Hva vet vi om effekter av foreldrepermisjon?

Hva vet vi om effekter av foreldrepermisjon?

Skrevet av: Ingrid Huitfeldt og Martin Andresen (SSB, Forskningsavdelingen)

Se også kronikk i Aftenposten (12.02.2019)

Debatten rundt tredeling av foreldrepermisjon er preget av anekdoter og enkeltpersoners oppfatning av hvordan permisjonsordningene fungerer. Men politikk må se på helheten, og kan ikke baseres kun på enkeltpersoners erfaringer og følelser. Vi tror det er nyttig å oppsummere hva vi vet fra forskning på effektene av foreldrepermisjon og fedrekvote.

Diskusjonen handler om i hvor stor grad staten skal bestemme hvordan familiene skal fordele ukene med lønnet permisjon. Fra og med 1. Juli 2018 ble både mamma- og pappakvoten økt fra 10 til 15 uker, mens totalt antall uker forble uendret på 49 uker. Dersom mor tar alle fellesukene, som ofte er tilfellet, gjør dette at mors maksimale antall betalte uker med ungen ble redusert fra 36 til 31 uker (8.3 til 7.2 mnd) for de som velger 100% lønnskompensasjon, og 46 (10.6 mnd) til 41 uker (9.5 mnd) ved 80% lønn. Samtidig forble samlet antall uker med permisjon uendret, som innebærer at mor fortsatt kan ta ut 12 måneder i ulønnet permisjon dersom hun ønsker det. Så sent som i 2011 kunne mødre være hjemme totalt 32 uker med betalt permisjon dersom hun tok hele felleskvoten, altså omtrent det samme som i dag, så reduksjonen er ikke nødvendigvis så stor.

Fedrekvote er gjerne begrunnet i et ønske om å utjevne kostnaden av å få barn mellom far og mor - altså et likestillingsperspektiv. Siden mor i snitt er lenger hjemme med barnet enn far, vil hun også være lenger borte fra arbeidsmarkedet og potensielt måtte bære en større del av kostnadene. Dersom far er mer hjemme med barnet - på bekostning av mor - vil arbeidsmarkedstapet kunne blir jevnere fordelt mellom mor og far. Mer permisjon til far er også iblant begrunnet i at dette bidrar til mer likestilling i hjemmet, og at det kan endre arbeidsgiveres holdninger og forventninger.

Her er det typisk to innvendinger - de som handler om likestilling, og de som handler om barnets beste. Enkelte hevder at likestillingsargumentet er bakvendt, for eksempel gjennom at mor tvinges til å ta mer ulønna permisjon eller ikke stiller uthvilt på jobb, og dermed får dårligere tilknytning og muligheter i arbeidsmarkedet, når far får flere uker på bekostning av mor.

Så er det de som hevder at likestilling må være underordnet barnets beste. De som er for mer permisjon til far hevder at det også er bra at far knytter nærmere bånd med barnet, mens motstandere typisk mener at tilknytningen til mor er viktigere i starten av barnets liv.

Empirisk forskning kan ikke fortelle oss om disse begrunnelsene er gode nok argumenter for å forsvare endringer i permisjonsordningen - det er til syvende og sist et normativt og politisk spørsmål. Det empirisk forskning kan kaste lys på er hvorvidt politiske tiltak som utvidelser av fedre- og mødrekvoter er effektive tiltak for å oppnå disse målene. Det prøver vi å oppsummere i denne artikkelen.

Vi vet at fedre tar mer permisjon når flere uker blir forbeholdt ham (se feks her). Hva som er konsekvensen av dette vil være avhengig av om den totale permisjonstiden holdes konstant slik at mor får færre uker eller om den totale permisjonstiden øker slik at mors permisjon forblir uendret. Endringen i 2018 og 19 impliserer en reduksjon i antall uker mor maksimalt kan ta.

Så hva er effekten av pappaperm og mammaperm på barnet? Trolig lite når det er snakk om en endring fra det nivået vi diskuterer nå.

Det meste av forskningen som finnes om effekter av pappaperm er basert på innføringen av 4 ukers fedrekvote i 1993. Men også den totale permisjonstiden økte, fra 35 til 42 uker, som innebærer at mor også fikk lenger permisjonstid. Ved å studere denne reformen finner Cools mfl (2015) at barns skoleresultater bedres som følge av økt pappapermisjon. Imidlertid er det ikke nødvendigvis så enkelt å overføre dette resultatet til diskusjonen i dag, som omhandler en økning i pappapermisjon fra 10 til 14 uker.

Siden mor ofte tar hele felleskvoten, førte endringen i 2018 i praksis til at mor fikk færre uker med barnet (36 til 31 uker / 8.3 til 7.2 mnd). Hva er konsekvensen av dette? Det meste av forskningen som finnes er basert på en økning i mammapermisjon, og i den grad vi kan bruke disse resultatene med negativt fortegn vet vi at en økning fra 18 uker til 35 uker ikke har noen effekter på barns skoleresultater (Dahl et al, 2016). Heller ikke forskning fra Tyskland tyder på at det er skole- eller lønnsgevinster av at mor tilbringer mer tid med ungen (økning i betalt perm fra 2 til 6 mnd) (Dustman og Schönberg, 2011). På den annen side førte innføringen av 18 ukers betalt permisjon og 12 måneder ubetalt i Norge i 1977 til lavere frafall fra videregående skole og høyere lønn (Carneiro et al (2015)). Disse resultatene er imidlertid ikke nødvendigvis så relevante for dagens reformer, som reduserer mors permisjonstid fra et mye høyere nivå.

Så var det dette med amming. Staten råder gravide kvinner til fullamming i 6 måneder, og om mulig, morsmelk i hele første leveår og gjerne lenger. Mange kvinner påpeker at det er umulig å følge disse retningslinjene med dagens permisjonsregler, selv med ammefri. Det er selvsagt uheldig om retningslinjene fra staten ikke er internt konsistente, men her kan det se ut til at det kanskje heller er ammerådene som bør gjennomgås: Funnene i Størdal et al (2018), som bruker data fra Den norske mor og barn-undersøkelsen, tyder på at fullamming i fire eller seks måneder er likeverdig. Dette er spesielt interessant i en setting der vi tror at skjevheten vil få oss til å overestimere de positive effektene av amming (fordi høytutdannede trolig har høyere sannsynlighet for lenger fullamming). Se forøvrig Emily Osters glimrende kronikk om temaet. En kvinne må selv få velge hvor lenge hun ønsker å amme barnet sitt, men det bør ligge god forskning til grunn før man lager helseråd og kostbar politikk.

Når vi først snakker om potensielle helseeffekter, kan man også lure på hva som er virkningene på mors helse. 1977-reformen, som ga 18 uker betalt permisjon og 12 måneder ubetalt (fra 4 måneders ubetalt), førte til bedre helse for mor, inkludert lavere BMI og blodtrykk, mindre smerte og bedre mental helse, og økte forebyggende helseatferd som trening og å ikke røyke (Butikofer et al, 2018). Samtidig finner de avtakende effekt i permisjonslengde når de studerer senere utvidelser av betalt mammaperm, det vil si at effektene per uke lenger permisjonstid er mindre jo mer du har fra før. Oppsummert ser det altså ut til at økt mammaperm langs marginene vi diskuterer nå ikke har noen særlige helsegevinster for mor, og da må vi vel også tro at en reduksjon langs samme margin ikke er særlig skadelig.

Likestilling

Så til diskusjonen om likestilling, som gjerne omhandler både ansvarsfordeling på hjemmebane, og virkninger på arbeidsmarkedet. Vil økningen i pappapermisjon føre til bedre likestilling? Forskning viser at vi ikke har belegg for å hevde dette.

Vi starter med en observasjon om diskusjonen rundt ulønnet permisjon. Vi har ikke sett tall for opptak av ulønnet permisjon for kvinner med barn født rundt endringen i 2018, men mange baserer seg på en NAV rapport som finner en markant økning i uttak av ulønnet permisjon fra 2008 til 2017. Imidlertid gir ikke denne rapporten noe grunnlag for å hevde at dette skyldes pappakvoten - selv om denne økte fra 6 til 10 uker i dette tidsrommet, så økte også den totale permisjonslengden, slik at mors maksimale antall uker med barnet gikk fra 35 i 2005 til 36 i 2017. Altså fikk mor flere uker med lønna permisjon!

Fra forskningen finner nevnte Dahl et al (2016) ingen effekter av økt mammaperm fra 18 til 35 uker på foreldres inntekt og arbeidsmarkedsdeltakelse, fullført fertilitet, giftemål og skilsmisser.

Cools mfl (2015) finner ikke dekning for at 1993-reformen, som økte pappapermen fra 0 til 4 uker, endret den tradisjonelle fordelingen av foreldres arbeidstilbud, mens Rege og Solli (2013) finner negative effekter av pappaperm på fars inntekt. Østbakken m fl (2018), som studerer 2009-utvidelsen av pappakvoten (6 til 10 uker), finner ingen målbare effekter av fedrekvoteutvidelsen på mødres sysselsetting, inntekt, arbeidstid eller karriereutvikling i løpet av de første fem årene etter at de fikk barn. Tidlige resultater fra Andresen og Nix finner ingen effekter av fedrekvoteutvidelsene i 2005, 2006, 2009, 2011, 2013 og 2014 - verken på mors eller fars arbeidstilbud. Til sammen er det derfor rimelig godt belegg for å konkludere med at arbeidsmarkedseffektene av økt pappapermisjon er små.

Forskning på fedrekvote sammenlikner typisk fedre som fikk barn på nesten samme tidspunkt, der den ene får tilgang på kort permisjon og den andre på lenger. Det er ikke sikkert at denne sammenlikningen vil fange opp all potensiell effekt av fedrekvoten; det kan tenkes endringene vil vise seg i form av langsiktige holdningsendringer, som tilrettelegging i bedrifter for at fedre tar en større del av permisjonen. For eksempel finner Dahl et al (2014) tegn på at fedrekvote kan påvirke normer, ettersom brødre og arbeidskolleger av fedre som tar mer pappapermisjon også selv tar mer pappapermisjon når de senere får barn. Imidlertid vet vi ikke om slike smitteeffekter gir seg utslag i arbeidslivet.

På den annen side kan det tenkes at bruk av pappapermisjon påvirker normer og kjønnsroller rundt foreldrerollene på en måte som ikke nødvendigvis gir seg utslag i inntekt. Kotsadam og Finseraas (2011, 2013) finner langvarige effekter av innføring av pappaperm på deling av husarbeid i familien: De finner en reduksjon i konflikter knyttet til husholdningens deling av arbeid, og høyere sannsynlighet for lik deling av klesvasken. De finner også at døtre gjør mindre husarbeid i ungomdsårene. I Sverige finner Ekberg mfl (2013) ikke hold for at en måneds pappaperm påvirker sannsynligheten for at far tar seg av ungen når den er syk, mens Avdic and Karimi (2018) finner økt sannsynlighet for skilsmisser. I Canada (Quebec) finner Patnaik (2018) at 5 uker mer pappaperm (50 til 55 totalt / mor uendret) ga redusert kjønnsspesialisering. Østbakken m fl (2018) finner ikke noe klart mønster hvor par som tar mer fedrekvote har en likere fordeling av ansvaret hjemme etter permisjonstiden når de studerer 2009-endringen som innebar en økning av pappakvoten fra 6 til 10 uker.

Vi oppsummerer forskningen med å si at en reduksjon i mammapermisjon fra nivået vi hadde forut for 2018-endringen ikke ser ut til å gi negative konsekvenser for verken mor eller barn. Samtidig ser det ikke ut til at den ytterligere økningen av pappapermisjon gir mer likestilling verken i arbeidsmarkedet eller i hjemmet.

Empirisk forskning kan hjelpe oss å forstå hva som er konsekvenser av politiske virkemidler som mamma- og pappapermisjon. Men til syvende og sist handler politikk om prioriteringer: hvilke hensyn man ønsker å ta i utformingen av foreldrepermisjon, og hvor mye penger man skal bruke på foreldrepermisjon på bekostning av andre tiltak man kan bruke fellesskapets penger på. Disse avveiningene er normative, og det skal vi som forskere være forsiktige med å mene noe om. Likevel drister vi oss til et par meninger:

Det må være opp til den enkelte familie hvor lenge de ønsker å være hjemme med et barn, og hvem av foreldrene som skal være det. Men det betyr ikke nødvendigvis at staten skal ta regningen: Dagens ordning gir mødre og fedre rett til lang ulønnet permisjon etter den betalte foreldrepermisjonen. Dersom det viser seg at kvinner faktisk nå vil ta mer ulønnet permisjon i løpet av barnets første leveår, kan et alternativ til å øke mammakvoten være å gi bedre rettigheter for opptjening av sykepenger og pensjonsrettigheter mens hun er ute i ulønnet permisjon.

Send gjerne epost til ingrid.huitfeldt@gmail.com hvis du mener vi har utelatt relevant empirisk forskning!

Takk til Edda Solbakken for nyttige innspill og kommentarer.

Kilder