Likelønn og den gordiske omsorgsknuten

Long Litt Woon, Politiken (Danmark), 8.3.2008 

I Norge har den regjeringsutnevnte Likelønnskommisjonen kommet med sin innstilling. Først når velferdstiltak våger å utfordre nedarvet vanetenkning og praksis, vil flere kvinner tjene bedre og flere menn bruker mer tid på barna sine.

Den norske Likelønnskommisjon foreslår en tredeling av foreldrepermisjon etter modell fra Island. I praksis innebærer dette at 17 uker av permisjonen vil være reservert far, 17 uker mor og de resterende 17 uker vil være opp til foreldrene å dele slik de ønsker. 

Forslaget splitter regjeringen. Statsminister Jens Stoltenberg tok avstand fra det samme dagen kommisjonen la fram rapporten sin. Politikkens høyreside er opprørt over at forslaget griper inn i ”folks rett til selv å legge opp sine liv”.

Ulikelønn mellom kjønnene er et komplisert problem som skyldes flere årsaker.

Én viktig forklaring finnes i foreldrefasen. Det er i barnefasen at lønnsforskjellene mellom kvinner og menn øker mest. Kommisjonen slår fast at mors fravær fra arbeidsmarkedet i forbindelse med fødsel og omsorg, er en vesentlig årsak til ulik lønn.

Svenskene har regnet ut at lønnsmessig ”koster” et barn mor 241.527 DKK og far 7944 DKK i en ti-årsperiode.  I USA regner man at en gjennomsnitts kvinne er borte fra yrkeslivet i 11 år i forbindelse med omsorg for barn og gamle. Dette ”koster” henne 3.236.372 DKK.

Norge har en relativ høy andel yrkesaktive kvinner. Samtidig fordeler menn og kvinner sin tid mellom ulønnet omsorgsarbeid og arbeidsmarkedet svært ulikt. For eksempel jobber menn nesten fire ganger så mye overtid som kvinner i foreldrefasen. Mens bare 12 prosent av mennene som har redusert arbeidstid, er tilsvarende tall for kvinnene 43 prosent. Kvinner tar ut 90 prosent av permisjonen som i teori kan deles likt.

Dagens foreldrepermisjon i Norge utgjør 54 uker med 80 prosent lønn eller 44 uker med full dekning. Norge var det første land til å ta i bruk såkalt pappakvote - reservasjon av en del av foreldrepermisjonen til far – som gir far rett til å velge å ta seg av barnet i seks av disse ukene; familien mister disse ukene hvis far velger å la være å bruke dem. Da pappakvoten ble innført i 1993, tok fire prosent av fedrene seg fri. I dag velger omtrent 90 prosent å ta seg fri.  Pappakvoten har på kort tid bidratt til en adferdsendring hos fedre. Våre valg i foreldrefasen følger velferdsstrukturer.

Kommisjonens tredelingsforslag øker pappakvoten fra seks til 17 uker innenfor omfanget av dagens foreldrepermisjon. Forskjellen mellom dagens pappakvote og kommisjonens tredelingsforslag er et spørsmål om omfang, ikke prinsipp.

I dag er mannens rett til å ha omsorg for sitt barn prisgitt arbeidsgiverens og kvinnens velvilje.

Tredelingsforslaget bidrar til å skape en bedre, og mer tidsmessig balanse mellom mor og far, kvinne og mann.

Dessverre velger Statsminister Stoltenberg å la ammemafiaen bestemme fremdriften av likestillingsarbeidet.

For høyresiden vipper dagens pappakvote over til ”overformynderi” et sted mellom  seks og 17 uker. Fra høyrepolitikerne skulle jeg gjerne vite hvor denne grensen ligger, og hvorfor?

Likelønnskommisjonen konstaterer at kvinner og menn har om lag lik lønn i samme stilling i samme virksomhet. Med andre ord, ulikelønnsstatistikken er ikke et uttrykk for f eks diskriminering på arbeidsplassen, men for valg som kvinner og menn selv tar.

Hvorfor velger unge foreldre slik de gjør? Jeg tror forklaringen er en kombinasjon av struktur og kultur.

Mange foreldre sier de velger å dele foreldrepermisjonen slik de gjør på grunn av økonomi. Foreldrepenger har et tak på 378515 DKK. Siden menn tjener mer enn kvinner, er det nærliggende å tenke at hvis taket blir fjernet vil ikke argumentet om ”hva som lønner seg best” spille noen rolle. 

Et interessant spørsmål er derfor: hvor mye tjener egentlig nybakte foreldre? Offentlige tall viser at 37 prosent av fedrene hadde inntekt over 378515 DKK i 2006; tre ganger så mange fedre som mødre var i denne situasjonen. Samtidig vet vi at sannsynligheten for at norske fedre tar ut lang foreldrepermisjon, øker med inntekt. Taket hindrer med andre ord ikke fedre som ønsker å ta omsorg for sitt barn. I tillegg gjelder ikke taket alle offentlig ansatte og enkelte i privat sektor. Selv om mange viser til økonomi, er det antakelig kultur og forventninger knyttet til kjønnsroller som her slår inn med full tyngde.

Men taket bør likevel fjernes for å sikre full valgfrihet for alle.

Fedre i Norge har i dag ikke selvstendige rettigheter til pappakvoten basert på egen yrkesaktivitet. For eksempel har ikke en mann som arbeider fulltid, og som får barn med en kvinne i 40-prosentstilling, rett til pappakvoten: mor må ha arbeidet i minst halv stilling før fødselen. Denne urimelige regelen rammer ca 15 prosent av de nybakte fedrene.

Det er et høne-egg-spørsmål om struktur eller kultur kommer først.

Men flombelysning på ”kjønnede” trygdeordninger som fanger oss i tradisjonelle rollemønstre, vil øke menn og kvinners muligheter til å velge.

Mer likestilling, for eksempel.