom eller ulykke, men pga (foreldrenes manglende samarbeid ved) samlivsbrudd. For første gang har antall skilsmisser og separasjoner oversteget antall inngåtte ekteskap i Norge. I 2004 ble det inngått 22 350 ekteskap. 11 050 ekteskap ble oppløst og det ble innvilget 13 200 separasjoner. I følge SSB er tallet på skilsmisser per 1 000 gifte og separerte mer enn firedoblet siden begynnelsen på 1960-tallet.

Statistisk sentralbyrå (SSB) viser at det finnes 469 000 personer i kategorien ”ektepar med hjemmeboende barn”.  Men kjernefamilien er imidlertid ikke den eneste rådende modell vi ser rundt oss i dag. I følge SSBs Folkeboligtellingen fra 2001 teller kategorien ”enslig forelder med barn under 17 år” totalt 279 824 personer.  SSB rapporterer også at antall aleneforeldre er mer enn doblet de siste tjue år.  Ikke overraskende er det langt flere kvinner som er aleneforeldre enn menn.

Likestilling mellom mann og kvinne i hjemmet er likevel ikke en relevant problemstilling for aleneforeldre som sitter med både forsørger- og omsorgsansvar. At politikere er fanget av en parfokusering i familiepolitikken, ser vi blant annet i diskusjonen om kontantstøtte og overgangsstønad for aleneforeldre.

 

Forsker Nina Berven viser hvordan retorikken rundt kontantstøtte kretset rundt ”familiens valgfrihet” mens nedskjæringen av overgangsstønaden fra ti til tre år ble begrunnet med viktigheten av ”å leve av egen inntekt” [4]. ”Valgfrihet” er visst noe som reserveres dem i et parforhold. En våken leser vil rask snu argumentene og spørre om aleneforelderens valgfrihet. Og viktigheten av å leve av egen inntekt for hver av partene som lever i et parforhold. I samme modus; mens alle har forståelse for tidsklemmen som presser en liten småbarnsfamilie med to voksne i huset, er det ikke vanskelig å forestille seg tids- og pengeskvisen for aleneforelderen. For eksempel er andelen som leier boligen sin høyere blant aleneforeldrene sammenlignet med de som kan kalles etablerte husholdninger.

Kjernefamilien som modell for samliv er i praksis betydelig redusert, men består fortsatt som ideal i familiepolitikken. Men kjernefamilien som ideal virker ekskluderende ikke bare for enslige foreldre. Dessverre kan  skilsmisser og separasjoner innebære at også at besteforeldre, onkler og tanter m. fl. brått forsvinner fra barnets sosiale univers. Fra barnets ståsted kan det oppleves som om en hovedgrein i slektsskapstreet blir saget av.  En kjernefamilie-sentrisk familiepolitikk gjør at barnets bånd til storfamilien (og omvendt) så å si er et ikke-tema.

Her har Norge noe å lære av Sverige. I Sverige er det nemlig slik at når barn er syke og må være hjemme, så nyter de av en ordning som skiller seg fra den norske kjernefamilie-sentriske modellen på én grunnleggende måte: andre voksne enn mor eller far kan ta seg fri fra jobben for å passe på barnet.

Det er flere positive konsekvenser av en mer fleksibel, svensk-inspirert sykebarnsordning, også sett fra et likestillingsperspektiv. Det blir først og fremst mindre press på mor, men til dels også far, om å være hjemme med et sykt barn. Dette igjen vil hjelpe med å bryte ned forestillinger om at kvinner i fruktbar alder er mye borte fra jobb pga sykt barn fordi både menn og kvinner i fruktbar og ufruktbar alder kan være borte fra jobb pga sykt barn. I tillegg kan det være positive gevinster mht styrking av familiebånd på tvers av generasjoner. Også relasjoner mellom barnet og andre voksne som ikke er i slekt, men som har viktige sosiale relasjoner til familien, kan styrkes. For enslige foreldre med barn må dette være som en drømmeordning, intet mindre.

Usynliggjøringen som aleneforeldrene opplever i likestillingsprosjektet, dekker over hovedtrekk i kjønnsrollemønstre som fortsatt er gjeldende i Norge. Ved å ta utgangspunkt i aleneforelderens ståsted kan likestillingsprosjektet enda lettere få øynene opp for det gjeldende kjønnsrollemønsteret som fortsatt slår forskjellige ut for menn og for kvinner.  I tillegg vil det rette opp forestillingen om kjernefamilien som eneste modell for folks liv i dag. I tillegg til aleneforeldre gjelder dette siste punktet også for andre grupper f eks homofile.

Selv om kampen for homofiles rettigheter har oppnådd resultater man bare kunne drømme om for bare noen få tiår siden, er det fortsatt slik at man regnes som heterofil inntil det motsatte er bevist. For eksempel brukes ”homofil” som adjektiv i heteroverden på samme måte som ”kvinnelig” gjøres i mannsverden f eks homofil / kvinnelig prest, homofil / kvinnelig finansminister, homofil / kvinnelig oberst etc. Funksjonen er det samme: det bekrefter ”normen” slikt flertallet definerer denne.  Denne formen for normativisering gjør at mannen/heteroseksualitet blir standarden mens kvinnen/homofili blir avviket.

Fire hundre mennesker i Norge har hittil gjennomgått kjønnsbekreftende operasjoner. Enkelte av disse er mennesker som tidligere har hatt følelsen av å være født i feil kropp/kjønn.  De betaler en høy pris for at samfunnet rundt skal kunne fortsette å operere med rigide kjønnsroller for menn og for kvinner.  

Ved å ta utgangspunkt i de homofiles kamp for å elske dem de elsker, kan likestillingsprosjektet enda lettere sette fokus på hvordan kjønnsrollemønstre i dag fortsatt disiplinerer oss til å tenke på hva som er passende mannlig eller kvinnelig atferd.

I følge forsker Arnfinn J. Arnesen kan vi lære av de homofile foreldrenes måter å sikre barnets oppvekst på[5]. Disse har, på grunn av det overveldende heteroidealet i både lovgivning og velferdsordninger, blitt tvunget til å bli enige om hva som er deres rolle og rettigheter i forhold til barnet i forkant av en eventuell endring i familiesituasjonen.  På denne måten har mange homofile par som får barn måttet selv tenke gjennom hvordan de best kan sikre foreldreskap gjennom livsløpet, uansett hva som skjer med forholdet. Hos heterofile par dukker slike spørsmål i praksis opp kun i ettertid, når en oppløsning av familiesituasjonen faktisk har funnet sted. Da befinner paret seg i tillegg begrenset av gjeldende kulturelle normer og kjønnede juridiske strukturer.

Familiepolitikken utgjør et viktig brikke i likestillingsprosjektet. Parfokusering og kjernefamilien som hovedmodell for samliv er ekskluderende for andre grupper i samfunnet. Blant annet rammes også aleneforeldre og homofile av kjønnssystemet. Likestilingsprosjektet må  utvides til å inkludere virkelighetens mangfold. Dette vil, i neste omgang, også gi likestillingsprosjektet et ”løft”.

Jalla, jalla                                                                                             I likestillingens navn har enkelte feminister ønsket å ”kle på” kvinnelige idrettsstjerner som stiller opp foran kamera i sexy positur, samtidig som de har ønsket å ”kle av” muslimske kvinners skautdekkede hoder.

Ønsket regulering av klesplagg for innvandrerkvinner overdriver kulturens (og religionens) anledning til hjernevask og gruppepress, og overser individenes mulighet for selvstendig handling. Når det gjelder det norske likestillingsprosjektet overfor innvandrere, har det, i tillegg til spørsmålet om regulering av hode- og klesplagg, en lei tendens til fort å bli redusert til et spørsmål om omskjæring og tvangsekteskap.

 

Offentlig politikk er full av mer eller mindre gode tiltak for innvandrerkvinner. Innvandrermenn er det få som bryr seg om i samme grad. Som regel mener man bare ”innvandrerkvinne” når ”likestilling” omtales sammen med innvandrere. (Se f eks St.meld. 49 2003-2004, Mangfold gjennom inkludering og deltakelse) Spissformulert kan man si at det norske likestillingsprosjektet overfor innvandrere først og fremst er en norsk redningsaksjon av innvandrerkvinner fra deres menn og deres kulturelle eller religiøse skikker som, fra et norsk perspektiv, ikke passer i det 21. århundre.

 

Men likestillingsprosjektet hos innvandrere kan ikke, som likestillingsprosjektet hos befolkningen generelt, sees uavhengig av deres posisjon i arbeidsmarkedet.  På grunn av direkte og indirekte diskriminering har innvandrere, uansett kjønn, langt færre valgmuligheter enn befolkningen forøvrig på arbeidsmarkedet.  Kvinner og menn med innvandrerbakgrunn har langt større risiko for å havne i lavinntektsgruppen sammenlignet med personer uten innvandrerbakgrunn.  På lik linje med mange norske kvinner, er også mange innvandrerkvinners muligheter i samfunnet knyttet til mennenes sosioøkonomiske posisjon.  Når innvandrermenns tilknytning til yrkeslivet er svak, påvirker dette også situasjonen til innvandrerkvinnene.

 

I likestillingsarbeidet er det ikke uvanlig å oppleve at ansvaret for manglende likestilling legges på kvinnene selv (de vil ikke, de kan ikke, de mangler de rette instinkter mv.). Her forutsetter man at personalpolitikken er kjønnsnøytral og at alle, uansett kjønn, behandles likt. Overført til innvandringsdebatten, finner vi noen interessante likheter. Ansvaret for manglende integrering legges på innvandrere selv (de vil ikke lære seg norsk, de er late mv.). Her forutsetter man at personalpolitikken er kulturnøytral og alle, uansett etnisk eller religiøs bakgrunn, behandles likt.

 

Når vi skal nærme oss spørsmålet om likestilling i en flerkulturell sammenheng, er det ingen tvil om at kjønn må være et sentralt element. Samtidig må vi være på vakt mot å bruke en tilnærming som utelukker alle andre dimensjoner enn kjønn. Etniske minoriteter, både menn og kvinner, er i mindretall og må dermed forholde seg til det norske samfunnet som en minoritet.  Den direkte og indirekte diskrimineringen som de blir utsatt for i sfærer som bolig-, utdannings- og arbeidsmarkedet, bare for å nevne noen sentrale områder, påvirker ”kjønnspraksisen” som vi observerer hos etniske minoriteter. I tillegg er det viktig å ha et tids- og generasjonsperspektiv mht innvandrere slik at vårt blikk er dynamisk, og ikke forenklet og kultur- eller religionsdeterministisk.

 

Når dette er sagt må vi samtidig ikke falle inn i relativiseringsfellen og lukke igjen utgangsdøren for den enkelte innvandrermann eller kvinne som ønsker å frigjøre seg fra det samme kulturelle, religiøse og etniske mangfoldet vi ønsker å respektere og skape rom for i Norge.  Individenes rettighet til å velge annerledes enn sine etniske medbrødre eller medsøstre må være en sentral bærebjelke i et velfungerende flerkulturelt samfunn. Én ting er å skille mellom maktforskjellen mellom majoritet og minoritet. En annen er å se maktforskjeller mellom individene innenfor disse grupperingene. Vi trenger å tenke på begge nivåer samtidig.

 

Sekulariseringen i det norske samfunnet gjør det vanskelig for å skape respekt for det religiøse prosjektet. Mange som kjemper for likestilling mellom menn og kvinner opplever også religion som en viktig livsdimensjon. Og her kan det gjerne være snakk om religioner som diskriminerer kvinner og favoriserer menn – i teologien eller i praksis. Disse menn og kvinner velger å kjempe for endring innenfra.

 

I følge SSB har det vært nesten en tredobling av medlemmer i tro-og livssynssamfunn utenfor den norske kirken fra 1980 til i dag. Mange innvandrere kommer fra land og samfunn der religion har en større plass i folks hverdagsliv enn i Norge.

Noen av de 100 000 som er i Norge har flyktet fra religionsforfølgelse i sine hjemland. Slik jeg ser det er spørsmålet om innvandrede religioner og likestilling i Norge, et land som har en offentlig religion, ikke bare et spørsmål om ansvar for å vise større toleranse for religiøse minoriteter. Det er også et spørsmål om å respektere det personlige religiøse prosjektet enkelte har. Også når de velger (både med og uten hermetegn) å bære skaut, selve symbolet for det ”fjernkulturelle” som har innvandret til Norge.  

 

I mitt fødeland Malaysia er Islam statsreligionen. Min familie er buddhistisk.  Det er kanskje vanskelig for nordmenn å forestille seg hvordan det er å vokse opp blant så mange muslimer. Det enkle svaret er: det er nesten det samme som å være blant så mange kristne i et land som har den evangelisk lutherske lære, slik den er organisert i den norske kirke, som statsreligion. I Malaysia er det like vanlig med muslimske jenter som går med skaut som de som går uten. I Malaysia er det ikke uvanlig at kvinner med skaut er statsråder eller vellykkede næringslivskvinner. Det er mao. mange måter å være muslim på, også for kvinner. 

 

Unge muslimske kvinner i Europa tar i økende grad høyere islamske studier. I Frankrike utgjør kvinner 60 prosent av de tusen studenter som ble tatt opp i 2005. Ved Rotterdams Islamske Universitet er mer enn 60 prosent av studentene kvinner. Siden 2000 har skilsmisser blant marokkanere og tyrkere i Nederland økt med henholdsvis 46 prosent og 42 prosent. Det er lite tvil om at det skjer store endringer i europeiske muslimenes liv, inkludert kjønnsroller.

 

Innvandrerkvinner i Norge kommer fra over 200 land, et faktum som bør  komme enda bedre fram i den offentlige debatten.  For eksempel, vietnamesiske kvinner har høy yrkesdeltakelse, men lav valgdeltakelse mens pakistanske kvinner har lav yrkesdeltakelse, men høy valgdeltakelse. Mange innvandrerkvinner som er folkevalgte er også muslimer, noe som ikke rimer med den populære forestillingen av passive kvinner bak slør.

 

Innvandrernes kjønnspraksis må forståes i forhold til deres livssituasjon i Norge, ikke bare snevert ut i fra deres ”kultur” eller ”religion”. Det er jo ironisk at de eneste jobbene som er åpne for innvandrermenn er ”kvinnearbeid” som rengjøring og annet lavstatus rutinearbeid.  Norske likestillingsforkjemperes drøm om å ”frigjøre” innvandrerkvinner har få sjanser for suksess med mindre innvandrermennenes situasjon og deres etterkommeres muligheter i Norge også blir adressert.

 

Våre tanker om kjønn, kjærlighet og det gode familielivet er kulturbetingede. Ved å forsøke å forstå innvandrernes valg på deres egne premisser kan majoriteten lettere få øye på det som majoritetsmakten kan gjøre en blind for, f eks endringer i kjønn og religion. I tillegg kan man hjelpes til å se

”selvfølgeligheter” i det norske likestillingsprosjektet, f eks at det i høyeste grad er sekulært. Også andre enn muslimer opplever religion som en viktig livsdimensjon i Norge. Likestillingsprosjektet trenger å bli utvidet for disse også.

 

En åpen og nysgjerrig holdning overfor innvandrernes mangfoldige og dynamiske livssituasjoner vil derfor ikke bare være bra for integreringsarbeidet, men også komme likestillingsprosjektet til gode.

 

Konklusjon

Likestilling er et samfunnsendringsprosjekt. Dets selvfølgelighet som politisk mål er kvinnebevegelsens suksess. Dessverre er likestillingsprosjektet blitt noe færre har funnet relevant i de siste årene. Det er mange grunner til dette.

 

Her har jeg tatt utgangspunkt i noen grupper som har vært mer eller mindre fraværende i likestillingsdebatten. I den grad de har deltatt, har det ofte ikke vært på deres egne premisser. Jeg mener at en sentrering av posisjoner som tidligere har vært perifere i det norske likestillingsprosjektet kan være nyttig ikke bare for disse grupper, men også for likestillingsprosjektet.

 

For å komme seg ut av et marginalisert hjørne kun for spesielt interesserte kan likestillingsprosjektet revitalisere seg selv som politisk prosjekt ved å ta utgangspunkt i folks virkelige liv i dag.

 



[1] Connell, Robert W. (2000). The men and the boys. Berkeley, University of California Press.  

[2] I følge Likestillingsbarometeret (2004) tjener kvinner 84 % av menns lønn, og menn 119 % av kvinnens lønn. Her brukes henholdsvis menn og kvinner som norm.

[3]Kolnar, Knut (2005).  Mannedyret. Begjær i moderne film. Oslo, Spactacus.

[4] Berven, Nina (2005) National politics and cross-national ideas: welfare, work and legitimacy in the United States and Norway. Dr. polit. avhandling. Universitetet i Bergen.

 

[5] Andersen, A. J. (2003) Menn skaper rom for foreldreskap og familie.

Farsskapets betingelser i en heteronormativ kultur. Dr.polit. –avhandling.

Fakultet for samfunnsvitenskap og teknologiledelse, Institutt for sosiologi og statvitenskap. Norges teknisk naturvitenskaplige universitet (NTNU). Trondheim