Hasjlektoren

Historie fra 1998

Ca. 1980 sluttet jeg som forsker ved UiTø og begynte som lektor ved Kongsbakken vgs. i Tromsø. Jeg underviste i Naturfag, Biologi, Kjemi og Matematikk.


Det var på denne tiden skolene for alvor begynte med undervisning om narkotika. Vi var alle svært usikre på hvordan dette skulle gjøres. Da jeg var en ung naturfaglærer ble vi enige om at jeg skulle ta den naturfaglige delen av undervisningen i alle klasser.
Jeg begynte da å lese alt jeg kom over om temaet. Jeg mente den gangen som de aller fleste andre at slik undervisning best kunne gjøres ved å fortelle hvor farlig dette var. Jo farligere jo bedre!


Selv hadde jeg brukt hasj nå og da, og drukket alkohol. Jeg hadde aldri kjent noe galt i forbindelse med hasj i motsetning til alkoholens dagenderpå- følelser. Jeg var imidlertid skeptisk til hasjen da jeg jo hadde hørt en del om at hasj kunne sløve folk. Selv om de jeg kjente som røykte en del på ingen måte var sløve.


Jeg fikk da ganske fort et problem: Når en så bort fra noen få enkeltstående forsøk pekte all forskning mot at hasj var et svært så harmløst stoff. Det eneste jeg til slutt sto igjen med var en mulig ulempe ved at enkelte tunge brukere etter flere års bruk kanskje kunne miste noe motivasjon til å komme seg fram her i verden. Jeg syntes faktisk dette var frustrerende. Hvordan skulle jeg da gjøre det jeg trodde var min oppgave: å skremme elevene fra stoffmisbruk?
 

Dette er jo en holdning mange fremdeles har. Jvf. overlege i psykiatri Storsæther som til Adresseavisen i mars i år (1998) i forbindelse med debatten om min undervisning uttalte at  "Dessverre er ikke hasj så farlig som det burde være, ut fra et pedagogisk ståsted".
 

ANT-Kurs

Jeg gjennomførte èn runde med undervisning på denne måten men følte at dette ikke kunne være noen bra måte å snakke til folk på for at de skulle kunne ha et best mulig liv. Jeg begynte da å lete i pedagogisk litteratur fra hele verden.
 
Det foregikk på den tida også mye debatt i Norge om undervisningsmetoder og idèene florerte i alle retninger. Jeg syntes det var en åpen og redelig debatt om saken og jeg ble mer og mer overbevist om at bare en fordomsfri, ærlig og åpen undervisning kunne lede til å begrense skadene ved alkohol- og stoff- misbruk.
På denne tiden huserte politimesteren i Oslo, Arne Huuse, i alle aviser med stadig nye skrekkhistorier om hasj. (Det var på den måten han fikk penger til den enorme narkotika-avdelingen i Oslo.)
 
På vinteren var jeg på et kurs for lærere i grunnskole og videregående skole om rusundervisning. Kurset var en del av en landsomfattende skolering av lærere og det kurset jeg var på ble ledet av statens narkotikakonsulenter for Troms og Finnmark.
Der var det flere som fortalte at de i flere år hadde forklart elevene at tok de et drag hasj var sjansen stor for at de ville være døde et par år etter. Flere fortalte også om de store hjerneskadene en risikerte.
Disse lærerne var ikke dumme eller manipulerende. De trodde at det var slik og at det var sannheten de fortalte.
 
Narkotikakonsulentene foreleste en formiddag om hasj  og om forskning på undervisningsmetoder om dette. Det de sa samsvarte godt med det jeg også var kommet fram til.
Som en slags konklusjon etter at vi hadde hatt gruppearbeid og diskusjon om temaet sa de at det viktigste vi som lærere kunne gjøre i narkotikaundervisningen var å fortelle elevene at det politiet sa var feil. "Dere vil nok da av mange bli kalt for hasj-liberalere", sa de, "men den belastningen får dere ta. Det kan redde noen fra å bli misbrukere av tunge stoffer. Hvis dere lyver om hasjen, hvorfor skal elevene da tro på det dere sier om andre stoffer?"
 

Det var en lettet og oppløftet Knut som dro tilbake til Tromsø. Det var spennende å sitte og forberede neste års undervisning.
 

FØRSTE MOTSTAND

I Sverige var det en professor, Nils Bejerot, som hadde svært spesielle oppfatninger om årsaker til rusmisbruk og behandlingen av dette. Meningene om ham er i Sverige fremdeles svært delt.
Han gikk bl.a. inn for 'smitteteorien' og for å isolere 'narkomane' i egne samfunn på avsides øyer. (jvf. spedalske i oldtiden).

Jeg lot noen ganger elever regne ut hvor mange hasjbrukere vi i dag ville ha hatt i Norge hvis hver 'smittet' èn i året. Hvis en da f.eks. gikk ut fra én bruker i 1965, og teorien stemte, ville vi i dag ha 17,1 milliarder! hasjbrukere her i Norge. (En annen ting er at cannabis er brukt som rusmiddel i 6000 år. Noe for neste matematikktime, lærere?)
 
Sverige hadde i 70-åra en svært liberal narkotikapolitikk mer på linje med Nederland i dag.
Fra begynnelsen av 80-tallet endret denne politikken seg radikalt. Den meningsløse parolen 'Et Narkotika-fritt Sverige' ble nå innført. Hovedfienden ble de som brukte stoff, noe som kulminerte i 1992 da selve bruken av narkotika ble straffbart. Det er i dag bare Norge og Sverige som straffer bruk i den vestlige verden.
 

Jeg hadde undervist på min nye måte i 2-3 år da lederen for biologiseksjonen ved skolen, en svært flink kvinnelig lektor i 50-åra kom bort til meg en morgen og fortalte at jeg måtte regne med å bli innkalt til rektor pga. min under visningsmåte om narkotika.
-Hvorfor det?, spurte jeg.
-Nils Bejerot i Sverige har skrevet en to siders artikkel i Stockholms Dagblad. Der siterer han bl.a. Gabriel Nahas for å underbygge sine ønsker om en mer repressiv politikk.
 

Jeg ble nær sagt himmelfallen. Gabriel Nahas var jo i den vitenskapelige verden kjent 'død og maktesløs' og hadde  selv gått tilbake på sine tidligere påstander.
-Det er da vel ingen som siterer Nahas mer?
-Jo, Nils Bejerot gjør det.
-Skal rektor legge seg bort i min undervisning? Hva vet han om dette?
-Ingenting. Du skal ikke bry deg noe om hva han sier. Dette er jo bare tull.
 
Senere på dagen ble jeg innkalt. Jeg satte meg ned. Foran seg på bordet hadde rektor brettet ut dobbeltsiden.
-Du får ikke lenger gradere stoffene på ulike vis. All narkotika er like farlig. Hasj er et farlig stoff!

Jeg ba om å få lese artikkelen, men det var han svært uvillig til. Han hadde nok ikke lyst på noen diskusjon.
 

På denne tida hadde jeg all narkotikaundervisning på skolen, også i klasser jeg selv ikke hadde fast.
-Vel, sa jeg, enten underviser jeg slik jeg er overbevist om er best, eller så nekter jeg å undervise i dette mere. Tror du jeg vil bruke krefter på å si ting jeg mener er bare skadelig? Jeg vet at heller ingen andre ved biologiseksjonen vil undervise etter de prinsippene du legger opp til. Men greit! Heretter tar du over all undervisning om rus her på skolen!
Han så på meg:"Det er en ordre!", sa han.
-Den ordren nekter jeg å følge! Dessuten vil jeg ikke få det til heller. Jeg har min faglige stolthet og integritet!
-Da vil jeg du skal fortelle hele kollegiet om hvordan du underviser. Er det greit?
-Ja, det er greit! Men jeg vil ha minimum en klokketime! sa jeg, reiste meg og gikk.
 
Noen dager etter ble vårt ukentlige fellesmøte på to timer avsatt til dette. Det var 50-60 lektorer ansatt ved skolen. Jeg hadde laget et slags sammendrag av rusundervisningen min. Jeg gikk fram på gulvet og begynte å snakke. Det var dørgende stilt utenom min stemme i fem kvarter.
Til slutt var jeg ferdig. Ingen sa noe. Ingen rørte seg. Så reiste rektor seg:
-Jeg er ikke enig i det du sier! sa han
-Dette er likevel virkeligheten!, sa jeg og gikk mot plassen min. Jeg satte meg ned og så opp. Der sto hele kollegiet vendt mot meg mens de klappet og klappet!
Jeg ble totalt forvirret. Det tok en stund før det gikk opp for meg at her sto alle kollegene mine og ga meg langvarig stående applaus! Som i en tåke så jeg rektor slengte døra i bak seg med et brak
 

Etterpå kom flere bort til meg og takket. En fransklektor fortalte at hun ofte var tolk i narkotikarettsaker:
-Jeg har ofte lurt på hva de tiltalte egentlig har holdt på med, men nå forstår jeg det. Det var mye som falt på plass nå ja.
Det ble ikke mer snakk om å endre undervisningsmåte.
 
 

FOLKEMØTE

Kanskje var det jeg som var blitt flinkere til å se, jeg vet ikke. Jeg merket etter hvert at noen elever kom ruset på hasj etter langfri. Det var mye svært sterk afghaner-hasj i Tromsø på denne tida. Elever kunne komme inn og knapt vite at de var på skolen. Noen av oss lærere bestemte derfor at jeg skulle legge stor vekt på forskjellen på bruk og misbruk, og at fordi om et rusmiddel ikke var farlig i seg selv, så var rusing på skolen ikke bra for noen.

 
Jeg satte i gang, og fikk svært god dialog med elevene. De var veldig åpne, da de visste jeg ikke var der for å 'ta' noen. De forsto hva jeg mente. Et par elever som først ikke ville endre rusadferd snakket jeg med på tomannshånd, snakket med dem om rus og det å leve.
 
Elevene snakket også mye seg imellom, og etter kort tid var det ikke lenger akseptert at noen møtte ruset til timene. Jeg kunne ikke lenger se at noen var ruset på skolen. Elever som tidligere hadde gjort dette fortalte meg også at det var slutt på det. De hadde snakket seg fram til, og blitt enige om at det både var dumt og ikke så artig heller. Dette skjedde samtidig som de lærte i undervisningen at hasj var ufarlig som sådan.
 
Noen måneder etterpå ble skolens rådgiver og jeg bedt om å holde innlegg på et folkemøte et sted i Nord-Troms. Jeg skulle snakke om de ulike narkotiske stoffene mens rådgiveren skulle snakke om hvordan vi taklet rusbruk blant elevene.
 
Det var ca. 100 stk. som var møtt fram. Etter en innledning fra rektor på bygdas vgs. hadde vi hvert vårt innlegg. Etter mitt innlegg reiste kommunelegen seg og sa han likte innlegget. Jeg hadde som vanlig sagt bare èn mulig ulempe med hasj, mulig sløving etter mange år. "Schrøder sa likevel en feil" sa han, "det finnes ingen ting i vitenskapelig litteratur som viser noe som helst sløving av Cannabisbruk. Dette er en myte. Jeg er invitert hit i dag for å holde et innlegg om medisinske aspekter ved hasjbruk. Jeg er lege og min jobb er å få syke frisk og å hindre at folk blir syke. Hasj-brukere hverken er syke eller står i fare for å bli det av hasjbruken. Jeg har derfor ikke mere her å gjøre. Takk for meg".
 
Etterpå snakket sosialsjefen i bygda. Han hadde bakgrunn fra utekontakten i Oslo. Han konkluderte med at legalisering av narkotiske midler var måten å hindre skader av rusing mest mulig. "L E G A L I S E R I N G" skrev han over hele tavla. Da spratt flere tilhørere (Læstadianere) opp med rasende utbrudd. Flere sprang ropende ut mens en kastet sosialsjefen ned av scenen og begynte ropende å viske av tavla. To fra den vgs. kastet så ham på dør.  
 
Deretter ble det pause.

-Dette var jo nesten litt artig!, sa jeg til rektoren på kontoret. "Ja, det kan du si, som skal tilbake til Tromsø, men tenk på oss som lever her! Merker du ikke hatet! Hat mot ungdom, hat mot selve livet!"
Det ga meg mye å tenke på. Husket noe vår første helsedirektør, Karl Evang skrev i 1972: "Noen mistenker at mange er i mot hasj fordi det gir mange nytelse. Dette er ikke en uberettiget mistanke i et puritansk samfunn som vårt, hvor selve ordet nytelses-middel for mange har en odiøs klang".
Selv om samfunnet vårt er svært mye åpnere i dag enn i 1972 er vel slike holdninger ennå utbredt i mange miljøer.
 

POLITI

Jula 1997 brukte jeg svært mye tid på å sjekke og dobbeltsjekke i forskningsbaser på Internett, resultater fra cannabisforskning. (Jeg arbeidet da på Sjetne skole i Trondheim). Jeg leste også mye om pedagogisk forskning på narkotikaundervisning. Jeg ble ganske forskrekket over at folk som kritiserte undervisningsopplegget til D.A.R.E, risikerte både å bli omplassert og å miste jobben. Dette til tross for at mange undersøkelser viser at opplegget enten ingen virkning hadde eller hadde negativ virkning. Likevel, opplegget er en multi million'industri' og en populær politijobb, og slikt kritiserte man tydeligvis ikke ustraffet i USA.
 

-Bra det norske demokratiet er bedre enn i USA, tenkte jeg. -I Norge er det jo stort sett bare politiet som er interessert i å opprettholde myten om 'den djevelske hasjen', av økonomiske grunner.
I januar gjennomførte jeg ANT-undervisning i to 10-klasser. Tiden med slik undervisning har alltid vært en hard tid for meg, fordi jeg alltid må gå gjennom timene i hodet om kvelden. Tenke gjennom hva som er sagt og ikke sagt, om noe kunne blitt forstått feil, osv. I år ble det til at denne undervisningen i de to klassene delvis overlappet hverandre i tid, noe som gjorde det hele vanskeligere. Som vanlig brukte jeg mye tid på å snakke om selve det å ruse seg, hvordan overdreven rusing alltid førte galt av sted. Jeg snakket også en del om at evt. depresjoner måtte behandles av lege. 'Selvmedisinering' med rusmidler var en farlig vei å gå. Det hadde i klassene vært en del 'eksperimentering' med HB. Flere fortalte om ganske uheldige episoder i den forbindelse.
 
Etter at ANT-undervisningen var over kom en dag klassestyreren i den ene 9-klassen og fortalte at politiet denne dagen var bedt inn i 3.- og 4. time for å snakke om rus og vold. Jeg hadde fri i de to timene og bestemte meg for å gå og høre på.
 
Det var fire år siden jeg sist hadde hørt dem. Den gangen hadde de med seg en som hadde slått ned en i amfetaminrus. Han snakket i veg om hvor skadelig hasjen var. (Dette er ofte politiets måte å gjøre det på. De tar med noen som har brukt mye amfetamin og alkohol, for å fortelle om hasj. Det som er gått galt for dem tillegges så hasjen.) "Korttidshukommelsen min er borte," sa han og dro fram ei notisbok. "Dette er nå min hukommelse".
 
Dette siste stemte jo ikke med noe, hverken med hva forskningen var kommet fram til eller med mine egne erfaringer. På røykerommet etterpå sa jeg derfor til ham at jeg ikke kunne forstå det. "At korttidshukommelsen endres under rusen, det er jo noe som er en ønsket virkning, men at dette varer ved etterpå, det forstår jeg ikke." Han fortalte da at det nok ikke var slik. Det var ingenting i veien med hans hukommelse. "Men politiet liker at jeg sier slike ting. Det gjør at jeg får lettere soning."
 
Siden har jeg snakket med flere som sier det samme. De må si det politiet ønsker for å oppnå de fordelene i soningen en kan få ved å være med på deres opplegg. Jeg fikk i vår også en mail fra en på Øst-landet. Han skulle være med, men da han ikke ville være med på at hasj var like farlig som alkohol fikk han ikke være med, og da heller ingen fordeler.
 
Fra tid til annen hadde jeg truffet tidligere elever som fortalte de hadde hatt besøk av politiet. De fleste var blitt sint. Først hadde de gjennomskuet dem. Videre var det ingen god følelse de fikk av den nedlatende og åpenlyst manipulerende og "belærende" måten de opptrådte på. "Dere er bare noen drittunger, som ikke vet noe om hasj", hadde de møtt en klasse 17-åringer med. Da blir 17-åringer vennlig stemt og får lyst til å lytte, eller?
Det var derfor med blandede følelser jeg møtte opp i 3.time. Det var jo "mine" elever i naturfag, og jeg visste ikke om jeg ville kunne greie å høre på for mye desinformasjon uten å reagere.
 

FOREBYGGENDEGRUPPA

Jeg kom inn etter at alle hadde satt seg. Jeg satte meg ved et bord i utkanten av der elevene i de to klassene satt. De to politifolkene og den tidligere misbrukeren skottet bort på meg, flere ganger. Dette gjorde at jeg fikk en mistanke om at de hadde hørt at jeg ikke hadde samme oppfatning om hasj som de hadde. (Det viste seg senere å stemme. Klassestyreren i den ene klassen hadde tatt kontakt med politiet om det).
 
Timen startet med en historie om en mann som holdt på å ødelegge jula for familien med drikkingen sin. Politiet ble tilkalt for husbråk da mannen var voldelig. Sønnen forsøkte å gi faren en selvlaget gave som faren kastet fra seg. Faren ble tatt med på politikammeret og fikk så dra hjem om kvelden. Kona hadde da ryddet opp og pyntet. Mannen har senere ikke drukket.
Vel, dette var ikke det jeg tror får en 14/15-åring fra å drikke. Så dum har ikke en 14-åring tenkt å bli uansett. Dessuten sluttet han jo å drikke.. Likevel, jeg syntes det var bra at de hadde begynt med å snakke om alkohol. Kanskje dette kom til å bli bra etter hvert?
 

Det hadde nå gått 15/20 min. av dobbelttimen. Politibetjent Tom Åge Dahl tok over. Han stilte seg i full uniform, bredbent opp foran elevene:
-Det er kanskje noen av dere som tror dere vet noe om hasj! Glem det! Alt dere tror dere vet er er feil! Det er vi som vet hva hasj er!, ropte han strengt.
 
I min pedagogiske utdannelse, og også gjennom senere erfaring, har jeg lært at elever kan mye om mange ting fra ulike kilder. Dette skal vi som pedagoger bygge på. Videre, å innlede med å fortelle noen at de er uvitende og dum, enda til før de har fått sagt noe, det var jo et nytt pedagogisk prinsipp. Det var altså dette vgs.-elever senere husket som "Dere er bare noen drittunger som ikke vet noen ting!"
Jeg så på elevene 'mine'. Det var tydelig at respekten nå var bygget opp til å bli gjensidig. Noen skottet oppgitt bort på meg. 

Miljøarbeider og eksmisbruker Rolf Røvik gikk så fram og begynte å fortelle om sin rus'karriere'. Det hadde begynt tidlig med mye alkohol, senere hasj og alkohol, og til slutt med så mye amfetaminmisbruk at tennene hans nå var ødelagt. (Dette siste kommer av at amfetamin gjør at spyttproduksjonen stopper, samt at amfetamin er etsende.) Det er jo en kjent sak at sterk amfetaminbruk fører til depresjon og paranoide reaksjoner. Dette hadde også skjedd med Rolf Røvik og han dro til slutt på et behandlingshjem hvor han nå etter flere år var miljø arbeider.
 
Konklusjonen på dette blandingsmisbruket av alkohol, amfetamin og hasj var klar: Hasj var et farlig stoff.(?!?)
Røvik begynte så å utdype dette. På en skala fra 0 til 100 når det gjelder avhengighet, ga han tobakk og nikotin 20 fattige poeng. Alkohol var som ecstasy, ca.40 poeng. Dette var selvfølgelig som manna i mine elevers ører. Det var mange av dem som mente de skulle røyke sigaretter i bare noen år, for så å slutte. Dette brukte jeg mye tid på hvert år, å forsøke å få fram at tobakken ikke virket slik. Etter kort tids bruk var det ikke bare å slutte med den. Men de var jo nå fortalt at det de trodde de visste fra før var feil, så nå fikk jeg da en oppgave etterpå, tenkte jeg.
 
Røvik fortalte så det ene eksemplet etter det andre om folk som hadde utført mord, både i Norge og i utlandet. De brukte alle hasj bl.a., og for Røvik var det ingen tvil: "Hasjen hadde gjort dem til mordere". Han fortalte også at brukte man hasj, ble man så forskrudd i hodet at det var svært vanskelig å bli normal igjen.
Endelig var han ferdig. Dette var likevel verre enn det jeg hadde fryktet. "Ikke si noe", tenkte jeg, "dette er jo politiets timer."
 
Tom Åge så deretter igjen strengt utover elevflokken: "Er det noen som lurer på noe?" Ingen sa noe. Det forsto jeg godt. Kroppsspråket til politiet innbød ikke til det. De hadde jo også fått høre at alt de mente var feil. Tom Åge så på meg. Nå visste jeg med sikkerhet at de ville 'ta' meg. "Det er ingen mening i å diskutere med de der", tenkte jeg.  -Det er 10.000 artikler som alle entydig viser hasjens skadevirkninger! , ropte så Tom Åge.
Dette hadde jeg lest før. Jeg hadde aldri sett disse 10.000 artiklene. Hvor var de? Det var jo tydelig at verdens fremste forskere på cannabis heller ikke hadde sett dem. Tallet 10.000 hadde jo blitt brukt i mange år nå. Her en dag hadde jeg sett en artikkel av en som nok hadde tenkt det samme, for han flesket likegodt til med 12.000! Politiet kunne kanskje pakke dem ned og sende dem til verdens forsknings-sentra på cannabis?
Jeg gjorde en bevegelse for å spørre om disse artiklene, men ble avfeid.

-Hvis dere ikke sier noe betyr det at dere er enig! En hver som ikke sier noe, viser dermed at han er enig! Jeg vet at enkelte forherliger hasjen!

Dette siste var nok myntet på meg, tenkte jeg. Årsaken til at han brukte nettopp dette uttrykket var vel fordi straffelovens §140 nylig var omtalt i media i forbindelse med at en student ved NTNU, Jan Benestad, var anmeldt for å ha lagt ut en link til hjemmedyrking av marihuana på sin hjemmeside. Etter paragraf 140 er det straffbart å "forherlige til en straffbar handling". (Et nydelig uttrykk, egentlig: Å forherlige til....)
Dette, skjønte jeg, var jo en paragraf som i sin ytterste konsekvens kunne brukes mot alle som prøvde å opplyse om hvor lite skadelig cannabis egentlig var eller gikk inn for legalisering.
 

-Jeg har hørt at hasj er mindre skadelig enn alkohol, var det til slutt en som dristet seg frampå med.-Den skal vi begrave straks!, ropte Tom Åge.
-Blir dere full av en flaske pils?
-Nei
-Blir dere full av 2 flasker pils?
-Nei -3?4?5? En hel kasse?
-Ja
-Hvis dere mekker ei pipe hasj, og tar et skikkelig maggadrag,blir dere stein da?
-Ja
-Vel, det viser altså at et drag hasj er like skadelig som en hel kasse pils!
 
Jeg hadde mer og mer vanskelig for å sitte i ro. Han kunne da umulig tro på denne tøvete sammenlikningen selv? Enten brydde han seg ikke om at elevene skulle få kunnskap men at 'hensikten helliger midlet', eller så visste han gudhjelpemeg ikke bedre. Jeg visste ikke hva som var verst.
 
-Kom igjen. Flere ting så skal vi ta det med en gang!
En gutt rakk opp handa:  -Jeg har hørt at en hasjrøyk ikke er farligere enn et glass vann?
-Hvem sier det?
Dette måtte jeg si noe om. Jeg hadde nettopp hatt 10.-klassene i ANT-undervisning. For å illustrerte hvor lite giftig cannabis var hadde jeg sagt at en kan ikke røyke seg ihjel på cannabis, men en kan drikke seg ihjel på vann.
Jeg forklarte det.
Det virket som om politiet hadde ventet på dette.
-Er du ikke enig i det som er sagt her da?
-Det er svært mye jeg er uenig i!
Jeg kokte av sinne innvendig. En så uærlig, manipulerende og respektløs forestilling!
-Hørte du ikke hva som Rolf Røvik her fortalte og hva som skjedde med ham?
-Jo, men det var ikke hasjen, men amfetamin som ødela ham.
-Beskylder du Rolf for å stå her og lyve? ropte Tom Åge
-Ikke bevisst kanskje. Men han tar i et hvert fall feil. Kan jeg få si noe?
-Nei, du har sagt nok!
Elevene følte seg ille til mote. La ham få snakke da. Det er da ikke bare dere som skal si noe? Ikke avbryt ham. De mumlet høylytt.
-Alkohol er mye farligere enn hasj!, sa jeg.
 
Tom Åge forberedte seg nå til det som han innbilte seg skulle være 'dødsstøtet'. Han stilte se opp rett foran meg:
-Vil du anbefale elevene her å røyke hasj? Ja eller nei!
Slik spør selvfølgelig ingen som vil vite en annens mening om noe. Da vil en jo vite mer enn ja eller nei på et sånt spørsmål. Jeg er som alle andre som omgås 'normale' mennesker, vant til å svare uten mistanker om å bli lurt. Nå skjønte jeg derimot at Tom Åge ikke var interessert i hva jeg mente. Han ville ha noe på meg, så jeg sa NEI!
 
Jeg så skuffelsen lyse ut av Tom Åges øyne. Et øyeblikk ble han litt usikker på hvordan han skulle takle dette, men ville ikke gi opp ennå:
-Hvorfor ikke det da? Plutselig var det ikke ja eller nei lenger
-Fordi det er forbudt.
-Hvis det var lovlig da? Ikke forklar noe! Ja eller nei?!
-JA!
 
Jeg visste at han nå hadde fått det som han ville, men nå foraktet jeg mannen og tenkte at en slik oppførsel som det han presterte aldri ville føre noe sted likevel. Samtidig regnet jeg med at jeg ville få forklart elevene hva jeg mente senere hvis de ikke alt gjorde det.
-Du oppfordrer altså dine elever til en ulovlig handling? (Tom Åge hadde tydeligvis alt 'glemt' at jeg skulle svare under forutsetningen at det var lovlig).

Elevene mine forsto at her valgte jeg mellom to ulovlige handlinger.
-Det verste som kan skje ved å røyke hasj er å bli tatt av politiet!

Straks glimtet det stygt i hans øye
Den lektoren skal vi nok bøye.
 

Pussig, men et par måneder senere, i en artikkel fra Klæbu ungdomsskole hvor Tom Åge var oppfordret han elevene å drikke øl i stedet for HB. Her er jeg enig med ham, men har han glemt at øl også er ulovlig for 14-åringer? Er dette også kanskje å forherlige til straffbar handling?
Hvis jeg er en hasjliberaler, da må jo Tom Åge kalles en øl-liberaler. Oppfordringen om å drikke øl istf. HB er dessverre tatt bort fra nettutgaven. Det er ellers en svært interessant artikkel. om hva han mener om forebyggendegruppas opplegg, 3 dager før han tropper opp i razzia hos meg. 

Til tross for at de 'går imot skrekkpropaganda', greier  de likevel ikke i artikkelen å unngå å spre myten om lut i heimbrenten. Det er iflg. KRIPOS aldri påvist. Sprit er giftig nok i seg selv. En trenger ikke blande noe oppi for å bli sår i halsen eller dø! ("Denne spriten er uskadelig, garantert uten lut."!!?!)
 

-Jeg håper Schrøder her ikke om noen år får foreldre på nakken fordi deres barn er død av overdose!
Jeg tenkte med meg selv at det nok var politiet som var nærmest å søke erstatning av da, men sa ikke mer. Jeg skjønte de hadde oppnådd det de ville foreløpig. At jeg 'kom på banen'.
 
Timen var slutt. Elevene var tydelig både opprørt og irritert. Hva har politiet her på skolen å gjøre? ! Hvorfor sa de at vi ikke vet noe? Hvorfor fikk du ikke snakke? Politiet vet da ikke noe om hasj! Politiet er frekk!
Jeg sa ikke imot dem.
 

RAZZIA

Det var mandag kveld 25. mai 1998. Det var nå gått 3 mnd. siden alt startet på forebyggingsgruppas timer på Sjetne skole. Mye hadde skjedd. Det hadde vært en hard tid. Men også interessant. Jeg hadde vært på TV2 i debattprogrammet til Per Lønning, i et debattprogram i TV Norge, og vært med på utallige debatter og intervjuer på ulike radiostasjoner. I det siste hadde det blitt roligere, og jeg regnet med at 'stormen' nå var over. Jeg så fram til en rolig vår og sommer.

 Til noen elever som spurte hadde jeg også fortalt det, at jeg trodde det nå var blitt roligere. De aller aller fleste elevene støttet jo meg. De sa de syntes det var fint, bortsett fra at mange fremdeles plagdes med at det i media hadde stått at jeg hadde oppfordret dem til å røyke hasj. Det var vanskelig for dem å forstå at verden kunne være slik at noe så galt kunne skrives i en avis uten at det ettertrykkelig ble dementert.

Det var buss-streik i Trondheim, og Sidsel, som jeg bodde sammen med, skulle på nattvakt. Det var et godt stykke til jobben. Ofte hadde hun gått den timen det tok å komme dit, men i dag skulle faren, en pensjonert major kjøre henne.
Faren kom tidlig slik at vi kunne ta noe kaffe og kaker før de dro. Mens vi satt slik og pratet ringte det på døra. Det var en uvant ringing. Vi har sånn dingdong-klokke, men det var svært langt mellom ding og dong. Noen hadde trykket på ringeklokka lenge før de slapp. Sånt bruker ikke å være noe godt tegn.

Sidsel gikk ned, gjennom portrommet og åpnet porten. Da hun åpnet fikk hun et kort nærmest dyttet opp i ansiktet: POLITI sto det. De ville snakke med meg. Sidsel snudde og begynte å gå opp trappa til inngangsdøra. Den ene politimannen , som senere viste seg å hete Bjørn Stokkan, gikk da tett innpå henne bakfra og kjørte kneet sitt inn i den ene knehasen hennes akkurat da hun skulle rette ut foten. Dette er et "lurt" triks. Sidsel hadde vondt når hun gikk i flere dager etterpå.

Oppe satt faren hennes og jeg. Vi hørte ikke at noen kom. En for meg ukjent mann sto så på kjøkkenet.
-Du må komme ut hit, de vil snakke med deg, sa Sidsel.
Jeg fikk en dårlig følelse. Det hele virket så ampert. "Skal du si meg noe, så si det her på stua!", sa jeg. Men det var ikke mulig.
Jeg gikk så ut på kjøkkenet og tok ham i handa:"Deg har jeg ikke sett før" Jeg så at han frydet seg da han pekte bak meg og sa "Nei, men ham kjenner du kanskje igjen!" Jeg snudde meg, og der,

 
"gjemt" i trappeoppgangen sto politimannen fra februar, Tom Åge Dahl. Selv om jeg hadde sagt til ham den gangen at det verste som kunne skje hvis en røykte hasj var å bli tatt av politiet trodde jeg likevel egentlig ikke at de kunne misbruke sin makt slik."Nei, er det du?", sa jeg, oppriktig forbauset.
 

De ba meg bli med ut i trappa ned til 1. etasje. Der overleverte de et ark hvor det sto:
BESLUTNING
OM
PÅGRIPELSE/RANSAKING


 

Med hjemmel i straffeprosesslovens § 197, jfr. §§ 192, 194 og 195 besluttes ransaking hos SCHRØDER, Knut
idet det foreligger skjellig grunn til mistanke om overtredelse av:

Str. l. § 162-narkotikalovgivningen-ved at han har omsatt hasjisj i Tr.heim sentrum.

Pågripelsen begrunnes med: -bevisforspillelsesfare.

Ransakingsbeslutning gjelder bopel med tilhørende rom og boder, eventuelt kontor, arbeidsplass, hytte og biler.
Ransakingen gjennomføres for å sikre bevis/ beslaglegge gjenstander.

TRONDHEIM POLITIKAMMER, den 24.5.98

Etter ordre
Politifullmektig Anne Charlotte Benberg

Bjørn K. Bekken pok.
sign

 

Bjørn Stokkan var hundeeieren som sammen med Tom Åge Dahl var kommet på "besøk". Legg merke til at ransakingsbeslutningen er utferdiget søndag 24.5.98. Nå var det altså kvelden 25.5.
Jeg ble helt "tom" inni meg. Det var ikke til å fatte. Til slutt sa jeg de skulle bli med inn i stua.
-Det er politiet. De skal ransake her!
 Det var ikke lenge til Sidsel skulle være på jobb. Hun spurte derfor om de kunne dra.
 Det fikk hun ja til. Faren gikk da ut, mens Sidsel gikk på badet.
 
Mens  hun var der sto Bjørn Stokkan limt inn til døra og lyttet.
 
Da hun kom ut gjennomsøkte han væska hennes. Han åpnet tom. matpakka hun hadde smurt  kvelden i forveien. Så fikk hun gå, men matpakka, den kastet hun.
 
 -Når kom det "tips" om at jeg skulle selge hasj da?, sa jeg.
 -I forrige uke en gang, sa Tom Åge.
 -Ja, i forrige uke, gjentok Bjørn.
 
(Husk at ransakingen ikke var fremlagt for retten, slik det skal gjøres  hvis det er tid. Ann Charlotte Benberg hadde utferdiget ransakingsordren på søndag, så de hadde hatt god tid til å gå til retten.)
 
Bjørn gikk så ut og hentet en schæfer narkotikahund, "Lloid". De begynte  å snoke rundt i 1.etg.
  Jeg hentet meg en øl, og satte meg på sofaen.
 
-Hvor har du hasjen din da, Knut? sa Tom Åge.
 
Jeg har et underskap i en seksjon med diverse forefallende "rot". Jeg trodde jeg hadde liggende noe hasj der. Dette sa jeg til Tom Åge.

Han begynte å plukke ut ulike eiendeler jeg hadde uten å finne noe.
 -Jeg finner ikke noe.
 -Det er det skapet som er plassen jeg har ting.

 Tom Åge fant så noen sjobanger laget av kjøkkenrullinnmat. Så trakk han fram en plastpose fra det innerste hjørnet bak mye annet.
 -Og hva er dette?
 Jeg så på posen. Det var noe rusk av noen marihuanastengler liggende i et hjørne av posen.
 -Det er marihuana. Det kan jeg se. Men denne posen visste jeg ingenting om.
Tom Åge la posen på bordet og begynte å legge ting tilbake i skapet.
 
Jeg tenkte så det knaket:Hvordan i all verden hadde det havnet en pose marihuana i skapet mitt? Ville de ta meg med på stasjonen nå? Verst av alt: Var det Sidsel som kunne ha noe med dette å gjøre? For alt i verden ville jeg
ikke at hun skulle få vanskeligheter.
Det er Superskunk, sa jeg. Det sa jeg fordi det bare var den sorten jeg hadde vært borti de siste årene. Superskunk er en type som er framavlet i  Nederland. Den har høyt innhold av THC, og stammen gir mange skudd.
-Det er noe jeg kjøpte i fjor.
 
Jeg syntes jeg var flink nå. Sidsel kom utenfor en hver mistanke, og jeg  var så samarbeidsvillig at det nok ikke var noen grunn til å ta meg med. (En er ikke helt klar i toppen under en razzia.)
 
-Du ble vel glad nå?, sa jeg.
 -Å nei. Vi har ingen slike følelser vi. Dette er en jobb, og det her er en av mange ransakinger vi gjør hver dag.
-Jeg forstår ikke hvem som skal kunne ha sagt at jeg selger hasj?
-Vi aksjonerer bare på ca. hvert 10. tips vi får inn. Dette var et seriøst tips.
(Den som vil kan jo regne på dette. Hvor mange tips blir det sånn omtrent på  ett år? Er det nok med en heltidsansatt for å ta imot og skrive ned alle tipsene?)
 
Tom Åge begynte så å rydde tingene tilbake i skapet. Sidsel hadde noen intimsaker liggende i skapet, og de lot han ligge igjen på teppet.
Like etterpå kom Bjørn opp uten å ha funnet noe. Han spurt da om Tom Åge  og jeg kunne gå ned slik at han og hunden Lloyd kunne lete i fred.
 
Det var greit for meg. Jeg tok med meg ølflaska og gikk ned.
 
Nede satte jeg meg på senga mens Tom Åge lente seg opp mot baddøra. Vi  begynte å prate om ulike ting, som Sidsels jobb, møtet på Sjetne skole i  februar, ol. Jeg oppfattet dette som en prating mest for å få tida til  å gå.
Jeg ville selvfølgelig aldri gå med på å bli avhørt av Tom Åge. Til det hadde jeg sett for mye av hans manglende respekt for andre i februar.
 
Det er visse regler som skal følges ved et avhør. Dette for å beskytte folk mot evt. overivrige tjenestemenn. Påtaleinstruksen, kap.8. Politiavhør, står det i §8-1: Før det foretas avhør av mistenkte, skal han gjøres kjent med hva saken gjelder og med eventuell siktelse. Han skal gjøres kjent med at han ikke har plikt til å forklare seg. Mistenkte skal dessuten gjøres kjent med at han har rett til å la seg bistå av forsvarer etter eget valg på ethvert trinn av saken,   herunder ved politiets avhør av ham.
 
I Straffeprosessloven §232: Før det foretas avhør av mistenkte, skal  han gjøres kjent med hva saken gjelder, og at han ikke har plikt til å forklare seg.
Dette skulle jo være klart nok. Dette vet også Tom Åge. Forstår han så at uten slike regler ville vi fått et mer udemokratisk samfunn med mindre beskyttelse av innbyggerne? Om han forstår det så mener han i et hvert fall at så lenge det er han som krenker andre så vil han ikke bry seg om loven. Hvordan klarer han da å omgås loven? Jo, på den utrolige måten at  han definerer det som en samtale. Det er jo for så vidt greit, men så bruker han opplysningene som han får under disse 'samtalene' midt  under en razzia hvor folk får endevendt sine hjem, som om de var gitt i et avhør!
 

Denne trampinga på andres rettigheter har Tom Åge gjort til rutine. Etter razziaene han er med på, sitat fra rettsaken mot meg:"springer jeg ned på stasjonen og skriver ned det som er sagt".
Den som er ikkejurist og har sett kriminalserier fra USA vil vel nå  tenke at OK, men slike ulovlig framskaffede ting kan jo ikke legges fram for retten og brukes til noe. Jo, i Norge er ulovlig framskaffet materiale like gyldig som lovlig framskaffet!
Dette gjør jo at rettsbeskyttelsen en kan få inntrykk av ved å lese disse §§ bare er en  illusjon og et skuebrød.
Like etterpå gikk de. Jeg la meg og sovnet heldigvis ganske fort, psykisk fullstendig utkjørt.
Ettervirkningene av et slikt "innbrudd" av fremmede mennesker i ens hjem  er for de fleste mennesker ganske store. Du kan i tillegg ikke kjøpe  alarm eller sette inn bedre lås for å beskytte deg mot politiets invadering av hjemmet ditt, slik du kan mot andre forbrytere.
 
Politiet vet godt hva som i ettertid føles verst etter et innbrudd, selvfølgelig. Dette utnyttet Bjørn Stokkan f.eks. ved å åpne et skap på badet, åpne en eske der, for så å strø Sidsels truseinnlegg ut over badgulvet. "Ser du, vi kan invadere din privatsfære så mye vi vil!"
Han trakk også ut skolissene  mine fra de øverste hullene. Noen husker kanskje slik barnslig erting  fra da de var små. Dette får altså politifolk betalt for å drive med som voksne.
 
Sidsel greide på ingen måte å legge denne opplevelsen bak seg. Hun hadde mistet tryggheten ved å ha et hjem.
 
Alle som har hatt innbrudd hjemme hos seg forstår nok hennes følelser. Vi kunne nå nesten ikke ha lys på hjemme. Det gikk jo ganske bra om sommeren, men når høsten og mørket ute kom sigende ble det etter hvert ganske stusslig. Musikk var heller ikke noe vi lengre kunne høre på.
For det første kunne det da høres at vi var hjemme. Videre måtte hun hele tiden lytte etter om det stanset noen biler i nærheten. Det ble etter hvert helt uholdbart.
Jeg vil her presisere at vi ikke hadde noe å skjule i leiligheten. Det var redselen for ennå en gang å bli invadert og tråkket på i det som skulle være ens trygghet, hjemmet.
 
Jeg skjønner jo at politiet noen ganger må foreta husundersøkelser, men etter det inntrykket jeg har er politiet her nærmest ustoppelig.
De har jo også den merkelige hjemmesnekrede ideen om "å lage uro i miljøene" når det gjelder folk som har valgt å bruke cannabisstoffer helt eller delvis istf. alkohol.
Dette består jo stort sett i trakassering etter hva jeg kan se.
En husundersøkelse er en som regel uforholdsmessig stor belastning for dem som blir utsatt for endevendingen av hjemmet sitt av fremmede, uvennlig innstilte folk.

Forberedelser til rettsak


Jeg hørte ikke mer fra politiet. Christian Wiig, som etter at dette ble skrevet om i Dagbladet ringte meg og ville ta saka gratis, trodde ikke jeg kom til å høre mer heller, men at saka ville bli henlagt. Det var jo egentlig en "fillesak. Politiet hadde vel andre ting å ta seg av....
 

I begynnelsen av september ble jeg innkalt til avhør. Etter råd fra Christian Wiig ringte jeg tilbake og sa at jeg ikke ville møte til noe slikt, fordi når de ulovlig hadde 'lurt' seg tilgang til mitt hjem, var jeg ikke interessert i noe samarbeid med dem.
Den 25.september kom et brev fra politiet:

Forelegg

Politiet i Trondheim sikter

Knut Schrøder,f. 260850 xxxxx

Grensen 14, 7030 TRONDHEIM

for overtredelse av
Legemiddelloven § 31,2. ledd jf § 24 1. ledd.
for uten lovlig atkomst å ha vært i besittelse av eller brukt narkotika mv., jvf.
Sosialdepartementets narkotikaforskrifter av 30.06.1978 og Helsedirektørens
narkotikaliste, hvoretter bl.a. hasjisj og marihuana(cannabis) skal regnes som
narkotika.

Grunnlag er følgende forhold:
a)
Mandag 25. mai 1998 på bopel i Grensen 14 i Trondheim, var han i besittelse av
0,482 gram marihuana.
b)
I 1998 i Trondheim eller Norge for øvrig, har han brukt hasjisj.
For overtredelsen ilegges De en bot til statskassen på
kr.3500,-
eller hvis boten ikke
betales/inndrives,en straff av fengsel i
8 dager.

I medhold av straffelovens § 35 inndras beslaglagt brukerutstyr til fordel for statskassen.

(klipp)

Trondheim politidistrikt, 23.09.1998
sign
Halvor Hjelm-Hansen
politiadjutant
Med utvidet påtalekompetanse.

Jeg skrev tilbake at jeg ikke vedtok forelegget.

(Jeg spurte ikke hvor stor fordel statskassen hadde av den inndratte kjøkkenrullinnmaten)
 

Ikke mange dagene etterpå kom brev om at det ville bli rettssak. Med hjelp av Wiig skrev jeg tilbake at vi ville ha politibetjent Tom Åge Dahl, og politiadvokat Anne Charlotte Benberg som vitner. Tom Åge ville vi ha til å forklare seg om denne samtalen vi hadde under razziaen, og som han så behandlet videre som om det skulle ha vært et avhør. En ren omgåelse av loven, men for Tom Åge var dette rutine, og med den holdningen til folks rettigheter Trondheim politikammer har, hadde det jo aldri noen konsekvenser for ham, bortsett kanskje fra klapp på skuldra, og du er flink til å lure folk. (Det er bare 5 år siden 2 polititjenestemenn i Høyesterett ble frikjent for liknende overtramp fordi de bare handlet etter den (u)kulturen som er ved kammeret.) 

Benberg ville vi ha for at hun skulle svare på hvorfor det ble razzia og hvorfor ordren om dette ikke ble lagt fram for retten. Vi begrunnet ikke hvorfor vi ville ha disse vitnene, men det skulle vel være klart for en hver innen politiet.

De skrev likevel tilbake og ba om en begrunnelse, med 3 dagers svarfrist. Det fikk de ikke, og skrev da til byretten:
...undertegnede er klart uenig i at vitnet Benberg blir ført som vitne i denne saken, slik den framstår ut fra siktelsen i forelegget. Det vises her til at hennes befatning med saken i tilstrekkelig grad fremgår av ransakingsbeslutning i dok 3, som dokumentere at hun har funnet at vilkårene for ransaking er tilstede. Siktrelsen bygger på de opplysninger som er fremkommet etter at ransakingsordren ble gitt.
Brevet var undertegnet politiadjutant Halvor Hjelm Hansen.
Hva Benberg bygde på er selvfølgelig? hemmelig. Bare politiet selv vet hva det er.
 

Jeg fikk så telefon fra min tidligere samboer, Sidsel. Hun ville gjerne komme i retten og forklare hvordan marihuanaen hadde havnet i skapet. Det var aldri noen som hadde bedt henne forklare seg om det, men hun ville likevel gjerne gjøre det. Dette fortalte jeg så Christian Wiig, som tok kontakt med henne. Hun skulle likevel tilbake til Trondheim før rettssaken da hun skulle i barndåp til sitt 2. barnebarn.
 

Vi skrev da politiet at Benberg ble frafalt som vitne og at vi ville ha Sidsel til å vitne. Det var jo dessverre ikke politiet som skulle tiltales.
Noen dager før rettsaken, kl.9 om kvelden, ringte telefonen. Det var Christian Wiig. Han hadde fått flere dokumenter fra politiet om min sak. Hvis jeg ville kunne jeg komme ned å se på dem. Jeg bor bare 10 min. gange fra torvet hvor Christian Wiig har kontor rett over gata for Trondheim tinghus. Jeg gikk derfor nedover.

Jeg leste gjennom dokumentene på konferanserommet der. Det var ikke så mye nytt i dem, men noe var det. Sist vinter hadde jo WHO gitt ut en rapport om Cannabis. Tidligere overlege i Rusmiddeldirektorat, nå ved Blå Kors senteret i Oslo, Hans Olav Fekjærs nyhetstjeneste om rusmidler er et sted jeg ofte besøker. Stedet er et "must" for alle som er interessert i rusproblematikk. Der hadde han 3.3.98 omtalt og lagt ut en lenke til den eneste plassen i verden rapporten var å finne, nemlig www.hempnation.com. (Hempnation er nå dessverre nedlagt i sin daværende form.)

Elevene mine spurte hvor de kunne finne rapporten, noe jeg da fortalte dem. En far hadde reagert på dette, og sendt inn utskrift fra flere av sidene på stedet til politiet som eksempel på min undervisning.
Hva er det med noen? Om dette var ei bok som sto i hylla "rusmidler" på biblioteket og det i den hylla også var ei bok for legalisering, ville han da ha reagert? Internett er fritt og lett å finne fram på. En trenger ingen lærer for å finne hasjliberale steder. En trenger heller ikke fedre som tror at ungdom kan hindres fra å finne opplysninger på internett som er ulik slike fedres tro.
Evt. klager bør vel da rettes enten til WHO som ikke la ut rapporten, eller til Hans Olav Fekjær som opplyste om hvor siden lå. Skal Blå Kors` opplysningstjeneste om rusmidler også sensureres?
Som en kuriositet kan jo nevnes at Fekjærs sider da han jobbet i Rusmiddel direktoratet i Oslo ikke var mulig å komme inn på fra hovedbiblioteket ved NTH i Trondheim. Nettleseren slo seg da av, pga. "stygge" ord. Jeg har ikke prøvd på lenge, men "hasj" ol. står jo på sidene hans nå også.....
 

Dette ble en digresjon. Jeg hadde etterpå en lang samtale med Christian Wiig. Han var bestemt på at vi ikke måtte gjøre dette til noe annet enn det det var. Det var jeg som var tiltalt, ikke for mine meninger, men for bruk og oppbevaring av Cannabis. Dette ifølge politiet. Christian og jeg skulle spille på den banen vi var blitt fortalt det skulle spilles på...
 

Dette var onsdag kveld. Rettsaken skulle være på fredag.
Torsdag holdt politiet sin årlige pressekonferanse om sitt arbeide i året som var gått. Politimesteren i Trondheim, Per M. Marum, la der ut om all narkotikaen som var i Trondheim. Hvis en lege skriver ut medisin og pasienten bare blir verre kan jo legen prøve å skrive ut mer av den samme medisinen for å se om det hjelper. Men hvis nå legen i løpet av 30 år 40-dobler medisinen og pasienten bare blir verre, vil ikke da legen tenke at det kanskje er feil medisin og prøve med en annen? 

Ikke slik med politiet. Marum vil ha ennå mer av det som aldri har virket. "Vi må kunne ransake folk på gata også uten mistanke!", sa han. Når politimesteren har slike holdninger skjønner vi at uansett hva en tjenestemann i Trondheim gjør på dette området vil det ikke ha noen konsekvenser for ham
Om ikke det var en skremmende holdning så kom det mer fra samme mann, som gjør at en kan lure på om mannen har fått med seg at Norge er et "sivilisert" land:
Da han ble spurt om det var riktig å bruke så mye ressurser på en sak med under ½ g marihuana, da svarer ikke mannen at politiet bør reagere uansett mengde eller noe slikt. Nei, mannen tror visst at han er KGB-mann i det gamle Sovjet, for han sier:
-Jeg tror det er aldeles forkastelig at en lærer omgås narkotika, og går inn for å legitimere dette. Hvilken signaleffekt ville det ikke få, om politiet droppet en slik sak. Det ville være en forbrytelse mot barna.
 
Klarere kan det vel ikke sies at denne saken ikke dreier seg om mistanke om salg eller mengde marihuana. Nei, læreren skal tas fordi han ikke har de holdningene politiet har til dette, og har gått ut i media med det!
Hvilken 'signaleffekt' tror Marum hans uttalelser gir til barna om respekt for andres meninger i et demokratisk samfunn? Hvilken holdning tror han barna får til politiet, når de har samfunnsfag på skolen og lærer om vårt samfunn og om ytringsfrihet og så ser i avisa hvordan politiet tenker? Dagbladet om dette:
 
Jeg forstår at Christian Wiig og jeg er blitt tvunget til å spille på en bane hvor ballen ikke er. Det mest interessante nå ville jo bli om aktor også ville være der, eller om han ville lure seg over dit ballen var.

 

Dommmen

  Dagbladets omtale av dommen:

 «Hasjlektor» dømt

TRONDHEIM (Dagbladet): «Hasjlektoren» Knut Schrøder er i Trondheim byrett dømt til 3.500 kroner i bot for bruk av hasj og for besittelse av 0,48 gram marihuana. Men aktor fikk ikke rettens medhold i at straffen burde skjerpes, fordi Schrøder har uttalt seg positivt om hasj.
Av KJELL-IVAR MYHR
Fredag 08.01.1999, 12:54
oppdatert 04:07
- Jeg er glad for at aktor ikke fikk medhold i at det skal være straffeskjerpende å delta i den offentlige debatt om hasj, sier Schrøder til Dagbladet.
Han fikk besøk av politi med narkotikahund etter at han hadde sagt på skolen at hasj ikke er farlig. Nå må han i tillegg til bota, betale 1.500 kroner i saksomkostninger.
Retten er delt i synet på om Schrøder kan regnes som straffskyldig for besittelse av marihuana:
Et flertall, bestående av dommer Tor Langbach og en av meddommerne, mener at han har vært kjent med at marihuanaen befant seg i hans bolig. Mindretallet, bestående av en av meddommerne, mener der i mot at det foreligger så mye tvil at tiltalte bør frifinnes på dette punkt.
Schrøder hadde på forhånd erkjent bruk av hasj, men nektet straffskyld for besittelse av marihuanaen.
Aktor i saken, politiadjutant Halvor Hjelm-Hansen, prøvde å få skjerpet straffen ved å legge ned påstand om at boten burde heves til 4.000 kroner.
Han begrunnet dette med at Schrøder har uttalt liberale holdninger til hasj mens han har vært lærer i grunnskolen.
Retten har ikke gitt påtalemyndigheten medhold i at straffen bør skjerpes, noe Schrøder sier seg svært glad for.
Han tok betenkningstid på om han vil anke dommen, men alt tyder på at dette ikke vil skje.
- Jeg mener at vi ikke bør bruke mer tid på en sak som denne. Det er etter min mening helt feil av politiet å bruke ressurser på slike bagatellmessige forhold, sier Schrøders forsvarer, kjendisadvokaten Christian Wiig.
 

Aftenposten omtale:


Lektor dømt for hasj-røyking


Lektor Knut Schrøder (48) som offentlig har forsvart bruk av hasj, er i Trondheim byrett dømt til å betale en bot på 3.500 kroner og 1.500 kroner i saksomkostninger for oppbevaring av 0,5 gram marihuana og røyking av hasj.


Hans omstridte uttalelser er ikke noe tema i dommen, som fredag ble avsagt av byrettsdommer Tor Langbach.

Men uttalelsene førte til at Schrøder i fjor vår ble fratatt retten til å ha såkalt ANT-undervisning, som handler om alkohol, narkotika og tobakk. Han er fortsatt ansatt i skolesektoren i Trondheim kommune, men har nå en stilling som konsulent. Han arbeider ikke lenger i klasserommet, men har arbeidsoppgaver innen data, opplyser distriktssjef Ellen Dahl i Heimdal distrikt til NTB.

Knut Schrøder som tidligere var lærer på Sjetne skole, måtte møte i retten fordi han i fjor høst nektet å betale en bot etter at politiet hadde foretatt ransaking og funnet marihuana i hans bolig. Han nektet seg skyldig i dette forholdet, men erkjente at han i 1998 har røykt hasj anslagsvis en gang i uken.

Rettens flertall, byrettsdommer Langbach og en av meddommerne, godtok ikke Schrøders forklaring i retten om at marihuanaen som politiet fant i et skap, var plassert der sommeren 1997 av hans daværende samboer.

- Det foreligger ikke spesielle skjerpende eller formildende omstendigheter som bør tillegges vekt ved straffeutmålingen. Overtredelsene gjelder ikke de alvorligste former for narkotika, men det foreligger en omfattende dokumentasjon for at også cannabis har klare skadevirkninger, heter det i byrettens dom.

(NTB)


(Jeg sa at jeg ikke visste hvem som hadde lagt marihuanaen i skapet, men shit au.)

 

Stein Jarvings kommentar

  Retten har talt - lektor Knut Schrøder måtte betale 5000 kroner i bot og saksomkostninger til Staten for besittelse av 0.4 gram marihuana!
   Dommeren i saken for Trondheim byrett, Langbach, sa i en oppsiktsvekkende uttalelse at han ikke anså Danmark, Tyskland, Sveits eller Holland for å være siviliserte land! "Bruk av hasj er straffbart i siviliserte land", hevdet han.
   Det kunne være interessant å vite om dommer Langbach straffer bruk av vold like strengt som bruk av Cannabis. 5000 kroner for personlig bruk, pluss besittelse av 0.4 gram marihuana, er trolig den strengeste straff for slike forhold som er ilagt i Norge.

 

Minileder i Dagbladet før rettsaken: 

Heksejakt


Lørdag 20.06.1998, 08:03
oppdatert 16:13
 

En lektor i Trondheim uttalte seg kritisk da politiet underviste elevene hans i såkalt rusproblematikk. Lektoren mente politiet drev skremselspropaganda, og hevdet et mer nyansert syn på skadevirkningene av hasj enn Trondheim kommune ville finne seg i. Dermed ble han suspendert fra jobben. Så ble han siktet for salg av narkotika etter en razzia i hjemmet der politiet fant et kvart gram hasj. Seinere er det påvist at suspensjonen og razziaen er klart lovstridige. Nå er suspensjonen opphevet.
  Dette er en ekkel sak som viser hvor drastisk samfunnet er villig til å gå til verks for å forsvare vår firkantede og offisielle narkotikapolitikk, selv om den er aldri så virkelighetsfjern. I heksejakten på meningsavvikere gjelder åpenbart verken hensynet til ytringsfriheten eller alminnelige straffeprosessregler. I stedet kan altså politiet innlede sin egen vendetta mot den som tillater seg å tenke selv.

 

Dette er hva jeg skrev i 1999 etter bråket som oppsto i 1998 fordi jeg vet mye mer om rusmidler enn politiet
 
Jeg er utdannet i realfag med Biokjemi hovedfag og har også utdanning som Lektor