Gordisk omsorgsknute

Long Litt Woon, Dagens Næringsliv 3. mars 2008.

Først når velferdstiltak våger å utfordre nedarvet vanetenkning og praksis, vil flere kvinner tjene bedre og flere menn bruker mer tid på barna sine.< namespace="" prefix="o" ns="urn:schemas-microsoft-com:office:office" xml="true">

 

Forslaget om tredeling splitter de rødgrønne. Statsminister Jens Stoltenberg har tatt avstand fra det. Politikkens høyreside er opprørt over at forslaget griper inn i ”folks rett til selv å legge opp sine liv”. BI-rektor Tom Colbjørnsen, mindretallet i kommisjonen, og Dagens Næringsliv er imot tredelingen fordi kostnadene ved tap av valgfrihet for den enkelte er for høy.

Jeg mener at tredelingsforslaget ikke er vesensforskjellig fra prinsippet bak dagens pappakvote – som det er bred politisk enighet om. Samtidig er jeg enig at folk bør selv få bestemme hva som passer dem best. Hvordan kan den gordiske omsorgsknuten kuttes?

Hensikten bak tredelingsforslaget er å bidra til en likere fordeling av foreldrepermisjon mellom mor og far. Kommisjonen slår fast at mors fravær fra arbeidsmarkedet i forbindelse med fødsel og omsorg, er en vesentlig årsak til ulik lønn mellom kjønnene. Svenskene har regnet ut at lønnsmessig ”koster” et barn mor 304.000 kroner og far 10.000 kroner i en ti-årsperiode.  La oss anta at i Norge er det omtrent tilsvarende.

Dagens foreldrepermisjon utgjør 54 uker med 80 prosent lønn eller 44 uker med full dekning. Pappakvoten - reservasjon av en del av foreldrepermisjonen til far - gir far rett til å velge å ta seg av barnet i seks av disse ukene; familien mister disse ukene hvis far velger å la være å bruke dem. Da pappakvoten ble innført i 1993, tok fire prosent av fedrene seg fri. I dag velger omtrent 90 prosent å ta seg fri.  Pappakvoten har på kort tid bidratt til en adferdsendring hos fedre. Våre valg i foreldrefasen følger velferdsstrukturer.

NHO mener at vi ikke skal løse omsorgsutfordringen ved å gjøre en generøs foreldrepermisjon enda mer generøs, dvs øke foreldrepermisjonen totalt à la Ole Brumm. Dette er jeg enig i.

Kommisjonens tredelingsforslag øker pappakvoten fra seks til 17 uker innenfor omfanget av dagens foreldrepermisjon. Forskjellen mellom dagens pappakvote og kommisjonens tredelingsforslag er et spørsmål om omfang, ikke prinsipp.

I dag er mannens rett til å ha omsorg for sitt barn prisgitt arbeidsgiverens og kvinnens velvilje. Tredelingsforslaget bidrar til å skape en bedre, og mer tidsmessig balanse mellom mor og far, kvinne og mann.

Dessverre skyver Stoltenberg ammemafiaen foran seg og lar denne bestemme fremdriften av likestillingsarbeidet.

For høyresiden vipper dagens pappakvote over til ”overformynderi” et sted mellom dagens populære seks pappauker og 17 uker. Hvorfor spør ikke journalister høyresidens politikere hvor denne grensen ligger, og hvorfor?

Likelønnskommisjonen konstaterer at kvinner og menn har om lag lik lønn i samme stilling i samme virksomhet. Med andre ord, ulikelønnsstatistikken er ikke et uttrykk for f eks diskriminering på arbeidsplassen, men for valg som kvinner og menn selv tar i foreldrefasen.

Hvorfor velger unge foreldre slik de gjør? Jeg tror forklaringen er en kombinasjon av struktur og kultur.

Mange foreldre sier de velger å dele foreldrepermisjonen slik de gjør fordi det lønner seg for familien. Foreldrepenger fra trygdekontoret har et tak på 6 G (ca 400.000 kroner). Siden menn tjener mer enn kvinner, er det nærliggende å tenke at hvis taket på 6 G blir fjernet – altså, en strukturendring - vil ikke argumentet om ”hva som lønner seg best” spille noen rolle. 

Et interessant spørsmål er derfor: hvor mye tjener egentlig nybakte mødre og fedre? Det er i aldersgruppen 25-40 år at de fleste får barn. I følge Statistisk Sentralbyrå er årslønnen i 2006 for menn og kvinner mellom 25-34 år under kr 400.000, men i aldersgruppern 35-39 år tjener menn kr 403.000.   Taket på 6 G spiller med andre ord liten rolle for de fleste menn som får barn. Det er ikke velferdsstrukturer som påvirker fordelingen av permisjonen – selv om mange viser til den - men kultur og forventninger knyttet til kjønnsroller som her slår inn med full tyngde.

 

Det er et høne-egg-spørsmål om struktur eller kultur kommer først.

Men flombelysning på ”kjønnede” trygdeordninger som fanger oss i tradisjonelle kjønnsrollemønstre, vil øke menn og kvinners muligheter til å velge.

Mer likestilling, for eksempel.