De usynlige
Mala Wang-Naveen, Aftenposten, 31. august 2007

Mala Wang-Naveen Du kan usynliggjøre mange i samfunnet. Bare du sitter i riktig stilling.

 

JEG HAR HATT mine tanker om Bjarne Håkon Hanssen, men landet forleden på at han ikke er noen nisse på bjerget likevel. Ministeren gikk nylig ut i Dagbladet for å fortelle at han har forstått at ord som «fremmedkulturell» og «innvandrerbarn» er fremmedgjørende for oss som er født i Norge. Denne bevisstgjøringen - kanskje synkront med hans egen åpenbaring - kom forferdelig sent. Jeg skal ikke klage. Min egen stand har heller ikke fulgt med i timen.

En bolle

Som nyinnhentet journalist påpekte jeg en gang for noen nyhetsjournalister at ordet «innvandrerungdom» ikke er helt dekkende for ungdom født og oppvokst i Norge. Jeg fikk et blikk. Det sa at jeg var ganske plagsom, og at jeg burde skite i være så politisk korrekt. Det å rette på eldre, mannlige kolleger når man er 23 år har ingenting for seg. Du kan like gjerne ta deg en bolle.

Usynlig

Da jeg leste Hanssens utspill, fikk jeg for første gang i mitt liv en dyp følelse av at journalister har noe å lære av politikerne. Vi er jo i teorien like mektige her vi sitter og føyer sammen ord til setninger, setninger til meninger, og håper på å kunne rokke ved det du måtte mene. Hadde jeg fått en krone for hver gang jeg har hørt en journalist hevde at mandatet vårt er å opplyse og oppdra leserne, hadde jeg hatt råd til en hel pakke med kroneis.

Men la oss se litt nærmere på oppdrageren. Synder vi? Her kommer et lite eksempel: Jeg var i et annet ærend enn den sedvanlige nyhetsjakten da jeg forleden gransket forsiden på flere av nettavisene. Jeg skulle finne mektige kvinner som har gjort seg bemerket i Norge. Jeg skulle finne kvinner som var gode forbilder, og som jeg kanskje beundret. Alt jeg fant var gamle gubbetryner hele veien ned til bånn av siden. Det rådende nyhetsbildet forandrer seg jo fra dag til dag, tenkte jeg og ventet til dagen etter.

Dagen etter, og dagen etter der igjen, fant jeg de samme gubbetrynene: Banksjefer, fotballspillere, eksperter, spaltister, politikere, skuespillere. Alle menn. Innimellom kunne man til nøds finne en kvinne, gjerne et offer, men helst som «øyegodteri» av Aylars kaliber. Klikk, klikk, klikkrating er det som gjelder. Skal det handle om kvinner får det søren meg være om en cat fight bare damer i LO kan få i stand. Inntil videre fungerer nakne mager og en brystvorte like bra.

Kan det være sånn at menn skriver om menn, og derfor gjør kvinner det også? Og at hvite menn helst skriver om hvite menn, og ellers bare om disse «innvandrerungdommene»? Er det sånn at ordet «innvandrerungdom» i tittelen gir bedre klikkrate, slik en halvnaken pupp som vilkårlig illustrasjonsbilde gjør det? Jeg vet ikke om jeg vil oppdras av en slik medievirkelighet.

Alibi

Jeg burde ikke være sjokkert. Kvinnefronten har jo mast om dette lenge, men hvem hører vel på dem? Når jeg omtales «med innvandrerbakgrunn» eller er et «innvandreralibi» (det skjer ofte nok) usynliggjøres jeg som nordmann. Det er på nøyaktig samme måte kvinner usynliggjøres som viktige samfunnsaktører. Hvordan har vi kommet dithen at kvinner først og fremst er interessante som skjønnhetsindustriens reklamepostere?

Rådgiveren

Jeg vet ikke hvor Bjarne Håkon Hanssen har fått sine nye tanker om språkets makt til å inkludere og ekskludere fra. Jeg kan selvfølgelig alltids tippe. Det er lett å anta at hans politiske rådgiver, 24 år gamle Hadia Tajik (kvinne/datter av innvandrere/tidligere journalist) har oppdratt litt. Skulle dette være riktig, har vi å gjøre med et av de få tilfellene hvor usynligheten har en glimrende funksjon.

 

©Aftenposten