Startside


“Korleis lærer du å symja? Ved å lese un symjekunsten eller ved å kava på i vatnet? Eg berre spør.”
Olav H. Hauge

Hensikten med denne boka er praktisk. Jeg ønsker å styrke bibliotekarenes faglighet.

Med faglighet mener jeg en profesjonskultur som legger vekt på faglige argumenter, prinsippielle vurderinger og systematisk bruk av empiri. Det jeg ønsker å motvirke er en kultur som foretrekker etablerte rutiner, tradisjonelle verdier og samtaler som unnviker alle vanskelige spørsmål.

Profesjonsfagene utvikler seg ikke ved taktfast marsj i samlet kolonne, men ved at ulike personer og grupper utforsker ulike veier og strategier gjennom sin egen praksis. De som skal drive faglig utviklingsarbeid kan ikke samtidig være politisk korrekte i ett og alt. Et fagmiljø er ikke en samling trossetninger, men en møteplass for debatt om faglige spørsmål. Engasjerte fagfeller setter pris på uenighet så lenge formen er saklig.

Den profesjonelle fagligheten jeg etterlyser i bibliotekfeltet har mye til felles med fagligheten i de akademiske disipliner, fra fysikk og biologi til språkfag og historie. Også vitenskapene består av faglige fellesskap. De utvikler seg gjennom kritiske, spørrende og utfordrende diskusjoner mellom fagfeller.

De er ikke meningsutvekslinger i vanlig forstand. Fagdebattene er bare åpne for de som aksepterer spillereglene.  Deltakerne må forholde seg til fagets sentrale teorier og metoder, på den ene siden, og til fagfeltets empiriske grunnlag, på den andre. Hvis de ikke aksepterer disse rammene, blir de ikke tatt på alvor som fagpersoner. Kreasjonister slipper ikke til i biologiske tidsskrifter. Deltagelse krever disiplin og forarbeid. Det som teller, er ikke primært hva du mener, men hvor godt du argumenterer for dine synspunkter.

De faglige debattene foregår både muntlig og skriftlig. Foredragene og diskusjonene på faglige konferanser og seminarer er den viktigste formen for muntlige samtaler. Fagartikler, fagfellevurderinger og debattinnlegg i fagtidsskrifter er den viktigste skriftlige kanalen. I historie og andre humanistiske fag spiller også monografier og anmeldelser en betydelig rolle. Når profesjonsfagene akademiseres, kan det skje på to måter. Fagene kan nøye seg med å overta vitenskapenes ytre former, det vil si tidsskriftene, konferansene, doktorgradene og professoratene - eller også ta til seg deres indre liv. 

I Norge har den ytre akademiseringen kommet langt. Norsk kunnskapspolitikk etter år 2000 har motivert nesten alle landets høyskoler til å satse på universitetsstatus. Det betyr strategiplaner, forskningsprogrammer og akademiske tilsettelser. Den indre akademiseringen har knapt nok begynt. De fleste profesjonsfag har vært preget av av korte utdanningsløp og en praktisk orientert læringskultur. Bibliotekfaget har i liten grad akseptert og integrert de grunnleggende akademiske samtaleformene. Bibliotekmiljøet er fortsatt praktisk, jordnært og nytteorientert. En universitetskultur kan ikke etableres på noen få år.

En mer bevisst og reflektert kultur kan heller ikke skapes ved ren imitasjon av Akademia. Selv om mange av bibliotekarenes arbeidsoppgaver forandrer seg, fortsetter de å være praktiske. Brukerne og moderinstitusjonene stiller konkrete og løpende krav til profesjonen. Profesjonsfagene har en annen forankring enn de akademiske disipliner. Det som skiller profesjonsfagene fra disiplinfag, kan vi si, er at profesjonene håper å forbedre verden, mens disiplinene ønsker å forklare den.

Teoretikerne uttrykker sin faglighet ved å skrive og snakke om det de er interessert i. Den akademiske forskning er autonom. For teoretikerne er det tilstrekkelig å beskrive hvordan virkeligheten kan beskrives, tolkes og forstås. De undersøker naturen, samfunnet og tekstene som tilskuere, fra tribunene. Disiplinenes sentrum er de klargjørende teoriene. Deres prosjekter er avsluttet når de akademiske publikasjonene ligger på bordet. Innsikt er et gode i seg selv. Disiplinfagene drives av erkjennelsesinteresser. Kunnskap for kunnskapens egen skyld er mål og begrunnelse god nok. Det som senere måtte skje ute i samfunnslivet er i beste fall en bivirkning eller et biprodukt av det som egentlig interesserer dem, nemlig økt innsikt.

Vitenskap og profesjon

En lærer, en arkitekt, en lege eller en bibliotekar kan ikke tenke slik. Som praktikere deltar de i produksjonslivet. De kan ikke nøye seg med å fortelle verden hva som kan eller bør gjøres. De må faktisk gjøre det. Profesjonenes sentrum er den utøvende praksis. Profesjonenes styrke er kyndigheten i praksis. Skal profesjonen utvikle seg faglig, må det skje ved at den løpende praksisen forbedres. Forskning og publisering kan spille en rolle i dette arbeidet. Men teoretisk kunnskap, den gode gamle boklærdommen, er ikke jevngodt med erfaringskunnskap.

Bibliotekarer, lærere, sykepleiere og arkitekter utvikler sin faglighet ved å praktisere sine ferdigheter, under vekslende forhold, over lang tid. Begrepsanalyser og teoretiske overveielser kan ikke erstatte de konkrete lærings-, innovasjons- og utviklingsprosessene. Profesjonenes hensikt er praktisk. Disiplinenes hensikt er teoretisk.  Dette skillet mellom teori og praksis er vesentlig.  Praktisk rettede profesjoner og teoretisk rettede disipliner engasjerer seg i verden på ulike måter.

Jeg argumenterer altså for en praksisbasert forståelse av kunnskap i bibliotekfag. Det innebærer å vise hvordan og hvorfor den praksisrettede kunnskapen skiller seg fra den akademiske. Ett av mine mål er å styrke bibliotekarenes selvtillit i møtet med et selvbevisst og selvtilfreds akademisk miljø. Betegnelsen bibliotek- og informasjonsvitenskap er villedende. Det antyder en likhet mellom profesjoner og disipliner som ikke kan realiseres i praksis. 

Jeg tar det samtidig for gitt at de fleste andre profesjonsfag er i samme situasjon. Teoretisk arbeid er viktig i alle fag, men profesjonene bør ikke sette teorien i høysetet. Da vil de bare bli spilt av banen av fagmiljøer som har spesialisert seg på teoretiske analyser og argumenter.

Forfatteren er ikke bibliotekar av utdanning, men kanskje av legning. Jeg er opprinnelig statistiker og samfunnsforsker, men har vært engasjert i informasjonssøking og voksenpedagogikk gjennom et langt yrkesliv. I denne boka har jeg forsøkt å velge eksempler som utnytter det jeg måtte ha av erfaringskunnskap på disse områdene. 

Søsterpublikasjonen Statistikk i praksis bruker begreper, metoder og konkrete eksempler fra bibliotekstatistikken som illustrasjon på praksisnær kunnskap

Som et eksperiment er begge tekstene lagt ut mens de skrives (Alfa).