Geir Mobakken

Det første funnet av asiasvartstrupe i Østfold ble gjort på Tisler i Hvaler kommune 10.–11.5.1993. På det tidspunktet hadde den ikke status som art, men sorterte som underart av svartstrupe.

Det var i det herrens år 1993 at undertegnede og Jan Kristian Skjelnes (bedre kjent som Risto) følte sterkt for en tur til Tisler. Denne Østfolds eneste bombeøy har med sin i regionalt perspektiv isolerte beliggenhet i alle år mer enn hintet om sitt ornitologiske potensiale, like fullt alltid vært preget av underbemanning. Det har hele tiden vært de logistiske utfordringene som har sørget for en nær null-dekning, og det er noe å tenke på at de fleste av fylkets seriøse sjeldenheter aldri har blitt sett …

Ankomst Tisler

Vi mente at tiden var overmoden for et noe lengre besøk på øya, og ville med det gi vårt lille bidrag til en lokalitet som hadde blitt forbigått i stillhet i altfor mange år. Nærmest litt pionéraktig, med høye forventninger, telt og stormkjøkken dro vi av gårde. På (båt)turen ut hadde vi en utfarget dvergmåke Hydrocoloeus minutus sittende på Kobbernaglen ved Brattestø, Asmaløy og det tok vi som et signal for nivået vi ønsket på den videre ferden. Vi entret relativt jomfruelig mark om ettermiddagen den 5.5. Leir ble diskré slått opp på den nordlige flanken av sletta som går øst–vest midt på øya. Været var stort sett til å leve med alle dagene. Det var høyst tilfredsstillende å gå rundt på knausene for utsikt over det visuelle trekket, eller å lete etter spurvefugl langs glover og i busker på en øy helt fri for grantrær. Øyas beskaffenhet er i det hele tatt av en slik karakter at det er lett å opprettholde entusiasmen. Størrelsen er som skapt for å bli dekket av én til to personer. Allerede første hele dag i felt kunne vise til resultater da vi kl. 06:54 den 6.5 lokaliserte stelleranda Polysticta stelleri i en flokk med ærfugl Somateria mollissima på sørsiden av øya. Dette var en hunn som hadde blitt oppdaget i farvannet en knapp måned tidligere, og som holdt seg gjennom hele vårt opphold på Tisler (som var synonymt med perioden 5.–12.5). Dagene gikk ellers slik de skulle og i løpet av uka så vi bl.a. kortnebbgås Anser brachyrhynchus, en ubestemt stor lom Gavia (trolig islom G. immer, da den trakk NV), myrhauk Circus cyaneus, dvergfalk Falco columbarius, flere trekkende flokker med småspove Numenius phaeopus og lappspove Limosa lapponica (av sistnevnte i puljer på opptil 120 ind.), jordugle Asio flammeus, nattergal Luscinia luscinia og flere blåstrupe L. svecica; nattergalen vekket oss kl. 04:15 den 9.5 to–tre meter fra teltet.

Avvikende svartstrupe

Den 9.5 var det N–NØ frisk bris og oppholdsvær, den 10.5 hadde vindretningen endret seg minimalt til rett N og minket til liten bris, sol. Klokka var blitt 10:10 da undertegnede oppdaget en svartstrupe Saxicola torquata i den høye vegetasjonen som omkranser sletta midt på øya. Fuglen satt helt i toppen av disse trærne (anslagsvis fire meter over bakkenivå), i retning mot bebyggelsen. Rent umiddelbart en tilsynelatende atypisk plassering for en slik fugl, helt ulikt f.eks. Utsira, hvor de systematisk velger gjerder og lavt lende. Risto var rett bak meg og forstod raskt at noe var på gang. Vi prøvde så godt vi kunne å få sett flest mulig kjennetegn, men vinkel og høyde gjorde det litt besværlig. Den var påfallende kontrastrik, med mye svart og hvitt og med begrenset oransje i brystet. Det var opplagt en hann. Etter relativt kort tid oppfattet jeg fuglen som en såkalt sibirsk svartstrupe, altså tilhørende det østlige underartsparet maura/stejnegeri.

Utslagsgivende for bestemmelsen var den helt hvite, umarkerte overgumpen (og som dannet et stort areal), hvit buk, de omfattende hvite feltene på halssidene (og som gikk så langt bak i nakken at de nesten møttes), og den beskjedne utbredelsen av farget underside. De undre vingedekkfjærene var vanskelig å få sett, men inntrykket i et par fluktsituasjoner var at de virket svarte. Stjerten var helt mørk, også basalt. Svarte mykdeler. Brune, blekede svingfjær (inkl. tertialer) tyder på at den var ettårig, altså en fugl i sitt andre kalenderår, til tross for en utfarget fjærdrakt for øvrig. Fuglen ble hørt syngende ved et par anledninger.

Sibirsk svartstrupe blir asiasvartstrupe

Dagen etter kom Jan-Rune Asbjørnsen og Asgeir Larsen til Tisler. De var engasjert i kartlegging av sjøfuglbestanden i området denne våren (og hvis belønning var nevnte stellerand). Med asiasvartstrupa fortsatt til stede ble fotografiene tatt av Asgeir viktige for dokumentasjonen av funnet. Den gang i 1993 var de østlige formene av svartstrupe ansett som underarter, og hadde av den grunn lav status blant fuglefolk flest. Mange år seinere, nærmere bestemt i 2012, fikk de imidlertid innvilget artsstatus (Ibis 154: 212). Den vitenskapelige benevnelsen ble justert til Saxicola maurus og på norsk fikk den navnet asiasvartstrupe. Observasjonen fra Tisler er godkjent av Norsk sjeldenhetskomité for fugl (NSKF) (Ornis norvegica 26: 30). Det er det første funnet i Østfold og det 19. i Norge. Samtidig er det bare det fjerde vårfunnet i landet. Av de tidligere vårfunnene gjelder ett underarten variegatus, de øvrige samt alle høstfunnene gjelder underartsparet maurus/stejnegeri. Den norske funntotalen har steget til 65 pr. 2012 (NSKFs nettbaserte Norges-liste). Landets første er fra:

1975 Rogaland: 1 ung hunn, dok., Utsira, 19.10 (Erling Andreassen, Tor Fjesme, Rolf Lofstad mfl.) (Fauna 31: 131–136)

Utsira er da også kronlokaliteten for arten i Norge med ikke mindre enn 25 av de 65 funnene, eller 38 % om du vil, og hvor fem er signert undertegnede.

Takk til Bjørn Brænd og Arne Kjeldstadli samt Asgeir Larsen og Tomas Aarvak for å ha skaffet og gitt tillatelse til bruk av bildene av hhv. Tisler og asiasvartstrupa.

Geir Mobakken

Pb. 23

5547 Utsira