Finanskrisen
Long Litt Woon, Politiken, 30 desember 2008

Malaysia og Singapore, to naboland i Sørøst Asia, opplever dagens finanskrise på ulike måter og har ulike utsikter til hvordan landingen kan komme til å bli.

 

Konsekvenser av finanskrisen i USA viser hvordan globalisering knytter landenes økonomi tettere sammen enn noen gang før. Samtidig ser vi hvordan nasjonale faktorer slår forskjellig ut.

Singapore er et av landene i Asia som først opplevde følgene av finanskrisen.  Landets bruttonasjonalprodukt har falt to kvartaler på rad; resesjon er nå et faktum. Arbeidsledigheten har steget; først og fremst er det fremmedarbeiderne fra nabolandene som er blitt rammet og sendt tilbake til sine respektive hjemland. I tillegg har enkeltpersoner mistet oppsparte pensjonsmidler, fordi de har kjøpt tvilsomme spareprodukter fra banker som nå er bankerott.

Ifølge Singapores nasjonalbank har nesten 10 000 singaporeanere tapt mer enn US$338 millioner på grunn av konkursen i Lehman Brothers alene.

Ett-parti staten Singapore har alltid oppfordret sine borgere til å investere i aksjemarkedet – blant annet fordi landet ikke har et statlig system for allmenn pensjon. Singapores største bank, DBS Group, som har solgt dagens utskjelte spareprodukter, har også staten på eiersiden. Dette har ført til høylydte protester fra finanskrisens første ofre; turbokapitalismens største fans har ropt etter statens synlige håndgrep. I et land der borgere sjelden gir uttrykk for misnøye i offentlige sammenhenger, og der til og med tyggegummi er forbudt ved lov, er dette uvanlig. Dette igjen har medført at Singapores statsminister, Lee Hsien Loong, har henstilt til bankene å ”vise hensyn” i de tilfeller hvor sparerne har fått feilaktig eller utilstrekkelig informasjon. Etter statsministerens initiativ har eldre, og mennesker med lav utdanning, fått noe av pengene sine tilbake, mens andre som har investert i disse spareproduktene og ”burde ha visst bedre”, må bære tapet selv.  

Privat sektor i Malaysia opplever en svakere økonomisk utvikling som følge av den internasjonale finanskrisen, men det er fortsatt ingen tegn på en økning i arbeidsledigheten, som i Singapore. Dessuten var Malaysias nasjonalbank skeptisk til spareprodukter fra USA, som storinvestor Warren Buffet omtaler som ”masseødeleggelsesvåpen”, og innførte forbud mot at de ble solgt i Malaysia. Dermed ble ingen kommunale eller private midler gamblet bort på slike finansielle våte drømmer.

Under finanskrisen i Asia i 1997 innførte Malaysia restriksjoner på kapitaltransaksjoner; disse ble fjernet etterhvert.  Statsministeren Abdullah Badawi har sagt at de ikke er aktuelle nå. Men slike omstridte tiltak blir gjerne ikke annonsert på forhånd.

I Malaysia er privat sparing utbredt; velferdsordninger slik vi er vant til i Norden eksisterer ikke. Folk må ”ta vare på seg selv”.

Slik har det seg at mens sparepengene er blitt borte for de mange risikovillige i Singapore som har eksponert seg mot aksjemarkedet, har de mer forsiktige sparevanene i Malaysia bidratt til mindre private tap i dagens krise.

Umiddelbart kan det altså se ut som om Singapore er hardere rammet av finanskrisen enn Malaysia. Men effekten på lengre sikt kan bli ulik for de to landene.

Et konsulentselskap i Hong Kong, Political & Economic Risk Consultancy (PERC), har vurdert langtidseffekten  De rangerer Singapore som best posisjonert blant 16 land og territorier i Asia til å håndtere finanskrisen, mens Malaysia er blant de landene der det er ”høy risiko” knyttet til utviklingen på lengre sikt.

Når Singapore kommer på topp, sammen med Hong Kong og Australia, skyldes dette først og fremst landets politiske og sosiale stabilitet.  Singapore har også, som Norge og et fåtall andre land, finansielle muskler som kan gjøre landingen mykere. Sammenlignet med det norske oljefond på US $380 milliarder har Singapore to fond: Government Investment Corporation (US $330 milliarder) og Temasek Holdings (US   $159 milliarder), å ta av.

Malaysia, sammen med Thailand og India, anses å ligge dårligst an, ikke som en direkte følge av krisen, men fordi interne faktorer kompliserer situasjonen.  I Thailand har vi sett hvordan intern uro raskt kan lamme hovedflyplassen og dermed ødelegge for turistnæringen som landet er avhengig av. India har økende vold mellom ulike grupper, i tillegg til risiko for terrorisme, noe vi fikk bekreftet nylig i Mumbai. I Malaysia er det uvisst hvilken vei den politiske utviklingen vil ta. Sammenlignet med Singapore er malaysisk implementeringsevne svakere, og korrupsjon mer utbredt. I tillegg er radikal Islam en trussel.  

I Asia var det mange som håpet at vekstmaskinene  Kina og India skulle klare å dra med seg hele regionen, mer eller mindre helskinnet, gjennom dagens krise. Men så langt er børsene i Asia allerede like langt nede som ved den asiatiske finanskrisen i 1997-1998. Utsiktene er her, som i resten av verden, lite lystelige.  

Det er fristende å avslutte disse pessimistiske betraktninger med et sitat fra en nyutkommet bok ( "Panic: The Story of Modern Financial Insanity"; Michael Lewis; anmeldt i The Economist): "hvor mange ganger må slutten på verden slik vi kjenner den komme før vi skjønner at det ikke er slutten på verden slik vi kjenner det?”