Prosjekt‎ > ‎Industri‎ > ‎Arne Johan Finne‎ > ‎Mer av Arne Johan Finne‎ > ‎

Flaat Gruver og Evje Nikkelverk

lagt inn 26. okt. 2015, 03:22 av Bjørn Enes   [ oppdatert 18. nov. 2015, 00:28 ]
Denne gangen vil jeg langt tilbake i tiden, men samtidig er det et veldig aktuelt anlegg jeg har tenkt å skrive om.

For ikke så lenge siden sto det en artikkel i Lørdagsbilaget til Fædrelandsvennen, om Reidar Kjetså på Evje, som arbeider med å prøve å få til et museum i de gamle Flaat Gruver. Han regner med at han enda har 3 til 4 års arbeid igjen før han kan åpne for publikum. Noen av oss på Falconbridge har hjulpet Reidar med diverse bilder og artikler om de gamle gruvene, og mer samarbeid blir det nok etter hvert.


Vi har blant annet, fra gamle bedriftsbladet Falcon fra 1972, da for lengst avdøde overingeniør Carl Dahl hadde skrevet om Flaat Gruver og det meste av stoffet videre er sakset fra hans artikkel.


Flåtforekomsten var kjent da konsul G.F. Reinhardt og interessenter i Kristiansand i 1845-1847 drev en kobbersmeltehytte i Åraksbø. Litt kobbermalm fra Flåt ble brutt ut og kjørt oppover dalen for å brukes som tilblanding ved smelting av kobbermalm fra andre steder. Bestyrer av smeltehytten var en innvandret tysker, F.F.A.L. Seippel, som senere ble kjøpmann og portugisisk visekonsul i Kristiansand.

Det var stor interesse for nikkel her i landet i slutten av 1860-årene. Det første norske nikkelverk i Espedalen var riktignok nedlagt etter 10 års drift. Men både Ringerike og Bamle nikkelverk gikk meget godt.

Ringerikes nikkelverk ble drevet av bergmester A. Roscher, med doktor H.A. Thaulow som medeier.

Infanterikaptein F.A. Henriksen i Kristiansand var en svoger av Roscher,og i samarbeid med svogeren satte Henriksen i 1869 i gang undersøkelser etter nikkel-magnetkis i Ivelandsområdet. De sikret seg rettighetene til noen mindre nikkelforekomster, og Roscher fikk 26/3 - 1870 kongelig bevilling til å opprette en smeltehytte i Iveland eller Vegusdal.

F.F.A.L. Seippel har utvilsomt kjent til at ”kobbermalmen” på Flåt var nikkelholdig. Nå sikret han seg rettighetene til forekomstene ved anmeldelse 2/6 - 1870 og mutingsbrev utstedt 9/11 1870. Han hadde ikke mulighet for å sette i gang drift, og i 1871 forhandlet han med kaptein Henriksen om salg.

Malmen ble prøvetatt og analysert, og den 3. februar 1872 overdro Seippel rettighetene til Henriksen for 300 spesiedaler


Evje Nikkelverk ble formelt stiftet den 8. september 1872. I navnet var det et aksjeselskap, men i virkeligheten var det snarere et interessentskap. Det var 3 eiere, infanterikaptein H.A. Henriksen, hand søster fru Thora Roscher ( bergmester Roscher var nylig død) og doktor H.A. Thaulow.

Gruvedriften kom i gang samme høst. Den 4/6 1873 ble det gitt kongelig bevilling til å opprette smeltehytte i Evje hovedsogn.

Hytten ved Fennefossen var ferdig og ble satt i drift samme år.

Driften av Flåt gruve faller i tre perioder som artet seg svært forskjellig


Periodene er: I 1872-1894

II 1899-1920

III 1927-1945

To ganger måtte driften innstilles på grunn av dårlige tider for nikkel.

I 1945 var gruben tømt for malm og driften ble nedlagt for godt.



Første periode.

Til å begynne med foregikk både bergboring og malmheising med håndkraft. Håndboringen forsatte helt til 1914, mens heisingen etter en tid fikk linedrift fra et vannhjul. I 1880 ble det anlagt en skråsjakt, og heisingen her foregikk med hestevandring.

Malmskeidingen besto i slegging for hånd og håndsortering, og hver plukker hadde sine binger.

Årsproduksjonen var for det meste mellom 1000 og 2000 tonn malm.

Transporten, vel en halv mils vei fra gruven til smeltehytten foregikk med hest. Frakten av eksportproduktene fra Evje til Kristiansand foregikk med prammer de to mil på Kilefjorden, med hest og kjerre tre mil fra Kile til Mosby, og til slutt en mil i pram på Otra. Eksporten gikk for det meste til Tyskland.

Driften ga et visst overskudd, selv om den var liten av omfang og driftsmåten primitiv. Malmen var rik i det øverste av forekomsten, arbeidslønnen var lav, og det var akkurat da god pris for nikkelmalm.

I 1878 deltok Evje nikkelverk i verdensutstillingen i Paris med prøver av malm og smelteprodukter, og fikk bronsemedalje.

Under høykonjunkturen for nikkel i begynnelsen av 1870 årene ble det satt i gang gruvedrift på nikkel mange steder i landet, og det var 8 smeltehytter i drift. Så kom det et tilbakeslag, det ene foretagende etter det andre måtte innstille for aldri mer å komme i drift. Evje Nikkelverk var et av de få som greide å holde det gående.

Fra 1/1-1884 ble verket bortleid til H.H. Vivian & Co.Ltd. i Swansea . Dette firma fremstilte ferdigprodukter av nikkel og trengte produktene fra Evje som råstoff for sin fabrikasjon.

Grubedriften ble økt så produksjonen kom opp til mellom 4000 til 9000 tonn malm årlig.- For drift av gruveheis og pumper ble det installert en dampmaskin med vedfyrt dampkjel.

I 1890-årene ble konkurransen på nikkelmarkedet særlig hard, og i 1894 oppga Vivian forpaktningen av verket. Driften ble da innstilt i påvente av at Setesdalsbanen skulle bli ferdig. Dermed var den første driftsperioden slutt.


Annen periode.

Setesdalsbanen ble ført frem til Evje i november 1896, og dermed ble mattefrakten halvert og fraktomkostningene for koks redusert til en fjerdepart av hva det hadde vært, men først i 1899 så F.A. Henriksen seg mulighet for å gjenoppta driften.

Etter noen år med liten produksjon kom virksomheten igjen opp til samme nivå som i Vivians tid.. Noen større tekniske forandringer var det ikke før 1907-1909, men da begynte ting å skje.

Ved lån og refinansiering ble det skaffet penger til en betydelig modernisering. Det ble bygd taubane fra gruven til smeltehytten så hestetransporten falt bort. Ved Fennefossen ble det bygd elektrisk kraftstasjon og dermed fikk gruveheis, pumper og knusemaskineri elektrisk drift. Nytt skeidehus ble oppført og et skeidebelte installert. Gruveproduksjonen ble økt etter hvert.

Selskapet ble nå gjort om til et virkelig aksjeselskap, og admiral Børresen som hadde stått for refinansieringen ble administrerende direktør.

Men det viktigste som skjedde, var at det ble slutt med å selge smelteprodukt, skjærsten eller matte, til utlandet.


Ingeniør Anton Grønningsæter som hadde erfaring fra nikkelindustrien i Canada, ble i 1909 ansatt som bestyrer av smeltehytta. Han hadde ikke vært der lang tid før han ble overbevist om at det ikke ville være mulig å oppnå lønnsom drift med de priser som ble betalt for metallene i matte. Ved den sterkere drift i gruven fikk man fattigere malm en det var regnet med.

Grønningsæter sa opp sin stilling for å reise tilbake til Canada. Det ga støtet til at eierne av Evje Nikkelverk tok opp spørsmålet om å opprette et nikkelraffineringsverk.

Etter at Grønningsæter hadde studert Hybinettes raffineringprosess i Amerika, ble A/S Kristiansand Raffineringverk ( KNR) stiftet våren 1910, og ing. Grønningsæter ansatt som bestyrer.

Han ble nær knyttet til norsk nikkelraffinering så lenge han levde. Anlegget i Kristiansand kom i drift høsten 1910. Det førte til stabilisering av nikkelindustrien i Norge i årene mellom 1910 og 1920, og dernest til at nikkelraffineringen i Norge kunne fortsette også etter at gruvedriften i på nikkel tok slutt.

Da nikkelraffineringsverket var kommet i gang ble driften i Flåt gruve økt til mellom 40 000 og 60 000 tonn malm årlig, og mer modernisering og forbedring måtte til. Maskinboring ble innført, en loddsjakt ble påbegynt og en ny større gruveheis installert. For behandling av den fattigste del av malmen ble det bygd et lite flotasjonsanlegg. Ikke minst i smeltehytten ble det store forandringer. Garherderne, en slags store smie-esser som fra gammelt av hadde vært brukt til å senke jerninnholdet i skjærstenen, ble det supplert med flammeovner og deretter erstattet med en konverter.

Det var et intimt samarbeid mellom Evje Nikkelverk og KNR, og det var KNR som sto for driften av smeltehytten.

Evje nikkelverk leiet og drev Fæø gruve nær Haugesund, og rik stykkmalm derfra ble fraktet til Evje og smeltet sammen med Flåt-malmen.

I Norges Jubileumsutstilling i 1914 deltok nikkelverkene sammen. I en kunstig stoll murt opp av nikkelmalm var det blant annet utstilt en glassmodell av Flåt gruve og nikkel og kobber fra KNR, og KNR fikk utstillingens ærespremie for banebrytende virksomhet ved elektrolyttisk fremstilling av nikkel.

De beste årene av denne annen driftsperiode var en blomstringstid for verket, men forholdene under første verdenskrig, en brann ved KNR, og deretter utviklingen på verdensmarkedet for nikkel førte til at i 1920 måtte driften innstilles.

I 1925 gikk selskapet A/S Evje nikkelverk konkurs og eiendommene ble solgt på tvangsauksjon.

I løpet av de 50 årene som var gått, hadde gruben gitt over en halv million tonn malm med omtrent 5000 tonn nikkel, eller bortimot halvparten av produksjonen fra alle de norske nikkel gruver til sammen.


Tredje periode.

Det var ikke mangel på malm som hadde vært årsak til at driften ble innstilt, men malmen var fattig, konjunkturene var dårlige, og i 1920-årene var det ikke lett å skaffe penger. I syv år la driften helt nede. Flåt gruve og smeltehytten ved Fennefossen skulle allikevel få en ny blomstringsperiode.

Ingeniør Sigurd Giertsen som i noen år hadde vært direktør ved KNR, greide i 1927 å få opprettet et nytt selskap, Raffineringsverket A/S. Dette overtok gruvene og raffinerings-anlegget i Kristiansand og satte driften i gang igjen høsten 1927, men problemer var det på alle kanter. Da Falconbridge våren 1929 kjøpte anlegget i Kristiansand, slapp Raffineringsverket A/S alle problemene med raffineringen av matte, og det begynte en ny tid for Flåt grube. Driften ble etter hvert økt så produksjonen kom opp til mellom 100 000 og 190 000 tonn malm årlig med et netto nikkelinnhold på omkring 700 tonn.

Loddsjakten ble ført ned til en dybde av 402 meter, det vil si, omtrent på havets nivå. Malmlegemet hadde form som en litt som en litt bøyd arm som gikk på skrå ned gjennom fjellet i sydlig retning. Lengden etter aksen var omtrent 900 meter, og malmen fortsatte til et dyp av 420 meter.

En ny steinknuser ”Stortyggeren”, ble anskaffet. Flotasjonsanlegget ble modernisert og utvidet slik at nesten all malm ble konsentrert ved flotasjon.

Malmen var fattig, med nikkelinnhold omkring 0,7 %, kobberinnholdet omkring 0,5 %. Så fattig malm hadde ikke vært utvunnet med fordel noe annet sted i verden. Det var flotasjonsprosessen som gjorde det mulig å utnytte denne malmen. Det var ingen skarp grense mellom malm og gråberg, men en gradvis overgang med impregnasjon av kis i den omgivende bergart.

I smeltehytten ble det installert et sintringsanlegg for flotasjonskonsentratet. I 1933 tok selskapet opp drift i nikkelgrubene i Hosanger, og flotasjonskonsentratet derfra ble fraktet til Evje hvor det ble sintret og smeltet sammen med produksjonen fra Flåt gruve. Det brakte selskapet samlede produksjon opp til 1000 tonn nikkel årlig.

I denne tredje driftsperiode leverte Flåt gruve 2 200 000 tonn malm, fire ganger så meget som i de to foregående driftsperioder til sammen, men da var også gruven tømt. 28 000 meter diamantboring hadde ikke påvist mer malm.

Ved nyttår 1946 ble arbeidet i gruven innstilt, mens smeltehytten var i drift til 10. April 1946. Da ble også den nedlagt for godt.

Alt i alt har Flåt gruve levert ca. 2 700 000 tonn nikkelmalm, dvs. ¾ av malmproduksjonen fra alle de norske nikkelgruver til sammen. Men om malmforekomsten var langt den største, var den også den som hadde den fattigste malmen.

Nikkelmengden fra Flåt, ca.. 20 000 tonn, var bare to tredjedeler av den nikkelmengde som er utvunnet av malm fra norske gruver.


A.J. Finne , men storparten av stoffet fra overingeniør Carl Dahl.


Comments