Nyheter

 
 

Naboen har kappet spinnakerskjøtet mitt!

lagt inn 15. feb. 2018, 04:10 av Kristin Songe-Møller

Det har blitt mye filosofering i det siste. Å være alene, bare hunden min og meg, "der hvor det begynner å bli øde" på snaue 1.200 moh i en uke er perfekt sted for å filosofere over "life, the universe and everything".

Jeg har til enkeltes skuffelse ikke langt ut bilder på sosiale medier. Jeg stakk til fjells for min egen del, og har ingen behov for å vise andre hvor fint jeg har det eller å orientere alle om hva jeg driver med til enhver tid.

Det ble et brutalt møte med den såkalte sivilisasjonen etter en uke alene i snø-ødet. Da jeg kom hjem var det tydelige spor i oppkjørselen min at en bil hadde sklidd ned til meg fra naboens oppkjørsel. Dette var naboene som hugget trær på min eiendom uten min tillatelse i fjor våres. For å markere eiendomsgrensen hang jeg da opp et tau. Det eneste tauet jeg hadde som var langt nok, var et reserve spinnakerskjøte. I forbindelse med at bilen fra nabo-oppkjørselen hadde havnet på min eiendom, var spinnakerskjøtet mitt kappet. 8mm dyneema i høy kvalitet, prislapp kr. 2.400. Normal folkeskikk ville ha vært å legge en lapp i postkassen min og beklage hendelsen. Ettersom det ikke var det, fikk naboene mine en lapp i postkassene mine fra meg, hvor jeg informerte om skaden de hadde påført min eiendom, og foreslo at de kunne sette opp en guardrail på sin side av eiendomsgrensen, for å unngå at de forvolder skade på min eiendom i fremtiden. 

Som hundeeier vet jeg at man ikke skal tillegge hunder menneskelige egenskaper. Jeg lurer litt på om det kan gjelde enkelte mennesker også.

Hvorfor offshore soloseiling?

lagt inn 2. feb. 2018, 07:04 av Kristin Songe-Møller

Mange har spurt meg hvorfor jeg seiler alene. Jeg har pleid å svare; "Fordi jeg kan." for å unngå å måtte utdype hvorfor. Og for å unngå å få en hel masse tåpelige kommentarer på at det er sært eller at jeg er egoistisk. 

Det er ikke en enkel forklaring på hvorfor jeg seiler alene på havet. Det er nok mer komplekst enn som så. 

For meg er det enkelt å seile alene. Det er enklere enn å ha med (ymse) mannskap. For meg er det tryggere å seile alene. Jeg slipper å blir irritert og frustrert over mannskap som ikke kommer til avtalt tid, eller ikke dukker opp. Når jeg seiler alene, er det alltid god stemning ombord. Bonusen er mestringsfølelsen :-).

Det ligger en hel del erfaringer bak dette. Erfaringer som har gjort at jeg har blitt en rå offshore soloseiler.

Autopiloten(e) trenger litt omsorg

lagt inn 30. jan. 2018, 10:40 av Kristin Songe-Møller

I Frankrike var det ingen Figarister, eller preperatører, som rørte autopilotene. Skulle noe gjøres med dem, ble de sendt inn til NKE.

Jeg har to autopiloter. En jeg bruker og en backup. Begge armene begynner å få litt lavt nivå på hydraulikkoljen. Beholderen på den ene er halvfull, mens den andre er ca. 3/4 full. 

For å ha tiden på min side, begynte å se på dette denne uken. Tidligere har jeg brukt NKE Frankrike (hovedkontoret), da det ikke har vært forhandlere i Norge. Nå som det er forhandler i Norge, selvfølgelig bekjente, får jeg den assistansen jeg trenger av dem.

Jeg spurte om de kunne hjelpe meg med påfylling av hydraulikkolje. Svaret var supert. Jeg fikk vite hvilken type olje jeg trenger, og at det vil jeg nok kunne klare å gjøre selv. Jeg har aldri fylt på hydraulikkolje før, men en gang må som kjent være den første. Jeg er ikke ukjent med å tilegne meg kunnskap og lære meg nye ferdigheter.

Planen er å fylle opp den ene, som jeg nå har stående i gange hjemme (ved siden av ballastpumpen), og teste at den fungerer som den skal, før jeg tar neste pilot.

Det blir spennende... Jeg kommer til å drøye litt med jobben. Jeg må ikke ha for mange baller i luften når jeg holder på med det, for jeg må være 100% fokusert. Autopiloten er en dyr sak...

Det er godt å jobbe litt med båten/båt-relaterte ting igjen. 

Motivasjon

lagt inn 28. jan. 2018, 08:35 av Kristin Songe-Møller   [ oppdatert 28. jan. 2018, 08:46 ]

Noen ganger er ikke motivasjonen for å trene helt til stede. Det hender ikke så ofte, men det skjer. Den siste uken har det vært litt tyngre enn normalt, men jeg skipper ikke treningen av den grunn. Der kommer fordelen ved å trene på morgenen inn. Da er det er enkelt og greit å gå på autopilot, og ta på treningstøy når jeg står opp. Da er jeg i modus. Når jeg har kommet meg på treningssenteret, går ting av seg selv. Verre er det ikke. Jeg er ikke noen maskin, men jeg har etterhvert en del trening i å motivere meg selv. Som solo-seiler er det et must.

Jeg trener ikke for å få en bra kropp. Det er i tilfelle bare bi-effekt. Jeg trener for å holde kroppen i så god form jeg kan; styrke, kondisjon, spenst og smidighet. Desto bedre form jeg er i desto lettere er det å håndtere båten. I tillegg vil risikomarginen bli mindre desto bedre form jeg er i. Bonus med styrketrening, er at jeg vedlikeholder trevlene i hendene gjennom vinteren. Da slipper jeg blemmer og såre hender på begynnelsen av seilsesongen. 

Mye blir mye lettere med en veltrent kropp. Tidligere slet jeg mye med stiv nakke/skuldre. Treningen gjør at det ikke lenger er noe problem, med mindre jeg må ha på meg vesten for lenge av gangen. Den dreper nakken min, til tross for at jeg ha en vest som visstnok skal være designet for å unngå akkurat den problematikken.

Havet kaller...

lagt inn 27. jan. 2018, 09:58 av Kristin Songe-Møller

Det føles veldig lenge siden jeg var på havet. Jeg savner å stikke alene til havs, med alle de utfordringene det innebærer. Litt tålmodighet, så er våren her, og jeg er tilbake på vannet.

Det er en mager trøst å male hav, og meg selv (min Figaro). På en måte føles det litt selvopptatt å male meg selv inn i maleriene mine, men det gjør at maleriene mine får det lille ekstra. Jeg er veldig til stede.

Offentlig vs. privat

lagt inn 26. jan. 2018, 04:33 av Kristin Songe-Møller

Jeg er fullstendig klar over at jeg gjentar meg selv fra tid til annen. Det er ikke så veldig mye action på vinterhalvåret. Det går mye i trening, og fortiden også maling. Mitt privatliv, er som i ordet; privat. Jeg ser ingen grunn til å slippe alle helt innpå meg. Mine nærmeste kjenner meg, og føles riktig for meg. Jeg har ingen behov for å skrive om private anliggende, eller å flagge det i sosiale medier. Jeg er fullstendig klar over at enkelte kan tro at jeg er en-dimensjonal eller overfladisk. Hvis det er noen som trekker slike slutninger på et så minimalt grunnlag, får de ta det på sin egen kappe. 

Det er mange samfunnskritiske artikler jeg kunne ha skrevet, men jeg tror ikke det er noen god ide. Kanskje senere. Mine tanker, meninger og refleksjoner gjenspeiles i mine erfaringer, og jeg tror nok jeg kan risikere at en del føler seg truffet hvis jeg skrev med et kritisk blikk på verden og vårt samfunn. Jeg vet at det er mange som tar ting for gitt, uten å stille kritiske spørsmål. Slik jeg ser det, er det skummelt å stole blindt på alt som blir sagt, for så å følge flokken (mot stupet?). Jeg ønsker ikke å skaffe meg fiender. Det får være nok at en del mannlige seilere ser meg som deres konkurrent, til tross for at de ligger langt under mitt nivå. Det er ubehagelig nok at enkelte prøver å hugge hodet av meg hver gang jeg stikker hodet ut.


Musikk fra treningspillelisten min: https://www.youtube.com/watch?v=bWXazVhlyxQ

Justert treningsregime

lagt inn 25. jan. 2018, 09:50 av Kristin Songe-Møller

Det er overraskende få mennesker på treningssenteret for tiden. Det var få der i desember, men det er visst ganske vanlig. Normalt sett skulle det ha vært et nyttårs-rush nå, men det er det så absolutt ikke. I går var vi 4 stykker, pluss 2 instruktører, på Step'en på morgenen. Det er helt uvanlig. Det er få som trener styrke også. Det er kanskje influensaen som herjer, i tillegg til at det er veldig mange treningssentre i byen.

For min del synes jeg det er behagelig å trene styrke når det er få mennesker der. Da slipper jeg å vente på apparatene. Det er riktignok litt stusslig når det knapt er folk på sal-timene. Heldigvis er instruktørene så dyktige, at de klarer å holde intensiteten oppe allikevel. 

Det virker som at kroppen min responderer bra på treningsopplegget mitt. Jeg har gjort noen justeringer, og det ser ut til at kroppen min liker nye utfordringer. Jeg må riktignok passe på å få i meg nok energi, slik at alt fungerer optimalt.

Nå for tiden består uken min av 3 egentreninger (styrke), 2 BodyStep, 1 Grit Stength, 1 klassisk yoga, 1 ashtanga yoga. Det blir 8 økter... Grit og klassisk yoga er på samme dag, med en halv time i mellom. Jeg rekker akkurat å skifte til tørre klær og få igjen pusten etter Grit'en før yoga'en begynner. Det blir moro å teste kroppen min i Figaro'en. Til tross for at jeg blir eldre, har jeg blitt i mye bedre fysisk form de siste årene.

Kanskje bare tilfeldigheter

lagt inn 24. jan. 2018, 02:22 av Kristin Songe-Møller

Det meste jeg gjør, er gjennomtenkt. Fra tid til annen oppdager jeg at andre gjør noe som likner på det jeg har gjort.

Inntil i morges, har jeg ikke sett noen som har laget malerier som mine; fluid art teknikk kombinert med seilbåt/seil. Jeg regnet med at det bare var et spørsmål om tid før andre prøvde seg på det samme. Nå har jeg et stort fortrinn med å male seilbåt (Figaro), da jeg har følelsene med i maleriet. Jeg har jo vært der selv. Maleriet jeg så hadde silhuett av en seilskute. Det så ut som at den var malt på med sjablong. Det kan selvfølgelig være en tilfeldighet, men sannsynligvis har jeg blitt kopiert, eller til inspirasjon, som jeg foretrekker å kalle det. Å kopiere noen er negativt ladet, mens å være inspirert av noe er positivt. Jeg foretrekker positivt.

Jeg har sett seilere som har lagt ut seilbilder med samme vinkling som jeg la ut en ukes tid tidligere. Det var en vinkling jeg hadde jobbet med, så jeg tviler på at vedkommende kom på den vinklen helt uten litt inspirasjon fra meg.

En av Figaro'ene i Port la Foret hadde plutselig fått en dekor på båten sin, som var nesten prikk lik den jeg hadde hatt i et par år, den med rosa og oransje "bølger" på svart skrog.

Da jeg var i Frankrike tok jeg saksen i egen hånd, som jeg pleier, og klippet håret mitt kort. En måned tid senere, hadde to av de andre jentene også klippet håret kort.

Alt dette kan selvfølgelig være tilfeldigheter, men jeg tviler på det. Det er ikke sikkert at de som har kopiert meg, vet hvor de har fått inspirasjonen fra. Ofte trenger man litt inspirasjon for å komme videre, men det er noe med å la det være en inspirasjon for så å gjøre det til sitt eget, slik at det ikke blir en kopi. Min erfaring tilsier at kopien ofte blir blek sammenliknet med originalen.

Tilfeldigheter, inspirasjon eller kopi, jeg velger å ta det som en fjær i hatten. Det er nok av negative ting her i verden. Dagene blir så mye bedre om man klarer å se positivt på ting.


Litt helt ny musikk. Jeg har kjørt på med mye hard/tung musikk den senere tiden Det har funket når jeg har jobbet med malingen. Jeg jobber som sagt med å få kraft og energi i maleriene mine. Dette er en helt annen sjanger; https://www.youtube.com/watch?v=zDi2GFqSR9c

Det skal ikke være lett...

lagt inn 22. jan. 2018, 09:25 av Kristin Songe-Møller

Hadde det vært lett å male, hadde vel enda flere drevet med det. Akkurat da jeg følte at eg begynte å få dreisen på et uttrykk, fikk jeg plutselig ikke til noe. Det var en nedtur. Utrolig frustrerende.

Når jeg seiler regattaer, og mot formodning gjør en dårlig vurdering av veivalg, er det bare en ting å gjøre; å ta tapet med en gang og bite tenne sammen og fighte på videre. Det er neste umulig å ikke gjøre en liten feil underveis, så hvis man legger feilvurderingen bak seg og kjører på videre, er det en sjanse for at man klarer å seile seg opp, når andre gjør feil. Det er en kunst å kunne resette seg, når man egentlig er skikkelig misfornøyd med seg selv.

Tilbake til maleriene som jeg plutselig ikke fikk til. Hva gjør man da? Biter tennene sammen og jobber på videre. Aller først; analysere. Etter å ha tenkt en del, vurdert hva som skjedde med de forrige maleriene mine, skjønte jeg at det hadde noe med malingstypen å gjøre. Jeg hadde byttet merke på den svarte malingen min. Jeg hadde samme malingsmerke i turkis i et av de andre maleriene mine, og opplevde noe av det samme. Det er en del kjemi inne i bildet, så det er mye prøving og feiling med malingsmerker. Ikke nok med det, de forskjellige pigmentene gjør at malingen oppfører seg forskjellig. 

Med ny maling i hus i dag, av det merket som fungerte for meg, fikk jeg det til igjen. Av tre forsøk, er jeg fornøyd med ett, kanskje to. Jeg må se hvordan det blir når det tørker, om det andre og tredje kan fungere når jeg bearbeider.

Spørsmålet; "Har du solgt noen malerier?" dukker stadig opp. Svaret er nei, ikke enda. (Hvis jeg ser bort i fra alle trykkene jeg solgte da jeg seilte profesjonelt.) Ja, jeg har tenkt å selge maleriene mine. Nå er jeg i produksjonsmodus. Det fungerer dårlig å kombinere med salgsmodus, for å skulle selge malerier er en heltidsjobb i seg selv. Jeg har ikke engang tatt meg tid å ta foto av maleriene og legge dem ut i sosiale medier, bortsett fra to smakebiter. 

Snø...

lagt inn 21. jan. 2018, 08:52 av Kristin Songe-Møller

På et døgn kom det ca. 25 cm snø her i Sandefjord. Det er ikke mye, men det blir litt snø som skal ryddes unna.

Snøfreseren min er sterk, stillegående og pålitelig. Den er av typen kvinnelig offshore soloseiler. Det er moro at treningen gjør jobben så mye lettere.

Det er ikke bare hjemme snøen skal ryddes. Båten min tenger også å bli måkt. Jeg var nok litt tidlig ute på en søndag morgen, for veien ned til Framnæs var ikke måkt. Det er en lang nedoverbakke. Det var hjulspor, så jeg tok sjansen på å kjøre ned. Alternativet hadde vært å dra hjem, og komme tilbake senere, men jeg kan jo kjøre bil på vinterføre. På vinteren kjører jeg alltid med en liten aluminiumspade bak i bilen, sånn i tilfelle. Bortesett fra på fjellet, når jeg må måke frem bilen når jeg skal hjem, har jeg bare trengt spaden en gang. Det er en sikkerhet å ha redskapene i orden. 

Da jeg var innom båten min forrige uke, hadde låsen jeg låser stigen til krybben med, frosset fast. Da fant jeg en stige jeg kunne låne. Denne gangen var jeg bedre forberedt; med verktøykasse på boks. Med litt lirking gikk låsen opp. Det jeg ikke hadde tatt høyde for, var at stigen hadde frosset fast i bakken. Etter 3-4 kraftige røsk, fikk jeg den løs. Plan B (for man har jo alltid en Plan B) var å hente et tau i bilen og binde som et ekstra trinn på badetrappen. Det har jeg gjort tidligere, og det fungerer fint.  

Etter en times måking var jeg klar for å kjøre hjem. Veien var fremdeles ikke måkt. Jeg måtte starte i oppoverbakke, men jeg hadde en plan. Jeg rygget ut av veikanten, til jeg traff hjulsporene i veien. Da var det bare å starte forsiktig, det var is under snøen, og kjøre oppover. Det hadde vært helt greit, hadde det ikke vært for en eldre mann som gikk i hjulsporene i veien. Jeg så jo at fortauet ikke var måkt, men det var heller ikke veien. Jeg var nødt til å sakne farten, noe jeg ikke var særlig keen på i oppoverbakke hvor buken på bilen gikk nedi snøen. Til slutt flyttet mannen seg med hele et ben utenfor hjulsporet! Hva han tenkte, vet ikke jeg. Jeg var nødt til å kjøre ut av hjulsporene, noe som gjorde at jeg skled ganske bra... Heldigvis synes jeg det er moro å kjøre bil, og har alltid likt å kunne håndtere bilen på alle fører. Så det gikk veldig fint. 

1-10 of 828

Comments