Prosjekt‎ > ‎Industri‎ > ‎Arne Johan Finne‎ > ‎Mer av Arne Johan Finne‎ > ‎

Falconbridge Arbeiderforening gjennom krigsårene

lagt inn 26. okt. 2015, 03:08 av Bjørn Enes   [ oppdatert 26. okt. 2015, 03:08 ]

Situasjonen ved Falconbridge våren 1940 var temmelig optimistisk med økt bemanning , og gode priser på metallene.

Daværende Fagforeningsformann Gotleib Thomassen hadde 8. april gleden av å sende brev til ski og skøyteklubben Fagen 32 om at fagforeninga sa ja til å stå som garantist (2. Endossent) for lån til kjøp av skibakken Storheia fra AIK.- Lund.

9. april ble fabrikken stoppet uten stor dramatikk eller bombetreff. En av de ansatte Hans Orstad mistet kona i bombeangrep og fikk en tid senere utbetalt begravelsesbidrag fra forbundet.

Etter en tre ukers stopp ble bedriften startet igjen med redusert drift . Grunnlaget for drifta var Evjematte, noe rester av Canadamatte, og senere fikk de matte fra Petsjenga i Russland – nær Finnmarksgrensa.

9. april var det nesten 600 ansatte, og de fleste av disse fikk ikke jobb da de skulle starte igjen 26.april. Midlertidig ansatte, lærlinger, folk uten forsørgelsesbyrde , folk med gård, og 2 skolelærere måtte gå. 390 mann meldte seg , og 280 mann fikk halv jobb, alle sammen. Systemet med halv jobb fungerte dårlig, slik at man endte opp med 160-170 mann på heltid etter en tid. Foreningen sendte henstilling til kommunen om hjelp til de som hadde mista jobbene sine.

Etter søknad fikk en del av de ansatte erstatning for ødelagte eiendeler under bombeangrepene 9. april – fra 100 til 300 kroner.


Allerede 10.juli kom det brev fra der Reichskommissar om å sende oversikt over foreningas eiendeler og formue. Det var heretter ulovlig å bruke av midlene uten sosial-departementets godkjenning, og max beløp som kunne brukes uten godkjenning var kr.500. Denne forordning var stemplet ”strengt konfidensielt” og det var presisert at offentlig diskusjon eller publikasjon ikke var ønsket.

Både L.O. og Forbundet anbefalte sterkt at oversikten ble sendt umiddelbart.:


Formue i bank og kasse kr. 1735

Skrivemaskin, kartotek, fane kr. 1475

Konto i forbundet kr. 965

Totalformue kr. 4175


I november kom det nye direktiver fra tyskerne. Alle fagblad og skriv ble sensurert. Den fungerende L.O.-ledelsen avviste et krav om å avholde tillitsmannskonferanse for å behandle et forslag om kollektivt N.S.-medlemskap.

All politisk virksomhet ble forbudt, og mange av skrivene som fagforeninga fikk var trykket i Nasjonal Samlings Rikstrykkeri.


I desember 1940 hadde prisene begynt å galoppere oppover etter datidens målestokk og det ble fremsatt krav om Dyrtidstillegg. Partene ble enige om et tillegg på 8 øre timen, men dette ble stoppet av tyskerne. Fagforeninga her, ba ledelsen om å gjøre en vri ved å gi et tillegg i form av julegratiale, og det gikk ledelsen med på og gav et beløp på kr. 75 på julelønninga.

I 1941 sendte 43 organisasjoner protester til Terboven mot overtakelsen av siviladministrasjonen, hvilket medførte at 3 tillitsmenn ble arrestert. Disse ble snart løslatt, men etter hvert satte tyskerne inn nasister til å lede alle fagforbundene, også Norsk Kjemisk.

Forbundsformann Nic. Næss ble varslet og kom seg i sikkerhet til Sverige like før han skulle arresteres. Under trusler om standrett ble forbundets nest-formann Karsten Thorkildsen tvunget til å fortsette i nesten et år før han fikk lov til å slutte.

Den lovlig valgte forbundsledelsen sendte ut beskjed til alle fagforeningene om ikke å ha kontakt med den nye forbundsledelsen, men når man i ettertid ser på korrespondansen så må man si at dette ikke ble fulgt. Mangelen på det meste, gjorde at man stadig ba den nye forbundsledelsen om hjelp til skaffe alt fra fisk til gryter og arbeidstøy.

Utover i 1941 viser alle skriv at det begynner å bli vanskelig med mange ting. En rekke brev blir sendt til den lokale forsyningsnemd, med bønn om hjelp til ekstra rasjonerings kort på brød og fett på grunn av tungt og anstrengende arbeid. Man henviser stadig til andre som man har hørt om har fått ekstrarasjoner ( Fiskå, Vigeland, og diverse arbeid for tyskerne ). Ofte gikk det også skriv til forbundet for å få hjelp til å få tak i ting. Bedriftsledelsen satte, for en tid, i gang suppebespisning for de ansatte- kr. 0.15 pr. porsjon. Sko ble etterhvert et problem og foreninga prøvde å overbevise forsynings-nemda om de arbeidforhold våre ansatte hadde. Like etter blir det fortvilet bedt forbundet om hjelp til å påvirke Forsyningsdepartementet om hjelp til å skaffe sild som var bestilt. På grunn av svette og syredamper er det i neste omgang” unnertøi ” det søkes om.

Innimellom dette skjer det flere triste ting. L.O.- advokat Vigge Hansteen og klubb- formann Rolf Wickstrøm blir arrestert for å lede jernarbeiderstreik i Oslo, og til stort sjokk og forferdelse blir begge skutt.

På bedriften blir det stadig sendt nye søknader om sild – klippfisk –tørrfisk – istersild – poteter og ved. I håp om at det skal hjelpe blir det sendt med nøyaktig forsørgelses – byrde for hver enkelt ansatt. 175 ansatte forsørget totalt 668 personer.

Da alle fikk ordre om å levere inn radioene i 1941 var det en av mekanikerne som tok sin radio i ryggsekken og tok den med på jobb. Radioen ble plassert i kjelleren på verkstedet og ved hjelp av en av ingeniørene og tre andre lyttet de på nyheter fra London helt fram til 1945. Nyhetene ble oversatt og levert pr. sykkel til en gruppe på Fiskå Verk som mangfoldiggjorde nyhetene. I samarbeid med en sender på Slettheia ble det formidlet beskjed om viktig last til og fra bedriften. En sending med nikkel, og en med matte fra Petsjenga kom aldri fram.

En spesiell ting fra lønnsstatistikk i 1942 var at arbeiderne gikk ned 1,98 øre timen i lønn når de passerte 60 år, fra kr. 1.72 i timen til kr. 1.702. I tillegg var det oversikt over trekk i lønn for lån til kjøp av fisk og grønnsaker, fra kr. 2.12 til kr. 3.18 pr. uke.

Hver ansatt hadde også fått i gave – 2 mål ved, 1 stk. dongrydress, 2 flasker tran,

og kr. 75 til jul.


I mai 1943 oppstod en situasjon som var ganske alvorlig. Direktør Steen kom med beskyldninger mot en del ansatte om sabotasje og tariffbrudd. Beskyldningene ble også rettet direkte mot fagforeningsformann Gotleib Thomassen. Flere av arbeiderne på Anodeovnen er med på protestskriv til direktøren.

De innrømmer at ” der på grunn av de vanskelige ernæringsforhold har vært en almindelig uvilje blant arbeiderne mot å arbeide i akkord, uten at de fra noen arbeiders side er drevet noen agitasjon i den retning.” Beskyldningene blir videre stemplet som smakløse og usannferdige, og at direktørens uttalelser kan være en alvorlig hindring for ro og orden på arbeidsplassen og kan ødelegge det herskende tillitsforhold på bedriften.

Sabotasjebeskyldningen var såpass alvorlig for fagforeningsformannen ( han ble fremstilt som hovedperson ) at han sa opp jobben sin fordi han følte seg utrygg. Han ble oppkalt til direktøren og fikk sluttattest og ble utvist fra kontoret.


Den valgte nestformann, Randulf Fjermeros, tok over som fagforeningsformann, Trygve Tellefsen som nestformann og Anker Hansen ( far til Aud Blattmann) som sekretær.

I juni 1943 ble det avtalt at Haakon Tellefsen fra Høvåg skulle jakte alker for de ansatte og ledelsen var behjelpelig med å skaffe patroner. 70 alker ble resultatet.

I september ble det skrevet brev direkte til diverse fiskemottak i Lofoten om kjøp av fisk, uten hell. I oktober fikk foreninga ordnet en anvisning på 41 gryter gjennom L.O.

En ting var å få en anvisning, men gryter var mangelvare. Firmaene i Kristiansands- distriktet ble forsøkt uten hell. En henvendelse til Jern og Stålkontoret i Nærings- departementet førte etter hvert til leveranse fra firma Alfred W. Olsen A/S i Oslo.

Tidlig i 1944 søkes det Forsyningsnemda om å få kjøpe tobakk direkte fra en av de lokale bedrifter. Med dagens røykelov i minne siteres det direkte fra skrivet:

Vi vil samtidig gjøre nemda oppmerksom på at et stort flertall av arbeiderne bruker skråtobakk i sitt yrke da det virker decinfiserende og beskyttende under arbeidet i de støvete Roste og Smeltebyggninger.”

Denne søknaden var underskrevet av Trygve Tellefsen som fungerende formann, da både Randulf Fjermeros og Anker Hansen ble arrestert av tyskerne.

Randulf ble torturert og mishandlet på ”Arkivet”, før han ble sendt til Møllergt.19 og videre til Tyskland med m/s Westphalen som gikk ned utenfor Sverige. De fleste omkom, og deriblandt Randulf.

Randulf var en av Sivil Orgs. stiftere og ledere i Kristiansand. Anker Hansen var med i samme organisasjon men, ”slapp unna” med 5 uker på ”Arkivet”, 13 måneder på Grini, før han mot slutten av krigen ble overført til Mysen fangeleir.

I april 44 anker foreninga et avslag på helmelk til 3 sveisere : Odd Hamre, Finn Fredriksen (omkom senere i krigen) og Oskar Olsen hadde alle ” svært sunnhetsskadelig arbeid med sveising av syretanker som gav kobber og arsenikkdamp.” Odd er i dag kjent for de fleste som mangeårig lærer på yrkesskolen, lokalpolitiker og de senere år som pensjonistrådgiver.

Fra tyske myndigheter kom det skriv om at arbeidstøy var bedriftens eiendom, og kun var til utlån for de ansatte.


I tida rundt fredsdagen, 8. Mai, ble det verken sendt eller mottatt skriv.

13. mai kommer det telegram fra fungerende forbundsformann Karsten Thorkildsen om at forbundet er igang igjen med sin lovlig valgte ledelse.

I mai og juni kommer det flere skriv fra forbundet og L.O. om hvordan man skal forholde seg til N.S medlemmer, folk som frivillig jobbet for tyskerne, og tyskertøser.

L.O. anbefaler at ingen av disse skal få jobb før alle rettslige oppgjør er ferdig. L.O. advarer sterkt mot uriktige anklager mot noen. Når det gjelder kvinner, mest unge, som hadde kommet i selskapelig eller annet samvær med tyskerne, mener L.O. at disse bør kunne få jobb. Gjenreisningen krever mye arbeidskraft, også kvinnene.


Lokalt fikk fagforeningen avtale om å få lister over de folkene bedriften ønsket å ta inn, for å luke bort N.S.-folk.

Enka etter Randulf Fjermeros får tilsendt kr. 1000 fra forbundet for tap av ektefelle, og litt senere blir det sendt ytterligere kr. 1000 som æresgave.

Forbundet sendte skriv og ba foreninga om å sende en oversikt over hva de ansatte hadde fått av bedriftsledelsen i de 5 årene.


Foreningsformann Trygve Tellefsen sender lista, men er knallhard i sin kritikk av direktør Steen: ”Vår arbeidsgiver har i krigsårene, som for øvrig alle andre år, hvert av dem som ingen forståelse har av arbeidernes trengsler og mangler på det økonomiske og materielle område. De ting som er oppnådd i okupasjonstiden har vi måttet tigget om og betalt for. Ved og julegratiale har vi fått med mye bed og sled.

Vår arbeidsgiver har ikke følt noen forpliktelse for arbeiderne i denne tid, og utallige er de krumspring han har utført for å slippe fra et hvert ansvar.

For de av oss som kjente Trygve som en svært rolig og avbalansert kar er dette sterke ord.


23. september samles Norsk Kjemisk til landsmøte. Våre representanter var Trygve Tellefsen og Odd Hamre. I åpningstalen holdt Karsten Thorkildsen en minnetale over alle Kjemisk sine tillitsmenn som ble skutt, og i tillegg alle dem som omkom i tyske konsentrasjonsleire. Mange ble nevnt, men spesielt ble omtalt forbundets første formann Halvdan Jønsson som ble valgt som leder av de illegale arbeid i 1942. Han døde i Dachau i februar 1945. Forbundsforann Nic. Næss døde av sykdom i Sverige. Landsmøte er preget av bitterhet og tyskerhat. Av gjestene er spesielt den hollanske svært opptatt av hevn og kontroll med tyskerne, mens den russiske gjest holder en flammende aggitasjonstale for kommunismen. En av de tidligere forbundsekretærene blir ekskludert for lunken holdning mot tyskerne. Begge arbeiderpartiene fikk bevilgning på kr. 15 000. ( Norges kommunistiske parti var den gang stort og regnet seg som partiet for arbeiderne)


En sak har jeg valgt å følge helt fram til 3. Juni 1946. Saken om sabotasje--beskyldningen fra direktør Steen. Gotleib Thomassen hadde ved hjelp av fagforeninga fått L.O.s-juridiske kontor til å se på saken. De oppnådde å få Steen til å tilby seg å ta tilbake beskyldningen, samt at Gotleib skulle få tilbake jobben sin. Gotleib skriver så til foreninga at den eneste grunnen for at han tok opp igjen saken var utelukkende for å få spørsmålet rettslig belyst og evt. at direktørens holdning og forhold overfor sine arbeidere møtte bli gjenstand for granskning.

Gotleib er meget skuffet over både foreningas og forbundets behandling av saken og mener saken hadde fått et helt annet forløp ved en korrekt og velvillig behandling.



A.J. Finne.

Comments