Kampen om Irakisk olje
 

“Stans plyndringen av Iraks fremtid – Irakisk olje for det irakiske folk”

 

 

En kamp om olje

Dagens debatt

Borgerkrig

Hvem som ha irakisk olje - Norge

Hvem som ha irakisk olje

En ny avtale

Utvinning og eksport

Lisenser

Spekulasjon

Betaling av selskaper

Fordeling av inntekter

Irakisk økonomi

Ny oljelov

Et slag Bridge

Opposisjon

Folkerettsstridig valg

Oljeforbindelser

Ny anbudsrunde

Hva nå?

 

 

En kamp om olje

 

Oljetilgang har spilt en stadig viktigere geopolitisk rolle i det forrige århundre og vil føre til konflikter i Sørvest Asia, Sentral Asia, Sør Amerika og Nord Afrika om å kontrollere energiresurser i det neste århundret.

 

Det har blitt dokumentert at de virkelige motivene bak USAs krigføring mot Afghanistan verken var å fange bin Laden eller bekjempe terror, men å vinne kontrollen over de enorme olje- og naturgassressursene i det kaspiske hav og Sentral Asia, samt benytte seg av Afghanistans geo-strategiske beliggenhet. Det samme kan sies om krigen mot Irak.

 

En av grunnpilarene for USAs politikk i Sørvest Asia gjennom det siste halve århundret har vært ønsket om å sikre en stabil og ikke altfor kostbar strøm av olje fra Den persiske golf til Vesten. I dette området fremstår det oljerike Irak i stadig sterkere grad som et fremtidig nøkkelland.

 

En ny studie av oljereservene i Irak som det amerikanske analyseselskapet IHS har gjennomført viser at Iraks oljereserver kan være 100 milliarder fat større enn det som tidligere har vært antatt. Iraks store oljereserver har tidligere vært beregnet til 116 milliarder fat olje, eller verdens tredje største oljereserver etter Saudi-Arabia og Iran. Skulle IHS’ nye anslag om ytterligere 100 milliarder fat i reserver, eller nesten en dobling, vise seg å stemme vil Irak ha oljereserver på rundt 216 milliarder fat og dermed gå forbi Iran og ha verdens nest største oljereserver, kun rett etter Saudi-Arabia, viss oljereserver er anslått å være på 264 milliarder fat, noe som tilsvarende 22 prosent av verdens samlede oljereserver. BP Statistical Review of World Energy 2006 anslår samtidig at Irans oljereserver er på 137,5 milliarder fat, noe som tilsvarer 11,5 prosent av verdens oljereserver. Norges oljereserver utgjør til sammenligning bare 0,9 prosent av verdens påvist oljereserver.

 

De nye reservene befinner seg i den vestlige delen av Irak, mens dagens oljeproduksjon hovedsakelig kommer fra de sørlige områdene og i de kurdiskkontrollerte områdene i nord. De vestlige ørkenområdene anses å ha vært lite utforsket så langt.

 

Nasjonaliseringene i land som Russland, Venezuela og Bolivia, har gjort rommet trangere for de mektige oljemonopolene. Dermed har Irak fått enda større betydning som investeringsområde. Med dagens oljepriser skyr verken oljeselskapene eller deres respektive regjeringer noen midler. Sett i lys av at det koster rundt en dollar å utvinne ett fat irakisk råolje, tilsier den astronomiske profitten at man har råd til både private hærer for å beskytte produksjonsanleggene, og enda blir det nok noe til overs til et smørefond.

 

Et annet forhold som gjør Irak ekstra interessant for internasjonale oljeselskaper, så snart den politiske og sikkerheten bedres, er de lave kostnadene ved oljeproduksjon, som anslås til bare rundt 2 dollar pr. fat. Irak skal være i stand til å eksportere minst seks millioner fat per dag og produsere mellom åtte og ti millioner fat olje per dag.

 

På denne bakgrunn er det naivt å tro at USA skulle vurdere å gå til krig i en region som rommer to tredjedeler av verdenspåviste oljereserver, uten at olje har noe som helst med saken å gjøre selv om virkeligheten er betydelig mer innfløkt og omfatter både strategiske, militære, politiske og følelsesmessige motiver.

 

I følge et intervju av journalist og forfatter Amy Goodman som ble sendt den 27. februar 2007 på Democracy Now! sa den forhenværende CIA-analytikeren (under Lyndon Johnson og Richard Nixon), anerkjente akademikeren og ledende kritiker av USAs utenrikspolitikk, Chalmers Johnson, som blant annet er forfatter av boken Nemesis: The Last Days of the American Republic, hvor han tar til orde for at det at USA har gapt over for mye på det militære og det økonomiske plan kan føre til nasjonens sammenbrudd som republikansk forfatning, blant annet om Irak-okkupasjonen:

 

”Og så valgte vi Irak som er det nest rikeste oljelandet på jorden og et sted som passer ideelt til vårt nærvær. Jeg tror mange mennesker har kommentert det, der i blant Seymour Hersh, men jeg tror at en viktig årsak til at vi ikke hadde noen plan for å komme oss ut av Irak er at vi ikke hadde til hensikt å forlate landet. Og den nåværende rekken med minst fem veldig, veldig store, tungt forskansede, lange doble rullebaner, fem flybaser i Irak, strategisk plassert over hele landet, er sikre bevis på dette. Man kan aldri få vår ambassadør, forsvarsdepartementet, presidenten eller noen annen til å si utvetydig at vi ikke har til hensikt å ha baser der. Det er et tema som kongressen aldri, aldri åpner sin munn om. Av og til har militæroffiserer – luftstyrkesjefen i CENTCOM har gjentatte ganger sagt på sin liksom nonchalante måte når han blir spurt: ”Hvor lenge tror du at vi kommer til å bli her?” og han sier vanligvis: ”Å, minst et tiår på disse basene.” Og deretter fortsetter vi med å forsterke dem.”

 

Olje var neppe hovedgrunnen til at USA invaderte Irak i 2003, men USA hadde neppe invadert Irak om ikke Irak hadde olje. Pentagon hadde på forhånd blitt orientert om disse konvensjoner og protokoller og USA hadde fått laget i stand en liste over de viktigste kulturminnesamlingene de skulle beskytte, noe de ikke gjorde. Det eneste stedet USA fysisk beskyttet etter invasjonen var oljeministeriet. Plyndring av arkeologiske steder og regionale museer fortsatte på tross av at det under internasjonal lov var USAs ansvar som okkupasjonsmakt å forsvare kulturelle steder.

 

I følge USAs tidligere sentralbanksjef Alan Greenspan handler Irak-krigen i stor grad om olje. I sin nye bok The Age of Turbulence: Adventures in a New World går mannen som i 18 år var sentralbanksjef i USA hardt ut mot president George W. Bush. Han slutter seg til krigsmotstanderne som hevder at Bush invaderte Irak for å sikre seg kontroll over landets rike oljeforekomster. I følge Greenspan: ”Det er trist at det er politisk upassende å erkjenne det alle vet: Irak-krigen handler i stor grad om olje.” Han forlot posten som sentralbanksjef i januar 2006.

 

”Til tross for sin publiserte angst over Saddam Husseins ”masseødeleggelsesvåpen” var amerikanske og britiske myndigheter også bekymret over volden i et område som skjuler en ressurs som er uunnværlig for verdensøkonomien”, skriver han videre. I forkant av invasjonen av Irak, advarte Bush irakerne: “Ikke ødelegg oljebrønnene”. I motsetning til den irakiske kulturarven, som det i følge Haag konvensjonen av 1954 å beskytte, klarte amerikanerne å sørge for at Oljeministeriet ikke ble plyndret og ødelagt, slik som skjedde med det resterende.

 

”Samme påstand ble framsatt om Golfkrigen i 1991, og jeg tror ikke at det var rett”, svarte USAs nåværende forsvarsminister Robert Gates, som understreker at han selv ikke deltok i beslutningsprosessen som førte til invasjonen av Irak, men støtter opp om sin forgjenger Donald Rumsfeld. ”Dette handler om stabilitet i Golfregionen. Det handler om skurkeregimer som forsøker å utvikle masseødeleggelsesvåpen. Det handler om aggressive diktatorer”, sier Gates

 

Mens Bush administrasjonen har hevdet at krigen i Irak ikke handler om olje, har Greenspan som forlot posten som sentralbanksjef i januar 2006 tilsluttet seg krigsmotstanderne som hevder at Bush invaderte Irak for å sikre seg kontroll over landets rike oljeforekomster. Det hvite hus avviser at Iraks oljerikdom var en medvirkende årsak til invasjonen i 2003 på tross av at det tradisjonelt har ligget to læresetninger bak den amerikanske oljepolitikken:

 

1. ”Olje er alt for viktig til at den kan overlates til araberne”, sa utenriksminister Henry Kissinger da prisene steg fra 1,80 dollar fatet i 1970 til 12,45 dollar i 1974 under den første oljekrisen i 1973

 

2. ”Vi vil forbruke to prosent mer olje for hvert år samtidig med at den årlige produksjonen faller med tre prosent. Det fører til en mangel på 50 millioner fat om dagen i 2010”, sa visepresident Dick Cheney da han gikk av som styreleder for verdens største oljeentreprenørselskap Halliburton. ”Det er trist at det er politisk upassende å erkjenne det alle vet: Irak-krigen handler i stor grad om olje”, skriver Greenspan.

 

Det brer seg en oppfatning om at produksjonen i og utenfor OPEC ikke klarer å holde tritt med det voksende forbruket. USA og Kina, i dag verdens to største oljeforbrukere, står alene for to tredeler av økningen. Økningen i Asia er ti prosent høyere enn i Europa.

 

Zbigniew Brzezinskis, en tidligere amerikansk sikkerhetsrådgiver, bok Det store sjakkspillet: Amerikas forrang og dets geostrategiske imperativer, publisert som Den eneste supermakten i Tyskland, er malen for en ny verdenskrig. Kort sagt dreier det seg om at USA vil gjøre alt for å oppnå fullstendig hegemoni, noe som vil bli gjort gjennom å sette opp en egen global geopolitisk struktur som kan kontrollere og styre verdensutviklingen. Det sier seg selv at boken er et av de ledende strategiske dokumentene for den sittende administrasjonen i Washington, USA.

 

Brzezinski hentyder til det moderne Midtøsten som en kontrollfaktor i forhold til det område, han kaller det Eurasiske Balkan. Okkupasjonen av Irak, især det irakiske Kurdistan, er forberedelsesplassen for balkaniseringen, oppdelingen, av området. De juridiske rammer for oppdelingen av Irak i tre deler er allerede ved å bli fastlagt av det irakiske parlament og under føderalismens navn. Det ser ut til at man forsøker å åpne en inngang til Sentral Asia via Midtøsten, som sammen med Afghanistan og Pakistan er utgangspunkter for å utvide amerikansk innflytelse i det tidligere Sovjet og de forhenværende sovjetrepublikker i Sentral Asia. Midtøsten er i en vis forstand Sentral Asias ytterste rekke.

 

Prosjektet for Det nye Midtøsten, som ble introdusert av Washington og Tel Aviv, dreier seg om en omkalfatring av hele Midtøsten. Neoliberale globalister og nykonservative har brukt termen kreativ destruksjon for å beskrive en prosess, et konstruktivt kaos, en respektinngytende revolusjonær kraft for kreativ ødeleggelse som skaper betingelser for vold og krig i hele regionen, hvorved de håper på å skape deres nye verdensorden. En større krig i Midtøsten kunne resultere i nye grensedragninger, som strategisk ville være til fordel for britisk-amerikanske interesser og for Israel.

 

Målet er å skape et nytt Midtøsten, som er i overensstemmelse med deres geostrategiske behov og målsetninger. Nytegningen og oppdelingen av Midtøsten fra Libanons og Syrias kyster i det østlige Middelhav til Anatolia eller Lilleasia, Arabia, den Persiske Golf og den indiske slette svarer til de almene økonomiske, strategiske og militære mål, som er en del av den stående angloamerikanske og israelske dagsorden i regionen. Et nytegnet og omstrukturert kart over Midtøsten, det NATO-okkuperte Afghanistan og Pakistan, som identifiseres som Det nye Midtøsten, har sirkulert i strategiske, regjeringstilknyttede, politiske og militære samt NATO-kretser siden midten av 2006.

 

Skulle Tyrkia eller Iran destabiliseres ville regionens indre problemer bli umulige å håndtere, og bestrebelser for å begrense Russlands regionale dominans kunne bli forgjeves. Gjennom såkalt konstruktiv destruksjon og kaos ønsker det angloamerikanske kompleks å endre regionen ved å skape Det nye Midtøsten for å fremme deres egen agenda. Det ser ut til at et delt og balkanisert Irak vil være den beste måten å oppnå dette på gjennom. Nylig kom CIA med en rapport hvor organisasjonene streker opp et scenario der Russland kan kollapse i 6-8 separate stater innen 2015. CIA er allerede tungt på plass i Georgia for å overvåke Kaukasus- og Kaspi-regionen, og krigen i Afghanistan har sikret USA militært nærvær i Usbekistan, naboland til det olje- og gassrike Kasakhstan.

 

Forestillingen om et nytegnet Midtøsten-kart presenteres som et humanitært og rettferdig arrangement, som vil være til fordel for folkene i Midtøsten og dets tilgrensende regioner. Saken er at regionen av utenforliggende krefter har blitt omdannet til en kruttønne, som er klar til å eksplodere med den riktige utløser, kanskje ved britisk-amerikanske og/eller israelske luftangrep på Iran og Syria. Fortalerne for Det nye Midtøsten og nye grenser unngår en oppriktig fremstilling av røttene til dagens Midtøsten problemer og konflikter. Mediene innrømmer ikke den kjensgjerning at nesten alle større konflikter i Midtøsten er konsekvenser av overordnede britisk-amerikansk-israelske dagsordener.

 

Det NATO-okkuperte Afghanistan har blitt oppdelt, bortsett fra hva selve navnet angår. Der er utbredt fiendskap i Levanten, hvor det ble oppmuntret til palestinsk borgerkrig. Det østlige Middelhav har med suksess blitt militarisert av NATO. Syria og Iran blir demoniserte av de vestlige medier med henblikk på å rettferdiggjøre en militær dagsorden. Samtidig har de vestlige medier på daglig basis foret befolkningene med uriktige og fordomsfulle ideer om at befolkningsgruppene i Irak ikke kan sameksistere og at konflikten ikke er krig og okkupasjon, men en borgerkrig, som er karakterisert av indre kiv og strid mellom shiaer, sunnier og kurdere.

 

Mange av de problemer som preger dagens Midtøsten er resultatet av en bevist skjerpelse av eksisterende regionale spenninger. Sekteriske skillelinjer, etnisk spenning og intern vold har tradisjonelt blitt utnyttet av USA og Storbritannia forskjellige steder på kloden, inkludert Afrika, Latin Amerika, Balkan, dermed termen balkaniseringsprosess, og Midtøsten. Irak er bare et av mange eksempler på den angloamerikanske strategi. Andre eksempler er Rwanda, Jugoslavia, Kaukasus og Afghanistan.

 

USA har bevist blokkert for eller fordrevet ekte demokratiske bevegelser i Midtøsten fra Iran i 1953, hvor et amerikansk-britisk støttet kupp ble organisert mot stastsminister Mossadeghs demokratiske regjering, til Saudi-Arabia, Egypt, Tyrkia, de arabiske sjeikedømmer og Jordan, hvor den britisk-amerikanske allianse støtter militærregimer, enevoldsherskere og diktatorer.

 

Blant problemene i dagens Midtøsten er mangelen på ekte demokrati, som amerikansk og britisk utenrikspolitikk faktisk bevist har spendt ben for. Demokrati av vestlig tilsnitt har kun vært et krav til de stater som ikke har oppfylt Washingtons politiske krav. Saudi-Arabia, Egypt og Jordan er eksempler på udemokratiske stater, som USA ikke har noen problemer med ettersom de er fast tilknyttet den angloamerikanske sfære og kretsløp. All retorikken vedrørende menneskerettigheter og demokrati utgjør uten unntak kun påskudd for konfrontasjon.

 

Forsøkene på bevist å skape fiendskap mellom Midtøstens forskjellige etniske, kulturelle og religiøse grupper har vært systematiske. De er en del av en omhyggelig planlagt etterretningsoperasjon. Man svekker motstandsbevegelsen mot fremmed okkupasjon gjennom herskerstrategi, for på den måten å fremme angloamerikanske og israelske interesser i regionen. Særlig ildevarslende er det at mange av regionens regjeringer, som f.eks. Saudi-Arabia, Egypt, Jordan og Siniora regjeringen i Libanon, samt Fatah i Palestina, hjelper Washington med å fremkalle splid mellom befolkningene.

 

Internasjonale oljeselskaper forsøker nå å ta kontroll over de 115 milliarder oljetønner av kjente oljereserver, 10 prosent av verdens totale beholdning, som eksisterer i Irak, som har verdens tredje, etter Saudi-Arabia og Iran, største påviste oljereserver. Mens det stadig trues med krig mot Iran, både fra demokrater og republikanere, har Saudi-Arabia havnet i USAs søkelys og er et nøkkelland i det nykonservative Project for the New American Century (PNAC) for endringer av det politiske kartet i Midtøsten. Den konservative tankesmia Rand Corporation har levert en rapport som konkluderte med at kongehuset Saud ikke nødvendigvis er en alliert av USA.

 

USA har vitale interesser i å garantere leveransene på energi for å hindre å kunne bli presset av fiender i Golfen. Stadige konfrontasjoner mellom saudisk militær og islamister fyrer opp under konklusjonen til Pentagon om at man må vurdere å erobre saudiarabiske oljefelt. Den tidligere CIA-strategen Kenneth Pollack uttalte at et plutselig tap av det saudiske oljenettverket vil paralysere verdensøkonomien, trolig i like stort omfang som den store depresjonen i 1930.

 

Energiplanen som Bush-administrasjonen la fram i 2001 lekker. Likevel regner man med at OPEC komme til å doble sin oljeproduksjon fra 26 til 56 millioner fat om dagen innen 2025, noe som er lite troverdig på tross av at man godtar regnestykket om at Irak vil øke sin produksjon med 4 millioner fat fra de 3,5 millioner fat som produksjonen var under Saddam Hussein. Saken er at konkurransen på oljemarkedet øker. På kort sikt eksisterer det mer enn nok produksjonskapasitet eller den kan raskt utvikles. På lenger sikt er forholdet mellom verdens reserver og produksjon i dag på sitt høyeste i løpt av 45 år.

 

”Dette handler om stabilitet i Golf-regionen. Det handler om skurkeregimer som forsøker å utvikle masseødeleggelsesvåpen. Det handler om aggressive diktatorer,” påstår Gates. Sunnimuslimske, shiamuslimske og kurdiske parlamentarikere har stått sammen og lagt fram en protest mot den nye oljeloven i parlamentet. De ønsker nå hjelp til å vise at verden støtter irakernes rett til sin egen olje og sin egen framtid. Nobel Women’s Initiative (NWI), bestående av samtlige kvinnelige nobelfredsprisvinnerne, fordømmer oljeloven og signerte et dokument hvor det blant annet står: ”Det er umoralsk og illegalt å bruke krig og invasjon som mekanismer for å plyndre et folk for deres vitale naturressurser.” Men statsminister Nouri al-Maliki er hardt presset av USA.

 

Dagens debatt

 

Kampen om Iraks store oljereserver er blitt et av de store stridstemaene i landets kaotiske etterkrigstidspolitikk. Det store spørsmålet handler om hvem som skal høste fruktene av den irakiske oljen – de store multinasjonale oljeselskapene eller det irakiske folk. Flere vil hevde at oljen i Irak først og fremst tilhører irakerne og ikke utenlandske selskap. Et annet stort spørsmål handler om hvem som skal ha kontroll over den i det føderale Irak, som i hovedsak er en maktkamp mellom sentralregjeringen og Den kurdiske_regionalregjering (KRG).

 

Spørsmålet omfatter blant annet hvordan profitten skal bli fordelt mellom den irakiske sentralregjeringen og KRG, samt en rekke lisenser KRG lagde om oljeutvinning med ulike oljeselskap, der i blant Det norske oljeselskap (DNO), som er Norges tredje største oljeselskap og som var den første til å presse på for å komme først i gang med oljeutvinning, uten å forhøre seg med de sentrale myndighetene og Oljeministeriet, noe som skapte stor konflikt mellom sentralregjeringen og KRG, samt oppildnet til etniske utrenskninger og oppløsningstendenser.

 

Ulike fraksjoner er låst i en bitter strid rundt hvor mye kontroll sentralregjeringen kontra regionale myndigheter skal ha over letevirksomheten, utviklingen og produksjonen av Iraks enorme olje- og gasskilder. De er uenige vedrørende hvilken tilgang utenlandske oljeselskap, slik som DNO, skal ha. Det står om store ressurser, og det er skarpe motsetninger internt i Irak om hvordan oljeinntektene skal fordeles. Kurderne har derfor tatt saken i egne hender.

 

Borgerkrig

 

KRG vedtok sin egen ”oljelov” og inngikk illegitime separate produksjonsdelingsavtaler. I følge al-Shahristani er det hele 25 kontrakter som er signert av KRG som ikke er anerkjent av sentralregjeringen. I følge ham er de illegale på grunn av at sentralregjeringen ikke har blitt konsultert. Bagdad har blokkert kurdisk oljeeksport i to år over kontraktspørsmålet. Problemet for selskapene som opererer her, er at de i liten grad får mulighet til eksport, og må selge olja lokalt til dumpingpriser.

 

Kurdistans_Demokratiske_Parti (KDP), som kontrollerer en del av den semiautonome kurdiske enklaven i det nordlige Irak, signerte blant annet i stillhet en avtale med DNO for å borre etter olje i nærheten av grensebyen Zakho i hva som blir betegnet som den første nye oljeutforskningen i Irak siden den USA-ledede invasjonen i 2003.

 

Dette, samt andre lignende initiativ, førte til at Irak holdt på å bli delt i tre mellom kurdere, sunnier og shiaer, slik som visse krefter i blant annet USA arbeidet for, men så laget jo også et helt nytt kart over Sørvest Asia og et kart hvor de hadde delt Russland opp i 8 deler. Så om Russlands befolkning føler at Vesten ikke har noe særlig til overs for dem så henger nok dette nøye samen med virkeligheten.  

 

Selskaper som har inngått kontrakter med kurderne uten godkjennelse fra føderale myndigheter har blitt advart. I en advarsel heter det at den norske regjeringen bærer fullt ansvar for enhver skade Irak kan bli påført gjennom disse illegale avtalene, og de gjennom legale metoder vil bli tvunget til å gi irakerne tilbake alle deres rettigheter.

 

Mange fryktet for at KRG vil velge å erklære sin uavhengighet, noe som kunne føre til en utvidelse av den allerede pågående borgerkrigen i landet, og i siste instans til oppløsningen av Irak. En eventuell etablering av et Statoil-kontor i Erbil før oljeloven var på plass kunne bli oppfattet som en anerkjennelse av den kurdiske regionens rett til på egen hånd å inngå avtaler med internasjonale oljeselskaper om utvinning og med det retten til å kontrollere egne oljeressurser.

 

Kurderne har opponert mot selv de mest bagatellmessige utvidelser av sentralregjeringens myndighet, til tross for at grunnlovens nåværende statsmodell gir Irak et av verdens mest desentraliserte politiske systemer, der Bagdad ikke en gang har rett til å oppkreve toll, ilegge skatt, kontrollere vannressurser innenlands eller styre lufttrafikk. Men det er kun oljedepartementet som har myndighet til å inngå oljekontrakter. Ingen regionale myndigheter har tillatelse til å gjøre dette i fraværet av en ratifisert nasjonal oljelov.

 

Hvem som ha irakisk olje - Norge

 

DNO var det første vestlige oljeselskapet i Irak. Det ser ut til at det går bra med DNO på Tawki oljefeltet, men det spekuleres ennå kun på om Statoil vil kjøpe DNO eller ikke på tross av at det så langt ikke eksisterer noen planer vedrørende et slikt kjøp. Planene som ble diskutert på sitt ivrigste i begynnelsen av 2007 har senere dabbet av. Et kjøp av DNOs andeler kan være svært positivt for Statoil. Egentlig kunne de kjøpt hele DNO. Statoil skal ha vært interessert i å kjøpe DNOs eierandeler i Irak, noe som førte til at DNO-aksjen steg. Rykter osv. er i dag minst like viktige for aksjonærene som den reelle produksjonen.

 

Også Statoil har vært og ennå er interessert i irakisk olje, men det vites ikke mye om hva de direkte planlegger. Norge har blitt spurt om man ikke ønsker å åpne ambassade i Irak snart, men det er ennå et åpent spørsmål om, når og hvor Statoil vil kjøpe seg inn i Irak og om Statoil vil kjøpe DNO, som allerede har kommet langt inn i prosessen vedrørende Irak og olje, og da især på Tawki oljefeltet.

 

Statoil vurderte tidlig etablering i Nord-Irak og offentliggjorde planer om å etablere kontor i det kurdiskdominerte Nord-Irak. Allerede i januar 2004, under ett år etter invasjonen, tilbød Statoil teknisk støtte til det irakiske oljedepartementet. Selskapet ville ”tilby støtte til et land i en vanskelig situasjon”, heter det i en uttalelse fra Statoil, som la til at ”[d]ette kan på lenger sikt føre til direkte deltakelse i lete- og produksjonsoperasjoner.” I juni 2004 inviterte Statoil en delegasjon fra Iraks oljedepartement til Norge, der det ble holdt møter også med Oljedirektoratet og Olje- og energidepartementet.

 

Statoil undertegnet en samarbeidsavtale med Irak i 2005, og har siden forsøkt å få et stadig fastere fotfeste. I et brev til olje- og energidepartementet datert 20. juni 2007 heter det at man ønsker å bli bedre kjent med regelverk og utvikling av oljeindustrien og mulighet for internasjonale selskapers deltagelse i utbygging og produksjon i Irak.

 

Statoil brukte 280.000 kr høsten 2007 på å to konferanser om Iraks oljesektor. Begge konferansene fant sted i Dubai, og den ene av de to var den første muligheten for potensielle investorer å møte regjeringsrepresentanter med direkte mandat til å forvalte landets hydrokarbonreserver.

 

Som første internasjonale oljegigant planla Statoil å gå inn i Irak ved å opprette et representasjonskontor i Erbil i kurdiskkontrollerte Nord-Irak. Med dette vil Statoil bryte den uuttalte enigheten som eksisterer mellom internasjonale oljeselskaper om at man ikke skal etablere seg i Irak før oljeloven er på plass.

 

Statoil søkte til og med om prekvalifisering og avventer søknadsbehandling, noe som selvfølgelig er med på å legge press på de irakiske myndighetene. Statoil hevdet at dette ville skje i forståelse med de sentrale myndighetene i Bagdad, men sa ingenting om under hvilke forhold. Det var anklager fra flere av verdens autoriteter som hevder at den loven man forsøker å prakke på Irak er ”umoralsk og illegal.”

 

Statoil, som nå skal lete etter olje i et av verdens hardeste, mest sårbare og omstridte arktiske områder, og som Erling Borgen forteller om i sin nye film I skyggen av Statoil, som omhandler det norske statsoljeselskapets virksomhet i det gjennomkorrupte Aserbajdsjan, ble møtt med skarp kritikk da de offentliggjorde sine planer om å etablere kontor i Nord-Irak, men nekter å sette en stopper for sine planer om å slå kloa i irakisk olje. I tillegg til å delta på konferanser har selskapet undertegnet en samarbeidsavtale med regjeringen i Bagdad. Statoil er også i kontakt med selvstyremyndighetene i det kurdiskdominerte Nord-Irak, den såkalte Kurdistans regionale regjering (KRG).

 

Det uavhengige irakiske oljearbeiderforbundet (IFOU), som organiserer rundt 26.000 oljearbeidere i Irak, reagerte på de norske planene om å etablere seg i landet. Forbundet er ikke anerkjent av irakiske myndigheter, og ettersom Norge har et samarbeidsprogram med Irak i forbindelse med Olje for utviklingsprogrammet som koordineres av Norad ber de derfor norske myndigheter om hjelp. Den norske regjeringen burde sette som betingelse for oljebistanden at oljearbeiderforbundet blir akseptert av irakiske myndigheter hvis ikke vil man i realiteten understøtte et okkupasjonsregime som fratar den irakiske befolkningen rettigheter som man i Norge mener er selvsagte.

 

I tillegg kommer at lederen for det irakiske oljearbeiderforbundet advart mot Statoils planer om å åpne kontor i Irak før de allierte styrkene har trukket seg ut av landet. Også LO ber Statoil om å holde seg borte fra Irak og krever at selskapet holder fingrene av fatet. LO ber nå regjeringen gripe inn overfor det statseide norske oljeselskapet. Ikke minst kan Statoils planer om etablering oppfattes som støtte til den kurdiske kampen for selvstendighet i tillegg til at det kan tolkes som godkjennelse av den amerikanske okkupasjonen av Irak. Ingen andre store oljeselskaper er i dag i Irak.

 

Tross den skarpe kritikken har Statoil ikke endret sine planer om å åpne kontor. I lys av det statlige eierskapet burde norske myndigheter komme på banen og være mye klarere på hva slags holdning de har til at et norsk selskap blir en aktør i dette spillet i Irak. ”Jeg slår meg til ro med at Statoil ikke vil etablere seg før en oljelovgivning er på plass i Irak”, sier olje- og energiminster Odd Roger Enoksen.

 

Uavhengig av Statoils fagre begrunnelser vil irakere lese dette kontoret først og fremst som interesse for fremtidige investeringer i de kurdiske områdene, og dermed vil det få direkte innflytelse på den intense irakiske debatten som pågår om hvilken statsform landet skal ha. Det har vært et bevisst forsøk på å raskt få så mye utenlandsk engasjement som mulig i de kurdiske områdene for på den måten å skape Det nye Midtøsten. Det er her Statoil gjennom sitt Arbil-kontor vil bli en aktør i en intern irakisk prosess. Det statlige eierskapet i Statoil gir Statoil en helt spesiell rolle. Statoil har blitt advart om at etableringen av et kontor vil kunne bli oppfattet som støtte til kurdiske separatistiske ambisjoner. Grunnet Statoils statlige eierskap vil dette kunne oppfattes som en anerkjennelse av den kurdiske regionens ambisjoner om absolutt autonomi, på vegne av den norske stat.

 

Statoils engasjement er en light-versjon av det DNO har begitt seg ut på. Med en litt mer gjennomtenkt og politisk korrekt begrunnelse, men med nøyaktig den samme negative nettoeffekten i forhold til forsøkene på å skape politisk gjenforening i Irak. Men til tross for skarp kritikk fra LO vil ikke utviklingsminster Erik Solheim gripe inn overfor Statoil for å stoppe selskapets planer om å åpne kontor i Irak. Statoil tenker tydeligvis ikke på konsekvensene i den arabiske og den islamske verden, der propagandaen fra ytterliggående miljøer fokuserer nettopp på vestlige forsøk på å splitte opp Irak. Til slutt kan nevnes at under Statoils dialog med myndighetene i Irak har forutsetningen vært at Statoil ikke vil inngå avtaler om konkrete prosjekter før landets juridiske rammeverk for slike avtaler er på plass. DNO har heller ikke blitt svartelistet av irakiske myndigheter.

 

Det er et stort spørsmål hvor vidt det er riktig at et norsk selskap med statlig eierskap skal være en del av en intern irakisk debatt. Det er liten tvil om at alle presser på for å få gunstigst mulig betingelser og at de internasjonale selskapene står i direkte konflikt med det irakiske sivilsamfunn. USAs koalisjon er anklaget for å gjennomføre krigen på oppdrag fra oljeindustrien, og godkjenningen av en oljelov forfattet av koalisjonen og oljeselskapene blir nå fremholdt som en betingelse for videre amerikansk støtte til den irakiske regjeringen.

 

Hvem som ha irakisk olje

 

Et av de rikeste funnene er Akkas i nærheten av den syriske grensen. Akkas feltet er i nærheten av de eksisterende feltene i Syria hvor Shell har etablert joint venture operasjoner. En bedret sikkerhetssituasjon har ført til at internasjonale oljeselskaper er interesserte. Hele 41 selskaper har blitt gitt tilgang, hvor av 11 er europeiske, der i blant Total, Statoil, Edison, Royal Dutch Shell, Repsol YPF, ConocoPhillips og BP. Iraks oljeminister al-Shahristani møttes med representanter fra de 41 internasjonale selskapene, som ville forsøke å få innpass via langtermsolje/gasskontrakter, i London den 13. oktober 2008 for å diskutere detaljer.

 

Royal Dutch Shell Plc vil starte i Irak etter en joint venture avtale med det statsdrevne Iraqi South Oil Co., Iraks nest største avtale med et utenlandsk firma i etterkant av 2003 invasjonen, med Iraqi Oil Ministry vedrørende i det sørlige Irak, Basra. Irak vil ha 51 % og Shell 49 %.

 

Det ser ut til at Kina, China National Petroleum Corporation (CNPC), som var i mot Irak krigen, stikker av med de beste kontraktene. I den første store utenlandske oljekontrakten i etterkant av invasjonen i 2003, har Irak skrevet under en kontrakt i Beijing som kan være verdt $3 milliarder. Kina vil levere tekniske rådgivere, oljearbeidere og utstyr ved Ahdab oljefeltet sørøst for Baghdad.

 

Irak vil ikke utstede midlertidige oljefeltskontrakter til internasjonale selskaper før en budrunde, men vil i stedet lage nye langtidskontrakter. Hele 4.135 selskaper har blitt prekvalifisert for nye lisenser. Det er 6 oljefelt og 2 gassfelt. De 6 er oljefelt i Kirkuk og ved nabofeltene ved Bai Hassan i det nordlige Irak, som vil si al-Rumeila, al-Zubair, al-Qurna, og 3 felt er ved Maysan oljefeltet, og er Bazirqan, Abu Gharab og Fakah. De to gassfeltene er Akas og Mansouriya i det vestlige Irak.

 

Utenlandske investorer fra Tyskland, UAE og Iran blir gitt tilbud om å sette opp oljerafinerier i det sørlige Irak. Disse entreprenørene, både individer og selskaper. Se: Azzaman reports. Exxon Mobil, Shell, Total og BP var ved å få no-bid kontrakter som ville ha tillatt dem å arbeide i noen av Iraks rike oljefelt, men de ble kansellert, ikke minst etter press fra USAs egne senatorer.

 

Flere selskaper, inkludert DNO har avtaler med KRG uten først å få klarbeskjed fra føderalregjeringen. DNO produserte 8.349 fat olje per dag i august, mot 20.584 fat olje dagen i juli 2008. Dette meldte selskapet i en oppdatert produksjonsrapport. Produksjonsfallet er et resultat av at DNO, som ledes av Helge Eide, som varslet ikke har fått lov til å produsere i Iraks kurdiske region. Produksjonen skal nå være i gang igjen, ifølge selskapet. Selskapet har allerede funnet og begynt å produsere olje der, men oljen må foreløpig bli i landet.

 

Den foreslåtte oljeloven i Irak vil kun tillate utenlandske selskaper å ha virksomhet under tjenesteavtaler hvor de vil få betalt for det, ikke gjennom andel av olje- og gassproduksjon. Oljeminister al-Shahristani tror ikke at en ny oljelov i Irak vil bli vedtatt med det første, men på tross av dette har DNO kommet langt i å ferdigstille sine operasjoner, spesielt når det gjelder Tawke-feltet, samt tilrettelegging av eksport.

 

Irak vil ikke tillate eksport av olje fra kurdiske områder. Regjeringen tillater ikke produksjonsdelingskontrakter. Det er ikke klart om dette gjelder alle avtaler, eller om dette er isolert til avtaler etter grunnloven ble fremlagt.

Analytikerkorpset som følger DNO kom før helgen tilbake fra turen selskapet arrangerte for å se på anlegg i Kurdistan. Her er dommen fra en av dem:

De synes samfunnet i Kurdistan er velfungerende

De synes DNO synes å ha teknisk full kontroll.

De tror reservene er virkelig kjempe store. Mye større enn hva vi tror.

De tror på oljelov sommeren 2009.

De tror på kurspotensiale før eksport på 15 og etter eksport 30.

De synes nesten ingenting av oppsiden er priset inn.

De synes vi burde kjøpe DNO.

Han mener at Kurdistan virker som et velfungerende land, og sier at han har inntrykk av at flere av byene har høy økonomisk vekst.

En ny avtale

 

For en måned siden, i begynnelsen av mai måned 2009, ble en viktig avtale laget mellom sentralregjeringen og KRG, som ville tillate den nordlige regionens betydelige oljereserver å bli kommersielt eksportert.

 

Avtalen, som så ut til å kunne hjelpe til med å løse den lange disputten mellom sentralregjeringen i Bagdad og de irakiske kurderne konsentrert i det oljerike nord, kom i stand etter over et år av konflikt mellom de to regjeringene over hvem som hadde autoritet til å gi oljelisenser og hvordan profitten skulle bli delt. Det så ut som om konflikten var løst mellom den irakiske sentralregjeringen og KRG, men så viste det seg straks at man ikke hadde kommet lenger enn måneden før.

 

De få tegn på kompromiss når det kommer til kontrollen over hvem som kontrollerer de nordlige feltene har kommet i form av uformelle uttrykk av godvilje mellom sentralregjeringen og KRG. Sistgang var da den irakiske oljeministeren Hussain al-Shahristani sa at de forhandlingene som var blitt gjort før 2007 av KRG med utenlandske selskaper ville bli godkjente, mens dem som var blitt til senere ikke ville bli det. KRG på sin side holder med i at sentralregjeringen skal få noen av inntektene for oljeeksport, mens KRG skal få andre. Men ingenting viser at de to partene har kommet noe særlig nærmere hverandre.

 

Utvinning og eksport

 

Avtalen om lovutkastet kom kun en uke etter at det norske oljeselskapet DNO etter lang ventetid fikk tillatelse til å starte eksport av olje fra det store Tawke-feltet i den kurdiske selvstyre delen av Nord-Irak via den sentrale nordlige eksportrørledningen til tyrkiske Ceyhan med virkning fra 1. juni.

 

Råoljen skal eksporteres fra Tawke området, som vil si at DNO nå får eksporttillatelse, med en begynnerrate på 60.000 fat dagen eksportert via Irak-Tyrkia hovedeksport oljerøret ved grensebyen Fishkhabur og ut til den tyrkiske havnebyen Ceyhan ved Middelhavet. Eksportrørledningen ved grensebyen Fishkhabur er nå klar for å starte eksporten fra olje.

 

I tillegg skal 40.000 fat per dag av lett råolje i juni bli fraktet fra Taq-Taq feltet via lastebiler til de nye midlertidige installerte fasilitetene ved Khurmala stasjon øst for Erbil, og derfra bli transportert gjennom det eksisterende rørledningsnettverket mellom Irak og Tyrkia. Så snart feltene i de kurdiske områdene er knyttet opp mot nasjonale eksportrørledninger vil derfor eksporten kunne begynne. Dette skal fortsette frem til et rørledningsnettverk blir lagt mellom Taq-Taq feltet og Khurmala stasjon.

 

Samtidig har KRG bedt DNO om å fullføre det gjenstående arbeidet og gjøre alle nødvendige forberedelser for å sikre en sikker og god drift ved oppstartsdatoen. Mens Tawke blir utviklet av DNO opererer Tyrkias Genel Enerji og Canadas Addax Petroleum i Taq Taq.

 

For å markere anledningen ville Ministry of Natural Resources holde en åpningsseremoni ved Fishkhabur med folk fra det kurdiske parliament, KRG, den kurdiske oljesektor, SOMO offiserer, føderalregjeringens energikommite, den føderale finans- og oljeministere, guvernøren av Duhok osv.

 

Lisenser

 

Det har i lang tid pågått en strid mellom sentral regjeringen og den kurdiske selvstyre regjeringen rundt lisensene KRG har tildelt innen sitt område. Baghdad erklærte ugyldig alle oljelisenser gitt av Kurdistan etter 2007 (regionens første utstedte lisenser var i 2005 etter Iraks grunnlov var blitt nedskrevet). En hver som er involvert i oljeforhandling med KRG må presentere dem offisielt til den irakiske sentralregjering for se om de blir anerkjent.

 

KRG trenger sentralregjeringens signering for å tillate produsentene til å føre oljen gjennom de internasjonale oljerørene som går fra det nordlige Irak til den tyrkiske kyst. Etter å ha pumpet hundretalls millioner kroner i oljeleting og oljeutvinning i Nord-Irak har det norske oljeselskapet DNO ennå ikke fått en eneste dråpe med olje ut av landet. De sentrale myndighetene i Bagdad har nemlig hittil nektet KRG å bruke oljeledningene ut av landet, slik at DNO har måttet finne seg i å selge oljen i det lokale markedet til en svært lav pris. Men KRG har, som allerede skrevet, nå annonsert at råoljeeksport offisielt skulle begynne den 1. juni 2009.

 

Både KRG og sentralregjeringen sa de hadde avtalt at olje fra de to feltene kunne bli kanalisert inn i Iraks nasjonale oljerør som eksporterer olje til det globale markedet via Tyrkias havneby Ceyhan. Dette ville ha betydd en endevending av de to år med blokader og vært gode nyheter for de små utenlandske selskapene som så langt har investert hundrevis av millioner av dollar i å finne og produsere olje, men hvis andre langt mer begrensede muligheter er å eksportere via tankbiler.

 

Det er uklart hvordan den nye loven eventuelt vil forholde seg til selskapene, blant annet DNO, som har sin virksomhet i den nordlige kurdiske regionen. Sentralregjeringen i Irak har ennå ikke anerkjent de kontrakter som ble skrevet av KRG, men på tross av dette blir det tillatt disse selskapene å utvinne olje. Mens flere mindre oljeselskap nå har fått lisenser til å investere i den kurdiske regionen, inkludert Addax Petroleum og DNO, har andre større selskaper, slik som Statoil, ventet på sidelinjen for en resolusjon, som kunne gi dem rettigheter til de enorme reservene i områder som Taq Taq, mens deres investorer spekulerte på oljens verdi.

 

Til forskjell fra de små selskapene som DNO og Hunt Oil og leverandørindustrien, er de store oljeselskapene som ExxonMobil, Shell og Statoil framfor alt avhengige av politisk stabilitet når de skal gjennomføre gigantinvesteringer. Dette er hovedgrunnen til at Statoil ikke har engasjert seg direkte i Irak så langt, ved siden av sikkerhetsaspektet. En konsekvens av en eventuell Statoil etablering kan være økt terrorfare mot Norge og Statoil.

 

Det så ut som om sentralregjeringen og KRG hadde blitt enige om en avtale som favoriserte sentralregjeringens synspunkter. Oljeminister al-Shahristani tillot KRG å starte med å eksportere råolje fra juni til verdensmarkedet i noe som så ut som et gjennombrudd på konfliktene mellom KRG og sentralregjeringen. KRG meldte at Irak hadde godkjent eksportavtalene. Noen analytikere mente til og med at sentralregjeringen ville anerkjenne eller løsne på kravene på kontraktene utenlandske oljeselskaper har med KRG. Men få dager senere sendte al-Shahristani ut en melding som sier at avtalene mellom KRG og utenlandske oljeselskaper er ulovlige.

 

Men det at man hadde kommet overens om fordeling av penger og maktforhold innebar ikke en godkjennelse av avtalene KRG hadde utstedt uten sentralregjeringens samtykke ettersom al-Shahristani hevdet at dette var en sak for seg selv. Dette etter hva som så ut til å være en åpning mellom de to partene vedrørende hvem som har rett til å gi lisens til utenlandske selskaper å arbeide i de kurdiske områdene. I følge al-Shahristani hadde den irakiske regjering ingen relasjon til kontrakter som allerede var blitt signert av KRG og selskapene som arbeidet i dette området.

 

Spekulasjon

 

Det ser ut til at det går bra med DNO, men eksport fra den kurdiske regionen avhenger mer på politikk enn geologi ettersom sentralregjeringen og KRG ikke har blitt enige. DNOs Tawke kontrakt har blitt utvidet til nå blant annet å inkludere deler av området inkludert i Dohuk kontrakten. DNO, som hadde sterk tro på at de ville få lisens til å eksportere olje fra Irak i 2008, håper nå på sommer 2009.

 

Da DNO og sveitsiske Addax fikk meldingen de hadde ventet på lenge: Eksporttillatelse fra Kurdistan i nord-Irak, sendte ikke dette uventet DNO-aksjen rett opp på Oslo Børs. DNO har ventet på meldingen om Irak-eksport i veldig lang tid. DNOs produksjonskapasitet på Tawke-feltet er 50.000 fat dagen. Så langt har DNO måttet nøye seg med å selge olje fra Tawke-feltet på det lokale markedet, til en pris som ligger på vel halvparten av prisen på verdensmarkedet. Det har ikke blitt sagt hva prisen er, men man har regnet seg frem til at den er rundt 30 dollar. Prisen fra Tawke vil ikke være helt på Brent-nivå (57-58 dollar i går), men noen få dollar lavere, venter analytikere.

 

Det hele forårsaket stor forvirring i markedet etter at flere internasjonale medier meldte at det nå var tillatt å eksportere oljeforekomstene man har funnet i selvstyreområdene. Som det eneste norske oljeselskapet i Irak er dette svært viktige nyheter for DNO.

 

Helge Eide, som leder DNO, gjorde også en bommert i Norge. Han fikk bygget ni laftede hytter i stavkirke-stil til rike kakser før Saga Hyttene gikk konkurs. Før hytten i det hele tatt var ferdigstilt, viste det seg at den måtte jevnes med jorden. Nå er Eide og to styremedlemmer i Saga Hyttene saksøkt for 1,6 millioner kroner fra en av dem som kjøpte hytte, men dette er langt fra et engangstilfelle. Samtlige har hatt problemer med Eides hyttesatsning. Han kreves nå for millioner etter at minst én måtte rives.

 

I følge DNO Internationals kvartalsrapport er selskapet forberedt på å søke alternativ finansiering, inklusive salg av finansielle eiendeler og andre strukturerte opsjoner. Dette for å sikre sin finansielle stabilitet frem mot produksjonsøkningen på Tawke-feltet.

 

I følge DNO vil den forventede økningen i produksjonen på Tawke-feltet styrke DNOs kontantstrøm og finansielle posisjon. Selskapet skriver at det mer aktivt vil forfølge strategiske muligheter, inklusive mulig konsolidering i olje- og gassbransjen. I tillegg sier selskapet at det skal ta en mer proaktiv rolle i styret i Det norske. Selskapet melder at det har sikret gjelden som i hovedsak forfaller i 2012, mens mindre gjeld forfaller i 2009. DNO guider sine investeringer for 2009 til 235 millioner kroner, en betydelig reduksjon. Selskapet skal bruke 135 millioner kroner på utvikling og 100 millioner kroner på leteaktiviteter.

 

I begynnelsen av mai måned nådde oljeprisen det høyeste nivået på seks måneder. Markedsaktører frykter nå for at oppgang vil reverseres av stigende oljelagre. Oljelagrene er på de høyeste nivåene siden 1990. Tilbudet er høyt og stigende samtidig som etterspørselen er lav og fallende, likevel stiger prisene på Nymex. Stadig flere tror at det kommer til å skje med andre ting her i verden, slik som med boliglånene i USA, at det kommer til å krasje og gjøre den finansielle krisen enda verre enn det den allerede er.

 

Et annet fakta som sier litt om DNO handler om en hobbyinvestor Knut Arild Johansen Dyb fra Trondheim, som i november i fjor lot utfordre ekspertene i DNS porteføljekonkurranse. Konkurransen går over seks måneder. Etter noen bra uker i januar, herjet turbulensen på børsene i februar stygt med trønderen. I mars snudde lykken skikkelig, men i april dabbet avkastningen av igjen - blant annet grunnet en litt lang påskeferie.

 

Se her vedrørende vill spekulasjon

 

Betaling av selskaper

 

Sentralregjeringen og KRG har også en disputt over hvordan utenlandske selskaper som eksporterer olje fra regionen skal bli betalt. Oljeminister al-Shahristani har utfordret KRG til å forsøke å tilegne seg andeler eller å tilbakebetale dets utenlandske oljeselskaper for deres utgifter.

 

I følge al-Shahristani skal KRG, som mottar 17 prosent av Iraks oljebudsjett, kompensere selskapene med disse pengene eller gi kontraktene videre til sentralregjeringen. De europeiske selskapene ble sikret at KRG ville betale dem for deres arbeid, men mangelen på en endelig løsning har kun igjen ført til fokus rundt den uvisse statusen av Iraks nordlige felt på tross av at de utvikler seg raskt.

 

I følge al-Shahristani har KRG blitt fortalt at det er to muligheter. Nummer en er å gi sentralregjeringen kontraktene, slik at man kan gå gjennom disse og da være ansvarlige for kontraktene. I det tilfellet vil ikke KRG motta de 17 prosentene. Sentralregjeringen vil da være på den andre siden av bordet når det kommer til kontraktene og kompensere selskapene på en rettferdig måte.

 

Fordeling av inntekter

 

Sentralregjeringen krever også å motta et beløp. Oljeminister al-Shahristani har advart om at den oljen som går inn i de nasjonale rørene vil bli del av Iraks eksport, noe som betyr at pengene som blir tjent vil gå inn i sentralregjeringens kasse. Man vil med andre ord ikke gjøre forskjell på olje ut fra hvor den er produsert.

 

KRG anerkjente et sentralregjeringskrav om at profitten fra disse forhandlingene skal gå til det føderale finansdepartement og bli tildelt alle irakere via nasjonale budsjetter. Avtalen vil garantere Iraks rett til å innføre skatter på selskaper som har kontrakt til å hente ut olje og vil sikre at disse skattene vil bli brukt til nasjonale inntekter.

 

Den eksporterte råoljen ville bli merket av den sentrale eksportorganisasjonen SOMO og profitten vil bli satt inn i en egen føderal irakisk konto til bruk for alle irakiske mennesker. Man håper å kunne eksportere 250.000 fat per dag fra begge feltene ved slutten av 2009.

 

Irakiske myndigheter har godkjent et lovforslag om å pålegge ikke-irakiske oljeselskaper en skatt på minst 35 prosent og har nå sendt lovforslaget til parlamentet for godkjenning. Ministerrådet besluttet å godkjenne lovutkastet på inntektsskatt for utenlandske oljeselskaper basert på provisjoner i to konstitusjonelle paragrafer.

 

Irakisk økonomi

 

Årsaken til at oljeministeriet har snudd i saken er sannsynligvis at regjeringen trenger penger. Motivasjonen til den irakiske regjeringen for lovutkastet er å øke det utarmede landets inntekter, og da spesielt sentralmyndighetenes. Statsbudsjettet for 2009 har allerede blitt kuttet tre ganger som følge av fallende oljepriser.

 

Irak, som har verdens tredje, kanskje andre, største kjente oljereserver, har økonomiske vanskeligheter etter krigens inferno, tvangsprivatisering av bedrifter, finanskorrupsjon osv., samt på grunn av nedgangen i prisen på råolje på grunn av den globale økonomiske krisen som har ført til nedgang i etterspørsel.

 

I hva som kan være det største bedrageri i amerikansk historie har USAs myndigheter nå startet å granske den påståtte rollen ledende militæroffiserer, slik som Col. Anthony B. Bell og Lt. Col. Ronald W. Hirtle, har hatt når det kommer til plyndringen av 125 milliarder dollar i en amerikansk ledet operasjon for å gjenoppbygge Irak etter invasjonen i 2003. Den eksakte summen vil trolig aldri bli helt klar, men i følge en rapport fra US Special Inspector General for Iraq Reconstruction (SIGIR) dreier det seg om over 50 milliarder dollar, noe som gjør det til et større tyveri enn selv Bernard Madoffs kjente Ponzi plan, et system lignende et pyramideselskap hvor nykommeren betaler selskapets veteraner, i det som tegner til å bli en av verdens største svindelsaker.

 

Paul Bremer, den amerikanske pro-konsul i Bagdad frem til juni sist år, hadde et fond på 600 millioner dollar i kontant for viss det ikke er noe regnskap: 200 millioner dollar av dette ble holdt i et rom i et av Saddams tidligere palasser, og den amerikanske soldaten som står tiltalt hadde nøkkelen til rommet i hans sekk, som han la på bordet da han gikk til lunch. Igjen må det sies at dette er irakiske penger og ikke amerikanske fond… Det ble spilt fotball med de irakiske pengene.

 

Den irakiske regjeringen ønsker derfor nå å øke gevinsten gjennom å signere nye oljeforhandlinger med multinasjonale selskaper, som Naomi Klein beskylder for å ha planer om å plyndre irakisk olje. Hun har advart mot en ny irakisk oljelov som vil sikre store profitter for britiske og amerikanske oljeselskaper, mens irakere vil være dømt til fattigdom. I hennes bok The Shock Doctrine: The Rise of Disaster Capitalism hevder hun at planen vil la firmaer som BP og Shell tjene hundrevis av milliarder av dollar i profitt og ilegge “en dom av evig fattigdom i et land hvor 95 % inntektene kommer fra olje.”

 

I følge Klein utstedte Paul Bremer, den amerikanske direktør av gjenoppbygging og humanitær assistanse, en politick av sjokkterapi i Irak i etterkant av invasjonen. “Før invasjonen var Iraks økonomi ankret ved sitt nasjonale oljeselskap og av 200 statseide selskaper. Måneden etter han ankom annonserte Bremer at 200 firmaer skulle privatiseres.” Man skulle få såkalte ueffektive statsselskaper inn i private hender, noe som i følge Bremer skulle være viktig for Iraks økonomi. I følge Klein: “Saddams borttagelse fra makta har åpnet vistas av muligheter for oljegiganter, inkludert Exxon Mobil, Chevron, Shell og BP.”

 

Før Bremer hadde forlatt Bagdad hadde han utstedt 100 ordre som sjef for okkupasjonsautoritetene i Irak. Kanskje den viktigste var ordre 39 som sa at de 200 irakiske statseide selskapene skulle bli privatisert og at utenlandske selskaper kunne ha full kontroll over irakiske banker, fabrikker og miner og at disse selskapene kunne overflytte all deres profitt ut av Irak. Gjenoppbyggingen av landet betydde privatisering av økonomien og lite annet enn en økonomisk kolonisering.

 

Ny oljelov

 

Statoil og andre internasjonale oljeselskaper venter på at en ny oljelov, som skal privatisere Iraks olje for første gang på 35 år, skal bli vedtatt i Irak. Statoil har tidligere hevdet at selskapet ikke ville inngå kontrakter før et juridisk rammeverk var på plass. Men dette er både falskspill og irrelevant. Et juridisk rammeverk i et ulovlig okkupert land betyr at dette rammeverket er illegitimt! Den eneste legitime oljeloven i Irak er de jure den fra 1972.

 

Arbeidet med å vedta og innføre ny oljelov har gått tregt. Oljeminister al-Sharistani, som mener kurderne har mye av ansvaret for at det drøyer, kan ikke si når en ny oljelov er på plass i Irak. Det at KRG har inngått mange avtaler med internasjonale selskap har ført til stor irritasjon for regjeringen i den irakiske hovedstaden Bagdad.

 

En ny oljelov ville kunne sette fart i oljeindustrien, men regjeringen har allerede bestemt seg for å utlyse en budrunde hvor alle de store selskapene, slik som ExxonMobil, Shell, Chevron og Conoco-Phillips, samt Statoil, inviteres med i samtaler med irakiske myndigheter om tekniske samarbeidsavtaler for å øke landets produksjon av olje og gass.

 

De kontraktene som hittil har blitt utformet er på tross av manglende oljelov slik at de omgår hele lovproblemet, ved at selskapene skal ”utføre tjenester” og videreutvikle infrastrukturen på de nedslitte feltene. Kontraktene er derfor i navnet ikke investeringsavtaler. Planen er imidlertid at betalinga for disse tjenestene skal skje i olje, som selskapene dermed kan disponere og eksportere med saftig profitt.

 

Statoil er i full gang med å røve det irakiske folkets olje, og har visst glemt sine påståtte bekymringer over sikkerhetssituasjonen. Det hele vil naturligvis bli presentert som konsulentbistand og eksperthjelp til utvikling, riktignok med olje som betalingsmiddel, ettersom det formelt ikke dreier seg om investeringskontrakter.

 

Den 25. september 2002 lanserte en rådgivergruppe med nære bånd til Bush-administrasjonen, erkekonservative The Heritage Foundation, en plan for en framtidig irakisk økonomi. I anbefalingen Framtiden i et post-Saddam Irak: en veiledning for amerikansk engasjement gis det liten plass for eksisterende oljeavtaler.

 

I anbefalingen heter det blant annet at all oljeindustri må privatiseres, eksperter og kapital hentes utenfra, fortrinnsvis USA. Eksisterende avtaler undertegnet mellom Saddam Hussein og tredjeland oppheves. Irak må bli et foregangsland blant de oljeproduserende land i markedstilpasninger.

 

Rådgivergruppa påpekte at mulig amerikansk tilstedeværelse etter et regimeskifte i Bagdad måtte konsentrere seg om å sikre amerikanske interesser snarere enn å delta i et nasjonsbyggingsprosjekt. Dette innebærer å sikre Iraks oljeinstallasjoner for amerikanske interesser, ifølge anbefalingen.

 

I 1972 nasjonaliserte Irak alle eiendeler til det private oljekonsortiet The Iraq Petroleum Company (IPC), som omfattet britiske, nederlandske, amerikanske og franske oljeselskaper – nærmere bestemt BP, Shell, Mobil, Standard Oil og CFP. Den nye oljeloven vil transformere Iraks oljeindustri fra en nasjonalisert modell til en kommersiell modell og åpne opp for at mye av oljen å flomme ut av Irak og inn i lommene til de internasjonale oljeselskapene.

 

Den 30. juni får 35 internasjonale monopoler konsesjon til å utvikle lukrative oljefelter i det hærtatte Irak. Exxon Mobil, Shell, Total og BP, dvs. de gamle partnerne fra IPC, er blant de utvalgte. Statoil har sett sitt snitt til å hive seg med og er nummer 32 på listen i første lisensieringsrunde.

 

De multinasjonale selskapene har presset seg frem og presset på for å få en oljelov som de selv får gleden av, noe som blant annet førte til at det ble holdt Global aksjonsdag under Oil Change Internationals banner: “Stans plyndringen av Iraks fremtid – Irakisk olje for det irakiske folk” den 22-23 februar 2008. Man oppfordrer til protest mot alle norske forsøk på oljerøveri og legitimering av den ulovlige okkupasjonen av Irak.

 

Hands off Iraqi Oil er en UK koalisjon som går i mot utenlandsk utnyttelse av Iraks oljereserver. Medlemmer inkluderer Corporate Watch, Iraq Occupation Focus, Jubilee Iraq, PLATFORM, Voices UK og War on Want.

 

Et slag Bridge

 

Mens Statoil skal konkurrere om lisenser i Irak, forlenger Norge via den rødgrønne regjeringen et omstridt oljebistandsprogram til landet. Et pågående Irak-program regjeringen arvet fra den borgerlige regjeringen som formelt utløp i mai 2008 ble forlenget. Da programmet nærmet seg sin slutt anmodet al-Shahristani i et brev Norge om å forlenge det pågående prosjektet til 2010.

 

Både Statoil og Hydro har vært aktive i programmet samtidig som de har forsøkt å få innpass i Iraks oljesektor. Statoil satt rent faktisk i styringskomiteen i bistandsprogrammet. Mens norske myndigheter hevder at man klart har skilt mellom bistand og butikk i oljesektoren, har imidlertid en evaluering av Irak-programmet avdekket at irakiske oljemyndigheter langt på nær har oppfattet skillet like klart.

 

Det var Bondevik II-regjeringen som i 2005 startet det pågående Irak-programmet, som har hatt en finansiell ramme på 27,5 millioner kroner over tre år. Programmet innebærer såkalt teknisk og institusjonell støtte til det irakiske oljedepartementet, inkludert opplæring av irakiske oljefolk i Norge. Irak-programmet ble videreført under miljø- og utviklingsminister Erik Solheim (SV) sitt prestisjeprosjekt Olje for utvikling, men er omstridt av flere årsaker, og blant annet oljeforsker Helge Ryggvik har gått hardt ut mot beslutningen om å forlenge det.

 

Kritikerne anser de USA-støttede myndighetene i Bagdad som et okkupasjonsregime, og bistanden gis samtidig som USA presser på for en oljelov som skal åpne Iraks oljesektor for utenlandske oljeselskaper. En evaluering Norad har fått utarbeidet av The Bridge Group, datert januar 2008, viser ikke minst til at de involverte norske selskapene i bistandsprogrammet har kommersielle ambisjoner i Irak.

 

I juni 2004 inviterte Statoil en delegasjon fra Iraks oljedepartement til Norge, der det ble holdt møter også med Oljedirektoratet og Olje- og energidepartementet. Den såkalte Bridge-rapporten påpeker at Statoil på dette tidspunktet forsøkte å få et fotfeste i Irak, og viser til selskapets tilbud til irakerne tidligere samme år, da selskapet ville ”tilby støtte til et land i en vanskelig situasjon”, som det het i en uttalelse fra Statoil, som la til at ”d]ette kan på lenger sikt føre til direkte deltakelse i lete- og produksjonsoperasjoner”, og at invitasjonen ”må sees i denne sammenhengen.” Det var i kjølvannet av dette at Iraks daværende oljeminister i september 2004 sendte et brev til olje- og energiminister Thorhild Widvey (H) og ba om norsk støtte i Iraks oljesektor, og fikk positivt svar.

 

Bridge-rapporten påpeker at ”den aktive deltakelsen” til Statoil og Hydro i prosjektet ”reiser prinsipielle spørsmål” knyttet til ”potensielle interessekonflikter.” Rapporten slår fast følgende: ”Det er ingen tvil om at både Statoil og Hydro hadde kommersielle motiver for deres deltakelse og ville bruke prosjektet for å bygge nettverk og posisjonere selskapene for å delta aktivt i Iraks petroleumssektor når situasjonen vil tillate det.” I konklusjonen heter det at selskapenes formelle deltakelse i bistandsprogrammets styringskomité har vært ”upassende.” StatoilHydro trakk seg deretter ut av komiteen.

 

Bridge-rapporten sier også at irakerne ”ikke alltid så forskjellen mellom Oljedirektoratet som en reguleringsmyndighet og Statoil og Hydro som kommersielle oljeselskaper.” Irakerne har ifølge rapporten trolig ansett avtalen med norske myndigheter som samarbeidsavtaler de har inngått med utenlandske oljeselskaper. I følge NORAD er det ennå uklart hvordan irakerne oppfatter Statoil i det eksisterende programmet og om skillet mellom det som er et statseid oljeselskap og det som er forvaltningsinstitusjoner har kommet klart nok frem på tross av at NORAD, som hevder at det nå har blitt dratt opp klare retningslinjer og at og irakerne har fått beskjed om at NORAD vil være ”veldig forsiktige med å bruke oljeselskaper i det videre arbeid”, har bedyret at det ikke er deres rolle å være en døråpner for Statoil, eller andre oljeselskaper for den saks skyld.

 

Opposisjon

 

Det uavhengige irakiske oljearbeiderforbundet eller Federation of Oil Unions in Iraq (IFOU), som går fult og holdent imot okkupasjonen, ble dannet i 2005 fra ulike fagforeninger som hadde begynt å organisere seg i etterkant av invasjonen og er i dag med sine 26.000 store styrke det største uavhengige fagforeningskonsortium i Irak. IFOU

 

Først organisert i Southern Oil Company Union (SOCU) i mai 2003 begynte Iraks oljearbeidere å organisere hva som kom til å bli General Union of Oil Employees (GUOE). De arbeidet for å beholde irakiske ressurser i hendene til irakerne, samtidig som de holdt seg uavhengig av politiske partier og inflytelse fra den utenlandske okkupasjonen. Gjennom direkte aksjoner tok de makten fra de tidligere baathist lederne, mens okkupasjonsstyrkene begynte sitt forsøk på å ta over administrasjonen av oljeindustrien, et arbeid ikke minst ledet av Kellogg Brown and Root (KBR), som bl.a inkluderer Dick Cheney, noe som ble hindret av militante oljearbeidere.


KBR tok etter hvert over mye av administrasjonen, selv om motstanden fortsatte med streiker og blokkader. I 2005 organiserte GUOE en større konferanse mot privatisering med flere hundre fagforeningsarbeidere og representanter fra andre internasjonale grupper. GUOEs president Hassan Jumaa Awad fikk deretter gruppen til å skifte navn til IFOU. Uansett hvilken regjering som vil ha makten i Bagdad ved okkupasjonens slutt vil den ha behov for å ha kontroll over oljen for å kunne gjenoppbygge det ødelagte landet, noe som gir de irakiske arbeiderne en årsak til slåss for å sikre at det skjer.


IFOU ble bannlyst og forfulgt av okkupasjonsregjeringen. Det har blitt satt ut arrestordre på IFOUs leder Hassan Juma’a Awad og flere andre av ledere av foreningen basert på anklage om “sabotasje av økonomien.” Dette på tross av at streiken de hadde satt i gang kun var en begrenset aksjon, uten innvirkning for den generelle økonomiske tilstanden i Irak. Dette i et forsøk på å knuse foreningen, som så tok det skritt å oppfordre alle sympatisører og fagforeninger over hele verden, der i blant i Norge, om støtte.

 

I følge Sami Ramadani fra IFOUs støttekomite i Storbritannia, Naftana, en uavhengig komite som støtter demokratisk fagorganisjonsarbeid i Irak og som arbeider for å fremme IFOUs kamp for irakiske sosiale og økonomiske rettigheter, samt arbeider imot privatiseringen av den irakiske oljen slik det blir krevd av okkupasjonsmaktene: “Det å utstede en arrestordre av oljearbeiderlederne er et skandaløst angrep på fagorganisasjoner og demokratiske rettigheter.”

 

Awad skrev den 13. mai i fjor et brev til den amerikanske kongressen hvor det står ”Alle vet at oljeloven ikke tjener det irakiske folk.” Han forteller at IFOU ble holdt utenfor alle de hemmelige forhandlingene, noe som resulterte i at den nye loven ”tjener Bush, hans sympatisører og utenlandske selskaper på bekostning av det irakiske folk.” I følge Awad skulle okkupasjonen ha endt uten krav om Iraks olje som en pris. ”USA hevder de kom hit som frigjørere, ikke for å ta kontrollen over våre ressurser”, sa han til Kongressen, som kun kan vinne irakernes respekt hvis de går i mot oljeloven.

 

På tross av farene, en av streikene deres ble møtt med at Nouri al-Maliki, som har advart at han vil møte trusler vedrørende oljeproduksjon ”med en jernpisk”, kalte ut hæren, har oljearbeiderforbundene gjort en heltemodig innsats og krevd både at en høyere andel av oljeinntektene skal gå til å dekke lokale behov og at man ikke skal etablere seg i Irak før de allierte styrkene har trukket seg ut, samtidig som de holdt seg uavhengig av politiske partier og innflytelse fra den utenlandske okkupasjonen.

 

Uansett hvilken regjering som vil ha makten i Bagdad ved okkupasjonens slutt vil den ha behov for å ha kontroll over oljen for å kunne gjenoppbygge det ødelagte landet, noe som gir de irakiske arbeiderne en årsak til slåss for å sikre at det skjer. Forhåpentligvis vil ikke Statoil være med på en plyndring av det irakske folkets ressurser, men heller være med på å støtte kampen for demokrati, menneskerettigheter og et sterkt, gjenoppbygget Irak.

 

Folkerettsstridig valg

 

Statoil sa heller ikke noe om å ikke gå inn i et okkupert land. Et ”juridisk rammeverk” i et okkupert land er illegitimt. Dagens irakiske regjering er å anse som en Quisling-regjering frem til utenlandske styrker, som på tross av alt det vi ellers måtte få høre er med på å øke den regionale og etniske oppsplitting av Irak, samt den sekteriske volden, har trukket seg ut og det har blitt holdt et fritt demokratisk valg.

 

Irak fikk sin grunnlov i en folkeavstemning i oktober 2005, mens regjeringen ble dannet i desember 2005. Samtlige klare brudd på internasjonale avtaler ble gjort under det såkalte okkupasjonsvalget i Irak hvor selv den USA-innsatte presidenten Ghazi al-Yawar sådde tvil om og som flere av USAs nære allierte, slik som den tidligere monarkistiske utenriksministeren Adnan Pachachi, krevde å få utsatt, men til ingen nytte.

 

Valget, som bygget på den såkalte midlertidige (folkerettsstridige) grunnloven, som den USA-innsatte og -kontrollerte overgangsregjeringen vedtok den 8. mars, var en konstruksjon. Den var basert på over hundre direktiver, som blant annet går på tvers av internasjonale avtaler, som Irak har inngått og som ble nedfelt under okkupasjonsadministrasjonen til Paul Bremer.

 

Valget, og den sittende okkupasjonsregjeringen, bygger med andre ord på en klart folkerettsstridig krig, en folkerettsstridig okkupasjon og et folkerettsstridig valg. Det er en okkupasjonsregjering, som sammen med USA har vært med på å plyndre og ødelegge Irak. Det landet som nå kunne ha vært stolt og rikt er nå dypt nede i søppelkurven.

 

Oljeforbindelser


Foruten den positive meldingen fra Irak om legal eksport av råolje, har Røkke også kommet med en beskjed om at han og DNO nå har felles interesser. Aker melder nemlig at selskapet har kjøpt seg kraftig opp i oljeselskapet Det norske, som DNO eier 25 prosent av. Selskapet kjøper aksjeposten til Sector Asset Management på 11,8 millioner aksjer i Det norske, og betaler 54 millioner kroner per aksje. Til sammen må Aker dermed ut med 637 millioner kroner for 18,2 prosent av aksjene i Det norske, som konsentrer seg om leting og utbygging av petroleumsressurser på norsk sokkel.

 

Det norske Selskapet har 27 operatørskap, og deltar i totalt 47 lisenser. Målt i operatørskap og lisenser er Det norske Norges nest største oljeselskap. Aker eier fra før 76,1 prosent av aksjene i leteselskapet Aker Exploration. Dette selskapet har eierinteresser i 21 lisenser. I tillegg har Aker interesser som aksjonær og långiver i flere andre oljeselskaper.

 

Ny anbudsrunde

 

Irak legger nye olje- og gassfelt ut på anbud, og tillater utenlandske selskaper en eierandel på opp til 75 prosent. ”Her finner jeg grunn til å sitere min tidligere sjef i Statoil, Jens Christian Hauge: ”Dette er som å gjelle seg med en sløv kniv”, kommenterte Statoils første juridiske direktør, advokat Jon Rud, til Klassekampen i Bagdad i mars måned 2009. Han har nettopp pløyd gjennom resymeet med konklusjonene fra det tre dager lange symposiet i den irakiske hovedstaden hvor Iraks oljepolitikk ble gjennomgått. Irak går i spissen med å lette vilkårene for oljeprosjekt, lød overskriften i Financial Times den 27. februar, åpningsdagen for seminaret. Oljeselskapene har gjenvunnet sin slagkraft, og Irak er ”det første konkrete eksemplet på et globalt maktskifte som begynner å sveipe gjennom oljeindustrien”, skrev avisen. Årsaken er angivelig at oljeprisene, som ligger vel hundre dollar fatet lavere enn i juli i fjor da prisen passerte 147 dollar, gjør at de store oljeselskapene stiller sterkere overfor de oljeproduserende landene, hevder Financial Times.

 

Ved årsskiftet la Iraks oljeminister Hussein al-Shahristani ut den andre anbudsrunden på elleve olje- og gassfelt, blant dem oljefeltene Majnoon og West Qurna fase 2. Feltene produserer i dag under 600.000 fat om dagen, men rommer begge anslagsvis minst tolv milliarder fat hver. Ifølge Shahristani er bare femten av 78 kjente felt i bruk. Nær 90 prosent av reservene vil nå bli lagt åpne for okkupasjonsmaktenes store oljeselskap. Først i køen står ExxonMobil og ChevronTexaco, British Petroleum og Royal Dutch Shell.

 

Den irakiske regjeringen tilbyr nå eierandeler for de utenlandske selskapene på opptil 75 prosent, mot et tidligere tak på 49 prosent. Før var det å snakke om produksjonsdelingsavtaler (PSA) et ”nei, nei”, men dette blir nå omvurdert. PSA-kontrakter blir vurdert. Dette på griunn av at de irakiske politikerne hevder Irak ikke har ressurser og kunnskap nok til å utvikle egen oljeindustri. Regjeringen vil opprette et nytt oljestyre og omorganisere det statlige oljeselskapet.

 

”Status quo og dagens oljepolitikk er ikke lenger akseptabel. Elementene i den nye politikken er der. Den vil nå bli evaluert og utviklet”, sier Barham Ahmad Saleh, den kurdiske visestatsministeren for nasjonal sikkerhet siden juni 2004, med et mellomspill som planleggingsminister fra mai 2005 til mai 2006. Han nevnes ofte som potensiell arvtaker etter president Jalal Talabani dersom han går av etter perioden eller får voksende helsemessige problemer. Dette er ikke en kortsiktig politikk for å få inn penger i statskassa når oljeprisen er lav, men innebærer et langsiktig politisk linjeskifte.

 

Man vil nå tilby høyere eierandeler for utenlandske selskap og senke produksjonsmålene for selskapene før de blir betalt for arbeidet. Dermed har al-Shahristani snudd opp ned på Iraks oljepolitikk før den nye oljeloven er blitt vedtatt i parlamentet - og han har Saleh med seg. ”Om amerikanerne ba Saleh klatre opp i et høyt tårn og hoppe ned i et svart hull, ville han gjøre det”, sier et framtredende medlem av presidentfamilien, men linjeskiftet vil trolig møte betydelig motstand i Bagdad.

 

Irak utvinner om lag 2,4 millioner fat om dagen. San Diego Union Tribune skrev i januar at det er planer om å øke produksjonen til 4-4,5 millioner fat i løpet av 4-6 år, men i følge Saleh har man planer om å øke til 6-8 millioner fat og ”om jeg forteller mer, vil det påvirke oljemarkedet”, sier han. Han hevder at Iraks oljepolitikk har vært mislykket og at man trenger hjelp til produksjon og teknologi for å utvikle reservene til beste for folk i et gjenreist Irak. I følge Saleh har oljen vært en forbannelse for Irak ettersom den har ført til ”masseødeleggelsesvåpen og kriger.” Utelatt fra fortellingen er at Irak gjennom nasjonaliseringen i 1971 utviklet seg til å bli den mest moderne arabiske staten, med gratis helsevesen og utdanning. Inntektene for olje utgjør nær 95 prosent av landets budsjett. Irak er dermed sårbar på pris.

 

Det hele er et stort skifte tilbake til de internasjonale oljeselskapene som vinner tilbake en del av forhandlingsposisjonen de hadde før. Oljedepartementet skal ikke kunne gripe inn i den operasjonelle virksomheten til oljeselskapene, aller minst det som er blitt produsert (upstream) og styrene i oljeselskapene skal få ekstraordinær myndighet til å framskynde gjennomføringen av planer og overvinne administrative flaskehalser og sperrer.

 

Nå, midten av mai måned 2009, vurderer Statoil sterkt å by på oljefelter i krigsrammede Irak denne sommeren, noe blant annet Amnestys generalsekretær John Peder Egenæs mener er helt uforståelig. Dette ikke minst på grunn av at Irak er et okkupert land med en regjering som har utført grove overgrep og blant annet står bak utallige ulovlige arrestasjoner, utbredt tortur og utenomrettslige henrettelser. NUPI-forsker Daniel Heradstveit, som er tidligere Statoil-rådgiver, føler seg allikevel trygg på at oljeselskapet vil engasjere seg i Irak i år. I følge ham er det ikke bare solskinn i Irak, ”men Statoil er pokker meg nødt til å være til stede. De kan ikke vente til alt er perfekt. Selv om Irak ble bombet sønder og sammen, er det viktig å bidra til å normalisere landet.”

 

Det irakiske oljedepartementet har invitert den norske oljekjempen til å by på utviklingen av det gigantiske oljefeltet Nahr Bin Umar i Sør-Irak – den første budrunden i landet siden USAs invasjon i 2003, men det er ikke endelig avklart når beslutningen om et bud på Nahr Bin Umar må tas. Gevinsten ved suksess er 20-årskontrakter på oljeutvinning i Irak. Det hevdes at Statoil vil ta sin beslutning i juni. En analytiker som følger Statoil tett venter at selskapet vil legge inn minst ett bud i Irak i sommer ettersom ”det er i år toget går i Irak, det er nå regjeringen holder en rekke auksjoner av gamle og nye oljefelt.” Oljegigantene Total og Chevron vil trolig konkurrere med Statoil i en irakisk budrunde på feltet - som rommer over 6 millioner fat olje.

 

Statssekretær Robin Martin Kåss (Ap) i Olje - og energidepartementet, som bekrefter at han gjennom embetsverket er gjort kjent med at Norges største selskap vurderer ulike muligheter i Irak, hevder beslutningen om et eventuelt bud hører inn under Statoils styre og ledelses ansvar og legger til grunn at regjeringen har tillit til at Statoil ivaretar etiske standarder når de engasjerer seg utenlands. Regjeringen har i følge Kåss ingen politikk på at det ikke skal investeres i Irak på tross av at dette vil bety at  Statoil gjennom å by på oljefeltet like ved havnebyen Basra blir en krigsprofitør, noe som er fullstendig uakseptabelt. Irak er fortsatt okkupert, og det innebærer at irakerne selv ikke har råderett over sine egne ressurser.

 

Hva nå?

 

Oljeloven har ennå ikke gått igjennom parlamentet og det er to ulike forståelser av den irakiske grunnlov, som gir kurderne et høyt nivå av selvstyre over sine egne affærer, inkludert oljepolitikk. Kurderne hevder at internasjonale dommere forstår tolker den i den retning at KRG kan inngå kontrakter med utenlandske selskaper, mens sentralregjeringen sier de ikke kan gjøre det.

 

En måte å løse problemet rundt lisensene på vil være å ha et tillegg i grunnloven til mer detaljert å beskrive den kurdiske regions rettigheter som del av føderasjonen Irak. Men mens parlamentet diskuterer slike muligheter vil et hvert slikt tillegg kreve et referendum, noe som kompliserer det. Men det å få igjennom en nasjonal oljelov som regulerer utenlandsk deltagelse i Iraks energisektor og detaljerer hvordan olje og gass reserver kan bli delt mellom Iraks ulike regioner har ikke vist seg å være lettere.

 

Forsøkene på å komme til en overenskommelse har stagnert på grunn av ulike holdninger til det rikeste oljeområdet i nord, Kirkuk. Den multietniske byen er i stridens kjerne ettersom både sentralregjeringen og KRG, som vil annektere byen til den kurdiske regionen, vil ha kontrollen over den. Mens KRG hevder at byen har kurdisk majoritet hevder sentralregjeringen at byens blandede befolkning krever at det er en del av Irak i stedet. Situasjonen er her så vanskelig at Kirkuk området ble ekskludert fra Iraks provinsvalg i januar pga frykt for opptøyer.


I mellomtiden fortsetter utenlandske oljeselskaper å investere i det nordlige området med det håp at de to sidene vil komme til en avtale som regulerer deres tilstedeværelse. Det er dette alle oljeselskapene venter på. Men en av faktorene som har gjort at de nordlige feltene er attraktive til oljeselskaper på tross av risikoen på å bli avslått av sentralregjeringen er termene KRG gir. KRG gir utenlandske selskaper produksjonsdelingsavtaler som tillater dem å ta direkte andeler i profitter fra oljesalg. I tillegg kommer den gode sikkerhetssituasjonen i den kurdisk kontrollerte regionen. Til kontrast gir det irakiske oljeministerium de utenlandske oljeselskapene kun tjenestekontrakter – den mindre attraktive, men mer vanlige oljeindustri avtalene med å arbeide for bestemte lønner. Og frem til nå har sikkerhetssituasjonen i sentralregjeringskontrollerte områder vært vanskelig. Men i de siste månedene har også sentralregjeringen ymtet frem på med at den også kanskje skal begynne å gi oljeselskaper en andel av profittene hvis de gjør utforskning og utvikling av nye felt i landet. Og Iraks forbedrede sikkerhetsforhold har skapt stor interesse i å forhandle med sentralregjeringen.


Oljeministeriet har uttrykt at det ønske å øke Iraks oljeproduksjon fra det nåværende nivået på 2.4 millioner fat per dag, noe som er mer eller mindre det samme som under Saddam Hussein, til 6 millioner fat per dag på 4-5 år. Det skal være en stor budrunde i juni hvor mange av verdens største oljeselskaper skal konkurrere. Energiselskapene ser på Irak som deres største mulighet siden kommunismens fall, noe som løftet stengslene til det kaspiske området og Russland. Kun Saudi Arabia, og kanskje Iran, har mer olje og begge er mer låst når det kommer til internasjonale selskaper.

 

I følge oljeindustri analytikere er spørsmålet om hvor fort man kan øke oljeproduksjon i Irak viktig for disputten mellom KRG og sentralregjeringen. Mens KRG har klart å utvikle sin oljesektor har sentralregjeringen brukt milliarder av dollar, men ikke klart å øke produksjon og forhindre ytelsen fra å falle i det sørlige Irak.

 

Ettersom muligheter i resten av Irak vokser risikerer det kurdiske nordområdet å miste den komparative fordelen det har så langt, en fordel som har vært stor nok til å være attraktiv for mindre og aggressive oljeselskaper, men frem til nå har disse selskapene måttet vekte deres investeringer mot å miste muligheter med sentralregjeringen. I tillegg kommer at KRG håper at dets felt, hvis utstrekning ennå har igjen å bli utforsket, vil bli store inntekstskilder i fremtiden. Og for det er det nødvendig at feltene blir utforsket av store selskaper med nok kapital og oljen må fraktes gjennom oljerør til det internasjonale markedet.


Alle disse forholdene virker inn på disputten mellom sentralregjeringen og KRG og hvordan de får løst den. Et stort funn i det nordlige området vil måtte presse dem til å regulere deres oljeforhold på tross av at det i dag ser nærmest umulig ut.


Komiteen for et fritt Irak

NA24 - din næringslivsavis
Oljen i Irak tilhører Irak : Dagsavisen

Enormt med olje i Irak ( Utenriks )

Grønt lys for DNOs Irak-olje - DN.no

Fester grepet i Irak

Irak jobber med oljeskattelov

Iraq government to get revenue from Kurdish oil - Forbes.com

Who Controls Northern Iraq's Oil Wealth?

Kurdish Oil Deal Shocks Iraq's Political Leaders - Los Angeles Times

Baghdad Agrees Kurdistan Oil Will Flow

Nykolonialisten Statoil/Hydro

 

 

Tidligere skrifter

Oljesivilisasjonen – En sivilisasjon uten olje!

Olje og Irak

Naomi Klein og privatiseringen av Irak

På hvilken side finner vi Statoil

Ingen Statoil i Irak

International Days of Action – No Iraqi Oil Law!

Privatisering, motstand og undertrykkelse i Irak