Hver krig sin egen løgn
 


Profitt av krig:

Profitt foran mennesker

 

 

Krigsprofitt er hva USA vil ha. Det er derfor de oppfører seg som de gjør. Det er dette svaret man kan trekke som konklusjon etter å ha lest hva generalmajor Smedley Butler fra Marine Corps skrev i 1935 i boken War is a Racket eller Krig er svindelforetagende hvor han bl.a skriver: “Jeg gjorde  slik at Mexico ble klar for USAs oljeinteresser i 1914, slik at Haiti og Cuba ble et hyggelig sted å være for guttene i National City Bank for å samle inn inntekter. Jeg hjalp til med å voldta et halvt dusin sentralamerikanske republikker for å tjene Wall Street. Jeg hjalp til med å gjøre rent i Nicuragua for Brown brødrene i International Banking House fra 1902 til 1912. Jeg åpnet Den Dominikanske Republikk for USA sukkerinteresser i 1916. Jeg hjalp til med å gjøre Honduras klar for USAs fruktselskaper i 1903. I 1927 hjalp jeg Standard Oil med å bli uantastet for deres fremferd i Kina.”

 

Butler anerkjente at han hadde tilbrakte mye av hans tretti-tre år i Marine Corps som en “overklasse muskelmann for Big Buisness, Wall Street og bankene. Kort fortalt var jeg en pengeutpresser og en gangster for kapitalismen.” Derfor gjorde Butler en effektiv avsløring av en stort sett kjent sannhet, der militæret tjener de strategiske interesser i korporasjonens former.

 

Listen på USAs intervensjoner og brudd på folkeretten, for ikke å glemme presidenters tilrøvelse av Kongressens makt er nesten uendelig land. Saken er den at det blir stadig lettere for presidenter å gå forbi Kongressen og å erklære krig og trekke landet inn i militære eventyr på tross av at de mangler autoritet til å gjøre det når presedens først har blitt satt. USA må derfor, i den internasjonale fredens og harmoniens interesser, anskaffe en demokratisk regjering og unngå en verdenskatastrofe.

 

I dag truer Bush Venezuela og Ekvador. I morgen Iran? Og etter det, hvem blir neste? Med, som medløper, er president Uribe, some r narkohandler og urbefolkningsslakter (4 millioner flyktninger). Uribe hevder at bevis for at Chavez støtter terrorisme og militarisering av regionen har blitt funnet i Raul Reyes (FARC) sin computer. De kommersielle mediene viser til denne propagandakampanjen for å støtte opp om Bush sin neste krig, men la oss mines hvor mange ganger USA og de same mediene har manipulert oss.

 

John Pilger: War on Democracy


 

“The American Way of Life is non-negotiable.”

Sammenhengen mellom utenriks-, forsvars- og utviklingspolitikk

Profitt foran mennesker

 

“The American Way of Life” er basert på høyt oljeforbruk og USAs energipolitikk bygger på et evig-økende forbruk av olje, fortrinnsvis billig olje. USAs oljeforbruk antas å øke med en tredel i løpet av de neste to tiårene. Det Hvite Hus presser hardt på for økt innenlandsk oljeutvinning og ønsker å åpne vernede Arktiske naturområder for oljeindustrien. Administrasjonens utviklingsgruppe for nasjonal energipolitikk, ledet av vise-president Dick Cheney, erkjente i en rapport fra mai 2001 at USAs oljeproduksjon vil falle med 12% de neste 20 årene. Som et resultat av dette vil avhengigheten av oljeimport - som har økt fra en tredel i 1985 til halvparten i dag - øke til to tredeler i 2020 (se National Energy Policy, USAs energiplan, mai 2001).

 

Det er ikke vanskelig å se at det går en rød tråd fra Bush' uttalelser til Rio i 1992, via USAs avvisning av Kyoto-protokollen til USAs folkerettsstridige invasjon og okkupasjon av Irak (Jmf Clausewitz: Krigen er en videreføring av politikken med andre midler), se Iraks olje og USAs motiver, Aktuelt 07.01.03. I forlengelsen av dette ser vi også hvordan USAs bistandspolitikk underordnes den såkalte ”krigen mot terror”. Støttespillere og allierte får hjelp og bistand, slik bl.a. tidligere NORAD-direktør P. Ø. Grimstad uttrykte bekymring for i en kronikk i Dagbladet i september i fjor (se Hvor går utviklingshjelpen?, Dagbladet 09.09.03).

 

Som nevnt innledningsvis så u-hjelpen dagens lys som en del av den kalde krigen. Og noen vil også si at u-hjelpen, for USA, var en del av amerikansk imperiebygging eller utvidelse av interessesfærer – deres søken etter råvarer, markeder og innflytelse. I dag er den kalde krigen skiftet ut med krigen mot terrorismen som arena for utøvelse av stormaktspolitikk og mange mener under dagens administrasjon å se et USA som er enda mer imperiebyggende og aggressivt fremmer og beskytter sine interesser enn tidligere – med økonomiske så vel som militære midler.

 

”Den herskende ideologi er de herskendes ideologi” er det noen som har sagt. Derfor er det heller ikke vanskelig å finne sammenhenger mellom USAs og vestens interesser (og spesielt den vestlige elitens interesser) og den politikk og ideologi som hersker i internasjonale organisasjoner som Verdens handelsorganisasjon (WTO), Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF) – til tross for at WTO snakker om ”utviklingsrunden” og Verdensbanken sier at deres mål er ”en verden uten fattigdom”.

 

The Real Reasons:

 

The real reasons for the war in Iraq-control of oil pricing and policies, expansion of US power, strategic establishment of US bases in the Middle East, defense of Israel-were kept hidden from the American people. Instead, justifications for the illegal war were cloaked in the high-sounding slogans of "fighting the war on terrorism," "keeping nuclear weapons out of the hands of rogue states," and finally, "bringing democracy to the Middle East."

 

Selling US Wars is a valuable, information-filled collection of essays by renowned experts from around the world. It examines the excuses for war that were the basis for this period of the US empire drive-nuclear weapons, terrorism, "failed states," drugs, humanitarian intervention, and democracy-and analyzes the pretexts asserted for the US invasions of Afghanistan and Iraq, as well as Washington's aggressive policies elsewhere, including in Colombia, Palestine, and Iran. It gets behind the subterfuges to expose how Washington's spin-doctors worked to present its wars as humane, lawful, and necessary to keep Americans safe-and why the campaigns sometimes succeeded.

 

The book includes an overview of the economics of empire from Walden Bello, director of Focus on the Global South in the Philippines; a piece on the ideology of empire and the rise of the neo-conservative right-wing by legendary writer Susan George in France; an essay by Mike Marqusee in the UK on American exceptionalism and how that phenomenon helped shape US popular acceptance of these "slogans"; and contributions by Tariq Ali, Achin Vanaik, Phyllis Bennis, David Taylor, David Sogge, Aguirre Ernst, Mariano, Martin Jelsma, and Zia Mian

 

About the Author: Tariq Ali is a widely known London-based writer, filmmaker and anti-war agitator. He is the author of Bush in Babylon and The Clash of the Fundamentalisms 

Hvem har skylda?

 

Den østeriske psykiater og psykoanalytiker Wilhelm Reich skrev i teksten Mass Psychology of Fascism “Under innflytelse fra politikere har folkemassene en tendens til å legge ansvaret for kriger på dem som utøver makt på et gitt tidspunkt. I første verdenskrig var det eierne av krigsindustrien; i andre verdenskrig var det de psykopatiske generalene som ble ansett som skyldige. Dette er å velte fra seg skylden. Ansvaret for kriger faller alene på skuldrene til de samme folkemassene, for de har alle de nødvendige midlene til å avverge krig i sine egne hender. Delvis på grunn av deres apati, delvis på grunn av deres passivitet og delvis aktivt muliggjør de samme folkemassene de katastrofene som de selv lider mer under enn noen andre. Å legge denne skylden på folkemassene, å holde dem alene ansvarlige, betyr å ta dem på alvor. På den andre siden betyr det å ha medlidenhet med folkemassene som offer at man behandler dem som små, hjelpeløse barn. Det første er holdningen til ekte frihetskjempere. Det siste er holdningen til makttørste politikere.”


Falsk flagg operasjon:

 

 

I teksten  False Flag on Iran fra den 1. januar 2007 skriver Larry Ross at Google har over en million artikler med False Flag on Iran. Mange av disse beskriver hvordan USA eller USA og Israel i fellesskap hemmelig vil lansere en type terrorist angrep på USA og/eller deres allierte, for deretter å beskylde Iran for å stå bak. Dette som en del av en plan for å vinne offentlig støtte for en krig. De truer allerede med atomkrig mot Iran.


Hvis de utførte et slikt angrep, ville de trolig bli betrodd ettersom folk flest ikke klarer å se at deres egne regjering kunne ha stått bak noe så slemt, blant annet på grunn av at man da ville forstå hvor hjelpeløse vi egentlig er overfor våres egne ledere, samt på grunn av at det ikke har kommet frem i det kommersielle mediet det omfang regjeringer har benyttet seg av eller mistenkt for å benytte seg av denne taktikken opp gjennom historien. Hvis ikke offentligheten, inkludert regjeringer, blir informert og alarmert, vil konspiratorene klare å lure deres egne offentligheter og mye av det internasjonale samfunnet.

I dagens situasjon ser det ut til at de fleste verken ønsker eller kan gjøre noe annet enn å fungere som slaver. De aller fleste av de som har tilgang på informasjon og har mulighet til å sette seg inn i hva det er som egentlig finner sted er glade bare de har mat og klær. Det er som stykket om haier og fisker av Bertold Brecht. I tillegg blir de fordummet av sosialisering som fremmer maktens interesser, reklame og løgnaktige politikere. Resten av menneskeheten lever i lidelse og mange av dem går over til populistiske grupperinger som lite annet gjør enn å berike seg av dem. Taliban er et eksempel. Der folk velger å stå hardt mot hardt viser jernhelen seg, slik vi ser det i dagens sørøstlige provins i Meksiko, Oaxaica.

Man undregraver befolkninger og tråkker på deres kultur. Irak er et eksempel. Ser man utviklingen i Irak slik den har vært siden Saddam Hussein ved hjelp av USA kom til makten er dette et trist regnestykke. Det var arabernes stolthet. Best på utdanning, helse, infrastruktur og materiell og kulturell rikdom. Nå er det kun minnene som er igjen. Landet er og vil i enda større målestokk komme til å være, i likhet med blant annet de sørlige delene av Afghanistan, en slagmark.

 

I tillegg til ovenfor nevnte operasjoner har falske terrorgrupper blitt dannet på oppfordring av dem som de angivelig skal ha angrepet. I tillegg kommer bruken av såkalte falske flaggoperasjoner hvor etterretningsgrupper foretar aksjoner under dekke av å være en terroristgruppe. Preventive metoder er ikke noe nytt, og det er ikke pro aktive heller, hvor man angriper sine egne under dekke av å være noen andre for så i etterkant å kunne angripe dem man har benyttet som dekke.



 

 Nicaragua - Et typisk eksempel:

Iran - Contras


Ronald Reagan, som løy til de amerikanske borgerne om Contra krigen i Nicaragua, hvor man gjennom CIA støttet bevegelsen av kontrarevolusjonære i deres kamp mot Nicaraguas Frente Sandinista de Liberacion Nacional (FSLN) og Sandinista Junta of National Reconstruction i etterkant av at disse hadde veltet Anastasio Somoza Debayle, noe som endte Somoza dynastiet i 1979, og selv tatt makten og fortsatte med å finansiere den etter at Kongressen ekspressivt hadde forbudt ham fra å gjøre det.

 

Iran-Contras affæren inkluderte flere medlemmer av Reagan-administrasjonen som i 1986 hjalp til med å selge våpen til Iran, en svoren fiende, og brukte profitten til å støtte Contras, som er kortformen for bevegelsen av de kontrarevolusjonære og som var en anti-demokratisk geriljaorganisasjon i Nicaragua som var væpnede motstandere av det nicaraguanske FSLN etter at Anastasio Somoza Debayle i juli 1979 hadde falt, noe som endte Somoza dynastiet. Flesteparten av dem var neokonservative, de som i dag sitter med den øverste makten i USA.

 

Etter våpensalget ble oppdaget i november 1986 gikk president Ronald Reagan på det nasjonale TV og benektet at det hadde funnet sted, men en uke senere dukket han opp på TV igjen og innrømmet at våpnene faktisk var solgt til Iran, men benektet at det del i en utbytting av gisler. Israel var også dypt involvert ettersom det var dem som hadde kommet med det opprinnelige forslaget om hvordan det hele kunne la seg gjøre. Affæren så dagens lys da en libanesisk avis reporterte at USA hadde solgt våpen til Iran i bytte mot løslatelsen av gisler tatt av Hezbollah.

 

Cuba (1961)

 

Den 17. mars 1960 samtykket president Dwight D. Eisenhower i CIAs forslag å utruste og trene kubanere i ekil for et angrep mot den nye kubanske regjeringen til Fidel Castro. Han erklærte at det var USAs politikk å hjelpe anti-Castro geriljastyrker. CIA mente seg sterke nok til å velte den kubanske regjeringen etter å ha hjulpet til med å velte andre regjeringer, der I blant den iranske statsminister Mohammed Mossadegh i 1953 og den guatemalske president Jacobo Arbenz Guzmán i 1954.

 

John F. Kennedy invaderte Cuba under den såkalte Bay of Pigs operasjonen med det til mål å væpne cubanere i eksil i sørvest Cuba for på den måten å velte regjeringen til Fidel Castro i 1961. Operasjonen førte til en rask forverring av de cubanskamerikanske forholdene og til den cubanske rakettkrisen og en konfrontasjon under den kalde krigen mellom Cuba og USA vedrørende Sovjets utplassering av atomraketter på Cuba, året etter.

 

Operation Puma var et offensivt motangrep, en militær term for ødeleggelse av fiendens fly ved å ødelegge eller forhindre fly eller muligheten til å fly, mot den kubanske regjeringen FAR (Fuerza Aerea Revolucionaria), og ville ha et 48 timers flyangrep over øya for å eliminere FAR og sikre at Brigade 2506 flyene fikk herredømme over luftrommet over øya før landingen av grunnstyrkene ved Playa Giron skulle finne sted, men mislyktes.

 

Av Brigade 2506 flyene som var forberedt den 15. april 1961 skulle et avledningsfly lage et dekke for årsaken til invasjonen. Douglas B-26B Invaderen brukt for dette bar falsk FAR markører og serienummer 933 og ble fløyet av Mario Zuniga. Før flyet tok av var motoren tatt vekk fra en av flyets to motorer flyttet av vedlikeholdspersonale, skutt på og re-installert for å gi inntrykket av at flyet hadde blitt beskutt fra bakken under sin flyvning. Zuniga gikk av fra den CIA-drevne basen ved Puerto Cabezas i Nicaragua på en egen, lavflyvende tur over Pinar del Rio, den vestligste provinsen på Kuba og deretter nordøst mot Key West, Florida. Forbi øya klatret Zuniga bratt bort fra Florida stredet til en høyde hvor han ville bli oppdaget av USAs radarinstallasjoner nord for Kuba. På en høyde og med sikker distanse nord for øya bekledde Zuniga motoren med det påforhånd installerte kulehullet, sendte ut et mayday opprop og ba om tillatelse til å lande ved Miamis internasjonale lufthavn.

 

Mario Zuniga som var utkledd som Juan Garcia erklærte offentlig at 3 kollegaer også hadde blitt beskutt av FAR. Dette som en del av bedrageriet for å la offensive Brigade 2506 fly å bli omdiregert sikkert til amerikanske flystasjoner viss det skulle oppstå kampskader eller andre nødvendigheter. Men B-26 flyet med markøren Puma Three med Fernandez-Mon og Perez hadde mislykkes fatalt ved havet 30 miles nord for Kuba, mens dets medfly nådde Boca Chica Naval Air Station ved Key West omkring en time før Zuniga hadde nådd Miami. Det overlevende un-named mannskapet ble rapportert å ha mottatt politisk asyl den 16. april. Det samme med Mario Zuniga, og at de var på en buss på vei til Miami. Det syntes lite trolig at flyet eller dets mennskap kunne ha returnert til Puerto Cabezas i tide for operasjonene den 17. april, under hvilke B-26s markør Puma One med Crespo og Perez-Lorenzo og Puma Two med Piedra og Fernandez ble skutt ned.

 

På samme tid som Mario Zunigas annonserte til verden den 15. april 1961 ble B-26 bomberne i Brigade 2506 etter deres angrep spredt rundt karibbean og søkte avledning ved vennlige flyplasser eller fløy den 3 ½ times tilbake til deres base i Nicaragua for å re-væpne og tanke. De flymannskapene som kom tilbake til Puerza Cabezas ble møtt med en kabel fra Washington som ga ordre om å innstille all videre kampoperasjoner over Kuba.

 

Adlai Stevenson, den amerikanske FN ambassadøren, hadde blitt flau etter å ha fått med seg at den første bølge med flyangrep hadde vært utført av amerikanske fly på tross av hans gjentatte benektelser til FN den 15. april. Han kontaktet McGeorge Bundy, presidentens Special Assistant for National Security som, uklar over den kritiske viktigheten av den andre bølge flyangrep, stanset luftangrepet på tross av Kennedys tidligere godkjennelse av det. På tross av at Kuba hadde forhåndskunnskap om invasjonen var det kubanske flyvåpen (FAR) sårbar på bakken og kunne ha blitt ødelagt viss den andre og tredje bølgen med luftangrep hadde blitt utført slik det var planlagt.

 

President Kennedy ville at operasjonen skulle se ut som om den var blitt planlagt av de kubanske ekilantene, slik at hans administrasjon kunne hevde uvitenhet og dermed unngå ansvar for invasjonen. Det var den samme årsaken til at landingsstedet hadde blitt flyttet fra Trinidad, som var nær Escambray fjellene, et anti-kommunist opprørssted hvor anti-regjeringsstyrkene ville ha vært i stand til å nå ly i tilfelle noe skulle ha gått galt. Trinidad hadde ikke kun gode havnefasiliteter for å lande invasjonsstyrken, våpen og forsyninger, men var et kontrarevolusjonært rede hvor et opprør fra befolkningen kunne ha vært mulig. President Kennedy, på tross av CIAs motsigelser, flyttet landestedet til Bay of Pigs området. CIA Chief of Operations, Richard Bissell, hadde valgt Trinidad stedet for de nevnte årsakene, men presidenten insisterte på at det ble flyttet for på den måten å være i plausibel uvitenhet. Stansingen av det påfølgende flyangrepet, endringen av landingsstedet og mangelen på amerikansk luftdekke og støtte under invasjonen, gjorde at operasjonen mislyktes.

 

Dette var ikke første gang og heller ikke siste gang USA har forsøkt å lage dekkehistorier som begunnelse på invasjon og srap. Hver store krig blir 'rettferdiggjort' av hva som kan bli kalt disinformasjon. En kort liste:

 

Vietnam (1964-1975):

 

Lyndon B. Johnson fikk USA inn i en uerklært krig mot Vietnam da han den 24. november, kun to dager etter drapet på John F. Kennedy den 22. november og kun tre uker etter drapet på den første sørvietnamesiske president Ngo Dinh Diem, den 2. november 1963, erklærte at USA ville fortsette sin støtte av Sør Vietnam, noe som økte den såkalte amerikaniseringen av krigen.

 

Medialøgnenen var her at Democratic Republic of Vietnams eller Nord Vietnams marinestyrker ble beskyldt av USAs regjering for å gå til angrep mot to amerikanske destroyere, USS Maddox og USS Turner Joy, i Gulf of Tonkin, den såkalte Gulf of Tonkin Incident, den 2. og 4. august 1964. I følge senere forskning, inkludert en rapport utgitt i 2005 av National Security Agency (NSA), fant ikke angrepet sted. Det var kort sagt ikke noen skip som var blitt angrepet.

 

Medlemmer av administrasjonen til president Lyndon B. Johnson hadde løyet vedrørende hendelsen. Resultatet av var Southeast Asia Resolution, bedre kjent som Gulf of Tonkin Resolution fra 1964, som blant annet ga presidenten makt til å utføre militæroperasjoner uten å erklære krig og han autoritet til å hjelpe et hvert Sørøstasiatisk land viss regjering ble truet av kommunistaggresjon og som tjente som Johnsons begrunnelse for å eskalere USAs involvering i Vietnam konflikten.


Richard Nixon, som i hemmelighet ekspanderte krigen til Kambodsja i 1969 under kodenavnet Operation Menu, som gikk ut på å ødelegge hva som etter offentlige kilder ble antatt å være hovedkvarterene til National Front for the Liberation of Vietnam eller Viet Kong, og som senere eskalerte konflikten med hemmelig bombing i Laos før Kongressen stanset støtten til Vietnam krigen.

 

Det hvite huset fant det hele på med det til formål å fremtvinge uavhengighet i Vietnam og opprettholde amerikansk herredømme i regionen. Konsekvensen var at millioner døde, genetiske forstyrrelser (Orange Agent) og massive samfunnsproblemer.

 

Grenada (1983): 

Operation Urgent Fury

 

 

Grenada ble i 1983 beskyldt for å installere en kubansk-sovjetisk militærbase. Hva vi senere har funnet ut er at dette var helt feil. President Reagan fant på det hele fra ingenting med det til formål å gjøre slutt på de samfunnsmessige og demokratiske reformene til statsminister Maurice Bishop (som ble myrdet). I følge Reagan kunne ikke USA “la kommunistapaches overta vår private hage...” Konsekvensen: Invasjon av USA, samt Barbados, Jamaika og medlemmer av Organisation of Eastern Caribbean States, brutal undertrykkelse og gjeninnføring av Washingtons kontroll over landet.

 

Panama (1989):  

Operation Just Cause

 

USA invaderte Panama og arresterte president Manuel Noriega som ble beskyldt for å smuggle narkotika. Hva vi senere har funnet ut: CIA agent Noriega hevdet at Panama kanalen skulle være uavhengig på slutten av utleietiden, noe som var uakseptabelt for USA. Formålet med invasjonen var å opprettholde USAs kontroll over det strategiske stredet. Konsekvensen var at USAs bomber drepte 2000-4000 sivile og kastet landet inn I en uviss fremtid.

 

Irak (1991): 

Mother of all Battles - Operation Desert Shield

 

Når det kommer til Gulfkrigen i Irak ble irakiske soldater beskyldt for å ha myrdet for tidlig fødte babyer i kuvøser i Kuwait, noe som kom til å spille en avgjørende rolle for å få folk til å støtte krigen. Hva vi senere har funnet ut var at dette var et oppdrag utført av PR firmaet Hill & Knowlton og betalt av emiren av Kuwait med det til formål å forhindre Sørvest Asia fra å vinne uavhengighet mot USAs herredømme og å opprettholde israelsk militærkontroll over regionen. Konsekvensen var utallige ofre under krigen, fulgt av en lang sanksjon, inkludert av medisin, som tok livet av 500.000 barn.

 

Somalia (1993):

 

Kouchner representerte seg som en helt av en humanitær kampanje i Somalia. Senere hard et blitt oppdaget at 4 amerikanske selskaper, Conoco, Amoco, Chevron og Phillips, hadde brakt to tredjedeler av det oljerike Somalia under seg rett før den pro USA president Mohamed Siad Barre ble kuppet i 1991. Conoco leide sitt Mogadishu selskapsområde til den amerikanske ambassade få dager før marinen ankom, og den første Bush administrasjonens special envoy brukte det til midlertidig hovedkvarter. 


Desember 1992 ga Bush ordre om at USAs væpnede styrker sammen med FN skulle via Operation Restore Hope skulle gjenopprette fred i Somalia. Landet led av borgerkrig og sult og ble styrt av krigsherrer. I mai 1993 ble alle som var involvert i borgerkrigen enige om avvæpning ved en konferanse igangsatt av Mohamed Farrah Aidid, den ledende somaliske krigsherre. Av ulike grunner, ikke minst på grunn av frykt for imperialisme, motsatte mange somaliere seg utenlandsk tilstedeværelse. Dette på tross av at de i begynnelsen hadde vist glede. Flere slag i Mogadishu fulgte mellom lokale grupper og fredsstyrkene, der i blant det såkalte Battle_of_Mogadishu. Operation Gothic Serpent var en amerikansk militæroperasjon med det til formål å få bukt med Mohamed Farrah Aidid.

 

Formålet med det hele var å få kontrollen over en militærstrategisk region. Heller enn en ren humanitær gest gikk USA inn for å vinne kontrollen over oljekonsesjonene. Konsekvensen var at det Somalia ennå ligger i ruiner. Det viste seg umulig å ta kontroll over Somalia, men USA opprettholder landet, hvor blant annet flere Vestlige selskaper har tømt deres giftige avfall utenfor kystområdene, noe som ble et store problem i etterkant av tsunamien i 2006. CIA gikk tungt inn i landet i 2006 da de støttet en alliance av Mogadishu krigsherrer kjent som Alliance for the Restoration of Peace and Counter-Terrorism (ARPCT) mot en milits lojal overfor Islamic Courts Union (ICU) og Etiopia fikk grønt lys til å utføre et angrep i 2007. 

 

Bosnia (1992 - 1995):

 

 

Bosniakrigen, som fulgte etter en total økonomisk ødeleggelse av Jugoslavia, ble foregått av at det amerikanske PR firmaet Ruder Finn og Bernard Kouchner hadde fordømt de såkalte serbiske utryddingsleirene. Senere har man funnet ut at PR firmaet Ruder Finn og Kouchner løy. Leirene var for krigsfanger klare for utveksling, noe den muslimske bosniske presidenten Itzebegovic innrømte. Formålet med operasjonen var å ødelegge det sosialistiske Jugoslavia, dets sosiale vellferdssystem, og å underlegge området multinasjonal kontroll, få kontrollen over den strategiske Danube elven og balkanisere regionen. Konsekvensen var 4 år med en fryktelig krig for alle nasjonaliteter, være seg bosniere, serbere og kroatere.

 

Yugoslavia (1999):

 

 

Under Kosovo krigen ble det fortalt at kosovoalbanere ble drept av serbere, noe som senere har vist seg feil, noe som blant annet ble tilstått av NATO offiser Jamie Shea. Formålet var å innføre en amerikansk militærbase i Kosovo, NATO kontroll over Balkan samt å transformere organisasjonen til en World Wide Police Force. Konsekvensen var at 2000 døde som ofre av NATO bombing, samt etnisk utrensing av Kosovo utført av UCK/KLA i ly av NATO.

 

 Afghanistan (2001):

 

 

9/11 var i seg selv en bedigen medialøgn som var ment å forklare krigen mot terrorisme, ikke aller minst muslimene, der i blant krig mot Afghanistan som hevnaksjon for å ta tilfange Bin Laden, som allerede ville ha blitt utlevert av Taliban. Hva vi senere har funnet ut er at det ikke er noen bevis for eksistensen av al-Qaida og at bin Laden ikke star oppført på FBIs liste over ettersøkte for 9/11. Snarere taler stadig mer for at det var USA selv, for ikke å glemme Israel, som star bak operasjonen 9/11. Formålet med Afghanistan krigen, et land USA fikk lokket Sovjet inn i på begynnelsen av 1980-tallet for der å konfrontere landet, var å få militær kontroll over den strategiske asiatiske regionen og å bygge et oljerør gjennom Afghanistan for å kontrollere energiforsyningen i Sør Asia. Konsekvensen har vært langtidsokkupasjon og massiv økt opiumproduksjon og -handel.

 

Irak (2003): Operation Iraqi Liberation

(senere Operation Iraqi Freedom):

 

 

Etter 9/11 og den etterfølgende krigen i Afghanistan og krigen mot terror var Irak nå fokus for oppmerksomheten. Før den 11. september 2001 var det krefter innen George W. Bush sin administrasjon som var tilhengere av en politikk som tillot angrep mot stater som kunne være en fare for USAs sikkerhet, en politikk som første gang ble formulert av senere viseforsvarssjef Paul Wolfowitz. Etter 9/11 styrket denne nykonservative gruppen ledet av forsvarssjef Donald Rumsfeld sin posisjon og ledet politikken frem til det som har fått kallenavnet Bush-doktrinen som forandret USA sin utenrikspolitikk og tillot landet å gå til forskuddskrig mot andre land.

 

I Irak var medialøgnen blant annet at Saddam Hussein hadde farlige masseødeleggelsesvåpen, og et hemmelig atomvåpenprogram, og at Irak støttet terroristorganisasjoner som al Qaida og var villig til å forsyne dem ned masseødeleggelsesvåpen. Det viste seg i ettertid at mye av de bevisene USA presenterte var uten hold, og at Bush-administrasjonen hadde ignorert råd fra egen etterretningstjeneste, samt at noen «bevis» var blitt produsert for anledningen. Kontakten mellom al-Qaida og Irak har heller ikke blitt bevist. Det hvite hus hadde ilagt seg oppgaven å falsifere (Libby case) og å skape falske rapporter.

 

Invasjonen_av_Irak, eller er den amerikansk-ledete invasjonen av Irak, som varte fra den 20. mars til den 1. mai 2003, da president George W. Bush erklærte at hoveddelen av de militære operasjonene var avsluttet, var begynnelsen på den pågående krigen i Irak og kan sees på som fortsettelsen av Gulfkrigen i 1991 med en lavintensiv krig hvor USA og Storbritannia angrep Irak i perioden mellom de to krigene.

 

Krigshandlingene startet etter at en 48-timersfrist gitt av Bush og som krevde at Iraks president Saddam Hussein og hans to sønner, Uday og Qusay, skulle forlate Irak utløp. Det irakiske parlamentet, som var utpekt av Saddam Hussein, avviste enstemmig USAs ultimatum.

 

Koalisjonstroppene invaderte ifølge USAs president George W. Bush landet for å ”avvæpne Irak for masseødeleggelsesvåpen, stoppe Saddam Husseins støtte til terrorisme og for å befri det irakiske folk.” Man ville frigjøre Irak fra et udemokratisk terrorregime som hadde ført en folkemordpolitikk overfor den kurdiske minoriteten, blant annet ved hjelp av kjemiske våpen. Man har senere funnet ut av at formålet var å ta kontroll over alle oljeressurser og få muligheten til å utpresse rivaler: Europa, Japan, Kina... Konsekvensen er at Irak ligger i kaos og borgerkrig og at forholdet for Iraks kvinner er dårligere enn noen gang siden.

 

I mars 2007 frigjorde USAs forsvarsdepartement en hemmeligstemplet rapport som bekreftet at amerikansk etterretning ikke hadde informasjon om direkte forbindelse mellom al-Qaida og Saddam Husseins regime, eller at Irak hadde masseødeleggelsesvåpen. Etterretningsinformasjon gikk til en avdeling i forsvarsdepartementet som skulle samle og analysere informasjonen og lage rapporter til den politiske ledelsen. Etter påtrykk fra viseforsvarsminister Wolfowitz fikk disse etterretningssammendragene et innhold som ikke alltid stemte med informasjonen bak, og som var med på å avgjøre/begrunne invasjonen.

 

Det er ingen tvil om at Bush administrasjonen har ført kursen mot tyranni videre mer enn de fleste opp gjennom historien, både i USA og verden generelt. “Bush har forårsaket mer harme enn Richard Nixon” uttalte Carl Bernstein, journalisten som sammen med Bob Woodward eksponerte Watergate skandalen i Washington Post, og la til ”Nixon og hans menn løy og misbrukte konstitusjonen, noe som forårsaket forferdelige konsekvenser, men de ble stanset. Bush-administrasjonen ble ikke stanset, og de har forårsaket langt mer harme,” i et intervju med Washington Post.

 

I 2006 publiserte Bernstein en tekst i Vanity Fair magasinet, hvor han er medreaktør, og oppfordret til senatsetterforskning av presidentadministrasjonen til George W. Bush. Bernstein arbeider for tiden på en biografi av Hillary Rodham Clinton, som er gift med Bill Clinton, var førstedame av Arkansas fram til hun ble førstedame av USA fra 1993 til 2001, og som er dommer, juniorsenator fra New York, medlem av Demokratene og nå presidentkandidat.

Bernstein, som vant Pulitzer prisen for offentlig tjeneste i 1973 har blant annet uttalt ” Realiteten er at media i dag trolig er den mektigste av alle våre institusjoner og at de, eller rettere sagt vi journalister, for ofte ødsler vår makt og ignorerer våre forpliktelser. Konsekvensene av vår ansvarsfraskrivelse er det stygge synet av idiotkultur!” “Vi er på vei til å skape hva som fortjener å bli kalt en idiotkultur. Ingen idiotsubkultur, som alle samfunn har boblende under overflaten og som kan forsynes oss med harmløs moro, men kulturen i seg selv. For første gang har den merkelige, den dumme og den frekke blitt vår kulturelle norm, selv vårt kulturelle ideal.”

 Venezuela – Ekvador - (2008 ?):

 

I Venezuela er medialøgnen at Chavez skal støtte terrorisme og importere våpen, samt at han er en fryktelig diktator. Men sannheten er at mange av medialøgnene, slik som at Chavez skyter på folk, er anti-semitt og militarist, har blitt avslørt. På tross av dette fortsetter løgnene med det til formål å gi USAs største selskaper kontroll over kontinentets olje og andre resursser og som derfor er redd den demokratiske og samfunnsmessige frigjøringen av Latin Amerika. Konsekvensen er at Washington leder en global krig mot hele Latin Amerika gjennom økonomisk sabotasje, utpressning, installering av amerikanske militære baser ved naturressurser...

 

Konklusjon:

 

Hver krig kommer etter ført å ha blitt forsøkt rettferdiggjort gjennom en massiv medialøgnkampanje. Og listen er langt fra å være komplett! Å stanse krig er å fordømme medialøgnene desto før jo bedre.

 

På lista ovenfor kan føres kriger som den mot Libanon i 2006 og Georgia i 2008. Dette på tross av at disse krigene ikke direkte har blitt fort av USA. På tross av at det går et skille mellom de krigene som direkte blir utført av USA og de som indirekte blir utført av USA er de same kreftene som star bak, den såkalte vestlige imperialisme med USA og Israel, tidligere Storbritannia, i spissen.

 

En person som lider av indre tvang til å lyve kalles mytoman eller, noe misforstått: lystløgner. Består USAs og verdens ledende elite av lystløgnere?

 

The Revolution will not be Televised:

 

Irsk dokumentar om kuppforsøket mot Chavez i Venezuela i april 2002

 

Falsk flagg og kommende Iran krig:

New 9/11 To Be Blamed On Iran

USA og Storbritannia – Hva nå?

Bakerkommisjonens rapport og fremtiden

USA har bombet 21 land etter 2. verdenskrig

Supplemental_War_Funding

Spending_on War against Iraq and Afghanistan

The Opportunity Cost of War in Iraq

 


 

Iran, tidligere kjent som Persia, som med en 6.000 år lang historie er en av verdens eldste sammenhengende sivilisasjoner, er et land i Vest Asia som i størrelse er like stort som Storbritannia, Frankrike, Spania og Tyskland til sammen og som grenser til Armenia, Azerbaijan, inkludert Nakhichevan enklaven og Turkmenistan i nord, Afghanistan og Pakistan i øst og Irak og Tyrkia i vest. I tillegg grenser det til Den persiske eller arabiske golf, hvor Kuwait, Irak, Saudi Arabia, Bahrain, Oman, Qatar og De forente arabiske emirater ligger på den andre siden.


Iran er et mangfoldig land som består av mer enn 70 millioner mennesker med flere religioner og etniske bakgrunner sementert av den persiske kulturen. Hele 70 prosent av dagens iranere er iranske folk, som talte og taler iranske språk som stammer fra de ariske eller indoiranske stammene som begynte å migrere fra Sentral Asia og inn i hva som i dag er Iran omkring 2000 f.vt., men som først forekommer i assyrisk kilder fra 900-tallet f.vt. Iranske språk og de ulike dialektene, som utgjør 150-200 millioner talende, strekker seg utover de iranske grensene og blir talt i det vestlige Kina, det sørlige Russland og i det østlige Tyrkia.


Navnet Iran stammer fra Aran, som litterært betyr ariernes land, referert til i Avestaen, en samling av zoroastriske tekster, og andre legender innen persisk mytologi.


Perserne, de som dannet det eldre Persia, utgjør majoriteten av befolkningen, 51 prosent. Deretter følger azererne, 24 prosent, Gilaki og Mazandarani, 8 prosent, kurdere, 7 prosent, arabere, 3 prosent, baluchere, 2 prosent, lurere, 2 prosent og turkmenere, 2 prosent. I tillegg kommer mindre grupper av qashqaier, armenere, persiske jøder, georgere, assyrere, circassiere, tatere, pashtunere.


Den iranske diaspora består av over fire millioner mennesker som emigrerte til Nord og Sør Amerika, Europa og Australia, for det meste etter den iranske revolusjonen i 1979. I tillegg kommer at Iran inkluderer en av verdens største flyktningbefolkninger, mer enn en million, for det meste fra Afghanistan og Irak.


Shia Islam er den offisielle statsreligionen og Persia det offisielle språket. 90 prosent av muslimene er shia og 8 prosent er sunni, hovedsakelig kurdere. De siste 2 prosentene er ikke-muslimske religiøse minoriteter, hovedsakelig bahaier, mandeanere, hinduer, zoroastere, jøder og kristne. Bahai, Irans største religiøse minoritet, er ikke offisielt anerkjent og har blitt forfulgt, især etter revolusjonen i 1979.


Historien repeterer seg selv, men alltid på en ny måte. I følge Jorge Hirsch i teksten War Against Iran fra april 2006 er vi tilbake til de dager da en krigserklæring kom før starten av krigen. En slik erklæring kom den 16. mars 2006. Denne førte oss tilbake til den gamle orden.

Mens vi nå befinner oss i en såkalt Sitzkrieg, slik som i tiden etter terroren i Poland Campaign i 1939 utført av Nazi Tyskland, Sovjet og en mindre tyskalliert slovakisk enhet og som markerte begynnelsen på den andre verdenskrig, hvor man ventet en hard kamp, slik som i 1914, men som i stedet innledet en for så vidt rolig tid hvor folk forberedte seg på hva som videre ville komme til å skje, før Polens vestlige allierte erklærte krig mot Tyskland, vil vi nå oppleve en Blitzkrieg.


Poland Campaign begynte den 1. september i 1939, en uke etter signeringen av den hemmelige Molotov-Ribbentrop pakten, og endte den 6. oktober 1939 med Tyskland og Sovjet som okkuperte hele Polen. Selv om stormaktene hadde erklært krig mot hverandre, var det ingen av sidene som angrep hverandre, frem til etter at også Frankrike hadde falt. Blitzkriegen var en militær taktikk som var ment å skape et psykologisk sjokk, som ville føre til disorganisering i fiendens styrker gjennom overraskelsesangrep, fart og overlegenhet. Testet av tyskerne under den spanske borgerkrigen i 1938 og mot Polen i 1939, var blitzkriegen, slik den blant annet kom til å bli utspilt under invasjonene av Frankrike, Nederland og operasjoner i Sovjet, en massiv kombinasjon av land og luftangrep.


Mens det tidligere var Kongressen som erklærte krig, for deretter å veilede det utøvende maktorgan, er det nå den utøvende makt selv som erklærer krig, for så å bli etterfulgt av Kongressens samtykke.


Iraq Resolution og Iraq War Resolution eller Authorization for Use of Military Force Against Iraq Resolution fra 2002, som ble foreskrevet av president Bush, var en lov utstedt av Kongressen som autoriserte hva som raskt kom til å bli Irak krigen. Introdusert som H. J. Res. 114 passerte den Representantenes hus den 10. oktober 2002 med 296 for og 133 mot, og Senatet den 11. oktober med 77 for og 23 mot og kom i lovs form av Bush den 16. oktober.


H.R. 282 fra 2005, hvor det blant annet heter at man vil holde det nåværende regime i Iran ansvarlig for sin truende oppførsel og støtte en overgang til demokrati i Iran, ble autorisert av Kongressen som går inn for økonomiske sanksjoner, avsetter 10 millioner dollar og gir president Bush retten til å bruke penger for å støtte grupper i opposisjon til den iranske regjeringen. Kort sagt erklærer den åpent at målet er å tvinge gjennom en regimeendring.


Dem som støttet loven så det som et viktig skritt vedrørende det å styrte Irans teokratiske regjering og i stedet sette inn et liberalt demokrati, mens opposisjonen hevdet at loven var det første skrittet mot en USA-ledet invasjon.


Republikaneren Ron Paul fra Texas, som har forsøkt å introdusere en lov som stanser den videre utviklingen mot krig og oppfordrer til forhandlinger, slik det blant annet har blitt oppfordret til av Iraq Study Group, uttalte at det minnet han om en 1998 kongressresolusjon, Iraq Liberation Act, som gjorde veien klar for å starte krig mot Irak. Tilhengerne peker midlertidig på at loven forbyr bruken av det amerikanske militære til å fremme demokrati i Iran. 

 


Senatets juridiske komite holdt nylig en høring om hva Kongressen har legal mulighet til å beslutte. Høringen hadde fokus på Irak og Kongressens makt i sin alminnelighet. Senator Edward Kennedy spurte imidlertid panelet, som besto av juridiske eksperter i konstitusjonell rett, om hvilke legale restriksjoner som kunne bli lagt mot at presidenten går til krig mot Iran. Man kom frem til at Kongressen har den konstitusjonelle makten som trengs og kan stanse en krig mot Iran. Spørsmålet er kun om medlemmene i Kongressen har vilje og om de tør å bruke sin makt.

Etter
Richard Nixons fortsatte bombing av Kambodsja i 1973 utstedte Kongressen den såkalte War Powers Act som overgikk presidentens veto og krevde at presidenten vant godkjenning fra Kongressen for militære operasjoner innen 60 dager og bekreftet Kongressens konstitusjonelle autoritet til å erklære krig.

Men presidentens tilranelse av Kongressens autoritet til å erklære krig begynte ikke med at George Bush og Dick Cheney erklærte krig mot Irak. Det er mer korrekt å si at det begynte med Harry Truman, som fungerte som visepresident frem til 1945 han i etterkant av Franklin D. Roosevelts død fulgte som president og som er kjent for å innlede den kalde krigen mellom USA og Sovjet i etterkant av Winston Churchills såkalte Jernteppe tale i Fulton, Missouri, hvor han oppfordret til å danne en angloamerikansk allianse mot Sovjet, da han sendte tropper for å kjempe i den såkalte Korea krigen, noe som han ikke skulle ha gjort uten først å søke å oppnå Kongressens samtykke.  Senere fulgte Dwight Eisenhower, som godtok CIA planen om å kuppe den demokratiske valgte regjeringen i Iran og Mohammad Mosaddeq i 1953 under Operation Ajax, et kupp ledet av CIA agent Kermit Roosevelt, Jr., sønnesønnen til president Theodore Roosevelt. John F. Kennedy invaderte Cuba under den såkalte Bay of Pigs operasjonen med det til mål å væpne cubanere i eksil i sørvest Cuba for på den måten å velte regjeringen til Fidel Castro, en aksjon som førte til en rask forverring av de cubanskamerikanske forholdene og til den cubanske rakettkrisen, en konfrontasjon under den kalde krigen mellom Cuba og USA vedrørende Sovjets utplassering av atomraketter på Cuba, året etter. Det har kort og godt gått slag for slag.

 

Med løgn som våpen

USA har bombemål i Iran Klare

Kampen mot USA


Krig er eneste utvei. Og krigen handler ikke kun om Palestina eller Vest Asia, men om hele verden. Skal vi la konsernene styre? Ødelegge naturen, gjøre folk til slaver. Nei! Når skal vi begynne å handle? Den dagen USA angriper Iran. Dette vil være et angrep på ennå et land som ikke har truet med noe som helst og som kan sees på som ennå et uskyldig offer. Vi må nå ta hendene opp av lomma, ikke kun på grunn av Iran osv, men ikke aller minst på grunn av oss selv og fremtidige generasjoner. La derfor bannerne vaie. Hvilke bannere? De troendes banner!

 

Kapitalismen og idiotkulturen:

 



 

 

 

Det er ikke minst den kalde krigen og krigen for å vinne hjerter og tanker, en frase nå brukt i Irak krig kontekst og som blir sett på som et våpen for å vinne krigen mot terrorisme, som førte oss til en såkalt idiotkultur og til apatiske samfunnsborgere, selv om man godt kan trekke linjen enda lenger tilbake, til tiden under Den store depresjonen på 1930-tallet, den store krisen i den kapitalistiske økonomien under mellomkrigstiden, hvor millioner av mennesker vendte seg mot kapitalistene. ”Politikk er skyggen som storkapitalen kaster over samfunnet”, uttalte venstrepopulisten, filosofen, psykologen og utdanningsreformatoren John Dewey.


Svaret fra det angloamerikanske establishment var et propagandakorstog av ekstraordinær intensitet. Den første lov som uttrykkelig gjorde det til en forbrytelse å argumentere for revolusjon ble vedtatt av Kongressen allerede i 1940, Alien Registration Act, også kjent som Smith Act. En rekke ”amerikaniseringskampanjer” ble satt i gang for å brennemerke streiker og demonstrasjoner som ”upatriotiske.” Fagforeningene ble utropt til ”arbeidernes fiender” og det ble sagt at sosialdemokratiet var ”infisert av kommunisme”. Dette nådde et crescendo i 1950-årene med den inkvisisjonen som gikk under navnet McCarthyisme, oppkalt etter Joseph R. McCarthy, en konservativ republikansk senator fra Midtvesten, Wisconsin, som etter en antikommunistisk og nasjonalistisk valgkamp i 1946 hadde blitt valgt inn i senatet hvor han ble sittende til 1957.

Det hele kan bli sett på som en mildere form for Moskvaprosessene, en betegnelse på tre offentlige rettssaker som ble avviklet i Oktoberhallen i Fagforeningenes hus i Moskva i 1936, 1937 og 1938 mot omkring 50 kommunister. De tilsto å ha forberedt forbrytelser rettet mot partiet og den unge sovjetstaten. Flere av dem krevde dødsstraff mot seg selv, og alle tilkjennega dyp anger og skam over egne forbrytelser. Den offentlige anklager, Andrej Vysjinskij, hadde en enstemmig sovjetpresse bak seg, da han forlangte at ”disse gale hundene skal skytes - hver eneste en av dem.” Med få unntagelser ble de dømt til døden og henrettet. Selv vestlige journalister og diplomater støttet denne oppfatning. Således kunne USAs ambassadør i Moskva, Joseph Davies, rapportere hjem, at ”det er bevis hinsides en hver tvil for forræderianklagen.”


McCarthy ble uten tvil den viktigste representant for jakten på radikale og andre ”undergravende elementer” i USA i begynnelsen av 1950-årene. Han var en aggressiv og hensynsløs politiker, som brukte alle tilgjengelige midler for å nå sine mål. Han var en demagog, og hans arbeid var preget av hans sterke ønske om makt og innflytelse.


CIAs kamp mot kommunisme ble en global kamp mot selvstyre. CIA støttet fascistiske antikommunistiske regimer over hele jorden og da spesielt i Afrika, og en konstant krigssituasjon ble skapt, noe som ledet frem til forferdelige lidelser for uskyldige menn, kvinner og barn. Ordinære amerikanere så disse urolighetene gjennom linsen til av den kalde krigs propaganda og ga finansiell støtte og makt til CIA.


I 1954 brukte bedriftssponset propaganda i USA halvparten av det beløpet som gikk til skolebøker. Omfanget av korstoget var ”svimlende”, skrev utgiveren av Fortune. Alex Carey, samfunnsforskeren som lagde en pionerstudie på begrepet ”amerikanisering” slo fast at de tre mest markante politiske utviklingstrekkene i det 20. århundre var ”veksten av demokratiet, veksten av korporativ makt, som vil si kapital- og organisasjonsmakt, og veksten i korporativ propaganda som middel til å sikre korporativ makt mot demokratiet”.

Media er hovedleverandøren av denne korstogspropagandaen og har gjennom å ta for seg en del positive begrep tømt dem for sine ordboksdefinisjoner, og fylt de opp med en ny og ”politisk korrekt” betydning, på lik linje med snittet i øyet i Dovre-gubbens Hall eller nytale i George Orwells 1984.


Det hele har etter hvert kommet til å bli orwellisk, som beskriver en situasjon, ide eller forhold som George Orwell identifiserte som fiendtlig for velferden i et fritt samfunn. En holdning og en politikk av kontroll gjennom propaganda, misinformasjon, benektelse av sannhet og manipulasjon av fortiden, inkludert den såkalte upersonen, en person viss fortid er fjernet slik som det blir praktisert av moderne repressive regjeringer.


Det hele får tankene i retning av Sionismens vise menn, som blir ansett for å vær opphavet til moderne konspirasjonsteori litteratur og som tar form av en instruksjonsmanual til et nytt medlem av eldre, som beskriver hvordan de vil styre verden gjennom kontroll av media og finans, og skifte ut den tradisjonelle samfunnsorden med en basert på massemanipulering. Hvem protokollen er skrevet av er av mindre interesse, også det om den er skrevet av jødiske og kristne sionister eller frimurere, eller om det synarkiet eller samrøret mellom verdens mektigste er helt tilfeldig. Kanskje dreier det seg langt mer om et system eller en struktur enn en konspirasjon, selv om det er mye som tyder på det. Det holder med å lukke opp øynene for å se at mye av hva den beretter om i realiteten har skjedd.


I tillegg kommer at nærmest ingen politiske ledere har noen som helst etiske skrupler slik at de samarbeider etter beste evner uansett hvor fiendtlige de ellers måtte være overfor hverandre så lenge de deler samme interesse vedrørende å bekjempe en tredje fiende. Såkalt realpolitikk. Som regel på bekostning av sivilbefolkninger. Og langt fra å representere sine hjemland, representerer etterretningsbyråene som regel kun interessene til de øverste klassene, landenes elite. Svært ofte er denne elite og etterretningsbyråene så sammenkludret at man heller ikke her kan se noen forskjell.


Om fascismen kommer til USA vil den være pakket inn i det amerikanske flagg er en velkjent setning, til Norge kom den i etterkrigstiden innpakket i sosialdemokrati. Vi blir lettvint med i USAs og Israels kriger for fred og demokrati. Selv om vi vet at det egentlig handler om noe ganske annet. Norske flaggselskaper som Statoil, Norsk skog og Telenor, bare for å nevne noen, er med på å fremme oransje revolusjoner og markedsliberalisme, noe som egentlig betyr at man raner andre stater for naturressurser, samt korrupsjon og brudd på menneskerettighetene.


Realpolitikk kaller politikerne det. Sneversynt og livsfarlig er det. Det er totalt urealistisk å tro at jorden har kapasitet til å handskes med en slik politikk under lenger tid. Men så betyr egentlig begrepet realpolitikk kun det å svanse etter maktens pipe. Mennesker er i Norge som i de aller fleste andre land, kun kanskje i enda større målestokk ettersom landet til de grader er homogenisert og styrt fra oven av kapitalister og politikere i skjønn forening, slaver for kapitalen, som i lang tid av vår historie, faktisk helt frem til John Calvin med kalvinismen og Martin Luther under reformasjonen, ble sett på som skitten og ugudelig, Mammon. Ikke for at paven og paveveldet var så mye bedre.


Den katolske kirke har gjennom sine agenter fremmet fascisme like til i dag. Men kapitalen, ikke minst etter de store borgerlige revolusjoner på 1800-tallet hvor folkets blod ble ofret for at en ny klasse skulle reise seg, en klasse bestående av industrikapitalister og bankere, ble den dominerende faktor, og et slør ble dannet mellom folket og de som ble sittende med den reelle makten. Oligarkene tok først makten i den vestlige verden og setter seg nå inn ved maktapparatene over stadig større deler av verden.

Stadig mer føler man at mørkets fyrste, som beskrevet i Ringenes herre, og da ikke aller minst i filmen, på tross av at den blir portrettert som afrikanere og arabere, hører hjemme blant oss som har grunnlagt et vanvittig industrielt forbrukersamfunn hvor målet er å produsere og forbruke i størst mulig målestokk og hvor noen få lever i overflod, mens alle andre lever i tenners gnissel. Det er liten tvil, nå som over 655.000 mennesker har blitt drept i Irak og Vest Asias sivilisasjon har blitt pulverisert, om at vi nå lever i en ny kolonitid og gjennomlever en krise i verdensøkonomien.


Industrialiseringen tok fatt i 1700-tallets England. Også dette som et resultat av de endringene som fant sted i kjølvannet av reformasjonen. Det ble laget et skille mellom mennesker og naturen, som skulle voldtas og dens hemmeligheter lokkes ut. Det var et paradigmeskifte og Rosekorsordenen sto sterk med folk som Isac Newton, Rene Descartes og Francis Bacon. Man gikk fra et åndelig til et matrealistisk perspektiv. Kunnskap fremfor visdom. Patriarkalske forbilder og hierarkisk struktur. Solen, som i seg selv skulle gi liv og varme, ble ensidig styrket på bekostning av moder jord.


Det ble kamp om ressurser, kolonisering og merkantilisme. Oppdagelsesferder eller rettere sagt plyndringstokter. Målet var å få tak på stadig mer gyllent metall og mineraler. Kriger og utryddelser av hele menneskegrupper fulgte. Sivilisasjoner ble pulverisert. Makten ble hele tiden sentralisert og samlet på stadig færre hender. Fra å være frie ble mennesker i stigende grad å se på som slaver. Fra å leve i mangfoldige og komplekse gikk samfunnene over til å bli ensformige og kalde. Prosessen som allerede hadde funnet sted i Europa gjentok seg i stadig fjernere områder helt til hele verden var blitt erobret.


Globalisering, også kjent som amerikanisering, er lite annet enn det som i gamle dager ble kalt imperialisme. Og mens imperialismen ble fulgt av et kor om hvordan man nå skulle sivilisere den barbariske verden, heter det nå at vi fører krig for menneskerettigheter og fred. Mens USA ofrer seg og tar seg av den skitne jobben, tar EU og Norge, som ikke like sterkt ønsker å arbeide for menneskehetens lykke, men som heller arbeider for å fremme særegne interesser, seg av mer oppryddingen av samfunnene der hvor USA har trått til. Det er som å lese George Orwell 1984.


Under hele denne tiden har menneskehetens tekniske arbeidsredskaper blitt stadig mer maskinelle. Olje har vært drivkraft nummer en og krigene for den har vært mange. Resultatet har vært forurensing i en slik grad av metrologer i dag sier at vi har kommet over bristepunktet og at det ikke er noen vei tilbake. Uansett hvor mye vi klarer å stanse den stigende forurensingen så vil det med andre ord ikke hjelpe. Klimaendringer blir sett på som den verste trusselen for menneskeheten, samtidig som ingen ønsker å gjøre noe med det. Det er ikke mulig at alle kan leve som i Norge. Verden har ikke kapasitet. Så i stedet for å finne langsiktige løsninger som kan gavne alle, ønsker man å hindre videre utvikling i visse områder. Det hele virker surrealistisk.


På samme måte som våpenhandlere i alle land står sammen på grunn av at de setter kapitalen som øverste mål og ikke for eksempel hjemlandets interesser eller for den saks skyld menneskehetens, noe som fører til at amerikansk våpenindustri kan selge våpen til Iran slik som fant sted i slutten av krigen mellom Irak og Iran, er sammenblandingen mellom etterretningsgrupper og terroristgrupper en så stor floke at det som oftest er umulig å lage noe skille.


Ofte benytter etterretningsorganisasjonene seg av terrorristgrupper og CIA var en av nøkkelspillerne vedrørende dannelsen av for eksempel al Qaeda, som foruten å bli benyttet i krigen mot Sovjet i Afghanistan ble brukt i Bosnia og i oppsplittelsesprosessen i Jugoslavia.


CIA var i samarbeid med blant annet Inter-Services Intelligence of Pakistan (ISI), en av nøkkelspillerne vedrørende dannelsen av al Qaeda på begynnelsen 1980-tallet. I følge den tidligere utenrikssekretæren og leder for underhuset, Robin Cook, var al Qaeda lite annet å anse enn CIAs computerfiler over de tusener av afghanske mujahedinere som ble rekruttert og trent med hjelp fra CIA til å bekjempe russere. Det var med andre ord USA med Zbigniew Brezinski som ledende person som i sin kalde krig mot Sovjet produserte al Qaeda i sin destabiliseringskampanje i Sentral Asia. Sovjet skulle få sin Viet Nam krig. En kampanje som førte til lidelser og død for millioner av mennesker. Bin Laden har nærmest blitt en logo i den såkalte krigen mot terror, som har blitt gjennomskuet som noe ganske annet for lang tid siden. Det er uvisst om al Qaeda og bin Laden ennå opererer og hvor vidt de er deler av USAs etterretningsstruktur.


I tillegg kommer at nærmest ingen politiske ledere har noen som helst etiske skrupler slik at de samarbeider etter beste evner uansett hvor fiendtlige de ellers måtte være overfor hverandre så lenge de deler samme interesse vedrørende å bekjempe en tredje fiende.


Ikke kun er interessene til terroristene og etterretningen som oftest den samme, de tjener begge på den andres styrke, men etterretningsorganisasjonene benytter seg av terrorristgrupper etter eget behov. Ikke finner man terrorisme stemplet kun rammer utpekte grupper og ikke kan sees på som noe annet et politisk tricks, men stempelet kommer og går på de enkelte gruppene ettersom de viser samarbeidsvilje eller ikke og ikke på grunnlag av deres aktivitet.


Det iranske mujahedin, også kjent som sazmaan-e mujahedin-e khalq-e Iran og People’s Mujahedin of Iran (PMOI), et politisk parti som går inn for å velte Irans regjering og sette seg selv ved lederskapet i stedet og som utgjør hovedorganisasjen i National Council of Resistance of Iran (NCRI), er en typisk slik gruppe som CIA benytter seg av på tross av terrorstempelet og hvor man faktisk tenker å fjerne stempelet på tross av at deres aktiviteter har endret seg noe særlig.

Hver krig sine egen løgn - 2