Hva trenger Galápagos?

Long Litt Woon, Politiken, 4 februar 2008 

Fra årskiftet ble inngangsbilletten til Galápagos-øyene fordoblet. Men er mer turistpenger det Galápagos trenger? 

        Galápagos er mest kjent for sine kjempeskilpadder på land. Men i havet rundt Galápagos er over             2,900 marine arter blitt funnet og mer enn 18 prosent av disse artene finnes ikke andre steder.             Galápagos står ikke bare på FNs verdensarvliste; den står på listen av verdensarv som er i fare.

Galápagos-øyene, 13 vulkanske øyer til sammen, ligger ved ekvator, 1000 km utenfor kysten av Ecuador. Øyene ble kjent for verden da Charles Darwin, som var der i 1835, skrev sitt hovedverk “Artenes Opprinnelse” (1859) på bakgrunn av observasjoner av dyreartene pa øyene. Dette var grunnlaget for Darwins evolusjonsteori.

I dag er turisme en hovedinntektskilde, samtidig som turistene er en fare for øyenes skjøre økosystem. Turistindustrien har hatt en dramatisk vekst i senere tid. Antall besøkende var 1000 på 60-tallet, 40.000 på 1990, og 145.000 i dag. Fiskerinæringen – som var mye mer sentralt før - står kun for 4 % av inntektene til øyene i dag. Kritikerne mener at turismen har fått lov til å vokse uhemmet, uten en langsiktig strategi og plan hos de lokale myndigheter. Galapagos Conservancy, en interessegruppe, er særlig bekymret for nye former for turisme blant annet store, cruiseskip med over fem hundre passasjerer ombord. Det forsterker alle farene som kommer med turisme, og gjør karantenereglene både dyre og vanskelige å opprettholde. De sier at Galápagos trenger kvalitetsturisme, ikke kvantitetsturisme.

        I tillegg pekes det på at mesteparten av turistinntektene, omtrent 85 prosent ifølge den             lokale Charles Darwin Foundation, ikke forblir på øyene, men kanaliseres til kapitalsterke             krefter på fastlandet. I økende grad blir mulitnasjonale selskaper involvert i turisme på                 Galápagos. Levestandarden på øyene har ikke økt tilsvarende. Med andre ord er fordeling av         økte inntekter et problem for seg.

Enkelte mener derfor at antall turister bør begrenses. Det er riktig at prisøkningen vil doble billettinntektene til nasjonalparken og finansiere nye, viktige prosjekter. Men jeg tror ikke at den vil bidra til færre turister; de som orker å ta den lange veien er pengesterke og mange er villige til å betale enda mer for å komme inn i nasjonalparken.

Walter Campoverde, en turguide med over 20 ars erfaring, mener at øyene “tåler” flere turister, iallfall 200.000 besøkende i året. Men dette forutsetter bedre ledelse og styring fra myndighetenes side. Jeg er enig med Campoverde.

I 1998 fikk Galápagos en lov som gjør Galápagosøyene til et av verdens største naturreservater. Loven er viktig også fordi den erkjenner at økosystemet på land henger sammen med økosystemet til havs. Utfordringen er å håndheve loven effektivt. Dette er vanskelig når korrupsjon er utbredt. Ifølge Transparency Internationals Korrupsindeks ligger Ecuador på 138. plass (blant 163 land). Asiatisk etterspørsel etter afrodisiaka har ført til rovfiske av utryddingstruede arter. Fiskeforbud og fiskekvote alene er ikke svaret; de krever at det etableres lokale kontrollsystemer der både kystvakt, politi og fisker selv er med.

Galápagosøyene er også sårbare for værfenomener som El Niño. I tillegg satte oljesøl i havet i 2001 Charles Darwin Foundation og hele arkipelet i akutt beredskap.

Innvandring- av mennesker og av dyr – er hovedproblemet for øyene. Arbeidsmigranter fra fastlands-Ecuador tiltrekkes av relativt høye lønninger. I 1990 var befolkningen 10.000. Prognoser viser at i 2014 kan befolkningen være 40.000. Dette øker presset på skole- og helsetilbudet. Flere mennesker betyr også mer trafikk og mer søppel. Når arbeidsmigranter ikke finner arbeid i turistindustrien, lokkes de til ulovlige aktiviteter i fiskerinæringen.

Problemet med nye dyr startet allerede på 1800-tallet. Griser, esler og andre husdyr ble importert til øyene. Andre dyrearter kommer som uønskede ”gratispassasjerer” på transport fra fastlandet. I siste instans er dette et spørsmål om overlevelse for øyenes opprinnelige fauna og flora.

Løsningen som myndighetene har valgt er repatriering av arbeidsmigrantene til fastlandet, og en systematisk utrydding av “fremmede” dyrearter. Det siste har allerede gitt resultater; geitene, som konkurrerte om fôr med kjempeskilpaddene – er blitt borte. Dette har ført til at økosystemet er kommet noe mer i balanse, vegetasjonen er tilbake, og skilpaddene klarer seg bedre.

Det viktigste er likevel, ifølge Charles Darwin Foundation, å øke kunnskapsnivå og endre holdninger hos folk. Mennesker utgjør den største faren for økosystemet, ikke dyrene. Kritikerne sier at det sentrale som manglet med tidligere prosjekter ved Charles Darwin Foundation var at det kun fokuserte på dyr, ikke mennesker. Idag har stiftelsen både skoleprosjekter og prosjekter sammen med lokalbefolkningen.  

I de siste femten år har Galápagos gjennomgått store økonomiske, sosiale og økologiske endringer.  

Galápagos tilhører Ecuador og verden. Mer penger er viktige for nye prosjekter i regi av nasjonalparken. Men det øyene trenger aller mest er politisk vilje og klarsynt ledelse fra landets myndigheter.