Nyheter

 
 

Litt annerledes

lagt inn 26. jun. 2017, 05:02 av Kristin Songe-Møller

Det er vel ikke så vanskelig å tenke seg hva jeg foretrekke hvis jeg måtte velge mellom å seile mannskap på en klassisk Swan eller som skipper (og alt mulig annet, som soloseiler) på min Figaro.

Det er noen år siden jeg har vær med mine foreldre ut i deres båt, og jeg må si at jeg ble litt overrasket over hvor komfortabel den var... Har jeg virkelig forandret meg/utviklet meg så mye i løpet av de senere årene?

Mine foreldre skal ha båten (vårpussen) på land på her hos meg på Framnæs i Sandefjord i år. Med den værmelingene som var, og det været som ble, ønsket mine foreldre min hjelp for å komme seg ned. Det fikk de selvfølgelig! Det ble en del jobbing med værmeldinger for å få "timet" vinden ved avreise og samtidig være sikker på at den stemte med ankomst. 

Resultatet ble en nattseilas. Det var ikke bare mine godt voksne foreldre og jeg som seile båten sydover. Min sporty 12 år gamle dverg-dachs var også med. Jeg må si at jeg var imponert over hvor bra det gikk. Det tok "bare" 13,5 timer. Han har vært med på den etappen tidligere, sammen med meg i min Figaro. Det var etter den gangen han ikke lenger ville være med meg ut på brygga. 

Jeg er svært overrasket over at jeg syntes Swanen var svært komfortabel. Jeg har jo seilt enormat mange nautiske mil med den tidligere, men det er noen år siden, og mange nautiske mil med Figaro siden. 

Jeg ble faktisk litt kald på fingrene i løpet av natten. Det blir jeg svært sjelden ombord hos meg selv. Det har jeg bokstavelig talt nok å henge fingeren til,; være seg å rore eller å trimme Jeg har ikke seilt stort annet enn Figaro de senere årene, hvor fart egentlig er det eneste som gjør at båten er komfortabel. Så har jeg stereoen min, og pc'en med navigasjonsprogram, og en super autopilot. Når jeg begynner å tenke over det, er det mange ting som for meg er komfort ombord i min båt. Det kommer vel an på øyet som ser. 

Body Attack med Skagerrak fremdeles i kroppen

lagt inn 23. jun. 2017, 06:33 av Kristin Songe-Møller

Det var ingen tvil om at 22 timer alene på havet fremdeles satt i kroppen, et døgn etter, da jeg trente en time Body Attack i morges. Det var litt i overkant... Det hjalp vel ikke at det var mange i salen, og svært klamt. 

Normalt kommer jeg meg ganske raskt til hektene etter en lengre økt på sjøen. Jeg pleier ikke sove så mye på dagtid etter at jeg kommer inn, slik at jeg raskt kan komme inn i normal døgn-rytme igjen. Jeg var litt overrasket over at Skagerrak satt såpass mye igjen i kroppen etter et døgn på land. 

Den franske offisielle regatta-legen, fortalt meg at det er lettere å holde seg våken dersom man har et lite underskudd på energi-inntaket. Da er kroppen i alarm-beredskap, og er dermed mer oppvakt. Det er selvfølgelig ikke noe sjakk-trekk å spise altfor lite heller. Da blir man utmattet, og restitusjonen, også etter arbeidsoppgaver ombord, tar lengre tid. Jeg opplever at jeg er mer sulten enn vanlig etter å ha seilt et døgn eller så. Også når jeg seiler spiser jeg når jeg er sulten, samtidig som jeg har odene til den franske regatta-legen i bakhodet. For min del ser det ut til at så lenge jeg ikke spiser meg stapp-mett, funker det veldig bra. Men... hvem spiser seg vel stapp-mett på knekkebrød med tubeost eller kaviar, ved å spise makrell i tomat rett fra boksen med plastskje eller mini-gulrøtter (ev.stangselleri eller annen grønnsak som er enkel å spise, tåler litt slag og ikke er altfor dyrt)? Det er det stort sett det kostholdet ombord hos meg består i. Jeg har med noen poser med frysetørket middag, men det er sjelden jeg tar meg bryet med å koke vann og lage i stand et "stort" måltid. Jeg synes det kan bli litt for mye mat i et måltid når jeg seiler. "Sulten er den beste kokk." Jeg føler ikke at maten ombord er kjedelig. Mat er bare drivstoff til kroppen. Jeg har som oftest mer enn nok med å seile, og å få nok søvn, til å tenke på gourmet-mat. 

Apropos den lille lekkasjen i motor-rommet. Etter å ha seilt i et døgn, og ladet batteriene under litt forskjellige forhold, var det helt tørt i motorrommet. Det var gledelig å se!

22 timer alene til havs

lagt inn 22. jun. 2017, 07:37 av Kristin Songe-Møller

Sandefjord-Skagen-Sandefjord på 22 timer. Vel, jeg seiler ikke helt ned til Skagen. Jeg seiler til jeg ser skipstrafikken som runder revet. Da snur jeg. Jeg synes det er helt unødvendig å rote meg borti mer skipstrafikk enn den jeg får i åpnere farvann.

For første gang stemte GRIB-filen helt med vinden som faktisk ble. Den stemte med vindstyrke og alle vinddreiningen. Det var helt rått hvor riktig den gratis GIRB-filen fra YR var. Jeg tar alltid værmeldingene med en liten klype salt. Det er sjelden de stemmer helt, og da er det viktig å ha tatt høyde for at både vindretning og vindstyrke kan bi litt annerledes. Det har med sikkerheten å gjøre.

Det er ikke så mye å fortelle fra min lille singlehanded runde. Jeg måtte vike for et lasteskip, i åpent farvann... Sånn skal det ikke være, men det er ikke første gangen det har skjedd. Fiskebåtene derimot, har jeg ikke hatt noe problem med de senere årene. Nå kjenner jeg igjen navnene på de fleste av dem, det ser jeg på AIS'en, så de kjenner nok meg igjen også. Det er vel ikke så mange andre som raser rundt i Skagerrak slik jeg gjør. Å snu litt nord for Skagen, for å seile hjem igjen, uten å ha vært i land, er vel kanskje utenkelig for de fleste.

På strekket sydover hadde jeg rom bidevind, med vindstyrke på 15-20 knop. Jeg føk avgårde i 7,5-8,5 knop. Så det var bare å henge på.

På etappen nordover var det spinnaker føre. Jeg hadde jeg 18-22 knops vind de første timene, og logget 10-13 knop. Det føltes ikke så fort... Det er først når jeg logger over 13 knop, at båten virkelig tar av. Men når blåser under 22 knop, kan man ikke forvente mer av en Figaro.

Med hodet i motorrommet...

lagt inn 19. jun. 2017, 10:34 av Kristin Songe-Møller

Det er alltid noe å ta tak i når man har båt. Det har kommet litt sjøvann i motorrommet den senere tiden. Det har ikke vært så mye, så jeg har ikke prioritert å feilsøke. 

Nå hadde jeg tid og lyst til å ta en titt. Min far anbefalte meg å tørke alt rent (det er noe jeg gjør hver gang etter jeg har seilt), for så å kjøre motoren og se om jeg ser hvor det pipler vann.

Først måtte jeg få oversikt over hvor sjøvannet går, fra inntaket, via sjøvannnsfilteret, impeller, inn i motoren og videre i eksosen. Da jeg startet motoren, var det tydelig hvor vannet kom fra; impellerhuset.

Jeg åpnet impellerhuset og skiftet pakning. Da jeg startet motoren lakk det fremdeles. Det så ut som at det lakk på baksiden av impelleruset, der den går inn i motoren.

Nok en gang åpnet jeg impellerhuset. Denne gangen tok jeg ut impelleren for å se hvordan huset så ut innenfor. Der var det en pakning, rundt det som driver impelleren rundt. (Jeg aner ikke hva det heter, så mye kan jeg ikke...) Jeg antok at pakningen der var problemet.

Jeg smurte hele impellerhuset og pakningen med impellerolje. Så satt jeg like godt inn en ny impeller (jeg har alltid en ny impeller, og en gammel en, på luringen). Jeg skrudde igjen huset, åpnet kjølevannsinntaket igjen, og slo på motoren. 

Det gjorde susen. I alle fall for nå. Ingen pipling. Jeg fortalte min far om hvor det piplet inn vann. Han fortalte meg at han har det en liten lekkasje samme sted hver vår, men at det går seg til når han har kjørt motoren noen ganger. Det var nytt for meg at den pakingen blir tørr, og kan forårsake lekkasje. Jeg er spent på om oppsmøringen min varer, men uansett vet jeg om problemområdet og jeg har lært litt mer. 

Fantastisk!

lagt inn 19. jun. 2017, 05:56 av Kristin Songe-Møller

Plutselig har jeg solgt en opptil flere trykk igjen. Det er kjempe-moro at andre liker det jeg lager. 

Jeg skal lage trykk av et eller to bilder til etterhvert. Det har vært litt mye andre ting i det siste. Jeg tenker tørrpastell bilde(r). Det er mye administrering med salg av trykk, i tillegg til at posten skal ha mye for å levere ruller. Så jeg vurderer å lage en liten eksklusiv serie, med noe høyere pris. Men jeg er usikker på om markedet tåler det....

I tillegg til pastell-tegningene mine, funderer jeg på om jeg etterhvert skal lage trykk av 3 mindre akrylmalerier. Det er en liten mini-serie på 3 malerier i sort, hvitt og rødt. Jeg liker cripsheten i dem, men jeg har ikke fått så mye tilbakemelding fra andre. De er kanskje litt for kraftige på sin måte til å passe over alt.

32 slag før Filtvedt

lagt inn 18. jun. 2017, 06:28 av Kristin Songe-Møller

Det var ikke akkurat perfekt start på seilingen. Da jeg tok mat-posen min ut av klesbagen min i cockpit'en før jeg skulle ut, var det vått... 1,5 l brus hadde på et eller annet vis kommet ut av en uåpnet flaske. Jeg pleier å ha med meg en flaske mineralvann, for da kommer jeg lettere inn i vanen med å drikke ombord. Det er skummelt å ikke få i seg nok veske. Det er ikke alltid man kjenner at man trenger veske, så jeg har funnet ut at det funker fint å starte med noe som er litt mer lstbetont enn vann. Deretter er det lett å fortsette med vann.

Heldigvis hadde jeg rasket med meg en ny tørkerull, og lagt den i samme pose som maten. Den innholdt vel omtrent 1,3 l brus. Dermed var det ikke så mye annet som hadde blitt vått, men bagen måtte tømmes og spyles. Ting skjer, og det eneste man kan gjøre er å handle.

Jeg kom ikke igang for etter kl 16. Da hadde nordavinden blitt fordrevet av sønnavind. Sønnavinden var sterkere enn meldt, men det er ikke uvanlig i Indre Oslofjord. Jeg hadde 17- 21 konps vind før jeg kom til Håøya. Jeg kan ikke si at jeg gledet meg til å krysse ut forbi Håøya. Det har jeg gjort noen ganger før i relativt frisk vind, og det er baksete.

Det er alltid ustabil vind ved Håøya. Noen kaller det fallvinder. Det gustet 24 konp, og jeg seilte med fulle seil, storseil og genoa. Normalt skifter vi til solent på Figaroene ved 24 knop...

Med vannballast inne, som tar 12 sekunder å dumpe før hvert slag, er det ganske hektisk med raske slag. Spesielt når fjæresteinene er begrensingen. Det var som forventet baksete. I kastene ble jeg slått nokså flat. Til tross for at båten min ikke er så fryktelig stor, er det tungt å kjøre back-to-back slag når man er en anelse overpowered.

Jeg er veldig fornøyd med egen innsats. Jeg bet tennene sammen og gutset på. Jeg snes jeg kom meg igjennom på en god måte. Jeg er glad for at jeg var alene ombord, for under slike forhold bruker jeg hele cockpit'en, og jeg er nødt til å ha en god timing. Venter jeg for lenge med å slå etter at vannballasten er dumpet, kan jeg i verste fall risikere å ikke klare å slå, og dermed ble tvunget til å ta en kuvending.

Vinder stabiliserte seg litt utover i Drøbaksundet, der det vier seg ut. Jeg talte opp slagene mine fra Blakstadbukta til Filtvedt. Tallet er 32. Jeg har stor glede av alle timene jeg har lagt ned på treningssenteret.

I Breiangen var det hullete vind, og den slang 20 grader. Når vindstyrke endrer seg å mye, må jeg trimme om, ellers blir jeg stående helt stille. Så det ble ikke noe hvile der heller etter alle slagene.

Like nord for Bolærne fikk jeg vestavinden, 2 timer før antatt. Da så jeg mitt snitt til å sette på autopiloten og få 5 minutter på øyet. Sittende på dørken (i lo, selvfølgelig), med en spinnaker i ryggen og timeren i hånden satt på 5 minutter.

Jeg skulle hjem til Sandefjord, men jeg benyttet anledningen til å ta en liten tur ut i Skagerrak. Det er godt å være litt på havet.

Skagerrak var veldig humpete denne gangen. Jeg kjøre på 35-39 apparent wind, slik at jeg hadde litt stikk i skjøtene og slapp å smelle inn i hver eneste bølge. Jeg fikk meg noen 5 minuttere til, men jeg klarte å bli litt sjøsyk. Det har jeg ikke vært siden i forfjor, på omtrent samme sted, med omtrent samme vindretning. Det er sånt som skjer. Jeg er alene ombord, og må gjøre jobben uansett hvordan jeg føler meg. Noen ganger går ting på ren viljestyrke.

Da det gustet opp i 24 knop snudde jeg. Klokken var 5 på morgenen. Solen hadde vært oppe for lengst. Det ble aldri helt mørkt. Det er noe av det som er så fantastisk med å seile i Norge.

Jeg fikk litt rommere vind mot Sandefjord, men den var altfor skarp for spinnaker. Farten var det ikke så mye å klage på. Jeg logget over 11 knop på fokkeslør. Det er helt greit. Det gustet opp i 26 knop, men middelvinden lå på 23-24 knop. 3-4 knop mer enn meldt. Ikke noe uvanlig i det. Nå melder de vinden i 10 m høyde, og vindmåleren min er i toppen av masten. Det pleier som oftest å være årsaken.

Jeg var inne litt over 9 på morgenen. Det ble noen nautiske mil, ettersom jeg hadde ganske brukbar fart, men jeg var ikke utpå så veldig lenge. Jeg følte egentlig at det var greit, for det var nokså intenst. 

Premien for solo-nattseiling er å sove i solen på terrassen på formiddagen, med god samvittighet ;-). 

Hvordan blir vinden de kommende dagene?

lagt inn 16. jun. 2017, 03:48 av Kristin Songe-Møller

Da er jeg tilbake foran pc'en og vurderer værmeldinger igjen, etter en uke under radaren.

Som vanlig viser værmeldingene litt forskjellig vind. Det blir det det blir, og det er bare å utnytte forholdene best mulig. 

Jeg får stadig vekk spørsmål om regatta-seiling. Jeg begynner å bli rimelig lei av å svare. Jeg gjør det som er riktig for meg, og jeg gjør så godt jeg kan. Stort mer kan jeg ikke gjøre.

Jeg opplever at det er to trender som går igjen for tiden i småprat med medmennesker. Det ene er at det ser ut til at det er om å gjøre å fremheve seg selv, aller helst ved å komme med stikk til andre. Det opplever jeg dessverre ofte, på mange plan. Som oftest gidder jeg ikke å bruke energi på å nedlate meg til å svare på usakligheter. Det har hendt fra tid til annen at enkelte får svar, ettersom de roper i skogen med megafon. Jeg har svar på det aller meste, men jeg frykter at jeg kan bli oppfattet som "prinsessen som ingen kunne målbinde" hvis jeg svarte på alle "stikkene" som farer min vei. Dermed synes jeg det er greiest å ikke kommentere, og heller tenke dem om det. Det andre jeg har opplevd den senere tiden, er at enkelte unnskylder seg selv, uten at jeg på noe som helst måte har stilt spørsmål ved deres valg. Jeg går ut i fra at jeg ikke er den eneste som har merket disse trendene. Selv foretrekker jeg å smile og å være positiv. Da jar jeg det best med meg selv :-).


Hund over bord!

lagt inn 7. jun. 2017, 12:29 av Kristin Songe-Møller

Stakkars lille Alfa. Han har falt i vannet to eller tre ganger tidligere i sitt 12 år gamle liv, men det er en del år siden nå. Det har sett ut som at han har blitt bedre til å kalkulere avstander båt/brygge, og å høre på meg. Vent betyr vent. 

Kveldsturen gikk ned til båten, der jeg skulle ordne et par ting. Som vanlig løftet jeg min lille hund opp i båten. Ettersom det regnet en del, fikk han også være med under dekk. Da jeg var ferdig løftet jeg han først ut i cockpit'en, der jeg fikk han til å vente på at jeg skulle løfte han ned på brygga. 

Så ruslet vi bort til mine foreldres båt, der min far ikke hadde gjort seg helt ferdig enda. Min lille dverg dachs vet selvfølgelig hvilken båt han skal til, og har blitt dreven på å bruke fender-step'en for å hoppe ombord. Uten å nøle tok Alfa fart for å hoppe opp i båten. Dessverre hadde regnet gjort det for glatt. Jeg så min hund forsvinne i sjøen.

Det virket som en evighet før han kom opp til overflaten igjen, men han var nok under bare et lite øyeblikk. Før Alfa helt skjønte hva som hadde skjedd, hadde jeg løftet han opp på uteriggeren. 

Jeg syntes så fryktelig synd på han. 

Fantastisk

lagt inn 4. jun. 2017, 12:53 av Kristin Songe-Møller

Alle seilere vet det at å ligge i vindstille er kipt. Det sies at det eneste som er verre en vindstille, er vindstille og regn. Jeg hadde begge deler. I noen timer.

Ja, jeg var fullstendig klar over at jeg ville komme til å få både en del lett regn og at jeg tidvis ville komme til å bli liggende i vindstille. Jeg hadde muligheten til å stikke ut fredag formiddag, men jeg måtte være inne senest søndag morgen. Egentlig hadde jeg en transport-etappe, men jeg la inn en loop i Skagerrak for å få litt hav, og litt lengre tid på sjøen (for meg selv :-)). Dermed var det ingen poeng i å kjøre motor i vindstilla. Jeg hadde slikt å gjøre og slikt og føre. Det ble mye trimming for å ikke miste styringsfarten.

Det er jeg glad for, for fra tid til annen dukket det opp et par niser som holdt meg med selskap. Etter det var blitt mørkt kunne jeg høre det begynte å sissle et like stykke unna. Regnet nærmet seg. Til min store overraskelse så jeg at der dråpene traff vannflaten, lyste morilden opp. Det var helt fantastisk!

Hvordan og hvor mye jeg får sove, er avhengig av hvordan båten går, om det er mye trafikk rundt meg eller om jeg er i trangere farvann. Første natten ble det 3 5-minutters back to back, hvor kikket på pc'en med AIS'en mellom 5-minutterene. Jeg hadde to slike økter. Utpå formiddagen ble det kun litt hviling, men ingen søvn. 

Det var veldig varierende forhold. Fra 0-15 knops vind. Det var ikke det helt store. Jeg logget bare i overkant av 9 knop på fokkeslør. Dag 2 hadde jeg spinnaker'n oppe 3 ganger (med tanke på søvnmengden, eller på mangel av den, er jeg veldig fornøyd med at både hode og kropp fungerte som det skulle). Siste gangen måtte jeg nappe den ned fort som bare rakkeren, for jeg fikk plutselig en vinddreining på 180 grader. 

Jeg følte meg egentlig ganske opplagt da jeg kom inn ved 04.30-tiden søndag morgen. Men det var helt til jeg gikk på brygga. Jeg hadde ikke sjans til å gå rett. Heldigvis skulle jeg ikke kjøre bil hjem denne gangen...

Sail safe

lagt inn 1. jun. 2017, 22:55 av Kristin Songe-Møller

Nå meldes det ganske lik vind og vær for de kommende dagene på de forskjellige værmeldingene. Jeg går ut i fra at noen av de 7 værmeldingene jeg bruker, er basert på samme værmodell. Uansett så ser det som at det blir lette vinder, lett regn og lite søvn det kommende døgnet.

Jeg ser at saken der Bastøergen slo bakk for 3 seilbåter i tåke for en snau uke siden er hett tema i media. Alle vet at Bastøfergene kjører på uansett. Helt siden jeg var liten, har vi snakket om at vi må forsøke å unngå å haven i saksa. Nyttefartøy skal vike for seilbåter i åpent farvann. Det var ikke alltid tilfellet i fjor. Tidligere har det vært enkelt å seile på havet, da nyttefartøy har veket for meg. (Jeg har både AIS og aktivt ekko, så jeg er veldig godt synlig.) I fjor hadde jeg flere situasjoner der jeg var nødt til å vike for nyttefartøy, midt i Skagerrak. Det virker som at det er en holdningsendring blant de profesjonelle skipperne/styrmennene. Det er ikke noe stort problem for min del, da jeg ser dem på AIS'en i god tid før det er kollisjonsfare, men jeg må være klar på å gjøre kursendringer. Det betyr at jeg ikke kan sove mer enn 5 minutter av gangen, slik at jeg er oppdatert på trafikkbildet og kan seile trygt. 

Sail safe!

1-10 of 717

Comments