Asyloppskrifter og asylingredienser
Long Litt Woon, 9. september 2008

Utlendingsdirektoratet (UDI) offentliggjør nå praksisnotater som styrer saksbehandling av asylsøknader. Dette er et skritt i riktig retning for en etat som er avhengig av tillit fra omverdenen.

 

Nylig fikk vi lese i medier om at UDI, til tross for interne advarsler, har lagt ut på internett en ”kokebok” i få asyl. Leseren sitter igjen med spørsmål om det nå er blitt fritt frem for verdens lykkejegere å søke asyl her.

 

Enkelte mener UDI er for streng i sin forvaltning av Utlendingsloven, andre mener at man er for slapp. UDI er en etat som ofte er i medias søkelys, men stundom kommer man i skade for å rette baker for smed. Det UDI gjør er å tolke, etter beste skjønn, lover, forskrifter og instrukser fra overordnede myndigheter, Stortinget og departement. Noe av kritikken rettet mot UDI burde derfor ha en annen adresse.

 

Etter granskningen av UDI i 2006 i forbindelse med den såkalte MUF-saken, kom en enstemmig kontroll- og konstitusjonskomité med følgende:

” Tilliten til utlendingsforvaltningen er avhengig av en klar sammenheng mellom politiske mål og ansvarlige politikeres opplysninger om utlendingsfeltet på den ene siden, og dens praktisering av lov, forskrift og instruks på den andre siden. Det er etter komitéens mening viktig å legge bedre til rette for åpenhet rundt og innsikt i UDIs arbeid. Etter komitéens mening bør det bli en større grad av offentlighet rundt UDIs praksis i asylsaker ...”

 

Komitéen gir klar beskjed om at åpenheten skal sikres gjennom beskrivelser av forvaltningspraksis.

 

I større grad enn for mange andre offentlige organer, er det for UDI viktig at det skapes notoritet rundt tjenestehandlingene. Notoritet defineres gjerne som at noe er åpenbart og objektivt konstaterbart.

 

Skjønnsvurdering innenfor rammer av gjeldende lover mv er et sentralt element i behandling av mange typer saker i UDI. Min tidligere forskning av norsk visumpraksis viser at dette stiller større krav til saksbehandling enn vurderinger som er mer ”mekaniske”. I andre land, for eksempel Danmark og Belgia, er det mindre rom for skjønnsvurdering i forvaltningen av landets utlendingslov fordi den er mer preget av standardiserte kriterier. Dette kan til tider virke litt ”firkantet” i møtet med realitetenes verden; fordelen er at den er forutsigbar og, ikke minst, forebygger korrupsjon.

 

Skjønnsvurdering, i kombinasjon med jevnlige offentlige oppdateringer av forvaltningspraksis, kan være en god middelvei; man oppnår fordelene ved en kodifisert praksis samtidig som man unngår å være altfor ”firkantet”.

 

Enkelte er engstelige for at offentliggjøring av ”asyloppskriften” vil medføre at flere får asyl. Men vurderinger av asylsøknader vil fortsatt bygge på de rette ”asylingredienser”: Asylsøkerne har fremdeles ansvar for å gi en grundig forklaring av grunnlaget for å søke asyl. Og UDI har fortsatt ansvar for å vurdere bevis for dette og om søkeren er troverdig.

 

Omverdenens tillit til UDI må bygge på at etaten er kvalifisert til å avsløre juks, samtidig som der må være en høy grad av åpenhet om etatens virksomhet. Begge deler er nødvendige for både å ha kontroll med innvandringen, og sikre mot urimelig forskjellsbehandling og korrupsjon.