Nyheter

 
 

5 døgn alene på snaue 1200 moh.

lagt inn 18. feb. 2017, 07:41 av Kristin Songe-Møller

Vel, helt alene var jeg strengt tatt ikke. Jeg hadde med meg min 12 år gamle dverg dachs. Det virker som at han er litt engstelig på fjellet, så å ha han med er en litt større utfordring enn å dra uten. (Han liker ikke Figaro'en heller...)

Min erfaring er at å være på fjellet alene har noen likhetstrekk med å seile på havet alene. Å pusse tennene ute under en fantastisk stjernehimmel, og vite at det er flere kilometer til andre mennesker, er helt rått både på havet og på fjellet. Man er veldig liten i forhold til den storslagne naturen. Når jeg går på ski rundt omkring i fjellheimen alene, hunden min (med sine korte ben) slipper å være med på det, er jeg nok litt mer forsiktig med utforkjøringene enn om jeg hadde vært sammen med andre. Benbrudd eller utstyrshavari kan få fatale konsekvenser. Faller jeg overbord når jeg seiler alene, er det "game over". Enkelt og greit. Det er hele tiden risikovurderinger.

Jeg har valgt å ikke dele de fineste bildene mine. Det virker kanskje litt kipt for enkelte, men jeg stikker til fjells for min egen del, ikke for å skryte på sosiale medier. Jeg opplever stadig at det er noen som prøver seg på noen stikk når jeg stikker hodet litt frem. Sjalusi og misunnelse er noe fæle greier. Dem om det, og meg om mitt :-).

Namedropping

lagt inn 9. feb. 2017, 04:04 av Kristin Songe-Møller

For noen uker siden så jeg mitt navn på trykk, brukt som namedropping. Jeg velger å se det som en fjær i hatten at noen synes at jeg er verdt å kjenne, til tross for at jeg samtidig har en litt uggen følelse at å bli brukt for at andre skal kunne sole seg i min glans (som jeg har jobbet hardt for og på sett og vis ofret mye for).

Selv vil jeg aldri bruke mine venner og bekjente for å fremheve seg meg selv. Det stiller seg selvfølgelig helt annerledes dersom det er vinn-vinn situasjon for begge parter, men da er det vel strengt tatt et samarbeid snarere enn namedropping. 

Ved å bruke namedropping for å fremheve seg selv ved sine bekjentskaper, føler jeg at man setter seg selv lavere enn andre. Jeg skjønner ikke at mange føler at man må ty til namedropping for "å være noen". Det har kanskje litt med selvtillit å gjøre.

Kanskje er mine verdier gammeldagse, sett i forhold til samfunnet slik det har utviklet seg.

Litt om min karakterbyggende fortid

lagt inn 31. jan. 2017, 11:31 av Kristin Songe-Møller   [ oppdatert 31. jan. 2017, 12:00 ]

Til tross for at jeg alltid behandler mine medmennesker med respekt, er hyggelig og imøtekommende, er jeg langt fra noen push-over. Jeg har skrevet om det tidligere, men det er kanskje på tide å lette litt på sløret.


Det er dessverre mye mobbing i vårt samfunn. Det er helt uakseptabelt. Det syntes jeg også som 13-åring.


Hvilken rolle hadde du da medeleven(e) ble mobbet?
- Var du mobbeofferet?
- Var du mobberen?
- Var du en av dem som sto et halvt skritt bak mobberen og lo?
- Var du en av dem som så hva som foregikk, men stilletiende aksepterte det ved å ignorere det?
- Eller var du en av dem som ikke fikk med deg noe som helst av hva som skjedde rundt deg i ungdomstiden?


Jeg var ingen av de ovenfornevnte. 
Jeg var hun som tok mobbeofrene under mine trygge vinger.
Jeg var hun som sto som en mur mellom mobberne og mobbeofferet, for å beskytte mobbeofferet. 
Jeg klarte rett og slett ikke å se på den ondskapen som pågikk. Den måtte stoppes. (Jeg kan anbefale den svenske filmen Ondskan.)


Inntil jeg begynte på ungdomsskolen var jeg mer eller mindre som alle andre. Da jeg så hvor slemme og ondskapsfulle mine medelever var, kunne jeg ikke gjøre annet enn å gripe inn. 


Rettferdighetssansen min er nok noe sterkere enn gjennomsnittlig...


Det at jeg grep inn, gjorde meg (mildt sagt) ikke særlig populær blant mine medelever. Men jeg kunne i det minste gå med hodet hevet.


Angrer jeg på at jeg grep inn?
NEI.


Den er en lærdom jeg ikke ville være foruten, men den var kanskje en anelse for brutal, og kom kanskje litt tidligere i livet enn den burde.


Det eneste jeg angrer på, er at jeg ikke gjorde mer for å hjelpe en av guttene i en av parallellklassene som ble mobbet fordi han hadde epilepsi. Jeg snakket med han de gangene han tok kontakt, men jeg burde kanskje gjort noe mer. På en annen side, hva kan man forvente av en 13-14 år gammel jente å bære alene på egne skuldre. Skolen gjorde ingen ting. Det ble sagt en gang eller to at det ikke var noe problem med mobbing, for Kristin ordner opp.


En sponsor være heldig hvis de fikk anledning til å profilere seg som min samarbeidspartner. Eller?

144 hoppende utfall...

lagt inn 27. jan. 2017, 04:38 av Kristin Songe-Møller

... før kl 10 på fredag morgen. Jeg vet ikke hvor mange jumping jacks, høye kneløft og crunches det er i gjeldene Body Attack program, men det er mange.

Jeg er fornøyd med at jeg fremdeles har god spenst, og den blir bare bedre, til tross for at jeg ikke er så veldig ung lenger. Jeg liker burpees med tuck jump i Body Attack programmet. Da får jeg kjørt meg skikkelig ;-). 

Det er moro å trene med andre i saltimer som avveksling fra egentrening (styrke). 

Blottlegging

lagt inn 26. jan. 2017, 11:10 av Kristin Songe-Møller

Det er fremdeles vanskelig å spå, især om fremtiden. 

Hadde jeg fått en hundrings for hver gang noen spurte meg om hva mine planer fremover er, hadde jeg vært relativt velbeslått nå. Jeg har et par standardsvar jeg bruker, litt avhengig av situasjonen. Mine planer, tanker, ideer og forhåpninger, er som første ordet i setningen: mine. 

Er det slik med sosiale medier og blogging, at alle forventer å vite alt om alle til enhver tid? Jeg ser overskrifter i aviser om bloggere som virkelig utleverer seg. Jeg lurer på hvordan de klarer å puste. Klarer de å utlevere seg selv, uten å miste kjernen av den man egentlig er som person? Jeg får mye uinteressant inn på FB. Det er på et eller annet vis fasinerende hva en del mennesker er villige til å gi av seg selv. Er det for å føle at man er betydningsfull? Trenger de anerkjennelse fra andre for å føle at de er senter av sitt eget universitet? Jeg er ikke veldig ivrig på sosiale medier. Sosiale medier er et nyttig verktøy når man trenger det, men ellers blir det litt som bakgrunnsstøy for min del.

Logg på stuegulvet...

lagt inn 21. jan. 2017, 06:43 av Kristin Songe-Møller

Det er helt normalt å ha loggen og en hel masse verktøy på stuegulvet, eller?

Jeg benyttet anledningen til å ta med meg loggen og koblingsboksen hjem fra båten for å løsne koblingen nå som det var mildt. 

Etter å ha sprette opp utallige strips og røsket løs koblingsboksen, var det bare å ta med meg loggen og koblingsboksen hjem. Jeg sjekket selvfølgelig at koblingsboksen ikke var skrudd fast i skottet før jeg kilte en skrutrekker inn bak den og lirket den av. 

Etter litt jobbing med koblingen på stuegulvet, fikk jeg den endelig fra hverandre. Jeg åpnet koblingsboksen. Det var en del irring på innsiden av koblingen, så jeg er litt bekymret for tilstanden på koblingen på ledningen til loggen. Jeg kan ikke se hvordan kabelen ser ut inne i koblingen. Jeg får fasiten når jeg kobler opp systemet og tester det. 

Figaro race-villages

lagt inn 17. jan. 2017, 22:48 av Kristin Songe-Møller

Det er mye styr rundt det å være proff offshore soloseiler. Man skulle tro at seilerne får hvile i pit-stop'ene etter krevende etapper, men det er nok ikke helt sånn. Hvor intenst det er i pit-stop'ene er litt avhengig av hvor man er. I Frankrike er det full rulle, mens i Spania er det roligere. 

I pit-stop'ene er det alltid et eller to obligatoriske arrangementer av typen cocktail-party med arrangørens sponsorer. (Jeg lærte raskt at det var bare å hive seg over maten, være tilstede en liten stund for syns skyld og deretter "rømme", som alle de andre seilerne.) Det er også en obligatorisk briefing før den kommende etappen. På de obligatoriske arrangementene må vi som seilere signere oss inn. Dersom vi ikke var tilstede, ville vi fått bot på 500 Euro.

En del av jobben er å snakke med pressen. Selv har jeg blitt dubbet til fransk!!! Jeg har blitt intervjuet på engelsk og måtte svare på norsk, for intervju til bruk i NRK Sporten. Det er obligatorisk å snakke med journalistene som er tilknyttet regattaen. Utover det, har vi som seilere mulighet til å takke nei til intervju. Jeg var et populært intervju-objekt, og takket ja til alt. Slik jeg så det, ville det vart uklokt å takke nei da jeg trengte sponsorer. Dessverre ga det ikke den uttellingen jeg hadde ønsket.

I Frankrike var det utrolig mange mennesker i race-village. Det ble en del autograf-skriving. Det var nesten umulig å få gjort noe i båten, da det ble ropt på meg fra, for meg ukjente mennesker, som sto på land. Heldigvis var det adgang forbudt for uvedkommende på bryggene der båtene lå.

Det var nokså krevende å få ro til å forberede den kommende etappen. Det er en del som skal til for å være racing-ready. Preperatøren tok heldigvis hånd om båten. Som skipper måtte jeg jobbe med værmeldinger, routinger skulle testes ut, kartet skulle sjekkes, tidevannet måtte jeg ha kontroll på og mat og drikke måtte kjøpes inn. 

La Solitaire du Figaro går i ettapper. Etappene er på 3-4 døgn, og det er start av ny etappe på søndagene. Det vil si at seilerne får 3-4 dager i pit-stop. Etter 3-4 døgn med mas og kjas på land, er det godt å komme seg utpå havet, alene, igjen. Det til tross for at man bare noen få dager tidligere kom nærmest utmattet over målstreken etter en krevende etappe.

Det blir noen treningsøkter i uken

lagt inn 17. jan. 2017, 03:45 av Kristin Songe-Møller

Det blir gjerne 7-8 økter i uken. Jeg trener variert, så det er ikke noe fare med å slite ut kroppen. Jeg er ikke helt gal etter å trene, men jeg kjenner det gjør meg godt, både fysisk og psykisk. Det er moro å se at formen blir bedre. I tillegg trenger jeg å komme meg ut og treffe mennesker, ettersom jeg jobber hjemmefra. Å trene på morgenen er en super start på dagen!

Da jeg seilte profesjonelt i Frankrike, var det lite fokus på fysisk trening, utenom treningen på vannet. Hun jeg kjøpte båten av, trente styrke hver dag, for hun hadde planer om å ro over Atlanteren alene (med følgebåt). (Hun klarte ikke å få til finansiering til det prosjektet, og seilte fordekks på VOR, for andre gang, i stedet.) I Port la Foret, hadde de noen sporadiske sykkel-turer som fysisk trening. I Lorient, hvor jeg hadde base til å begynne med, var det en organisert løpetur en gang i uken på vinteren. Det virket nokså halvhjertet. 

For min del forsøker jeg å utnytte tiden best mulig. Det er en super anledning å kjøre mengdetrening med styrke, spent og kondisjon når det ikke er seilsesong. I seilsesongen blir det vedlikeholdstrening av fysikken, mens fokus er på seilingen. Det har fungert veldig bra de siste 2 årene. Så får jeg se hvilke muligheter som ligger i fremtiden. Det gjelder å løfte blikket, og ikke være for satt i tankegangen og rutinene.

Barometeret nesten i bunn

lagt inn 14. jan. 2017, 05:08 av Kristin Songe-Møller

Det blåste relativt friskt her for noen dager siden. Barometeret, som jeg har på yttervegg, gikk nesten i bunn. Jeg tror aldri jeg har sett det så lavt før, og jeg har hatt barometeret i en del år. I løpet av bare en time, hadde det sunket betraktelig. Ikke rart det blåste storm.

Vinden gjorde at vannstanden i fjorden ble ganske høy. Det er et lavbrekk på veien til Framnæs, der båten min ligger på land, som er svært flomutsatt. Jeg utsetter ikke bilen min for saltvanns-kjøring for å sjekke båten min. Etter at jeg var ferdig med treningen i dag, kjørte jeg en tur bortom båten. Der sto alt vel til.

Jeg har en liten jobb å gjøre med elektronikken, men jeg tror det er lurt å vente til det er litt mildere i været. Både med tanke på kabler/koblinger og mine fingere...

Rått bilde- og videomateriale

lagt inn 13. jan. 2017, 03:02 av Kristin Songe-Møller

Jeg synes det nesten er litt rart at jeg kun har fått negative tilbakemeldinger på sponsorhenvendelser. Jeg har sett igjennom en del av bilde- og videomaterialet mitt, og blir nesten litt imponert over meg selv. Det er jo ikke slik at jeg daglig tenker på hva jeg har oppnådd, og hvor langt jeg har kommet. Jeg har som filosofi å gjøre det beste ut av hver dag, uansett om jeg er høyt eller lavt. Det fungerer veldig bra.

Det føles en anelse vemodig å bli minnet på om hvor langt jeg klarte å komme, og at mangel på finansiering gjorde at jeg måtte kaste inn håndkle, i alle fall inntil videre. 

Jeg savner proff solo-regattaseiling. Det er et slit, men det er veldig tilfredsstillende å pushe grenser. I motsetning til de fleste andre, er jeg mye tøffere alene på havet enn jeg er på land. Det kan nok være en medvirkende årsak til at jeg ikke klarer å skaffe finansiering. Jeg er nok litt forsiktig av meg på land, og det kan nok være vanskelig å forstå for de som ikke kjenner til hva jeg jobber med, at jeg er så dyktig, erfaren og tøff alene på havet.

1-10 of 665

Comments