Geir Mobakken

Sommeren 2013 ble den klassiske fuglelokaliteten Øra i Fredrikstad beriket med en ny art for Norge. En trompeterfink fant det for godt å kaste glans over søppelplassen i tidsrommet 31.7–27.9.

Det var under en relativt uhøytidelig fugletur østover med Vestlandet som utgangspunkt i månedsskiftet juli/august 2013 at undertegnede snublet over et nasjonalt førstegangsfunn. Jeg hadde vært innom Jæren et par dager, etterfulgt av et tilsvarende kort besøk på Lista. Med ringnebbdykker Podilymbus podiceps og kaspimåke Larus cachinnans notert så langt på turen var behovet for sjeldne arter allerede dekket. Ingen flere sjeldenheter var nødvendig, og når jeg den siste dagen i juli befant meg i Østfold følte jeg meg således på trygg grunn. Riktignok hadde en rustand Tadorna ferruginea hatt tilhold på Øra en stund, men arter med dårlig rykte og tvilsom fortid er ikke veldig meningsfylt å ha på lista.

På gamle trakter

Etter innlosjering på adstadige Fredrikstad motell & camping utenfor Gamlebyen bar det av gårde på tråsykkel ut mot Øra. Jeg registrerte at golfbanen var blitt litt større siden sist, men ellers var det meste som før. Fram til midten av 1990-tallet bodde jeg i nærheten og var ofte på Øra for å se på fugl, i treårsperioden 1988–1990 var jeg på plassen 197 ganger. Men nå var det blitt 2013, datoen var 1.8 og på veien mot båthavna traff jeg på en godt voksen herremann – uten kikkert, men med et moderne kamera over skuldra. Som jeg har for vane når jeg treffer folk i felt, nærmest samme hvor de måtte stå i livet, spurte jeg om han hadde sett noe. – Nei, ikke no´ spesielt, sa han. Det viste seg å være Onsøy-bosatte Egil Rummelhoff Hansen, hvis ornitologiske virksomhet strekker seg tilbake mer enn fem tiår. Til tross for hans lange tjenestetid hadde jeg aldri truffet ham før. Vi ruslet litt rundt og snakket om løst og fast, det ble mest om Øra i gamledager da alt utenom optikken var bedre. Han fortalte også om en Øra-tur allerede dagen i forveien, den 31.7, da han hadde benyttet anledningen til å fotografere noen stedlokale dverglo Charadrius dubius. Under seansen dukket det opp en annen fugl rett ved, en liten sak han ikke helt forstod seg på. Egil trodde det kunne være en fugleunge av noe slag, eller at det kanskje også var en bokfink Fringilla coelebs siden den hadde en del rødt og rosa i seg. Han fikk et par bilder av den også, klokka var da 10:00. Der og da festet jeg meg ikke så mye ved akkurat den fuglen, jeg antok vel på grunn av omstendighetene at det kunne være omtrent hva som helst. Tid og sted tilsa ikke at det skulle være noe spesielt. Vi gikk deretter opp mot fugletårnet for å få litt utsikt. Fra tårnet så vi mest takrør. Jeg følte relativt raskt for en kopp kaffe og satte meg på benken. Egil begynte å skru på kameraet sitt, og lurte på om jeg ikke ville ta en titt på bildene av den rare fuglen. – Joda, greit nok, sa jeg. Jeg reiste meg og tok hendene automatisk rundt den mørke skjermen. Det jeg så der sjokkerte meg. Der så jeg en veldig sjelden fugl. Jeg ble helt stille. Veldig lenge. Egil trodde noe var galt. Det var det. Fuglen som Egil Rummelhoff Hansen hadde tatt bilde av onsdag 31.7.2013 var en trompeterfink Bucanetes githagineus. Første funn i Norge. Dette sa jeg ikke før det hadde gått ganske lang tid. Jeg fortalte bare at det var en bombe. – Menær´u det?! sa Egil. Jeg fikk nå et markant behov for å vite hvor fuglen eksakt hadde oppholdt seg. Deretter gikk jeg målrettet mot det utpekte stedet med Egil springende etter. Det var sør på den lange moloen som ligger lengst ut mot Gansrødbukta at fuglen hadde blitt sett. Nå viste det seg at Egil hadde sjekket dette området tidligere på dagen, uten resultat. Den ekstraopplysningen plaget meg litt. Men det var ikke annet å gjøre enn å prøve. Vi gikk moloen opp og ned. Ingenting. Bukta i sør innenfor moloen. Ingenting. Fuglen er vekk – den ved intervall tilbakevendende tråkige følelsen. Vel, jeg kan ikke trylle og dermed var det bare å glede seg på Egils og Øras vegne. Det var ikke særlig vanskelig: 1) jeg var ikke der jeg bor, 2) jeg var på tur og 3) Østlandet generelt og Østfold spesielt fortjener også sjeldne fugler. Egil måtte hjem, hans bruk av tid var nok ifølge hans bedre halvdel allerede strukket langt. Jeg fikk navn, telefonnummer og litt mer info om funnet, og vi avtalte å møtes igjen samme sted seinere på ettermiddagen. Foruten nytt søk etter fuglen skulle han ta med seg en ledningsfri datamaskin slik at jeg kunne se bildene i større format.

Øra før og nå

For egen del hadde jeg mer tid å bruke på videre søk, klokka hadde passert 12:00 og jeg tok en god runde nord for kanalen og øst for elva. Jeg så mer av tidligere fin biotop nå ødelagt av maskiner enn jeg så fugl. I dette omskiftelige landskapet lå det for 25 år siden ferskvannsdammer hvor jeg kunne se snadderand Anas strepera, knekkand A. querquedula og skjeand A. clypeata samtidig, svarthalespove Limosa limosa, fine samlinger med utfargede hanner av brushaner Calidris pugnax, eller en flokk på 32 temmincksniper C. temminckii, svømmesnipe Phalaropus lobatus, dvergmåke Hydrocoloeus minutus, pungmeis Remiz pendulinus (med reir), skjeggmeis Panurus biarmicus og mye annet. Disse var nå borte vekk og bare et minne. Den gang kom vi nær fuglene og hadde dem i medlys, nå står folk i tårn og ser fuglene på langt hold i motlys i teleskop med varmeflimmer. Den indre delen av Øra var en særlig god fuglebiotop, men er nå rasert og Fredrikstad er blitt fattigere.

Eksotisk oppvisning

En liten time var gått og jeg var tilbake på åstedet. Det var strategien og jeg tenkte at dette var siste forsøk. En flokk pilfink Passer montanus lettet ikke langt fra moloen. Der! En voldsomt lys fugl fløy opp – trompeterfinken! Utrolig. Den forsvant fort og jeg fant den ikke igjen med det første. Hmm, ville gjerne sett den sittende, ikke bare i flukt. Plutselig var den der igjen og nå så jeg den sittende på en jordhaug sammen med pilfink. Det var bare lekkert. Et surrealistisk syn. Det jeg så var en utfarget hann trompeterfink på om lag 30 m hold, den virket da normalt sky (satt hele tiden ubevegelig, så mot meg), hadde ikke unormal fjærslitasje, heller ikke feilformet nebb eller bein og den var uten ringer. Noe lyd kom den ikke med, så jeg fikk aldri høre den særegenheten som har gitt arten dens nye norske navn. Etter å ha sett meg ferdig på den eksklusive gjesten syklet jeg tilbake til motellet mitt hvor jeg fikk lånt sambandsutstyr for kontakt med Egil og fortalte ham om gjenoppdagelsen. Han ble om mulig enda mer glad enn meg. Det virket som at først nå ble observasjonen verdifull for han. Sann og ekte medglede. Med fuglen sett endret jeg raskt på de personlige tidsprioriteringene, det føltes ikke lenger nødvendig å dobbeltsjekke bildene, og vi avlyste ettermiddagsturen. Så etter en biff og øl i Gamlebyen satte jeg meg på første tog og beveget meg langsomt mot nye eventyr.

Massen kommer

Når de lokale fuglekikkerne til slutt fant igjen fuglen var det duket for stor krysseaktivitet blant landets alle artssamlere. De færreste kom til fots eller på sykkel, majoriteten kom nok i egen bil, noen av de mer perifere kom med fly; en kresen minoritet ankom i privatfly og markerte et klasseskille i et miljø som i utgangspunktet ikke består av spesielt mange mennesker. Denne type befordringsmiddel ble registrert som en førstegangsforeteelse i det norske kryssermiljøet. Sett på bakgrunn av visninger og oppslag i fjernsyn og dagspresse var trompeterfinken rimelig populær. Basert på antall funn som er lagt inn i den allment åpne databasen artsobservasjoner.no/fugler ser det ut som om det har vært en hel liten invasjon av trompeterfink på Øra i august 2013. Den holdt seg så lenge at alle som ville se den fikk sett den. Etter å ha blitt loggført mer eller mindre daglig en hel måned kunne det virke som at den var dratt videre i begynnelsen av september. Den ble nemlig ikke sett igjen på nesten fire uker, før siste observasjon ble gjort 27.9. I denne perioden bedrev den naturlig nok fjærfelling, en relativt intim handling som ville fugler ugjerne gjør åpenlyst. På den siste dagen når det komplette draktskiftet var unnagjort var det nærmest en helt ny fugl som viste seg.

Forekomst og status

I trompeterfinkens etablerte utbredelsesområde, som strekker seg fra Kanariøyene via Nord-Afrika og Midtøsten til Pakistan, er den representert med fire underarter. Det er to som er aktuelle med hensyn på opptreden utenfor dette området. Det er den nordvestafrikanske og delvis iberiske zedlitzi samt den arabiske og sentralasiatiske crassirostris (Snow og Perrins, 1998, The birds of the Western Palearctic, concise edn., vol. 2). Disse er ikke spesielt ulike, og i mangel på et større referansemateriale vil en bestemt oppfatning av Øra-individets geografiske opphav vanskelig kunne rettferdiggjøres. I de to landene med flest funn i vår del av verden, Storbritannia og Sverige (som har en kombinert funntotal på 26 fram til og med 2013), har ingen av fuglene blitt underartsbestemt. På generell basis er det sett fra vårt ståsted imidlertid mest sannsynlig med en opprinnelse i østlige regioner, en teori og et faktum som gjelder for mange arter.

Fra andre land og områder i Nord- og Nordvest-Europa foreligger det funn av arten som flg.:

Danmark: 4 funn i perioden 1982–2011.

Estland: 1 funn i 1997.

Finland: 3 funn i perioden 2005–2008.

Kanaløyene: 1 funn i 1973.

Nederland: 2 funn i perioden 2003–2005.

Storbritannia: 16 funn i perioden 1971–2011.

Sverige: 10 funn i perioden 1966–2012.

Tyskland: 1 funn i 2005.

Totalen for dette området blir således på 39 funn i perioden 1966–2013 og det norske funnet er det eneste fra det siste året (opplysningene i oversikten er hentet fra årsrapportene til de respektive lands sjeldenhetskomiteer).

Med et for så vidt oppsiktsvekkende utseende som trompeterfinken har fått fra mor natur vil en diskusjon om spontanitet aldri være langt unna. Hvis vi bytter ut fordommer med fakta får vi at alle funnene (så nær som ett) i vår del av verden har blitt vurdert som tilsynelatende spontane (kategori A). Unntaket er et funn fra Tyskland (26.–27.7.1987) som har blitt vurdert som av usikker opprinnelse (kategori D). (Det aktuelle funnet skal ses i lys av en overdreven bruk av nettopp denne kategorien signert nasjonens listefører som i altfor lang tid har gått i utakt med sitt lands ornitologiske miljø.) I Storbritannia er den også plassert i kategorien for ikke-spontan forekomst (kategori E); dette gjelder imidlertid ikke noen av funnene som sådan – fugler sett i naturen – men er en effekt av at arten figurerer i statistikken til burfuglhandelen i landet (Nigel Hudson / British Birds Rarities Committee i brev).

Observasjonen fra Øra er godkjent av Norsk sjeldenhetskomité for fugl (NSKF) som det første funnet i Norge, og det er plassert i kategori A (Tor Audun Olsen / NSKF i brev). Det vil stå på trykk i publikasjonen som forhåpentlig vil hete Fugleåret 2013.

Av kjente forekomster er trompeterfink den tredje nye fuglearten for landet som er registrert på Øra, etter dvergmåke og pungmeis. Den førstnevnte var en ungfugl som ble iakttatt og skutt 31.10.1882 av Andreas Hafslund (1837–1918) (Norsk jæger- og fiskerforenings tidsskrift 12: 110–111). Den sistnevnte var en hann som hadde tilhold i perioden 7.5–7.7.1989 og som ble oppdaget av Egil Sankey Hansen og Knut André Tronsen (Vår fuglefauna 14: 146).

Takk til fotografene Geir Birkeland, Åge Sten Fredriksen, Erik Hagen, Egil Rummelhoff Hansen, Terje Kolaas og Asgeir Larsen for med velvilje å ha stilt bilder av sted, fugl og folk til min disposisjon.

Geir Mobakken

Pb. 23

5547 Utsira