Hver krig sin egen løgn 2
 

Her:

 

Keiserens nye klær

Falsk flagg og Israel

USA mot røkla

 

 Keiserens nye klær: 

 

Den 11. september 2001 og USAs påfølgende annonsering av Krigen mot terrorisme, som stadig flere av oss innser ikke eksisterer men kun er en begrunnelse for imperialistisk politikk og ekspansjon, var et skifte som stadig flere betegner som et politisk maktkupp.

 

Dagen markerte starten på en ny æra, en tidenes privatiserings- og liberaliseringsbølge i tråd med Naomi Kleins nye bok Sjokkdoktrinen: Katastrofekapitalismens fremmarsj. I følge Klein er røvertokter i den offentlige sfære i katastrofens kjølvann, kombinert med behandlingen av katastrofer, katastrofekapitalisme. Hun tegner et bilde av en systematisk omorganisering av samfunn i kjølvannet av kriger, kriser og katastrofer regissert av økonomiske liberalister i samarbeid med politiske og økonomiske eliter, IMF og Verdensbanken hvor målet er profitt. En slags jungelens lov.  

 

I følge Klein er det en helt klar sammenhengen mellom den globale kapitalismens stadig økende makt og USAs kriger det siste tiåret. Selskapstopper og statsledere brukte med andre ord den 11. september til å øke sin makt og sine privilegier på flertallets bekostning. Millioner har blitt drevet ut i nød og fattigdom, mens internasjonale selskaper og storkapitalister har kjøpt opp landenes mest verdifulle naturressurser og selskaper til gi-bort-priser. Selskapene som fikk milliardkontrakter etter USAs invasjon i Irak var i mange tifeller de samme selskapene som fikk kontraktene om å gjenoppbygge New Orleans.

 

I tillegg har rasismen og angrepene på demokratiske rettigheter økt, noe man ikke aller minst ser resultatet av i de siste ukers kamper i Danmark, som langt fra kun handler om Muhammed karikaturer foruten diskriminering av muslimer generelt. Man trenger kun å bytte ut ordene jøde med muslim for å få tankene til å flytte seg til en tid vi ikke ønsker å tenke tilbake til.

 

En stat bruker ofte en ytre fiende, gjerne skapt av staten selv for å samle egen befolkning bak ledernes paroler. På mange måter var derfor USA og Sovjet, som motparter, sterkt avhengige av hverandre. Den kalde krigen var med andre ord en nødvendighet for begge parter. Men USA ble etter Sovjets fall nødt til å skape seg en annen ytre fiende. Man valgte muslimene i Sørvest-Asia, noe som blant annet også kommer av at denne regionen inkluderer noen av verdens største oljekilder.  

 

Krig er ikke kun grådighet, Saddam er ikke kun en syndebukk. Det verst tenkelige for dem som sitter med makten, den globale elite, er ikke terrorister, men mangelen på dem. Det verste er å ikke ha noen fiender. Er det ingen trusler, må de bli skapt. Dette har funnet sted i århundrer. Gamle triks. Krig er en avledningsmanøver. Det dreier i seg i siste ende om hvem som styrer skipet, verdensøkonomien.

 

USA har nå bruk for Osama bin Ladin. De har bruk for at han er på flukt. Han er deres symbol for hat og frykt, for den ”nødvendige” permanente krig, den såkalte krigen mot terror. Han skal ikke finnes. Det er ingenting som kan være bedre for USA og andre nasjoners korrupte ledelser enn krigen mot terror, en krig som lar kapitalistene klare av alle deres problemer, alle deres motstandere, på en gang.

 

Det verste USA antagelig kunne tenke seg var en fredelig verden. Både USA og kapitalistene ville bli slått konkurs. Det er en sterk lobbygruppe som arbeider med å produsere våpen, dessuten er det mange arbeidsplasser. Til og med Keynes mente at en krig i ny og ned ville føre et land ut av en kapitalistisk krise.

 

Den sørafrikanske diamantbaronen og frimureren Cecil Rhodes, som erklærte det såkalte Rhodesia uavhengig fra Storbritannia og satte opp Rhodes-Milner Round Table Groups, som bla la grunnlaget for fremtidige organisasjoner som Council on Foreign Relations (CFR), Trilateral Commission (TC) og Bilderberg Group, uttalte etter å ha deltatt på et arbeidermøte i London at kolonikrig ville forhindre borgerkrig. Spørsmålet var hva man ville mest – ha en krig mot fjerne områder eller krise i eget hjem. Imperialisten Cecil Rhodes var ikke i tvil.

 

I følge Cecil Rhodes, nære venn, journalisten Stead, skal Rhodes i 1895 ha sagt “Jeg var i går i Londons East End, arbeiderkvarteret, og overværte der et møte hvor arbeiderne diskuterte maktforholdene i samfunnet. Og da jeg hadde hørt de ville talene, som var et eneste skrik om brød, og gikk hjem, var jeg mer enn noen sinne overbevist om imperialismens viktighet ... Min store ide er løsningen av det sosiale problem, nemlig slik at vi kolonipolitikere for at beskytte det forente kongerikes 40 millioner innbyggere mot en morderisk borgerkrig må skaffe nye landstrekninger, som kan oppta befolkningsoverskuddet og skaffe nye avsetningsområder for de varer, de fremstiller i deres fabrikker og miner. Imperiet, det har jeg altid sagt, er et magespørsmål. Vil man unngå borgerkrig, må man være imperialist.”

 

Chamberlain holdt frem imperialismen som “den sanne, vise og sparsommelige politikk”, i det han betonte den konkurranse som England møtte på verdensmarkedet fra Tysklands, USAs og Belgias side. Han mente at redningen lå i monopolene. Det ble startet karteller, syndikater og truster og man begynte å bemektige seg de ennå ubesatte delene av verden.

 

”Enten er dere med oss eller imot oss.” Slik har USA vært alltid, siden Monroe Doktrinen ble dets utenrikspolitikk i 1823, da de erklærte at Latin-Amerika mer eller mindre var USAs egen bakgård og at de amerikanske kontinenter tilhørte USA. Som begrunnelse på invasjonen av Grenada i 1983 sa Reagan at USA ikke kunne “la kommunistapaches overta vår private hage...” Konsekvensen av denne invasjonen var brutal undertrykkelse og gjeninnføring av Washingtons kontroll over landet.

 

Nå er Bush der med sin egen doktrine, som ikke kun går ut på at USA kan operere over hele verden, men at USA også skal ha lov til å starte kriger, for å unngå dem. Denne doktrinen, anser at USA - alene, siden ingen andre har denne retten - har rett til å angripe ethvert land som det hevder er en potensiell utfordring til USA, sier den kanskje fremste amerikanske krigskritikeren Noam Chomsky. Så om USA hevder et land en eller annen gang truer USA, kan USA angripe landet, uansett grunn.

 

Bush-doktrinen har ikke kun blitt benyttet for å utføre en såkalt forebyggende krig mot Irak, men mot en hver stat som vil kunne komme til å bli en konkurrent til verdensherredømme. Rettere sagt en krigsdeklarasjon mot hele verden.

 

Manikeismen, en av de store gamle iranske religioner dannet av skriftene til profeten Mani, som vokste opp i Babylon, Mesopotamia, som på den tiden var en del av det persiske imperiet, inkluderte troen på dualismen, noe som har gjort at ordet manikeansk har kommet til å bety dualistisk, et perspektiv hvor man deler varden opp i svart og hvitt, godt og ondt osv.

 

I følge Bush erklærte man seg som fiende av alt godt og seg selv som terrorist hvis man ikke støttet ham i hans krig. Man var enten med eller mot. Hvis man ikke støttet ham i hans krig, ”korstoget”, som han selv valgte å kalle det, erklærte man seg som fiende av alt hva Bush sto for og dermed seg selv som terrorist. Han utelukket dermed mennesker i selv å ta et fritt valg.

 

Fra det tidspunkt kan man med andre ord med rette si at et hvert selvstendig tenkende menneske ble terrorist. For hvem vil vell med fri vilje delta i et korstog nå i moderne tid. Med et slag hadde Bush utelukket mennesker fra å ta et fritt valg. Og til tross for at han senere har gått bort fra korstogsterminologien i verbale vendinger ser det ikke ut til at han har gjort det i praksis.

 

Det faktum at Bush talte om korstog, en erklæring som han forsøkte å endre på senere, da han gikk over til å bruke det samme språket som sin far og heller tale om den amerikanske livsstilen. Mange, blant annet Norges tidligere utenriksminister, hevdet at vi nå sto ovenfor en ny type krigføring. En uke senere var fly sendt mot den persiske bukt, og USAs krig mot terrorisme hadde begynt.

 

I følge Ibn Khaldoun innebærer korstogsterminologien at vinneren påtvinger hans verdier og språk til den som har tapt, noe som først og fremst gjelder land i Sør, men også for FN systemet som helhet og alle de andre multinasjonale organisasjonene, som USA att på til bryter ned ved i likhet med det gamle Romerriket å gå fra et multilateralt til et bilateralt verdenssystem.

 

Washington-aksen har oppdaget at krig og å kle seg opp i flaggets farger nettopp er det som var nødvendig for å få folks oppmerksomhet vekk fra dagliglivets bekymringer og i stedet støtte opp om USA når man går til krig mot en liten motstander, og flere kanskje står for tur.

 

Å tro at motparten rett og slett er ond er en forenkling av verden til det ugjenkjennelige, noe som er farlig og lett å benytte seg av for å manipulere. Myten om motstandernes ondskap har blitt brukt propagandamessig for å skremme folk. Bush viste med dette at han var en religiøs fanatiker, som unngikk en hver form for dialog. Dette ettersom man ikke kan debattere med noen som er onde. Løsningen blir derfor krig.

 

En av de ledende neokonservative ideologer, Leo Strauss, forutsatte at mennesker verken er født frie eller like, men at man må dekke over forakt for frihet, rettssikkerhet overfor den vanlige borger. Massene må holdes i alarmberedskap, ved at det spilles på frykt for deres liv og familie. Et eksempel er tidligere viseforsvarsminister og assistent for Dick Cheney, Paul Wolfowitz, en av arkitektene bak Irak-krigen, og som i etterkant av invasjonen med entusiasme snakket om hvite/edle løgner, velmente bedrag, og masseødeleggelsesvåpen.

 

I følge Håvard Koppang, Handelshøyskolen BI, i teksten USAs sterke Israel-lobby har straussianerne i Bush-administrasjonen hatt betydelig innflytelse til å utforme en aggressiv utenrikspolitikk. Ett eksempel er tidligere viseforsvarsminister og assistent for Dick Cheney, Paul Wolfowitz - en av arkitektene bak Irak-krigen - og som i etterkant av invasjonen med entusiasme snakket om hvite/edle løgner, velmente bedrag, og masseødeleggelsesvåpen.

 

Del V av Rebuilding America’s Defenses kalt Creating Tomorrow’s Dominant Force publisert av Project for the New American Century (PNAC), som blant annet lobbierte for krig mot både Afghanistan og Irak, inkluderer setningen “Transformasjonsprosessen, selv om den skaper revolusjonær endring, vil trolig bli lang hvis ikke en katastrofe og katalyserende hendelse slik som et nytt Pearl Harbor inntreffer.”

 

Professor David Ray Griffin, forfatter av The New Pearl Harbor: Disturbing Questions about the Bush Administration and 9/11, benytter seg av denne setningen til å argumentere for at PNAC medlemmer innen Bush administrasjonen var innblandet i angrepet den 11. september. Det hele vare et forvarsel om hva som skulle komme til å skje. Det ville i tilfelle ikke være første gang USAs administrasjon ville ha vært innblandet i terror mot egen befolkning. 

 

Det amerikanske forsvarsdepartementets planlagte ”Operation Northwoods” i 1962. Etter CIAs mislykkete og illegale Bay of Pigs-invasjon i Cuba og president John F. Kennedys motvilje til å erklære krig mot Cuba i 1962 planla Det amerikanske forsvarsdepartementet den falske flagg operasjonen Operation Northwoods, som inkluderte simulerte og reelle terrorhandlinger både innenfor USAs egne grenser og i utlandet. Castro skulle gis skylden for alle disse terrorhandlingene. Formålet var å overtale kongressen og folket om riktigheten av å gå til krig mot Cuba.

 

Helt siden angrepet på Pear Harbor den 7. desember 1941 har det versert rykter om at angrepet var en Provoke an Attack and Let It Succeed (PALIS) operasjon fra de amerikanske myndigheters side. Den amerikanske president Franklin D. Roosevelt (FDR) var ivrig etter å involvere USA i den annen verdenskrig, men han hadde problemer med befolkningen som var lite interessert i å gå inn i krigen. I tillegg hadde han problemer med noen fascistiske elite­grupper i USA som var sympatisk innstilt til Hitler, der i blant hadde bestefaren til Bush, Bush Prescott, støttet Hitler helt fra 1920-tallet.

 

Brzezinski advarte i fjor Senatets utenrikskomite om at et angrep på Iran kunne bli lansert etter en oppsatt provokasjon i Irak eller et falsk flagg-terrorangrep i USA. Vi lever med andre ord i en etterretnings- og terroristverden hvor det nesten er umulig å vite hvem man blir angrepet av, fiendtlige terrorister eller sin egen stat.

 

Provokasjonen i Hormuz-stredet, som forbinder oljetrafikken mellom Persiabukta og omverdenen, vitner om at USA søker en militær konfrontasjon med Iran. De iranske båtene USA hevdet truet de amerikanske, viste seg ved nærmere ettersyn kun å ha nærmet seg de amerikanske for å undersøke registreringsnumrene som var uleselige.

 

De amerikanske opptakene som ble offentliggjort av hendelsene var med andre ord falske. Det hele viste seg å være en Tonkin-gulf lignende hendelse, i følge en offisiell NSA deklassifisert rapport en falsk flagg operasjon som tjenestegjorde som Lyndon Johnsons begrunnelse for å trappe opp sitt engasjement og som blir sett på Vietnam krigens start.

 

Men samtidig som denne gruppen mennesker, selskaps- og regjeringsledere, samt etterretningsagenter, er det også folk som ønsker å avkle makten. Angrepene ble den 11. september drøftet i EU-parlamentets regi den 26. februar. Dette en måned etter at det japanske parlamentet drøftet saken. Lederen av Japans demokratiske parti, Yukihisa Fujita, som etterlyser selvstendig granskning fra den japanske regjeringen, presenterte der fotobevis for utenriks- og forsvarskomiteen og stilte kritiske spørsmål både vedrørende den offisielle historien om 9/11 og Krigen mot terrorisme. Hele 24 japanere skal ha blitt drept i terrorangrepene.

 

Da dokumentaren 9/11 Mysterier, en totimers multimedia presentasjon, foto- og videobevis hentet fra over 3000 websider og 10 dokumentarer som forbinder hvordan og hvorfor hendelsene den 11. september 2001 og som gir rom for ulike perspektiv og gjør tilskuerne i stand til selv å trekke konklusjonene, ble vist for japansk TV på showet Sekai Maru Mie den 15. oktober 2007, vekket dette også japanske tilskueres interesse.

 

Arrangementet EU-parlamentet avholdt var lukket for publikum, men journalister og politikere kunne få være til stede. Initiativtaker var den italienske journalisten og EU-parlamentarikeren Giulietto Chiesa, som har laget dokumentaren Zero – 9/11: Europe for an Independent Commission of Inquiry, som bygger på en åtte måneders undersøkelse og intervjuer i Europa og USA og peker på en rekke selvmotsigelser, manipulasjoner, løgner og utelatelser fra den offisielle, amerikanske kommisjonen (OCT) fra 2004.

 

Chiesa er i tillegg medlem av en EU-kommisjon som gransker ulovlige fengsler i Europa og har vært med på å granske CIAs ulovlige bortføringer i tillegg til hemmelige fengsler. Hans mål med debatten 26. februar var å få etablert en uavhengig kommisjon til å granske den 11. september-hendelsene.

 

I tillegg til Chiesa selv, var blant annet Andreas von Bülow, som på 1970- og 80-tallet var statssekretær i det tyske forsvarsdepartementet og minister for forskning og teknologi og som har skrevet den kontroversielle boken CIA og 11. september, der han går langt i å påstå at amerikanske myndigheter visste om og lot terrorangrepene skje, samt Fujita og den internasjonale 9/11 sannhetsbevegelsen, som betviler den offisielle versjonen av 11. september og ønsker en uavhengig granskning, representert ved Ray Griffin, invitert til å holde innlegg om saken.

 

USA mot røkla:


Den strukturelle tilpasningspolitikk, som er forbundet med nyliberal globalisering, har fremskyndet globale kriser i form av en voksende velstandskløft, vekst i fattigdom og arbeidsløshet og generel dårligere levestandard.

 

Den nyliberalistiske økonomiske dagsordenen som USA har presset frem gjennom diplomati og våpen, har skapt en verden hvor den amerikanske regjeringen bruker 300 milliarder dollar hvert år på militærbudsjettet, støtter diktaturer og autoritære regimer, og fører andre land inn i kriger som tar livet av millioner av uskyldige mennesker.

 

Hundretusener, ja endog millioner har falt, og et stadig høyere tall faller, for den politikken, markedsliberalismen, som USA har vært førende for. Det er ikke for noen ting at mange av de venstreradikale i Europa går sammen med makthaverne i de respekterte land for å skape et større Europa som kan stå i motvekt til hegemoniet i USA. Dette på tross av at det trolig er noe korttenkt.

 

Vi er gjensidig avhengig og forholdet mellom arbeider og leder som det sto sånn konflikt over før har nå skiftet over til å bli en konflikt mellom rike og fattige land, en konflikt som må ende før noe fredsarbeide eller samarbeide på globalt plan kan begynne. En konflikt som kun kan stoppe hvis den rike part i solidaritet og forståelse med den svake går med på å utligne forholdene. Ved at de ser at vi er en gjensidig avhengig verden og at vi innerst inne har de samme målene.

 

USA har gjennom to århundrer behandlet resten av verden uten noe som helst som ligner respekt. Først gjennom å ta kontroll over Mellom- og Sør-Amerika og dernest resten av verden. Dette gjennom økonomiske og diplomatiske sanksjoner og utbytting, hemmelige og offentlige militæroperasjoner, samt gjennom drap av demokratisk valgte presidenter og sivile, noe som har hindret utvikling, skapt en skeiv fordeling av verdens makt og ressurser og gjort det vanskeligere å skape en tryggere og mer rettferdig verden. Ja, man kan saktens si at hele naturen står i fare.

 

Ifølge Johan Galtung har USA stått bak 129 militære intervensjoner siden 1945, og lista over avsatte ledere på den kontoen er lang: Jacobo Arbenz Guzman i Guatemala, Patrice Lumumba i Kongo, Salvador Allende i Chile osv.

 

I følge den norske fredsforsker ved Göteborg Universitet, Jørgen Johansen, har konkludert at USA for noen år siden, overhalte Romerriket i antallet av militære intervensjoner i andre land. USA har kun i to århundrer eksistert som en suveren stat, mens Romerriket eksisterte i nesten et tusen år.

 

I følge Ron Ridenour, amerikansk journalist og bestyremedlem i Komiteen for et Fritt Irak, har USAs kapitalisme vært avhengig av store bevillinger til militærbudsjettene i lang tid før Andre verdenskrig, men under og etter denne har storkapitalen hatt travelt med å tjene ennå større profitt ved å utvide imperialismen over hele verden.

 

Våpenindustrien er grunnlaget for å kunne opprettholde imperiets interesser i utlandet og for å kunne holde økonomien i gang hjemme. Allerede før terrorangrebet den 11. september 2001 sto USA for 40 prosent av hele verdens militærutgifter. Det svarer til 20 ganger så mye som Kina, som ligger på en andre plass i militærutgifter, men som har fire ganger så mange innbyggere. Nå har de kommet på mer enn 50 prosent. Hele 50 prosent av verdens våpen blir med andre ord produsert i USA.

 

Militæret skal støtte monopolkapitalens naturlige utvikling, som er å konsentrere seg på færre steder og hender, noe som fører til konfliktfylte motsetninger: Ujevn økonomisk og sosial utvikling verden over, med mer fattigdom, både i omfang og dybde. De største 500 virksomheter står for en tredjedel av hele verdens samlede bruttonasjonalprodukt, og 90 prosent av dem har hovedkvarter i USA, Japan eller Europa.

 

USA har mange bein å stå på. Likevel er den amerikanske makten først og fremst tuftet på fryktinngytende militær makt. Pentagons budsjett er nå 16 ganger større enn USAs ikke-militære utenlandsengasjementer. Aldri har noen stat kontrollert en så stor andel av verdens samlede maktpotensiale. For å framheve USAs enestående maktposisjon lanserte den franske utenriksministeren uttrykket hypermakt.

 

Han mener USA siden Andre verdenskrig har innsatt sine militære styrker i 44 andre land 63 ganger. Den norske fredsforsker ved Gøteborg Universitet, Jørgen Johansen, har konkludert, at USA har overhalt Romerriget med hensyn til antallet av militære intervensjoner i andre land.

 

Som suveren stat har USA kun eksistert i to århundre, mens Romerriket eksisterte i nesten 1000 år. Andre forskere igjen mener USA fra 1945 til slutten av det 20-århundrede, har forsøkt å velte 40 utenlandske regjeringer og knuse mer enn 30 folkelige bevegelser. I prosessen har de bombet 25 land, drept flere millioner og fordømt ennå flere millioner til et liv i fattigdom og fortvilelse. Trolig er tallene langt høyere, men la ikke dette være en diskusjon og statistikk, meningen forblir klar.

 

I følge en av de fremste utenrikspolitiske ekspertene i Norge, Sverre Lodgaard, tidligere direktør ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI), et institutt som tradisjonelt har plassert seg i hovedstrømmen for norsk sikkerhetspolitisk tenkning, har USA historisk sett hatt en ulykkelig tendens til å samarbeide med diktaturer, og i mange tilfeller intervenert på bekostning av demokratisk utvikling rundt om i verden.

 

I følge Lodgaard har USA for effektivt å kunne omstøte makten til praktisk politikk i økende grad trukket seg ut av internasjonale avtaler og multilateralt samarbeid, en utenrikspolitisk kurs som går under betegnelsen unilateralisme. Verden skal nok styres, men fortrinnsvis på basis av beslutninger fattet i Washington. Han mener Nato lever farlig i Afghanistan og at de ikke har klart balansen mellom militær og sivil innsats.

 

“Folk liker helt enkelt ikke å bli okkupert. De reagerer på inntrengere, og særlig om inntrengerne slår folk i hjel”, sa han i et intervju med Klassekampen den 21. februar 2007 og fortsatte med å si at “Å okkupere et land på den andre siden av kloden for å få det til å gjøre som man vil, er ambisiøst, om ikke overmodig. Folk liker helt enkelt ikke å bli okkupert. De reagerer på inntrengere, og særlig om inntrengerne slår folk i hjel. Det gjelder alle mennesker, også afghanerne.”

 

Det er ettertrykkelig dokumentert at de virkelige motivene bak USAs krigføring mot Afghanistan verken er å fange bin Laden eller bekjempe terror, men å vinne kontrollen over de enorme olje- og naturgassressursene i det kaspiske hav og Sentral Asia, samt benytte seg av Afghanistans geo-strategiske beliggenhet. Det samme kan sies om krigen mot Irak. Men det er ikke kun oljen for oljens skyld, men heller en kamp om olje og dermed en kamp om økonomisk og politisk hegemoni.

 

Lodgaard fastslår at jo mer Nato blir involvert i regulær krigføring, jo større motstand møter de. At Nato-landene selv opplever at de slåss mot terrorisme og for fred og utvikling hjelper lite all den tid krigen øker rekrutteringen til Taliban og andre væpnede grupper.

 

I følge Lodgaard er hegemonen USA “opptatt av å skape et imperium i sitt eget bilde. Ved å opprette demokratiske stater, gir man imperiet samme ansikt som seg selv. For realistene og mange neokonservative i amerikansk politikk, er spredning av demokrati først og fremst en måte å sørge for at man har samarbeidende regjeringer rundt om i verden.”

 

I boken Rogue State lister forfatteren William Blum opp et 50-talls land hvor USA har intervenert enten direkte militært eller mer eller mindre skjult gjennom CIA siden andre verdenskrig. En nøktern opptelling viser at USA har vært involvert i minst 24 kriger, 12 kupp eller kuppforsøk og 35 politiske attentater eller attentatforsøk, blant annet mot folkevalgte presidenter, siden 1945.

 

I boken Rogue State lister forfatteren og tidligere statsdepartementsoffiser William Blum opp et 50-talls land hvor USA har intervenert enten direkte militært eller mer eller mindre skjult gjennom CIA siden andre verdenskrig. En nøktern opptelling viser at USA har vært involvert i minst 24 kriger, 12 kupp eller kuppforsøk og 35 politiske attentater eller attentatforsøk, blant annet mot folkevalgte presidenter, siden 1945.

 

I følge Samlingen av ansvarlig dissens har 6 millioner mennesker har dødd som resultat av CIAs skjulte aktiviteter frem til 1987. William Blum har med rette kalt dette for en ”Amerikansk Holocaust.”

 

Trolig er tallene langt høyere. ”Dette er et fryktelig vanskelig å definere. Jeg har sett en bok som opererer med 190 amerikanske intervensjoner”, uttalte historiker og direktør ved Nobelinstituttet, Geir Lundestad.

 

I følge Norges Ikkevold tidsskrift den 10. januar 2002 er ”de rundt regnet 220 ganger USA har brukt militærmakt mot andre stater er de fleste brudd på såvel folkeretten, som de konvensjoner og lover som gjelder, når det brukes militærmakt.”

 

Intervensjonene har hatt mange begrunnelser; fra oppdemming mot kommunisme og beskyttelse av amerikanske interesser til jakt på terrorister. Men på tross av demokratiretorikk, som i følge Helge Pharo, professor i internasjonal historie ved Universitetet i Oslo (UIO), har vært der siden andre verdenskrig og Truman-doktrinen, har USA gjennom 60 år med kamp for frihet stadig vekk endt opp med å skape og støtte til dels svært undertrykkende og autoritære regimer. Eksemplene finnes først og fremst i Latin-Amerika, med kuppet som ga general Pinochet makten i Chile i 1973 som det mest kjente.

 

USAs invasjoner har flere ganger fått ironiske, for ikke å si fatale konsekvenser. Som det CIA støttede kuppet som gjeninnsatte shaen i Iran i 1953 etter at presidenten nasjonaliserte oljeindustrien. Hans undertrykkende styre ga grunnlag for revolusjonen som skapte dagens iranske prestestyre, USAs fremste fiende i dag. Et annet eksempel er støtten til radikale islamister som sloss mot Sovjet i Afghanistan på 80-tallet. Mange av disse ble senere al Qaida medlemmer som i dag utkjemper hellig krig mot USA.

 

Demokratiets instrumenter blir brukt selektivt for å fjerne upopulær diktatorer, når en etterfølger har blitt skapt. Det var dette som fant sted under de oransje, kastanje, revolusjonene i Albania i 1997, Serbia i 2000, Georgia i 2003, i Ukraina 2004, og som det arbeides for å bli gjennomført i Hvite Russland i 2006 og i Russland i 2008.

 

USA spilte også en stor rolle i det "internasjonale samfunns" manglende inngripen i det gigantiske folkemordet i Rwanda i 1994, ettersom USA arbeidet hardt for å motvirke en hver internasjonal aksjon.

 

Under Toricelli-Helms loven, signert av Clinton, stanset salg av amerikansk mat og tilgang til vannrensingskjemikalier og medisiner til Cuba. I følge en 1997 rapport fra American Association of World Health, forårsaket dette til seriøs underernæring. Men dette telte tydeligvis mindre enn den støtten han fikk fra den mektige politiske støtten han fikk fra den kubanske lobbien i Florida. Han økte støtten til Colombia, hvor sivile drap overgår antallet døde av NATO bombingen i Kosovo begått av den Columbianske stat og dødsskvadroner trent opp av USA under hans periode som president. Clintons krigsrett bør med andre ord romme alt fra fra ad hoc bombing til boikott og sanksjoner for å sulte folk til underkastelse, til støtte av etnisk rensning i en brutal masakre. 

 

I følge Geneva konvensjonen fra 1949 er ikke bombing rettferdiggjort hvis det ikke er av klar militær nødvendighet. Hvis det er noen som helst mulighet for at målet har en sivil funksjon, er bombing ulovlig. Amerikanske angrep i blant annet Kosovo, Somalia, Bosnia, Sudan, og Afghanistan har brudt den internasjonale loven. I følge Aftenposten "Hagen vil ha Clinton til å lede NATO.” Dette etter at man har gitt opp håpet om at den tidligere forsvarsminister, Kristin Krohn Devold, kan få jobben.

 

Dommere i Canada, Storbritannia og Frankrike samarbeidet om blant annet å sette Bill Clinton for krigsrett. Michael Melman, en Canadisk advokat, som arbeider som professor i lov på York University i Toronto, uttalte, “Vi har en stor sak. Det vil bli en god test å se om loven også gjelder for mektige folk.”

 

Makteliten trengte en som Bush for en liten tid, en som kunne gjøre det som måtte bli gjort når man endelig hadde fått sjansen. Senere vil det komme en mer diplomatisk skikkelse, men hva Bush nå har gjort vil bli stående. Vi må ikke glemme.

 

Falsk flagg og Israel:


 



Også Israel benytter seg flittig av slike falskflagg metoder. I følge Victor Ostrovsky, som var Mossad agent fra 1984 til 1986, men som skjemtes så dypt over sin regjerings kriminelle handlinger at han hoppet av og begynte å skrive om Israels etterretningsoperasjoner med 1990 bestselgeren By Way of Deception og deretter The Other Side of Deception, som kan ha handlet om relle hendelser, men som også kan ha noe fiktivt ved seg ettersom de fleste sakene han tar opp i beste fall er uløste gåter, og som nå bor i Canada hvor han opprinnelig kommer fra, er Mossads motto ”Ved hjelp av bedrag skal du føre krig.” Israel har blant annet en historie med å plante bomber for deretter å legge skylden på arabere, noe mange mener også var tilfelle når det kommer til terroristaksjonen den 11. september 2001, hvor alle indisier peker på israelsk innblanding.

I tillegg skriver Ostrovsky at Mossad agenter blant annet har stått for drapet av den britiske mediemogulen og påståtte Mossadagenten Robert Maxwell og den canadiske vitenskapsmannen Gerald Bull og den tyske offiseren Uwe Barschel.

 

Gerald Bull sto blant annet bak Project Babylon, et supergevær som vil si en ekstraordinær stor kanon med en ekstremt stor muskelhastighet og stort kaliber, for den irakiske regjeringen til president Saddam Hussein under Iran-Irak krigen, men som ble myrdet utenfor sitt hjem i Brussel, Belgia, i 1990, noe som samtidig markerte slutten på prosjektet.

 

Den tyske offiseren Uwe Barschel, var innblandet i den såkalte Waterkant-Affäre, en av de største politiske skandalene i tysk etterkrigstid og som gikk ut på at Barschels medierådgiver Reiner Pfeiffer i følge ham selv ble gitt i oppdrag av Barschel å spionere på Social Democratic Partys (SPD) toppkandidat for statsvalget, Björn Engholm, for å bring en anonym anklage mot ham på grunn av mistanke om skatteunndragelse og for å installere avlyttningsutstyr i Barschels telefon for deretter å kunne beskylde SPD for å være igangsetteren.


Iran-Contra figuren Ian Spiro, som hadde forbindelser til CIA og hadde vært involvert i flere operasjoner. Han hjalp Michael Riconosciuto, som har ekspertise i computere, elektronikk eg eksplosiver, med å samle dokumenter som skulle presenteres til en føderal storjury som utførte høringer vedrørende Inslaw, et softwareselskap som utviklet en software pakke for den amerikanske regjeringen, som ble kalt Prosecutor’s Management Information System (PROMIS), da han døde.


Et eksempel på en falsk flagg operasjon er den såkalte Operation Susannah, også kjent som Lavon Affair, i 1954 da israelske agenter som arbeidet i Egypt plantet bomber i flere bygninger, inkludert en amerikansk diplomatbygning, og lot bevis bak seg som indikerte at det var arabere som hadde gjort det. Knepet hadde fungert hvis ikke en av bombene hadde gått av for tidlig, noe som gjorde det mulig for egypterne å fange og identifisere en av dem som hadde utstasjonert bombene, som i sin tur ledet til opprullingen av en israelsk spionring. Noen av dem var fra Israel, mens andre var blitt rekruttert fra den lokale jødiske befolkningen.


Israel svarte skandalen med ikke å innrømme at det var noen spioner, men at det hele var blitt iscenesatt av anti-semitter. Dette selv om det kom klart frem at Israel hadde stått bak og den israelske forsvarsminister Pinhas Lavon ble sparket, selv om det syntes som om også han var offer for dem som var de reelle bakmennene til komplottet. Lavon trakk seg fra det offentlige liv i 1964 etter en lang konflikt med David Ben-Gurion.


Under seksdagerskrigen i 1967, en konflikt mellom Israel og ulike arabiske stater, Egypt, Jordan og Syria, angrep israelske kanonbåter og kampfly med fult overlegg skipet USS Liberty (AGTR-5), et ubevæpnet kommunikasjonsfartøy. 34 amerikanske sjøfolk ble myrdet og 170 andre såret i et langvarig israelsk angrep foretatt i fult dagslys og med det amerikanske flagg fult synlig. Målet var å drepe alle amerikanerne og la egypterne ta skylden. Angrepet var det nest dødeligste mot et amerikansk marineskip siden slutten av den andre verdenskrig, kun overgått av det irakiske Exocet rakettangrepet på USS Stark i 1987, og markerte det største tap av liv innen det amerikanske etterretningssamfunn.


Israelerne stanset først deres angrep da de trodde at amerikanske fly var på vei til unnsetning, men nektet for at angrepet var overlagt, noe de overlevende sjøfolks vitnesbyrd motsier. Både Israel og USA utførte flere granskninger av hendelsen og ga ut rapporter som konkluderte med at angrepet var et tragisk feiltak forårsaket av forvirring omkring skipets identitet, noe som har blitt utfordret fra flere fronter, ikke minst av en organisasjon av USS Liberty overlevende, samt noen tidligere viktige høyere offiserer som var i regjeringen da hendelsen fant sted, inkludert Dean Rusk, statssekretær fra 1961 til 1969 under president John F. Kennedy og Lyndon B. Johnson, Captain Ward Boston, den ledende juridiske rådgiveren til den amerikanske marinerett som etterforsket hendelsen, Richard Helms, CIA direktør og Director of Central Intelligence (DCI) fra 1966 til 1973, den eneste direktør som har blitt dømt for å ha løyet til Kongressen vedrørende CIAs hemmelige aktiviteter vedrørende det å velte det chilenske demokratiet og president Salvador Allende i 1973 under Nixon, som hadde sparket Helms som DCI i 1973 og sendt ham til Iran hvor han fungerte som USAs ambassadør fra 1973 til 1976, ordre, og admiral, Thomas Hinman Moorer, som fungerte som admiral og tjenestegjorde som både leder for marine operasjoner og samlingen av stabsledere.


Kaptein Ward Boston uttalte at den tidligere president Lyndon B. Johnson og hans forsvarssekretær, Robert McNamara, hadde gitt ordre til granskningsretten om at undersøkelsen skulle konkludere med at hendelsen var en ulykke. All granskning har blitt unntatt offentligheten på grunn av forholdet mellom Israel og USA, men forblir kontroversiell i den offentlige debatten.


Offisielt sier israelerne at de ble forsikret av USA om at det ikke var noen amerikanske skip i området og at dets luft- og marinestyrker ved en feil identifiserte USS Liberty som den egyptiske båten El Quseir. Saken er kun den at USS Liberty var mer enn dobbelt så stor som El Quseir og hadde latinske bokstaver og tall og ikke arabiske slik som på El Quseir. Spørsmålet er om det var en koordinert aksjon mellom Israel og USA som mislyktes. Med andre ord en Tonkien bay lignende hendelse, men med både den israelske og den amerikanske administrasjon involvert.


Alle amerikanerne er ikke med på den amerikanske administrasjonens skurkestreker, kanskje kom den amerikanske unnsetningen til åstedet uten at administrasjonen kunne vite det og kanskje måtte saken derfor dekkes over av begge parter. Det hadde sett dårlig ut for den amerikanske administrasjonen hadde det kom ut at den hadde avtalt et slikt angrep på et av sine egne skip. I tillegg kommer det ellers så gode forholdet mellom USA og Israel. Israel måtte i etterkant betale 13 millioner dollar i humanitær dekning til USA og i kompensasjon til de skadelidende familiene.


Dette er ikke kun et eksempel på en falsk flagg operasjon for å lure USA til å angripe Israels fiender. I følge Ostrovsky ble Ronald Reagan lurt til å bombe Libya gjennom en radiosender smuglet inn i Tripoli av Mossad, viss sendinger var laget for å narre USA til å tro at Libya var ved å lansere et massivt terrorangrep mot Vesten. Ostrovsky forsøkte å advare USA om hvor farlig Mossad faktisk har beskrevet hvordan de rettet mistanken mot Libya i forbindelse med bombesprengningen av den tyske nattklubben La Belle discoteque i Vest Berlin den 5. april 1985 hvor to amerikanske tjenestemenn og en tyrkisk kvinne ble drept og 200 skadet. Det var på basis av dette at president Reagan bombet Libya i 1986, inkludert hjemstedet til Muammar Abu Minyar al-Gaddafi, hvor blant hans 4 år gamle adoptivdatter, Hanna Gaddafi, ble drept, i det som ble kalt Operation El Dorado Canyon.


Frankrike nektet å la amerikanske fly krysse fransk luftrom for å bombe Libya og en bølge av franskfiendtlig stemning skyllet over USA. Sinte amerikanske patrioter helte fransk vin ut på jorden, mens radioverter oppfordret til å boikotte franske varer. Over hele USA skrek de uvitende ”Vi hjalp franskmennene under den andre verdenskrig og dette er takken!” Reagan sa det var uomtvistelige bevis for at Libya var ansvarlig for angrepet. USA hevdet å ha en kabeltranskripsjon fra libyske agenter i Øst Tyskland involvert i angrepet. Men årsaken til at Frankrike nektet å samarbeide med USA om det dødbringende bombetokt var at den franske etterretningstjeneste visste at Libya var Israels syndebukk. Det hvite husets talsmann, Larry Speakes, sa angrepet ble rettet mot militære mål, på tross av at reportere kunne melde at rakettene også traff Bin Ashur, en tettbefolket forstad i hovedstaden.


President Reagan begrunnet angrepet med at det var et selvforsvar slik det var definert i Artikkel 51 i FN charteret. Den britiske statsministeren, Margaret Thatcher, rettferdiggjorde Storbritannias involvering i kampanjen gjennom å støtte USAs rett til selvforsvar. Aldri før hadde USA benyttet seg av krigen mot terrorisme som hovedårsaken for å føre sine soldater i direkte kamp. Under den kalde krigen fra 1949 til 1991 hadde USAs intervensjoner blitt begrunnet ut fra tidens polarisering, kampen mellom USA og Sovjet. Libya betydde en slutt på dette. Reagan talte til det amerikanske folk to timer etter angrepet og sa blant annet “Når våre borgere blir angrepet eller misbrukt rundt om i verden på direkte ordre fra fiendtlige regimer, vil vi gjensvare så lenge som jeg er i dette kontoret.”


I 2001 skrev Washington Times om en 68-sider lang undersøkelsesrapport som ble utgitt av hærens School of Advanced Military Studies (SAMS). Rapporten var samlet av 60 offiserer fra US Army, som forsøkte å forutse konsekvensene av å innsette amerikanske styrker for å bevare freden mellom Israel og palestinerne.


Om den israelske militærmaskin skriver SAMS ”…en femhundredepunds gorilla i Israel. Velbevæpnet og veltrent. Opererer både i Gaza og på Vestbredden. Kjent for å tilsidesette internasjonal lovgivning for å oppnå sine mål.” Om Mossad, som betyr instituttet, kommer offiserene med følgende advarsel: ”Helt uberegnelig. Skruppelløs og utspekulert. Har evnen til at ramme amerikanske styrker og få det til at fremstå som en handling begått av palestinske arabere.” Mossad, viss rolle kan sammenlignes med den til CIA i USA eller MI6 i Storbritannia, er Israels ettrerretningsbyrå med ansvar for etterretningssamling, kontraterrorisme og hemmelige operasjoner slik som paramilitære aktiviteter.

Mossad er en av flere organisasjoner innen etterretningssamfunnet i Israel, slik som Aman eller Israel Defence Forces (IDF), den militære etterretningen i dag ledet av Aluf Amos Yadlin, som var offiser i Israeli Air Force og deltok i Operation Opera, også kjent som Operation Babylon and Operation Ofra, som ødela den irakiske atomreaktoren, Osirak, og Shin Bet, Israel Security Agency (ISA) eller Shabak, som i dag er ledet av Yuval Diskin, tidligere blant annet spesialrådgiver til Mossads direktør Meir Dagan, At som på slutten av 1990-tallet var i Israeli General Staff eller Matkal, som leder av operasjonsavdelingen og spesialrådgiver til lederen av generalstaben, den interne sikkerhetsetterretningen, men med en direktør som rapporterer direkte til statsministeren. Shabaks motto er ”Skjoldet som ikke skal bli sett.”


Spørsmålet om hvorfor USA, som sitter i gjeld for flere milliarder, forærer milliarder av skattedollar til en fremmed regjering, hvis militær overtrer internasjonale lover og hvis etterretningstjeneste er i stand til å myrde amerikanske tropper for å fremstille det som et arabisk angrep? Hvem er det egentlig som sitter med makten, og hvem er det som styrer pengenes strøm?