Ingen pokal til Irak
 

I teksten Er ikke klare publisert i KK torsdag den 29. januar 2009 hevder den såkalte Irak eksperten Joost Hiltermann fra International Crisis Group (ICG) at de irakiske sikkerhetsstyrkene ikke er klare til å ta over etter de utenlandske soldatene og det kan få stygge følger for Irak om de trekker seg ut. Man kan spørre seg om hvem det var som forårsaket en slik situasjon og om USAs okkupasjonsstyrker i det hele tatt er med på å trygge situasjonen eller, slik det stadig oftere blir hevet om situasjonen i Afghanistan, er årsaken til at situasjonen er så ustabil som den er.

 

Jeg vil også sette fokus på KKs stadig oftere totalt ukritiske behandling av kilder. ICG, som blant annet er kjent for å ha støttet et selvstendig Kosovo, er støttet opp av både vestlige regjeringer, de selvsamme regjeringene som valgte å invadere Irak, samt filantropiske organisasjoner, som stadig oftere har blitt et skalkeskjul for kriminell aktivitet, som Open Society Institute (OSI) opprettet av George Soros, personen som har tjent seg rik gjennom kriminell oppførsel og aksjespekulasjon.

 

I tillegg til å tjene seg rik på den svenske krones og den engelske punds fall forårsaket George Soros, som arbeider tett med samtlige NATO topper og neoliberale økonomer og oligarker samt vestligsinnede politikere, det børskrakket som felte de østasiatiske tiger-økonomiene på 1990-tallet. Sammen med USAID, NED, IRI, NDIIA og Freedom House, samt ulike vestlige regjeringer, folk som Zbigniew Brzezinski og ulike russiske oligarker slik som Mijail Khodorkovsky, har stått bak de ulike fargerevolusjonene, som har vært lite annet enn en tilranelse av regionens naturressurser, i de tidligere ulike sovjetiske republikkene. Vanlige mennesker har mistet alt de har. Deres kultur og røtter blir rasert og samholdet dem i mellom har blitt knust.  

 

Soros byrå inkluderer Network Media Program som brakte arkivene til Radio Free Europe, hvor av en av de tidligste lederne, Herbert Okun, danner del av OSI, som var CIAs radiostasjon under den kalde krigen. Han har også subsidiert flere såkalt uavhengige massemedia stasjoner som B92 radio under krigen mot Jugoslavia og dagens såkalte frie aviser i Irak. Han leder også Project Syndicate, et massemediebyrå som publiserer lederartikler av politiske personligheter i 181 internasjonale aviser. Forfatterne her inkluderer en rekke ICG deltagere, samt kremen av neoliberale økonomer. 

I september 2001, kort tid etter angrepene, deltok George Soros i en arbeidsgruppe med CFR vedrørende rollen som massemedia kunne spille i krigen mot terror. Innlegg ble holdt av ambassadør Richard C. Holbrooke, som spilte en viktig rolle i angrepet på Jugoslavia og viss kone, Kati Marton, er OSI medlem. Konklusjonene fra møtet ble sendt til president Bush til bruk og for å overbevise resten av verden om hans utenrikspolitikk, hvor selvfølgelig 911 angrepene ble nevnt opp til flere ganger. Hans mål var ikke kun å få de ulike regjeringene i verden til å fordømme angrepene, foruten delta i krigen mot terror, en krig som blant annet kom til å inkludere angrep på Afghanistan og Irak.

ICG råd, som inkluderer fremtredende figurer fra områder innen politikk, diplomati, handel og media, slik som den tidligere finske presidenten Martti Ahtisaari, den britiske politikeren og EUs utrikeskommissiæren Christopher Patten, den tidligere FN ambassadøren til FN Thomas R. Pickering, den tidligere australske utenriksminister Gareth Evans, det tidligere kongressmedlemmet Stephen Solarz og generalsekretæren av International Chamber of Commerce (ICC) Maria Livanos Cattaui, er med andre ord en organisasasjon med bias fra den vestlige maktelite.

 

ICG ble dannet i 1995 av Fred Cuny, som forsvant i Tsjetsjenia i 1995, Verdensbank visepresident Mark Malloch Brown, som offentlig forsvarte håndteringen av Oil-for-Food programmet utført av FN, og da Kofi Annan spesifikt, samtidig som en intern FN revisjon kom frem til at det hadde vært overkompensasjon på omkring 557 millioner dollar, og den tidligere amerikanske diplomaten Morton Abramowitz, viss karriere involverte ham i både det afghanske mujahidin, som han blant annet forsynte med stinger raketter, og KLA, de kosovo-albanske opprørerne, som også Athisaari hadde gode kontakter med.

 

Marrti Ahtisaari, som er assosiert med filantropen George Soros og hans OSI, tok ikke kun parti med krigshisserne i 1999, da han truet med å teppebombe Beograd, noe som i følge ham selv ville ha kostet 500.0000 serbere livet, men han tok også side med Shock & Awe brigaden 4 år senere da han støttet den USA-ledede aggresjonen mot Irak ved blant annet å hevde at han ville ha støttet invasjonen uansett argumentet rundt masseødeleggelsesvåpnene: ”Ettersom jeg vet at om lag en million mennesker har blitt drept av Iraks regjering, så trenger jeg ikke disse masseødeleggelsesvåpnene.”

 

Dette argumentet var den primære årsaken eller rettferdiggjørelsen til at USA utførte sitt angrep og et av hovedpunktene når man nå forsøker å få dømt George Bush og Tony Blair som krigsforbrytere. Det er ingen grense for hva som kan skje hvis man tillater politikere å lyve for på den måten å overbevise sine borgere om å gå til krig. Det er ikke kun guttunger som går på slag som bør få tiltale foruten statsledere som bevisst unndrar seg sannheten for på den måten å fremprovosere en krig mot et annet land.

 

Gjennom å ære en krigshisser som Ahtisaari, en mann som på tross av å være FN spesialutsending har vist disrespekt for FN charteret – og internasjonal lov – gjennom å støtte de klart ulovelige aggresjonskrigene mot Jugoslavia og Irak – har Nobel komiteen mistet alt hva den hadde igjen av tillitt. Leder av Nobels fredskomite har sagt at Ahtisaari kan hjelpe til med å få endt krigen i Irak, men det Ahtisaari brukte sin nominasjon til var å fremme Finlands medlemsskap i NATO, noe som tiden tatt i betraktning, det at vi har en ny kald krig gående mellom USA og Russland, noe som ikke aller minst har vist seg gjennom all debatt rundt det fremtidige rakettskjoldet og konflikten mellom Georgia og Russland vedrørende Ossetia, ikke er særlig fredsskapende.

 

Fredsaktivist og forfatter Fredrik S. Heffermehl, som nylig kom ut med boka Nobels vilje, er kritisk til årets utdeling som han hevder er i strid med Alfred Nobels testamente. Heffermehl, som er ærespresident i Norges fredsråd og visepresident i International Peace Bureau og som mener man nå har beveget seg alt for langt fra Nobels opprinnelige tanke, mener ”komiteen igjen viser at de ikke har sett kjernen eller storheten i Nobels fredsvisjon” når de gir prisen til Martti Ahtisaari.

 

ICG er en tenketank som smir tanker som analyserer og gir råd til regjeringer og organisasjoner som FN, EU, Verdensbanken og IMF om hvordan man kan gjennomføre hva Naomi Klein i sin nyeste bok Sjokkdoktrinen beskriver som verdens største privatiserings- og liberaliseringsbølge, katastrofekapitalismens fremmarsj. Store bedrifter og investeringer har behov for stabile og rolige forhold. Det er dette som er det nye NATOs ansvar. Lage en verden, ofte kjent som NWO, hvor kapitalistene kan råde. Man invaderer de land som ikke ønsker å ta del i den nye ordnen for deretter å ”skape” stabile forhold hvor at handelen kan florere. Dette skjedde både på Balkan og i land som Irak. Men hyklere som først er for krigen, men som etter at den har startet skifter side har jeg liten sympati for. De gjør hva de selv tjener på, koste hva det koste vil. De er opportunister. Dem som setter seg i mot blir sett på som kriminelle elementer for viss Geneve konvensjonen ikke gjelder for, og ikke som motstandskjempere som har legal rett til å forsvare sitt land.

 

Den 11. september 2001 og USAs påfølgende annonsering av Krigen mot terrorisme, som stadig flere av oss innser ikke eksisterer men kun er en begrunnelse for imperialistisk politikk og ekspansjon, var et skifte som stadig flere betegner som et politisk maktkupp. I følge Klein, som hevder det er en helt klar sammenhengen mellom den globale kapitalismens stadig økende makt og USAs kriger det siste tiåret, er røvertokter i den offentlige sfære i katastrofens kjølvann, kombinert med behandlingen av katastrofer, blitt standard. Hun tegner et bilde av en systematisk omorganisering av samfunn i kjølvannet av kriger, kriser og katastrofer regissert av økonomiske liberalister i samarbeid med politiske og økonomiske eliter, IMF og Verdensbanken hvor målet er profitt. En slags jungelens lov.

 

Selskapstopper og statsledere brukte med andre ord den 11. september til å øke sin makt og sine privilegier på flertallets bekostning. Millioner har blitt drevet ut i nød og fattigdom, mens internasjonale selskaper og storkapitalister har kjøpt opp landenes mest verdifulle naturressurser og selskaper til gi-bort-priser. Selskapene som fikk milliardkontrakter etter USAs invasjon i Irak var i mange tifeller de samme selskapene som fikk kontraktene om å gjenoppbygge New Orleans.

 

Okkupasjonen av Irak var ikke aller minst et gedigent privatiseringsprosjekt. USA offentliggjorde sine økonomiske planer for landet i september 2003. Alle selskapene i den stort sett statseide irakiske industrien skulle legges ut for salg. Bare oljesektoren skulle unndras. Skattenivået ville bli historisk lavt, 15 prosent. Ingen reguleringer verken av eierskapsandeler, av hvor mye profitt som kan tas ut av landet, eller av hvor mange lokalt tilsatte som må brukes. ”Disse planene er katastrofale for Irak. Dette er markedsfundamentalisme som vil frata den nye regjeringen enhver mulighet til å bygge en økonomisk politikk til beste for irakerne”, sa den britiske Irak-eksperten Toby Dodge. Det var den storstilte privatiseringen av Irak som fikk Naomi Klein til å skrive hennes nye bok.

Naomi Klein beskylder britiske selskaper om å ha planer om å plyndre irakisk olje. Ny irakisk oljelov vil sikre store profitter for britiske og amerikanske oljeselskaper mens irakere vil være dømt til fattigdom. Denne advarsel kom fra Naomi Klein ved et mote organisert av koalisjonen Hands Off Iraqi Oil, som inkluderer gruppene War on Want, Platform, Voices UK og Iraq Occupation Focus. I hennes bok The Shock Doctrine: The Rise of Disaster Capitalism hevder hun at planen vil la firmaer som BP og Shell tjene hundrevis av milliarder av dollar i profitt og ilegge “en dom av evig fattigdom i et land hvor 95 % inntektene kommer fra olje.”

I følge Klein: “Saddams borttagelse fra makta har åpnet vistas av muligheter for oljegiganter, inkludert Exxon Mobil, Chevron, Shell og BP.” I følge Klein utstedte Paul Bremer, den amerikanske direktør av gjenoppbygging og humanitær assistanse, en politick av sjokkterapi i Irak i etterkant av invasjonen. “Før invasjonen var Iraks økonomi ankret ved sitt nasjonale oljeselskap og av 200 statseide selskaper. Måneden etter han ankom annonserte Bremer at 200 firmaer skulle privatiseres.” Man skulle få såkalte ueffektive statsselskaper inn i private hender, noe som i følge Bremer skulle være viktig for Iraks økonomi.

Før Bremer hadde forlatt Bagdad hadde han utstedt 100 ordre som sjef for okkupasjonsautoritetene i Irak. Kanskje den viktigste var ordre 39 som sa at de 200 irakiske statseide selskapene skulle bli privatisert og at utenlandske selskaper kunne ha full kontroll over irakiske banker, fabrikker og miner og at disse selskapene kunne overflytte all deres profitt ut av Irak. Gjenoppbyggingen av landet betydde privatisering av økonomien og lite annet enn en økonomisk kolonisering.

I etterkant av invasjonen, i mai 2003, ble Central Bank of Iraq – Development Fund for Iraq (DFI), Det irakiske utviklingsfondet, skapt som en konto ved Federal Reserve Bank, New York på forespørsel fra den USA innsatte Coalition Provisional Authority (CPA). En del av fondet ble flyttet til Baghdad og Irak og DFI-Baghdad kontoen ble åpnet ved Central Bank of Iraq for kontantutbetalingsfordringer. Mens 1483 stipulerer at fondene skulle bli brukt “for å assistere folket i Irak i gjenoppbyggingen og utviklingen av deres økonomi og for å forenkle assistansen fra det større donorsamfunnet”, har systemet vært herjet av anklager om korrupsjon og manglende regnskap, med milliarder av dollar som det ikke er bokføring overfor. Ytterligere milliarder har blitt betalt til selskaper med kontrakter fra Pentagon. Et slikt selskap er Halliburton. Visepresident Dick Cheney var CEO i Halliburton fra 1995 til 2000.

Paul Bremer ledet CPA. Under hans administrasjon ble ambassadør Bremer kritisert for å bruke over 90% av DFI. Mindre enn 5% av de 18 milliarder dollar Kongressen hadde satt til side for gjenoppbygging ble brukt under samme periode. Disse fondene danner Iraq Relief and Reconstruction Fund, som blir kontrollert av Iraq Reconstruction Management Office. USAID spiller også en rolle når det kommer til kontrollen over disse fondene. Siden overflyttingen av suverenitet i juni 2004 har DFI blitt kontrollert av Iraqi Transitional Government.

For å bygge opp noe må det være behov for det og behovet i Irak er nå, etter at nærmest alt har blitt bombet, ødelagt og rasert, større enn noensinne. For å få til dette var det viktig med en rekke operasjoner slik som Shock & Awe, som etterlater liten tvil om at det er mer enn Saddam Hussein de ønsket å få has på, tortur og vold, rene provokasjoner, slik som ødeleggelsen av sjiaenes helligste moske, al Askari moskeen og Saddam Husseins hengning uten først å ha gått rettens vei.

I dagens Irak, ikke minst takket være at USA fjernet Saddam Hussein, som forsøkte å arabifisere befolkningen i Irak, og tok bort all statsmakt, noe som kom til å kaste landet ut i et vilt kaos, samt satte shiaene og sunniene opp mot hverandre i sin splitt og hersk maner, noe som førte til borgerkrig mellom shiaer og sunner, har Iraks minoriteter, inkludert de kristne, kommet i ildlinjen fra begge kanter.

 

Kristne ble tolerert i Irak under Saddam Hussein viss politikk var sekulær på tross av at han i de seneste årene, for å tekke saudierne, ble stadig mer islamittisk. Situasjonen for kristne har med andre ord forverret seg ettersom de før, hvis de ikke brøt med regimets politiske agenda, kunne leve i fred. Men de var heller ikke da frie. For eksempel ble de tvunget til å flytte etter å ha blitt mistenkt for å samarbeide med kurderne på 1990-tallet.

 

Den 26. februar 2007 skrev Patrick Cockburn at Iraks minoriteter, hvor av noen av dem er de eldste samfunnene i verden, var ved å bli drevet fra landet av en voldsbølge rettet mot dem ettersom de blir identifisert med okkupasjon og lette mål for kidnappere og dødsskvadroner. I følge en rapport fra Minority Rights Group International kalt Assimilation, Exodus, Eradication: Iraq’s minority communities since 2003 skrevet av Preti Taneja fant det sted ”et enormt eksodus.” 2/3 deler av minoritetssamfunnene i Irak, som hadde utgjort 10 % av den totale befolkningen, har flyktet.

 

I teksten Difficult Times for Christians: A Dominican Friar’s Letter from Mosul skrevet den 8. januar 2004 og publisert på Franciscans International skrev en kristen: ”Når man er på gata er man konfrontert med to trusler. På den ene siden angrep fra tidligere baathister og andre anti-vestlige og på den andre trusselen om å bli skutt av USAs militære som ofte er ubetenksomme. Nylig er det det militære som har vært ansvarlig for det største antall ofre blant det kristne samfunnet. Flesteparten av de døde eller seriøst skadde på grunn av overilt eller irrasjonell skyting. På tross av at denne type “blunder” er en risiko i all væpnet intervensjon er en av karakteristikkene i denne situasjonen uten tvil den e straffefritaket enjoyed dem ansvarlige for skytingen.” USA har gjort seg helt avhengig av leiesoldater, ikke minst av sikkerhetsselskapet Blackwater, for å føre sin krig i Irak. Når disse står hevet over så vel irakisk som amerikansk lov, er det å be om trøbbel.

 

Irak, ikke minst de kristne minoritetens land og sivilisasjon, har blitt frarøvet sine kulturskatter, sin sivilisasjon, samt sitt etniske og religiøse mangfold, der i blant alle de kristne, uten at Vesten på noen som helst måte reagerer. Det er som om det er tabu for den norske presse. Det ser heller ikke ut som om det er noen sak for verken høyre- eller venstresiden.

 

Kristne og andre religiøse minoriteter i Irak har blitt forfulgt siden 2003 inkludert mord på deres religiøse ledere, trussel om vold eller døden vis de ikke forlater deres hjem og bedrifter og bombing og ødeleggelse av deres kirker. 

 

Det har vært tvungne konverteringer, kidnappinger for løsepenger og mord. Flere har gått så langt som å hevde at de kristne i Irak nå blir etnisk utrenset. I oktober flyktet 13.000 kristne fra Mosul og dets omkringliggende områder. Byens kristne ærkebishop ble kidnappet og myrdet tidligere i år. Når valget består mellom å risikere døden eller å flykte så er det mange som velger det sistnevnte.ettersom den da følte at naturen og utstrekningen av bruddene mot den religiøse friheten ikke kun var alvorlige, men tolerert av regjeringen og, i noen tilfeller, begått av styrker innen regjeringen,

 

Den irakiske konstitusjon inkluderer lignende garantier for religionsfrihet, men har også hva enkelte har valgt å kalle en motsigelsesklausul som ligner den som blir funnet i den afghanske konstitusjonen. Artikkel 2 i den irakiske konstitusjon erklærer at “Ingen lov som motsier den etablerte bestemmelser i Islam kan bli etablert.” I tillegg erklærer Artikkel 89 at den irakiske føderale høyesterett vil inkludere eksperter i islamsk rettsvitenskap, som betyr at motsigelsesklausulen blir støttet av et rettssystem med folk ansatt for å forstå islamsk lov. Man har med andre ord en garanti om religionsfrihet, men samtidig stipuleringen om at ingen lov kan gå i mot læren i Islam, noe mange ser som en motsetning.

 

Nedgangen i vold i Irak blir delvis forklart ut fra at det ikke er noen tilbake å angripe ettersom dominerende grupper har tatt kontroll over de ulike regionene og tvunget andre faksjoner, inkludert kristne, til å forlate. Men dessverre er det ingen som forsvarer de kristne samfunnene i noen del av Irak. USA har brukt enormt mange penger på en krig som tydeligvis kun har skadet, inkludert de kristne.

 

For ikke lenge siden startet det opp en forening i Norge med blant det til formål å saksøke USA v/Bush-administrasjonen for krigsforbrytelser. USA hadde laget en liste over de 20 viktigste samlinger av kulturminner de skulle beskytte, men gjorde det ikke. Det eneste stedet USA fysisk beskyttet etter invasjonen var oljeministeriet. Det er ikke bare irakerne som har mistet sin kulturelle arv, også resten av verden har lidd et uvurderlig tap. Ikke bare har vi tillatt at vår egen arv er blitt ødelagt, men også arven til framtidige generasjoner.

 

Plyndring av arkeologiske steder og regionale museer fortsatte på tross av at det under internasjonal lov var USAs ansvar som okkupasjonsmakt å forsvare kulturelle steder. Pentagon ble på forhånd også orientert om Haag-konvensjonen fra 1954, Hague Convention for the Protection of Cultural Property in the Event of Armed Conflict, som forbyr ødeleggelse av verdens kulturarv i krig. Den kulturelle arven i forhold til dette er definert som "flyttbar og uflyttbar eiendom av stor betydning for den kulturelle arv til for et enkelt folk." Irak har ratifisert konvensjonen, men Storbritannia og USA har ikke gjort det.

 

Konvensjonen har et tillegg på to protokoller hvor av den første ble adoptert samtidig med konvensjonen i 1954, mens den andre, som Blue Shield-komiteen arbeider med å få de ulike regjeringene i verden til å ratifisere, ble adoptert i 1999. I tillegg kommer UNESCO-konvensjonen av 1970 om ulovlig ut- og innførsel av kulturarv, som ble ratifisert i Norge i 2006.

 

Haag konvensjonen forplikter en okkupasjonsmakt til å ta vare på og beskytte det okkuperte lands kulturminner og inkluderer et system av generell og spesifikk forsvar av den kulturelle arven i situasjoner av internasjonal og ikke-internasjonal væpnet konflikt, inkludert nedsettelse av nye administrative prosedyrer inkludert etableringen av en internasjonal komite og et internasjonalt fond for forsvaret av kulturen. Dette skjedde ikke i Irak.

 

Da amerikanerne invaderte Irak i 2003 utnyttet kriminelle raskt den kaotiske situasjonen til å plyndre museer og arkeologiske utgravninger og Irak ble kastet ut i lovløshet og kaos. I følge professor McGuire Gibson ved University of Chicago, som mener det som skjedde i Bagdad "var det samme som om amerikanske soldater skulle ha stått utenfor museet i Kairo og sett på at tyver tok med seg Tut-Ankh-Amons gravskatter eller mumier", har dette vært en av verdenshistoriens største tragedier. Flere historiske minnesmerker har gått tapt enn noen gang tidligere i moderne tid.

 

Plyndring av arkeologiske steder og regionale museer fortsatte på tross av at det under internasjonal lov var USAs ansvar som okkupasjonsmakt å forsvare kulturelle steder. Pentagon ble på forhånd også orientert om Haag-konvensjonen fra 1954, som forbyr ødeleggelse av verdens kulturarv i krig. Irak har ratifisert konvensjonen, men Storbritannia og USA har ikke gjort det. Det er ikke bare irakerne som har mistet sin kulturelle arv, også resten av verden har lidd et uvurderlig tap. Ikke bare har vi tillatt at vår egen arv er blitt ødelagt, men også arven til framtidige generasjoner.

 

Flere måneder før angrepet på Irak hadde amerikanske arkeologiorganisasjoner og FNs kulturorganisasjon UNESCO møter med tjenestemenn i det amerikanske forsvarsdepartementet Pentagon, som fikk informasjon om Iraks historiske og kulturelle skatter. Gibson, som ble overrasket over at ikke amerikanerne beskyttet stedene, var med i en slik gruppe som i flere møter la fram lister over fornminner og steder av arkeologisk betydning, utgravningsfelt og bygninger med kulturskatter. Spesielt ble det lagt vekt på å beskytte nasjonalmuseet i Bagdad.

 

Reporter Robert Fisk, som så flammene, løp bort til den amerikanske marine i et forsøk på å få dem til å redde noe av samlingen, men de nektet å hjelpe. Fisk skrev deretter i Independent, "Jeg ga dem kartplasseringen, det presise navnet på både arabisk og engelsk. Jeg sa at røyken kunne bli sett på 5 kilometers hold og at det kun ville ha tatt dem 5 minutter for dem å kjøre bort dit. En halv time senere var det ikke en amerikaner der og flammene skjøt 200 fot opp i luften." Han sammenligne begivenheten med mongolenes innmarsj på 1200-tallet. Når det gjelder nasjonalbiblioteket i Bagdad, har det sin parallell i det berømte oldtidens bibliotek i Alexandria.

 

SOFA pakten mellom Iraks regjering og okkupasjonsregjeringen erklærer i sin introuksjon at begge partene anerkjenner viktigheten av å “bidra til verdensfred og stabilitet gjennom å bekjempe terrorisme i Irak”, og “på den måten stanse agresjon og trussler mot suvereniteten, sikkerheten og den territorielle integriteten til Irak”. Avtalen slår fast at samarbeid mellom de to landene “er basert på full respekt for suvereniteten til hver av dem i henhold til formålet og prinsippene i FN charteret”, noe som må sies å være temmelig orwelliansk ettersom invasjonen av Irak var en aggressiv handling definert i Nuremberg som “en overordnede internasjonal forbrytelse, som kun skiller seg fra andre krigsforbrytelser i det at det inkluderer i seg selv den akkumulert ondskapen i sin hele”; og at invasjonen i seg selv var et brudd på freden og FN charteret og andre internasjonale avtaler som inkluderer det internasjonale rettsapparat, noe som resulterer i ustabilitet og fremmer terrorisme i Irak. Men det er også et ganske meningsløst språk gitt det faktiske innholdet i avtalen.

Avtalens Artikkel 3 inneholder en klaus som synes å være til stede for å kunne forhindre USA fra å inkludere irakere i sitt ekstraordinære fangeforflytningsprogram gjennom å slå fast at USA ikke kan overflytte ikke-amerikanske personer verken inn i eller ut av landet, men så står det: “med mindre det i følge irakiske lover og reguleringer, inkludert gjennomføringsarrangementer som kan få samtykke fra regjeringen i Irak.” Det er med andre ord et loophole som kan tillate USA å gjøre nettopp det som synes å bli forhindret. Slike såkalte arrangementer kunne bli forstått på et utall måter, og, Bush administrasjonen tradisjonen tro, bety samtykke fra den irakiske presidenten uten samtykke fra parlamentet. I tillegg kommer at USA kan gjøre vold på avtalen og ta såkalte forsvundne personer ut av landet slik saken forholder seg under CIAs fangeoverflyttingsprogram.

Artikkel 4 erklærer at den amerikanske militære tilstedeværelsen er etterspurt “for det formålet av å støtte Irak i sitt arbeid for å opprettholde sikkerhet og stabilitet i Irak”, som er lite sannsynlig grunnet det faktum at de fleste irakerne vil at den amerikanske tilstedeværelsen skal ende og anser den fortsatte okkupasjonen for å være den viktigste årsaken for volden som, på tross av at den har ebbet ut over de to siste årene, fortsetter å forpeste landet. En undersøkelse utført for det amerikanske militæret som ble rapportert i Washington Post kom i fjor frem til at ”Irakere fra alle sekteriske og etniske grupper tror at den amerikanske invasjonen er den primære årsaken for volden mellom dem, og ser avreisen til ”okkupasjonsstyrkene” som nøkkelen til nasjonal gjenforening.”

Den irakiske regjeringen signerte avtalen denne uken og parlamentet vil stemme over den i neste uke. ”Jeg anroper alle blokker i parlamentet om å være forpliktet til eden om holde Irak suveren og uavhengig”, sa sadrist juristen Falah Shanshal. ”Vi har håp om at de irakiske parlamentarikerne ikke vil stemme for pakten.” Maliki fikk stanset sadristenes voldelige opprør sør i Irak tidligere i år, noe som styrket Malikis forhandlingskort. Volden i Irak har nå falt til nivåer som ikke har blitt opplevd siden før invasjonen, men militante grupper utfører ennå angrep.

Pakten, som har blitt anerkjent av begge regjeringer og som nå blir høylytt debattert i det irakiske parliament, krever at USAs soldater skal forlate gatene i de irakiske byene i midten av nesteår og forlate landet den 31. desember 2011. Under avstemning i Iraks kabinett stemte 27 av 28 positivt for avtalen, mens 9 ministere ikke var til stede. Abdul Qadir al-Obaidi, Iraks forsvarsminister, advarte om at hva som skjedde i Aden gulfen vil skje i den arabiske gulfen også uten avtalen og fortsatt tilstedeværelse av amerikanske styrker. ”Pirater vil starte opp i disse havnene på en måte som man ikke en gang kan forestille seg.”

De amerikanske styrkene trenger irakisk arrestordre for å arrestere folk og amerikanske kontraktører vil bli underlagt irakisk lov. Statsminister Nuri al-Maliki har fått viktige innrømmelser fra USA i månedene med tøffe forhandlinger og har dummet ut sadristene for å kreve en fast dato for en amerikansk tilbaketrekking kun for så å gå i mot det etter å ha kommet frem til en. Sadristene har ikke klargjort hva deres praktiske alternativ til pakten er, men krever at USA skal forlate Irak umiddelbart og ikke om tre år. De tviler på at USA vil forholde seg til den fastlagte tidstabellen og hgevder at det kun er en uthaling. Bush har lenge unngått å sette en tidsfrist, mens Barack Obama sier han vil trekke ut kampstyrkene i løpet av 16 måneder.

Pakten gir blant annet USA fullmakt til fortsatt å kontrollere milliarder av dollar av eiendeler fra salg av eksportert irakisk olje holdt i Federal Reserve Bank, New York og inneholder en rekke smutthull som kan tillate fortsatt langtidstilstedeværelse av amerikanske militærstyrker og opprettholde USAs juristikk over forbrytelser begått av amerikanske soldater. Avtalen erklærer at “USA anerkjenner den irakiske regjerings suverene rett til å be om at USAs styrker skal reise fra Irak. Men anerkjenner ikke det irakiske folks, som vil ha USAs styrker ut av landet umiddelbart og som ser regjeringen som en marionett for USA, suverene rett.

Regjeringer bruker ofte frykttaktikker for å presse gjennom kontroversiell lovgivning. Før USAs invasjon ble medlemmer av Kongressen fortalt at Saddam Hussein kunne angripe østkysten av USA med biologiske våpen fra ubemannede luftfartøy hvis de ikke tillot presidenten å benytte seg av militærmakt mot Irak. Nylig ble medlemmer av Kongressen advart om at det ville bli unntakstilstand i USA hvis de ikke autoriserte den høyst upopulære loven som tok skattebetalernes penger til å kausjonere ut bank- og investeringsselskaper.

Mens det ble malt et trusselbilde for å skremme offentligheten til å støtte avtalen kritiserte Obaidi opponenter for å være konspirasjonsteoretikere. New York Times rapporterte for eksempel at Obaidi ”bekjempet konspirasjonsteorier vedrørende avtalen”, teorier fyrt opp under av den “antiamerikanske shiapresten Moktada al-Sadr” vedrørende “eksistensen av hemmelige avtaler om en lengre amerikansk tilstedeværelse.” Dette samtidig som Obaidi selv fyrte opp under opponentenes frykt gjennom å holde muligheten for at noen amerikanere ville bli trengt i etterkant av datoen for å trekke ut de amerikanske styrkene i 2011 hadde gått ut åpen.

Størstedelen av Iraks befolkning på 28 millioner er muslimer og mange kristne har blitt forfulgt og tvunget til å flykte de siste 5 årene. Omkring 2/3 del av de kristne som var i Irak før invasjonen har flyktet fra landet, og det tatt med i beregningen at mange allerede da hadde flyktet på grunn av både religiøs og politisk forfølgelse og undertrykking, og da ikke kun av staten og regjeringen foruten også fra muslimske sekter, grupper og enkeltpersoner.

 

Angrepet mot disse folkene skyldes ikke kun såkalte muslimske folkeferd foruten det såkalte kristne Vesten, og da ikke kun på grunn av at man som under folkemordet i 1915 unnlater å gjøre noe, men fremprovoserer bevisst angrep mot den kristne befolkningen, som ikke aller minst må bære ansvaret for det såkalte kristne vestens handlinger på tross av at de ikke støtter Vestens politikk. De kristne står med andre ord klemt mellom ”muslimene” og de ”kristne”. Dessverre, for det er smertelig å si det, så bør Vesten raskest mulig komme seg ut av Irak – Det er ingen som ønsker dem der – heller ikke de kristne som føler seg forrått. Sekterisk vold, tvetydig legalt forsvar for religiøs frihet og andre faktorer, har bidratt til en forverret situasjon for kristne og andre religiøse minoriteter.

 

Den amerikanske militærkommando har anklaget sunni islamist militante for volden, antagelig noen av de samme som dem USA støtter, både økonomisk og forsyningsmessig, for ikke å glemme trening, i sin kamp mot sjiaenes maktposisjon. Det har vært tvungne konverteringer, kidnappinger for løsepenger og mord. Økning av angrep på irakiske kristne har blitt utført av kurdiske grupper som har fryktet at minoritetsrepresentasjon kunne forhindre anerkjennelsen av Kurdistans befolkning som kurdere.

 

Den bipartisanske religionsfrihetswatchdoggruppen US Commission on International Religious Freedom er bekymret over forholdene vedrørende den religiøse friheten i Irak. De hevder at religiøse minoritetsgrupper i Irak står overfor “pågående lidelser” og oppfordrer den amerikanske regjeringen til å gå til aksjon for å få endret situasjonen. Kommisjonen, som inkluderte Irak på sin 2007 watchliste, ettersom den da følte at naturen og utstrekningen av bruddene mot den religiøse friheten ikke kun var alvorlige, men tolerert av regjeringen og, i noen tilfeller, begått av styrker innen regjeringen, annonserte at dets medlemmer ville besøke Irak og utstede en rapport og anbefalinger.

 

USA har ingen ære. I stedet burde de skamme seg forsøke å gjøre opp for seg og betale krigsskadeserstatning. Dette er ingen krig , men hvor de siste av Iraks klristne enten har blitt drept eller har blitt nødt til å flykte.

 

Spørsmålet er om KK i det hele tatt lenger kan sies å være talerør for den norske venstresiden eller om denne også kun har blitt enda et talerør for verdens eliter å spre sin farlige gift. Men dette spørsmålet setter jeg åpent.