Innvandring som valgtema

Long Litt Woon,

Dagbladet 4.9.09


Innvandring er et viktig politisk tema. Fremskrittspartiet har definisjonsmakt, mens de andre partiene er tvetydige eller mangler gjennomføringskraft.

Etter mange år på offensiven er det Fremskrittspartiet som i dag eier innvandringstemaet. Partiet har definisjonsmakten når det gjelder både problemstillinger det settes søkelys på og forslag til tiltak. Dette ser vi for eksempel gjennom ”temperaturmålinger” i forbindelse med reportasjer: dette kompliserte saksområdet forflates langs aksen ”å være snill mot” vs ”å stille krav til” innvandrere.  

 

Det er i hovedsak to grunner til at det er slik:  liten interesse over lang tid i de andre partiene, og fortsatt lavt kunnskapsnivå i mediene, en kilde for informasjon om innvandring for de fleste. ”Valgomater” på nettet koker det hele ned til et spørsmål om Mullah Krekars skjebne.  Det er unyanserte forenklinger og saker med symbolstøy som dominerer den offentlige debatten. Prinsipielle og helhetlige spørsmål drøftes ikke.

 

En konsekvens av dette er at politikerne får lite alburom.  Andre partier enn Frp, både de sosialistiske og de borgerlige, er trengt opp i et politisk hjørne.

 

Gjennom 80-90-tallet har vi sett hvordan sentrum i integreringsdebatten har beveget seg i retning av Frp. For eksempel var Bondevik II-regjeringen ansvarlig for det ukristelige tiltak å kaste ureturnerbare flyktninger ut fra asylmottakene. Arbeiderpartiet ønsket, en gang på 80-tallet, å redusere kravet til botid for norsk statsborgerskap fra syv til fem år, slik det var i Sverige og Danmark. En forsiktig ballong ble skutt ned av Frp som kom med et motkrav om norsk språkprøve. Og fra 1. september 2008 sørget den rødgrønne regjeringen for at norskkunnskaper må dokumenteres ved søknad om statsborgerskap. Politikere kunne for eksempel sett på innvandrere med lovlig opphold som potensielle norske statsborgere. Dette vil imidlertid kreve at vi kaller en spade for en spade og innser at Norge har vært og er fortsatt et innvandringsland.

 

Partier som Ap og Høyre har ofte hermet etter Frp og kommet med light-versjoner av Frp-tiltak. Samtidig har partier som SV og Venstre forsøkt å distansere seg fra Frp. Men ikke engang i regjering har disse partiene klart å snu innvandrings- og integreringspolitikken. Vi fikk for eksempel ingen reversering av innvandrings- og integreringspolitikken ved regjeringsskiftet i 2005.

 

Dette er beklagelig, fordi spørsmålet er viktig for Norge, ikke minst i et valgår.

 

Hva kan gjøres?

 

Internt i partiene er det uten tvil ulike ytterfløyer i innvandringsspørsmål. Noen  politikere har gjort inntrykk. For eksempel har Venstres Abid O. Raja fått frem nye stemmer i innvandringsdebatten. Høyres Erling Lae demonstrerer hvordan en leder kan bidra til økt inkludering og større mangfold i praksis. Og Arbeiderpartiets Jonas Gahr Støre viser gjennom sin tankekraft hvordan det er mulig å løfte blikket på en måte som gir retning, og muligens også løsninger, på dilemmaer knyttet til en mer flerkulturell hverdag. Klarer de og andre likesinnede politikere å få mer gehør internt i sine respektive partier, vil det i neste omgang gi oss velgere noe annet å forholde oss til.  

   

Nytt ved årets valg er et rent innvandrerparti. Det er lite sannsynlig at partiet får inn noen representanter på stortinget, men det er et tegn på integrering at noen innvandrere organiserer seg på denne måten. Det hører med i dette bildet at de fem andre småpartier som stiller har en strengere innvandringspolitikk som kampsak.

Over 160 000 norske statsborgere med innvandrerbakgrunn har stemmerett ved årets valg, dvs. nesten fem prosent av alle stemmeberettigede. I Oslo og Akershus utgjør de henholdsvis 15 og 6 prosent. Det kan derfor påvirke valgresultatet om, og hvordan, de bruker stemmeretten sin.

 

Ved de siste to stortingsvalg var det vel halvparten av innvandrerne som avga stemme. Det som er interessant er at innvandrernes deltakelse ved stortingsvalg har økt fra 2001 til 2005 for alle aldersgrupper under 39 år, i følge SSB. Når det gjelder den yngre generasjonen viser en ny OECD-rapport at Norge ligger godt an; sysselsettingen blant personer med foreldre fra landene som Pakistan, Tyrkia og Vietnam er blant de høyeste i OECD for denne gruppen. Det kan, med andre ord, være grunn til å være optimistisk på vegne av ungdommen med innvandrerbakgrunn. Fortsetter denne utviklingen, kan det sette innvandring høyere på alle partiers dagsorden.

 

Bruk av stemmeretten ved valget – istedenfor å synke dypere i hjemmesittendes myke sofa -  kan bidra til å endre situasjonen både på kort og på lang sikt.