Å ta fremmedfrykt på alvor
Long Litt Woon, Politiken, 17. juni 2008

For å komme lenger i rasismedebatten må vi ta fremmedfrykt på alvor. Vi kan ikke fortsette å føyse det bort som bare noe irrasjonelt.  

I rasismedebatten bruker enkelte med en rasismedefinisjon som er så snever at antall rasister begrenses til et fåtall; de  ”frikjenner” dermed seg selv fra rasiststempelet. En annen konsekvens er at folks fremmedfrykt blir ikke adressert.   

 

Andre bruker et utvidet rasismebegrep hvor ”alt” er rasisme. Dette er problematisk når rasisme er moralsk skammelig i samfunnets øyne. Konsekvensen er at folk ”undertrykker” sin fremmedfrykt for å unngå rasiststempelet. Dette gir lite rom for å ta på alvor folks opplevde frykt for det fremmede.

 

Fremskrittspartiet i Norge – som er mest ”beslektet” med Dansk Folkeparti enn andre danske partier - tilbyr sine velgere rett til å være skeptiske mot innvandrere og et legitimt rom for deres frykt, uro og ubehag i møtet med ”det flerkulturelle Norge”. Krav stilles til innvandrere slik at uroen og ubehaget skal dempes.

 

Andre, mer politisk korrekte meningsytrere, tilbyr en motsatt strategi: Det er flaut med fremmedfrykt. ”Skikkelige” folk driver ikke med sånt. Det stilles først og fremst krav til majoriteten; innvandrernes væremåter som kan oppleves som uvante skal forstås.    

 

Dessverre bidrar ingen av disse konstruktivt til å øke vår evne til sameksistens.

 

Fremmedfrykt oppleves av alle, uansett om man tilhører majoritet eller minoritet. Sameksistens krever noe av alle, uansett bakgrunn.

 

Når man legger til grunn at Norge i dag er et gjennomsekularisert og individorientert samfunn, kan det være krevende for både majoritet og minoritet at enkelte har en religiøs identitet syv dager i uken - ikke bare når de skal døpes, gifte seg og begraves – og som fremhever storfamilien heller enn individet.

 

Videre, majoriteten lever i den tro at ytringsfrihet i Norge er noe absolutt og ubegrenset. Man glemmer at denne friheten alltid har hatt lovbestemte grenser i Norge mot, f.eks., rasisme, blasfemi og pornografi. Derfor kan resepten til utenriksminister Jonas Gahr Støre om en mer gjennomtenkt tilnærming til ytringsfrihet - der ord må veies slik at de ikke krenker andre – oppleves som frihetsbegrensende. Men vi er ikke svake eller passive fordi vi bruker litt mer energi på å forstå andre på deres egne premisser og å ta hensyn til andre og det de kan være følsomme for: å forstå er ikke det samme som å akseptere. Og forståelse er viktig fordi misforståelse kan føre til mistillit, som igjen kan føre til konflikt.

 

Hvis vi skyver ytringsfriheten foran oss i rasismedebatten, tar vi ikke nok ansvar for konsekvensen av våre handlinger. Men hvis vi ikke  -med utgangspunkt i ytringsfriheten - kan snakke om frykten og ubehaget vi kan føle i møte med mangfoldet, vil sameksistens bli nesten umulig. Balansegangen er krever kontinuerlig øvelse.

 

Noe av det vi må samtale om er: Hvordan forklare fenomener som virker uforenlige for ”folk flest”, for eksempel det å være hijabbærende og feminist på samme tid? Hvordan kan man kritisere kulturell og religiøs praksis på en måte som er konstruktiv og ikke krenkende?

 

I denne sammenheng er det nyttig å bli minnet om at FNs rasediskrimineringskonvensjon skiller mellom direkte diskriminering, hvor negativ forskjellsbehandling er det man ønsker å oppnå, og indirekte diskriminering, hvor negativ forskjellsbehandling er en utilsiktet konsekvens av handlingen. Både direkte og indirekte diskriminering er ulovlig i Norge, men rasismedebatten viser at ikke alle er klar over dette.

 

I Norge har vi en rasismedebatt som er opptatt av hva man mente med handlingen og ikke konsekvensen av den. Vi er opptatt av individuell skyld (for direkte diskriminering) og ikke kollektiv ansvar (for indirekte diskriminering).

 

Når vi snakker om at noen er kjønnsdiskriminert spør vi ikke: Lot arbeidsgiveren være å ansette henne fordi vedkommende hater kvinner? Nei. Det vi spør om er: Hvilke konsekvenser fikk den faktiske handlingen? Var konsekvensen at hun ble forskjellsbehandlet på grunn av kjønn? I så fall var det kjønnsdiskriminering. I Norge er det lovfestet at minst 40% av styremedlemmer i et allmennaksjeselskap skal være kvinner. Blant annet var den nye loven en erkjennelse at det foreligger ekskluderende mekanismer som stenger kvalifiserte og kompetente kvinner fra styrerommene. Uansett er det et betimelig spørsmål hvorfor man diskuterer etnisk diskriminerende handlinger på en annen måte enn man diskuterer kjønnsdiskriminerende handlinger.

 

En snever rasismedefinisjon reduserer utfordringen til å handle om noen få "råtne epler" i et ellers godt system. Det stilles ikke spørsmål til systemet. Et utvidet rasismedefinisjon hvor ”det bor en rasist i hver av oss” bidrar også at vi miste fokus fra indirekte diskriminering som utilsiktet konsekvens av våre rutiner, prosedyrer, strukturer og systemer.  Etter min mening er dette er større problem enn direkte diskriminering i Norge i dag.

 

Kunnskap, møteplasser med takhøyde, folk som tør gå foran med de vanskelige spørsmålene, samt tydelige lovgrenser for hva som er uakseptabelt – både med hensyn til direkte og indirekte diskriminering - er noe av det som kan øke vår evne til sameksistens.