Ortomolekyær medisin

UNDER UTVIKLING: Hva er ortomolekylær medisin?


Ortomolekylær sykdomsbehandling er naturlig biokjemi på cellenivå. Den ortomolekylære medisin bruker fortrinnsvis naturlige stoffer i behandlingen av sykdom. Eksempler på dette kan være fettsyrer, aminosyrer, vitaminer, mineraler, hormoner og karbohydrater. Det vil med andre ord si stoffer som cellene kjenner fordi de allerede finnes i kroppen eller i den naturlige kosten. Ortomolekylær medisin kalles ofte feilaktig megavitaminterapi, men i virkeligheten er det en langt mer omfattende terapi enn bare med vitaminer, og ordet "mega" er også misvisende i denne sammenheng.

Ortomolekylær behandling angriper sykdommens årsak -ikke bare symptomene.
 

 Ortomolekylær behandling angriper sykdommens årsak -ikke bare symptomene


Linus Pauling - Dobbelt Nobelprisvinner - Regnes som den ortomolekylære medisinens far

Hvem var Linus Pauling?


Wikipedia oppsummerer hans liv og karriere ganske glimrende:
Linus Carl Pauling, (født 28. februar 1901 i Portland i Oregon, USA, død 19. august 1994 Big Sur, California, USA), var en amerikansk kvantekjemiker og biokjemiker – av mange ansett som det tyvende århundres fremste kjemiker. Pauling var en pioner når det gjaldt å anvende kvantemekanikk innen kjemi og han mottok Nobelprisen i kjemi for sin forskning på kjemiske bindingers natur. Han har også gjort viktige bidrag til bestemmelsen av krystallstrukturer og proteinstrukturer, og var blant molekylærbiologiens grunnleggere. Pauling var kjent for sine vidtfavnende kunnskaper innen uorganisk kjemi, organisk kjemi, metallurgi, immunologi, anestesiologi, psykologi, debatt, radioaktiv nedbrytning og ettervirkningene etter kjernefysiske eksplosjoner, i tillegg til kvantemekanikk og molekylærbiologi. Pauling mottok Nobels fredspris i 1962 for sin kampanje mot atomprøvesprengninger over bakken og ble med det den eneste person i historien som individuelt har mottatt to Nobelpriser. Senere i livet ble han en aktivist for regelmessig inntak av massive doser med vitamin C, noe som fremdeles regnes som uortodoks praksis innen ordinær medisinsk praksis, men som utgjør grunnleggende behandlinger innenfor ortomolekylær medisin (beslektet med ernæringsmedisin).

Spiste 100 gram C-vitamin daglig

Linus Pauling var blant molekylærbiologiens grunnleggere. Han ble i gjennom sin enorme viten innenfor fagområdene kjemi og biokjemi overbevist om at C-vitamin (se bildet til venstre) var sykdomsforebyggende og sykdomsbekjempende. I voksen alder inntok Linus Pauling 100 gram C-vitamin om dagen og ble en fremtredende aktivist for C-vitamin. Motstandere av bruk av ortomolekylær medisin mener at slike doser er skadelige. I dag er det nok ikke så mange som går til et så radikalt steg som å spise 100 gram C-vitamin om dagen, men innen ortomolekylær medisin og behandling er det normal praksis å både innta/injisere store doser C-vitamin. I forbindelse med alvorlige infeksjonssykdommer, som f.eks. nekrotiserende fasciit eller sykdommer som kreft, gis det ofte opp til 80 gram C-vitamin direkte inn i blodbanen (intravenøst). Den konvensjonelle behandlingen av nekrotiserende fasciit er ofte radikal med massiv vesketerapi, kirurgisk skjæres alt vev helt ned til muskelen vekk, det gis massive doser antibiotika og i noen tilfeller, hvor dette er mulig, legges pasienten i trykkammer med rent oksygen. Den ortomolekylære behandlingen består i å gi kraftige doser C-vitamin (80 gram) intravenøst og pasienten blir som oftest helt frisk.


Det er ikke mange penger i det

Det er ikke mange penger å tjene på ortomolekylær behandling. Stoffene som benyttes finnes i naturen og kan derfor ikke patenteres. Det dreier seg typisk om vitaminer, mineraler, fettsyrer, hormoner etc. Det legemiddelindustrien tjener penger på, ut over syntetiske stoffer som er designet i forskningssentre/laboratoriene, er å ta stoffer som finnes i naturen og forandre litt på disse. Forandringen gjør at stoffet kan patenteres og dermed kan man tjene penger på det. Et klassisk eksempel er verdens mest solgte legemiddel gjennom tidene, acetylsalicylsyre også kjent under legemiddelnavnene Globoid og Dispril her hjemme. Salicylsyre og salicylater finnes i naturen. Det finnes i rimelig store mengder i barken på piletreet (hvit pil, Salix alba) og en den velduftende, nydelige urten Mjødurt (Filipendula ulmaria). Begge disse har i folkemedisinen vært brukt i folkemedisinen i eldre tider som avkok mot revmatiske plager og andre smerter. Acetylsalicylsyre ble utviklet av kjemikeren Charles Frederic Gerhardt i 1853 og den har vært en kjempesuksess for legemiddel- og malingsprodusenten Bayer som legemiddelet Aspirin.


Det er et problem med at det ikke er store penger å tjene på denne medisinske retningen. Den forskning som gjøres rundt om i verden på essensielle næringsstoffers virkning på kroppen skal ofte gjøres på relativt små budsjetter ved offentlige forskningsinstitusjoner. Jeg har gjennom årene lest mange forskningsrapporter, som fremstår som objektive, hvor studiedesign og statistisk behandling av resultatene er plettfri, men hvor man trekker konklusjoner ut fra at man i forsøket har brukt doser av stoffer som knapt nok er tilstrekkelig til å forebygge mangelsykdommer. Disse rapporter henvises det ofte til av legemiddelindustrien når man skal avvise for offentligheten at ortomolekylær behandling virker. Legemiddelindustrien, som har alt å vinne på å bevise at man ikke kan forebygge og behandle sykdommer med disse billige og ofte bivirkningsfrie stoffene, har ekstremt gode mediekontakter og milliarder av dollar i ryggen til sin markedsføring, og velfundert, objektiv forskning forsvinner som oftest i "støyen" fra denne industrien.

Ortomolekylær medisin - En legelig behandling, men få leger kjenner prinsippene

Ortomolekylær medisin praktiseres av leger. En del av behandlingen krever injeksjoner eller intravenøs (innsprøytning i blodbanen) behandling, og det er derfor behandling som man skal være lege for å gi. Embedsstudiene i konvensjonell medisin (litt feilaktig omtalt som skolemedisin - det finnes hundrevis av medisinske skoler i verden, de fleste basert på naturmedisinske prinsipper) lærer dessverre lite om vitaminer, mineraler og fettsyrers sammensetning og betydning for biokjemien. Det man typisk lærer i løpet av medisinstudiet er typisk å kunne gjøre differensialdiagnoser rundt desiderte mangelsykdommer. Når organismen er kommet så langt på grunn av mangler på essensielle stoffer i kosten, at mangelsymptomer begynner å vise seg, så har ofte kroppen hatt det dårlig i lang tid. Forhåpentligvis vil befolkningens økende kunnskap rundt egen sunnhet og sykdom føre til at forebyggelse og behandling med ortomolekylære midler vil komme mer i fokus i årene som kommer.

Nå er det ikke slik at otomolekylær medisin alltid utretter mirakler. Noen ganger lykkes det ikke å redde pasienten eller forbedre sykdomsbildet, men omvendt er det ofte slik at pasienter først oppsøker leger som praktiserer konvensjonell medisin, og når det ikke lykkes, så prøver de ortomolekylær medisin som en siste utvei. Det gjør selvfølgelig at ortomolekyære legers utgangspunkt for å kunne hjelpe pasienten ofte er dårligere, enn det er for det konvensjonelle behandlingsområdet.

Praksis










Comments