Prosjekt‎ > ‎Industri‎ > ‎Arne Johan Finne‎ > ‎

Mer av Arne Johan Finne

I forbindelse med Falconbridges utmerkede Jubileumsbok som kom ut i forbindelse med 75 års jubileet, har mange etterlyst litt mer om alle de som har jobbet på verket.

I noen år ga Falconbridge Nikkelverk Arbeiderforening ut et blad Magasinet og undertegnede skrev en del artikler i dette bladet bygget på egne opplevelser, historier fortalt av andre, og ikke minst i fra stoff som ble hentet fra mange års fagforeningsprotokoller. Artiklene fra Magasinet er skrevet for noen år siden.

Alt for sent begynte noen av oss også å ta vare på en del gammelt utstyr og skriftlig materiale som bør bevares for ettertida. Selv om vi kom sent i gang er det en betydelig samling av gammelt utstyr fra laboratoriet, gammelt verktøy, gamle gullsmelta gjennom 43 år, diverse skriftlige analyse/gruveprotokoller tilbake fra 1910 og masse utstyr fra Elektro og Mekanisk. (Gullsmelta og en gammel prøvetaker for metallprøver står lagret på Hovedlageret, resten står lagret i kjelleren på Gamle kontorbygg.)


Av skriftlig materiale har jeg også valgt å legge ved overingeniør Carl Dahls mange artikler om norske nikkelgruver og de første årene på Raffineringsverket, som han skrev for bedriftsbladet Falcon.


Til sist har jeg også skrevet opp en del episoder fra et 43 års Falconbridge liv og noen tilleggsopplysninger til diverse bilder.


Om noen for ettertida ønsker å bruke noe av dette stoffet så er det veldig greit.

Kvinnene var på plass i 1971

lagt inn 28. jan. 2016, 06:10 av Bjørn Enes   [ oppdatert 28. jan. 2016, 06:10 ]

28/1-2016:
Ingen stor ting, men jeg kikket i noen gamle bedriftsblader og så der at damene allerede var på plass på bedriften i juni 1971. En herlig gjeng med voksne damer som jeg scannet et bilde av.
AJF
 

Flaat Gruver og Evje Nikkelverk

lagt inn 26. okt. 2015, 03:22 av Bjørn Enes   [ oppdatert 18. nov. 2015, 00:28 ]

Denne gangen vil jeg langt tilbake i tiden, men samtidig er det et veldig aktuelt anlegg jeg har tenkt å skrive om.

For ikke så lenge siden sto det en artikkel i Lørdagsbilaget til Fædrelandsvennen, om Reidar Kjetså på Evje, som arbeider med å prøve å få til et museum i de gamle Flaat Gruver. Han regner med at han enda har 3 til 4 års arbeid igjen før han kan åpne for publikum. Noen av oss på Falconbridge har hjulpet Reidar med diverse bilder og artikler om de gamle gruvene, og mer samarbeid blir det nok etter hvert.


Vi har blant annet, fra gamle bedriftsbladet Falcon fra 1972, da for lengst avdøde overingeniør Carl Dahl hadde skrevet om Flaat Gruver og det meste av stoffet videre er sakset fra hans artikkel.


Flåtforekomsten var kjent da konsul G.F. Reinhardt og interessenter i Kristiansand i 1845-1847 drev en kobbersmeltehytte i Åraksbø. Litt kobbermalm fra Flåt ble brutt ut og kjørt oppover dalen for å brukes som tilblanding ved smelting av kobbermalm fra andre steder. Bestyrer av smeltehytten var en innvandret tysker, F.F.A.L. Seippel, som senere ble kjøpmann og portugisisk visekonsul i Kristiansand.

Det var stor interesse for nikkel her i landet i slutten av 1860-årene. Det første norske nikkelverk i Espedalen var riktignok nedlagt etter 10 års drift. Men både Ringerike og Bamle nikkelverk gikk meget godt.

Ringerikes nikkelverk ble drevet av bergmester A. Roscher, med doktor H.A. Thaulow som medeier.

Infanterikaptein F.A. Henriksen i Kristiansand var en svoger av Roscher,og i samarbeid med svogeren satte Henriksen i 1869 i gang undersøkelser etter nikkel-magnetkis i Ivelandsområdet. De sikret seg rettighetene til noen mindre nikkelforekomster, og Roscher fikk 26/3 - 1870 kongelig bevilling til å opprette en smeltehytte i Iveland eller Vegusdal.

F.F.A.L. Seippel har utvilsomt kjent til at ”kobbermalmen” på Flåt var nikkelholdig. Nå sikret han seg rettighetene til forekomstene ved anmeldelse 2/6 - 1870 og mutingsbrev utstedt 9/11 1870. Han hadde ikke mulighet for å sette i gang drift, og i 1871 forhandlet han med kaptein Henriksen om salg.

Malmen ble prøvetatt og analysert, og den 3. februar 1872 overdro Seippel rettighetene til Henriksen for 300 spesiedaler


Evje Nikkelverk ble formelt stiftet den 8. september 1872. I navnet var det et aksjeselskap, men i virkeligheten var det snarere et interessentskap. Det var 3 eiere, infanterikaptein H.A. Henriksen, hand søster fru Thora Roscher ( bergmester Roscher var nylig død) og doktor H.A. Thaulow.

Gruvedriften kom i gang samme høst. Den 4/6 1873 ble det gitt kongelig bevilling til å opprette smeltehytte i Evje hovedsogn.

Hytten ved Fennefossen var ferdig og ble satt i drift samme år.

Driften av Flåt gruve faller i tre perioder som artet seg svært forskjellig


Periodene er: I 1872-1894

II 1899-1920

III 1927-1945

To ganger måtte driften innstilles på grunn av dårlige tider for nikkel.

I 1945 var gruben tømt for malm og driften ble nedlagt for godt.



Første periode.

Til å begynne med foregikk både bergboring og malmheising med håndkraft. Håndboringen forsatte helt til 1914, mens heisingen etter en tid fikk linedrift fra et vannhjul. I 1880 ble det anlagt en skråsjakt, og heisingen her foregikk med hestevandring.

Malmskeidingen besto i slegging for hånd og håndsortering, og hver plukker hadde sine binger.

Årsproduksjonen var for det meste mellom 1000 og 2000 tonn malm.

Transporten, vel en halv mils vei fra gruven til smeltehytten foregikk med hest. Frakten av eksportproduktene fra Evje til Kristiansand foregikk med prammer de to mil på Kilefjorden, med hest og kjerre tre mil fra Kile til Mosby, og til slutt en mil i pram på Otra. Eksporten gikk for det meste til Tyskland.

Driften ga et visst overskudd, selv om den var liten av omfang og driftsmåten primitiv. Malmen var rik i det øverste av forekomsten, arbeidslønnen var lav, og det var akkurat da god pris for nikkelmalm.

I 1878 deltok Evje nikkelverk i verdensutstillingen i Paris med prøver av malm og smelteprodukter, og fikk bronsemedalje.

Under høykonjunkturen for nikkel i begynnelsen av 1870 årene ble det satt i gang gruvedrift på nikkel mange steder i landet, og det var 8 smeltehytter i drift. Så kom det et tilbakeslag, det ene foretagende etter det andre måtte innstille for aldri mer å komme i drift. Evje Nikkelverk var et av de få som greide å holde det gående.

Fra 1/1-1884 ble verket bortleid til H.H. Vivian & Co.Ltd. i Swansea . Dette firma fremstilte ferdigprodukter av nikkel og trengte produktene fra Evje som råstoff for sin fabrikasjon.

Grubedriften ble økt så produksjonen kom opp til mellom 4000 til 9000 tonn malm årlig.- For drift av gruveheis og pumper ble det installert en dampmaskin med vedfyrt dampkjel.

I 1890-årene ble konkurransen på nikkelmarkedet særlig hard, og i 1894 oppga Vivian forpaktningen av verket. Driften ble da innstilt i påvente av at Setesdalsbanen skulle bli ferdig. Dermed var den første driftsperioden slutt.


Annen periode.

Setesdalsbanen ble ført frem til Evje i november 1896, og dermed ble mattefrakten halvert og fraktomkostningene for koks redusert til en fjerdepart av hva det hadde vært, men først i 1899 så F.A. Henriksen seg mulighet for å gjenoppta driften.

Etter noen år med liten produksjon kom virksomheten igjen opp til samme nivå som i Vivians tid.. Noen større tekniske forandringer var det ikke før 1907-1909, men da begynte ting å skje.

Ved lån og refinansiering ble det skaffet penger til en betydelig modernisering. Det ble bygd taubane fra gruven til smeltehytten så hestetransporten falt bort. Ved Fennefossen ble det bygd elektrisk kraftstasjon og dermed fikk gruveheis, pumper og knusemaskineri elektrisk drift. Nytt skeidehus ble oppført og et skeidebelte installert. Gruveproduksjonen ble økt etter hvert.

Selskapet ble nå gjort om til et virkelig aksjeselskap, og admiral Børresen som hadde stått for refinansieringen ble administrerende direktør.

Men det viktigste som skjedde, var at det ble slutt med å selge smelteprodukt, skjærsten eller matte, til utlandet.


Ingeniør Anton Grønningsæter som hadde erfaring fra nikkelindustrien i Canada, ble i 1909 ansatt som bestyrer av smeltehytta. Han hadde ikke vært der lang tid før han ble overbevist om at det ikke ville være mulig å oppnå lønnsom drift med de priser som ble betalt for metallene i matte. Ved den sterkere drift i gruven fikk man fattigere malm en det var regnet med.

Grønningsæter sa opp sin stilling for å reise tilbake til Canada. Det ga støtet til at eierne av Evje Nikkelverk tok opp spørsmålet om å opprette et nikkelraffineringsverk.

Etter at Grønningsæter hadde studert Hybinettes raffineringprosess i Amerika, ble A/S Kristiansand Raffineringverk ( KNR) stiftet våren 1910, og ing. Grønningsæter ansatt som bestyrer.

Han ble nær knyttet til norsk nikkelraffinering så lenge han levde. Anlegget i Kristiansand kom i drift høsten 1910. Det førte til stabilisering av nikkelindustrien i Norge i årene mellom 1910 og 1920, og dernest til at nikkelraffineringen i Norge kunne fortsette også etter at gruvedriften i på nikkel tok slutt.

Da nikkelraffineringsverket var kommet i gang ble driften i Flåt gruve økt til mellom 40 000 og 60 000 tonn malm årlig, og mer modernisering og forbedring måtte til. Maskinboring ble innført, en loddsjakt ble påbegynt og en ny større gruveheis installert. For behandling av den fattigste del av malmen ble det bygd et lite flotasjonsanlegg. Ikke minst i smeltehytten ble det store forandringer. Garherderne, en slags store smie-esser som fra gammelt av hadde vært brukt til å senke jerninnholdet i skjærstenen, ble det supplert med flammeovner og deretter erstattet med en konverter.

Det var et intimt samarbeid mellom Evje Nikkelverk og KNR, og det var KNR som sto for driften av smeltehytten.

Evje nikkelverk leiet og drev Fæø gruve nær Haugesund, og rik stykkmalm derfra ble fraktet til Evje og smeltet sammen med Flåt-malmen.

I Norges Jubileumsutstilling i 1914 deltok nikkelverkene sammen. I en kunstig stoll murt opp av nikkelmalm var det blant annet utstilt en glassmodell av Flåt gruve og nikkel og kobber fra KNR, og KNR fikk utstillingens ærespremie for banebrytende virksomhet ved elektrolyttisk fremstilling av nikkel.

De beste årene av denne annen driftsperiode var en blomstringstid for verket, men forholdene under første verdenskrig, en brann ved KNR, og deretter utviklingen på verdensmarkedet for nikkel førte til at i 1920 måtte driften innstilles.

I 1925 gikk selskapet A/S Evje nikkelverk konkurs og eiendommene ble solgt på tvangsauksjon.

I løpet av de 50 årene som var gått, hadde gruben gitt over en halv million tonn malm med omtrent 5000 tonn nikkel, eller bortimot halvparten av produksjonen fra alle de norske nikkel gruver til sammen.


Tredje periode.

Det var ikke mangel på malm som hadde vært årsak til at driften ble innstilt, men malmen var fattig, konjunkturene var dårlige, og i 1920-årene var det ikke lett å skaffe penger. I syv år la driften helt nede. Flåt gruve og smeltehytten ved Fennefossen skulle allikevel få en ny blomstringsperiode.

Ingeniør Sigurd Giertsen som i noen år hadde vært direktør ved KNR, greide i 1927 å få opprettet et nytt selskap, Raffineringsverket A/S. Dette overtok gruvene og raffinerings-anlegget i Kristiansand og satte driften i gang igjen høsten 1927, men problemer var det på alle kanter. Da Falconbridge våren 1929 kjøpte anlegget i Kristiansand, slapp Raffineringsverket A/S alle problemene med raffineringen av matte, og det begynte en ny tid for Flåt grube. Driften ble etter hvert økt så produksjonen kom opp til mellom 100 000 og 190 000 tonn malm årlig med et netto nikkelinnhold på omkring 700 tonn.

Loddsjakten ble ført ned til en dybde av 402 meter, det vil si, omtrent på havets nivå. Malmlegemet hadde form som en litt som en litt bøyd arm som gikk på skrå ned gjennom fjellet i sydlig retning. Lengden etter aksen var omtrent 900 meter, og malmen fortsatte til et dyp av 420 meter.

En ny steinknuser ”Stortyggeren”, ble anskaffet. Flotasjonsanlegget ble modernisert og utvidet slik at nesten all malm ble konsentrert ved flotasjon.

Malmen var fattig, med nikkelinnhold omkring 0,7 %, kobberinnholdet omkring 0,5 %. Så fattig malm hadde ikke vært utvunnet med fordel noe annet sted i verden. Det var flotasjonsprosessen som gjorde det mulig å utnytte denne malmen. Det var ingen skarp grense mellom malm og gråberg, men en gradvis overgang med impregnasjon av kis i den omgivende bergart.

I smeltehytten ble det installert et sintringsanlegg for flotasjonskonsentratet. I 1933 tok selskapet opp drift i nikkelgrubene i Hosanger, og flotasjonskonsentratet derfra ble fraktet til Evje hvor det ble sintret og smeltet sammen med produksjonen fra Flåt gruve. Det brakte selskapet samlede produksjon opp til 1000 tonn nikkel årlig.

I denne tredje driftsperiode leverte Flåt gruve 2 200 000 tonn malm, fire ganger så meget som i de to foregående driftsperioder til sammen, men da var også gruven tømt. 28 000 meter diamantboring hadde ikke påvist mer malm.

Ved nyttår 1946 ble arbeidet i gruven innstilt, mens smeltehytten var i drift til 10. April 1946. Da ble også den nedlagt for godt.

Alt i alt har Flåt gruve levert ca. 2 700 000 tonn nikkelmalm, dvs. ¾ av malmproduksjonen fra alle de norske nikkelgruver til sammen. Men om malmforekomsten var langt den største, var den også den som hadde den fattigste malmen.

Nikkelmengden fra Flåt, ca.. 20 000 tonn, var bare to tredjedeler av den nikkelmengde som er utvunnet av malm fra norske gruver.


A.J. Finne , men storparten av stoffet fra overingeniør Carl Dahl.


Smedemyren

lagt inn 26. okt. 2015, 03:20 av Bjørn Enes   [ oppdatert 26. okt. 2015, 03:20 ]

Denne gangen vil jeg veldig langt tilbake i historien til opplysninger hentet ifra –”Kristiansand bebyggelse og befolkning i eldre tider.” av Karl Leewy.


Tidlig på 1700 tallet var det 3 brødre fra Kvinesdal som flyttet til Kristiansand- Isach , Søren og Tarald som alle var smeder.

Isach kjøpte hus i Tollbodgaten 62+ 64 i 1741 . Han giftet seg etter hvert med Anna Catharina Struwe. Han tok svennestykke som smed før læretida var ferdig på grunn av dyktighet. Han la seg opp en stor formue som smed og la grunnlaget for rikdom og makt for Daniel Isaachens slekta på Kjos gård og Willochslekta.


Broren Søren, bosatt i Markensgaten er den som er interessant for vår del. Søren drev den største smia og grunnla en familieformue til glede for de kommende slekter.

Han var først gift med Berthe som døde tidlig og deretter med Crestenze.

De fikk 2 sønner, hvorav den ene Christian Sørensen ble biskop, og den andre Nils Berner Sørensen ble lege og professor ved universitetet.

Et av barnebarna var litt fornem , ifølge Leewy en ”narraktig dumpapp” og omtalte bestefaren som Stålfabrikant.

Faren hennes – biskopen –rettet henne og sa:” Nei, mitt barn, han var grovsmed, men det var han med Gud og æren.


Behovet for smeder var stort. Blant annet leverte han økser til byens bødler eller skarprettere som de også ble kalt. I 1720 leverte han 2 økser” en til at hugge hoder og en til at hugge hender av med”.

Bøddelen utførte stort sett sin gjerning på torvet, eller på Galgebergtangen som har fått sitt navn fra den gang galgen sto derute.


Som kuriositet tar jeg med ” prislisten”fra 1698.

- For et hode med sværd at avhogge - 10 riksdaler.

- For et hode med øks at avhogge - 8 riksdaler.

- En hånd eller en finger - 4 riksdaler.

  • For et hode eller en hånd at sette på steile - 2 riksdaler.

  • For at slå armer og ben i stykker - 14 riksdaler.

  • For hvert knip med gloende tenger - 2 riksdaler.

  • For et brennemerke - 4 riksdaler.

  • For at piske en av byen - 7 riksdaler.

  • I tillegg fikk bøddelen betalt for å brenne trollkjerringer på bål.



Hvorfor jeg skriver om Søren er for at han i 1768 bygslet et landområde i Stenviken.

Her bygget han gård og smie slik at gården etter hvert byttet navn til ”Sørens Smeds stykke”, og senere til Smedemyren, - gården som folkene som startet Kristiansand Raffineringsverk kjøpte i 1910. Arealet som ble kjøpt var på rundt 100 mål, hvorav en del mål lå i gamle Oddernes kommune. I 1947 søkte Falconbridge om å få hele tomta inn i Kristiansand kommune og byen økte med 14,7 mål i størrelse da søknaden ble innvilget.


Like før Smedemyren lå en annen liten gård – Kolsdal, hvor Ole Sørensen Kolsdal

var født i 1844.

Han drev en etter hvert betydelig butikk i Markens, først kolonial og manufaktur og senere bare manufaktur som ble en av byens største.

Som mange eldre husker så ble Kolsdalen brukt som navn på fabrikken til langt ut på 60 tallet.

Han har fått jobb på Kolsdalen.



Gruppebilde fra 1914

lagt inn 26. okt. 2015, 03:15 av Bjørn Enes   [ oppdatert 26. okt. 2015, 03:15 ]


1.rekke f.v.: Sverre Jacob, David Vogt -Kontorsjef, A. Grønningsæter -Bestyrer, Julie Jacobsen -Kasserer, ing. Hans Giæver Martens, John Vigsnæs -Materialfovalter,

2.rekke f.v.: Olav Markussen, Ola Haugland, ukjent, Ole Helleren, Ole Skripeland, Gunnar Vehus, Aksel Nylund, Thorvald Klemmetsen, Hans E. Hansen,

3.rekke f.v.: Martinius Tjernmoen, smed Johnsen, Thomas Jahnsen, Abraham Seland, Ragnvald Johansen, Torvald Hansen, Ole Tobiassen,

4.rekke f.v.: Martinius Vehus, Arne Knudsen, ukjent, Jahnsen, Thomas Lundal,

5.rekke f.v.: Martinius Sangesland, ukjent, Karl Tobiassen, Gudbrand Paulsen, A. Johnsen.

6.rekke f.v.: Lauritz Kristensen, Ole Aasen, Knut Ranestad, Jens Andresen, ukjent, Lars Andersen.

Kolsdalens Arbeidsmannsforening 1910 - 1927

lagt inn 26. okt. 2015, 03:13 av Bjørn Enes   [ oppdatert 26. okt. 2015, 03:13 ]

Denne gangen har jeg valgt meg en historisk reise tilbake til året 1910 på gamle Kolsdalen til Kristiansand Raffineringsværk som etterhvert skiftet navn til A/S Kristiansand Nikkelraffineringsverk.


Den gamle Smedemyren gård ble bygd om til fabrikk. En fabrikk totalt forskjellig fra i dag .

Syrefast stål og plast var ikke oppfunnet, ingen filterpresser og hvor pH var et ukjent begrep.

Ovner uten avtrekk, man brukte støvkammer hvor støvet skulle legge seg på veggene - noe som ikke fungerte. Elektriske smeltovner var ikke oppfunnet, man brukte koks med innblåsing av luft, og de ferdige anodene ble transportert fra ovnene til elektrolysen med sekketralle, en av gangen. Nikkelen ble tatt ut på morplater som ble smørt med en blanding av grafitt og olje, og de som jobbet med dette ble svarte som negre.

Kjølevann til drifta ble tatt fra en brønn som var gravd ut i myra nedenfor kontorbygningen, og drikkevann kom fra en kilde i Rosindalen.

All transport til og fra verket foregikk med hest og vogn. Metallet var 2-3 millimeter tykt og ble klippet med en manuell platesaks og man brukte et døgn på å fylle ei tønne.



Den 16/11- 1910 samledes ca.20 arbeidere til stiftelse av ny fagforening kl. 7 1/2 i Arbeiderforeningen.

Til medlemmer av bestyrelsen valgtes følgende:

Karl Strøm ( Formann - enstemmig)

Tellefsen ( Viseformann -med 5 stemmer)

O. Asbjørnsen ( Kasserer - med 7 stemmer)

O. Hanaas ( Sekretær - med 4 stemmer )

Tronstad ( Styremedl.- med 7 stemmer)

Th. Eilertsen ( Styremedl.- med 4 stemmer)

Oluf Andersen ( Styremedl.- med 4 stemmer)


Foreningens navn ble "Samhold" (kort tid etter ble navnet forandret til Kolsdalen Arbeidsmandforening.)

Medlemskontigent blev bestemt til kr. 0.40 pr. uke.

Allerede neste møte ble det diskutert forslag om å be ledelsen om ei vannkran på tomta slik at man kunne få vasket av seg det verste før man dro hjem.

Stiftelsesfest med dans ble holdt i Arbeiderforeninga, samme hus hvor medlemsmøtene ble avholdt. ( leie kr. 2 pr. kveld.)

Et år etter at fagforeninga ble startet ble mange av de fagorganiserte sagt opp, fordi det meste av byggevirksomheten var over, og foreninga skrev brev om dette til Arbeidsmandsforbundet, som var forbundet man tilhørte den gangen. Det ble også bedt om hjelp til lønnsforhandlinger.

I 1912 ble det vedtatt enstemmig å melde foreninga inn som kollektivt medlem av Kristiansand Arbeiderparti.

I april 1912 blir det omtalt ei fane de alt hadde, men som fikk forandret teksten til Arbeidsmennenesforening Kolsdalen. (Kostnad kr. 15 for arbeid. )


Til 1. mai 1912 ble Th. Maun, Syvert Dahle og Haueland enstemmig valgt til fanebærere.

Et nytt forslag til "Lønspris ved tarifens gjenemførelse ble vedtatt ved uravstemmelse med 62 (toogseksthi) mot 1 (en) stemme - 5 (fem) stemte ikke." Når avstemningen var ferdig begynte forhandlingene med bestyrelsen for å få dem til å godta kravet til ny tariff. Det ble valgt 3 mann til å forhandle med bestyrelsen " i fald" denne vil forhandle med foreninga.

Det ble enstemmig vedtatt at forhandlingsutvalget kunne benytte rikstelefon om det skulle være nødvendig.

Forhandlingene endte med 5 % lønnsøkning, men foreningsformann hadde da måtte reise til Christiania for hjelp. (Han fikk innvilget kr. 6 pr. dag i tapt arbeidsfortjeneste.)

På et av medlemsmøtene ble det valgt en person som skulle få folk til å abonnere på Klassekampen.

I en tid uten sykekasse var det jevnlig innsamlinger av penger til medlemmer som ble syke, og til enker etter medlemmer.

70 - 80 kr. var vanlig beløp som ble samlet inn rundt 1913 - 2 - 3 ukelønner på den tiden.

I samme året skjedde en ganske dramatisk episode. En ansatt - Johan August Jahnson hadde gått litt hard ut imot en uorganisert ansatt - Knut Fjermeros - for å få denne til å organisere seg. Fjermeros var kjent som tidligere streikebryter fra Vigeland Bruk.

Fjermeros sladret til ledelsen, ved ing. Martens, om press og trusler, og ledelsen svarte med å sparke Jahnson.

Dette skapte stor forbitrelse, og på medlemsmøte ble det valgt en delegasjon til å forhandle med ledelsen om å sparke Fjermeros,og ta inn igjen Jahnson. Dette var en trussel mot organisasjonsretten.

I sitt svar henviste ledelsen til at 95 % av arbeiderne var organisert, og avtale om lønns- og arbeidsvilkår var undertegnet og annerkjent av begge parter, men ledelsen forbeholdt seg retten til også å bruke uorganisert arbeidskraft.

Fagforeninga fikk hjelp av redaktør Solberg i "Sørlandet Sosialdemokrat" til å utforme skriv og argumenter.Etterhvert fikk saken større og større dimensjoner med skriftlige redegjørelser og avhør av angjeldende personer.

Den 15. april 1913 ble det avholdt avhørsmøte med bestyrer Anton Grønningsæter og kontorsjef David Vogt til stede fra ledelsen, fra fagforeninga møtte formann Gudbrand Paulsen og sekretær Th. Moen.

Både Fjermeros og Jahnson beskyldte sin motpart for grovt munnbruk og bedyret sin egen uskyld. På flere sider i den gamle protokoll er det nærmest stenografert hva hver enkelt sa, og i tillegg ble de utspørt en masse fra begge parter.

Møtet endte med at Jahnson fikk igjen jobben sin mot løfte om å holde seg i ro.

Saken roet seg så i et par måneder før det ble vedtatt på et medlemsmøte, at man skulle nekte å jobbe sammen med Fjermeros og at man skulle forlange ham fjernet innen 8 dager. Så om morgenen 2. mai ga fagforeningsformannen og sekretæren ordre til folkene som jobbet sammen med Fjermeros på kobberovnen, om å nekte å jobbe sammen med ham.

3 mann gikk til byen og ventet der. Etter litt diskusjoner og trusler mellom driftbestyrer Grønningsæter og fagforeningsformannen bøyde ledelsen av, og som det står i protokollen: Det blev straks sendt bud efter de tre mand og bestyreren overlod derpaa Fjermeros i foreningens hænder på betingelser at ingen skulde tilføye ham nogen skade paa liv eller lemmer.

4 mann fra foreningsledelsen oppsøkte så Fjermeros og ga ham 24 timers frist til å slutte.

I følge protokollen svarte han på en " raa og sjælden uopdragen måte" og nektet helt å høre på noe som helst. " Da de øvrige der havde samlet sig saa det, steg forbitrelsen og kl.1,50 tog uden videre tre mand og bar ham ud. Kommen et stykke på veien kom bestyreren og nekted slige voldshandlinger, han laaved at han selv skulde sørge for at faa ham væk hurtigst mulig. Kl. lidt over to saa man Fjermeros rudsle ut porten og forsvinde. Saken er herved slutt med et godt resultat."

Kort etter ble det vedtatt å bekoste en karikaturtegning av Fjermerossaken og få denne inn i "Hvæpsen"- datidens vittighetsblad.


Tilbake i hverdagen var det tid for lønnsforhandlinger, hvor det ble forlangt 50 % tillegg for søn- og helligdager. Det var svært vanlig at arbeiderne ble flyttet fra dagtid til skift, og omvendt, og det ble skrevet avtale om at skiftfolk som ble flyttet til dagtid skulle beholde sin lønn på 44 øre pr. time.

Videre ble det godkjent at: Arbeidere der blir overført fra dag til natarbeide eller modsat, eller overført paa skift , garanteres under enhvær omstendighet fuld uke 56 timer.

På medlemsmøte ble det også bestemt at fagforeningen skulle kjøpe inn endel arbeidstøy som ble videresolgt til de ansatte.


Tiden var ellers preget av 1. verdenskrig med stort behov for metall, men etter den tidens forhold var det stor inflasjon og det ble flere ganger forhandlet om dyrtidstillegg. Andre viktige reformer var arbeidstid til kl.13 på lørdager, og 10 dagers ferie pr.år.

6/3 - 1915 ble Hjelpekassa startet med kr. 1000 i gave fra bedriftsledelsen som start-kapital. Hjelpekassa den gangen fungerte også som sykekasse og det kom raskt henvendelse fra andre fagforeninger om å få bli medlem. Noe de fikk nei til.

Fagforeninga her hadde ellers stor grad av sammarbeid med 3 andre fagforeninger som hørte til Kristiansand Raffineringsverk. Flåt Gruvearbeiderforening, Evje smelteovns- arbeiderforening og Ringerikes Gruvearbeiderforening, hørte alle til "konsernet".

Kristiansand Nikkelraffineringsverk hadde leid malmforekomst på Ringerike fra 1913 og i 1915 kjøpte man Ringerike, som hadde vært i drift mere eller midre fra 1849.

Disse 4 fagforeningene sammarbeidet om lønns- ferie- og sosiale goder, med Raffinerings- verkets fagforening som spydspiss.


Fagforeningsarbeidet gikk ellers sin vante gang, med stadige krangler om hvorvidt man skulle være obligatorisk medlem av Kristiansand Arbeiderparti , og abonnere på Sørlandets Sosialdemokrat.

Både i 1915 og -16 ble det bevilget penger til innkjøp av en gyngestol til Arbeiderpartiets Basar.

I 1916 måtte prisstigningen ha vært ekstra stor for bedriftsledelsen ga dyrtidstillegg uten at foreninga hadde bedt om det. - Takkebrev ble sendt.


I 1917 hadde mann bygd nytt Rostebygg i tre og 3. mai brøt det ut storbrann som stoppet bedriften for et år. Nikkel var den gang kun et metall for rustningsindustrien

og da mann kom i gang etter et år fikk man ikke solgt metallet, krigen var slutt, og snart var det slutt for Kristiansand Raffineringsverk også.

Et lite innblikk i en fjern fortid som mange av oss føler at vi har sterke røtter fra.



Raffineringsverkets Arbeiderforening 1927

lagt inn 26. okt. 2015, 03:11 av Bjørn Enes   [ oppdatert 26. okt. 2015, 03:11 ]

Som de fleste vet har fabrikken eksistert tilbake til 1910 , og den første fagforening ble startet den gang. De første årene var det små mengder som ble produsert og da 1. verdenskrig var over ble det nesten slutt på etterspørsel etter nikkel. En brann i 1917 i Rostebygget kom også svært ubeleilig. Da nytt Rostebygg var klart i 1918 var prisene på et lavmål og driften stoppet snart helt opp. Med drift kun i korte perioder snublet verket seg videre fram til 1926 da det ble solgt på tvangsauksjon for 10 000 kr. I 1927 kom det så tyske interesser inn i bildet og ny drift ble satt i gang kun basert på Evjematte.


Kort tid etter at de første var ansatt ble det snakket om ny fagforening og

Tirsdag 28/6- 1927 i Arbeiderforeningen var det sammenkalt til møte – sammen med Sam.org styret – for å stifte fagforening. Møtet ble ledet av Sam.org formann Hr. Daniel Jacobsen ” der ønskede de fremmøtte velkommen.” Noen av de fremmøtte tok ordet og ønsket å fortsette den gamle fagforening, og det ble også diskutert om det skulle søkes om medlemskap i NKIF eller Arbeidsmandsforbundet. Med 20 mot 1 stemme ble det vedtatt å søke medlemskap i NKIF.

Navnet ble bestemt til Raffineringsverkets Arbeiderforening og foreningen ble så stiftet med 20 medlemmer.

14/7 ble Konstituerende møte holdt og foreningens første styre valgt;

Formann Ole Johan Olsen

Viseformann O. Lingaas

Kasserer Hans Aanensen

Sekretær Halfdan Olsen

Styremedlem Ingar Knudsen

-”- Endre Endresen

-”- Lauritz Evensen

Varam. Anders Strøm

-”- Jacob Viblemo

-”- Richard Thorsen

Revisor Trygve Skribeland

-”- Olav Engvaldsen


Viktigste sak på første styremøte var lønn, da lønna kun var kr. 0.80 pr.time. Det var enighet om å vente til Fiskaa Verk var ferdige med forhandlinger som pågikk. Det ble sendt brev til kemner Karlsen om lettelse til 5 % på skattetrekket grunnet lav lønn og stor forsørgelsesbyrde.

Den gang ble det først valgt en komite for å utarbeide krav, forslag til en tariff, mens en annen komite ble valgt til å forhandle. Foreninga ble enstemmig innmeldt i Arbeiderpartiet, og det ble valgt 5 mann til å agitere for partiet ved valget. Et forslag om å opprette en lokal ledighetskasse ble nedstemt med 18 mot 10 stemmer.

Medlemsmøtene ble ofte startet så sent som kl. 20.30 da folk jobbet til kl.18.00, og styremøtene ble holdt hjemme hos formannen kl 17.00 på Søndagene.

Resultatet av kravet om lønnsforhandlinger var at direktør Gjertsen leste opp et brev fra de tyske eierne om dårlige tider, og lønnen ble stående på kr.0.80.

I november ble det sendt anmodning til borgermester og formannskap om fritak for skatt i desember. Dette ble innvilget for 3 uker i desember for alle i skatteklasse 3 med årsinntekt under 4000 kr.

På medlemsmøte ble det gjort vedtak om at ingen måtte offentliggjøre noe fra møtene.

Raffineringsverkets Arbeiderforening 1928

lagt inn 26. okt. 2015, 03:10 av Bjørn Enes   [ oppdatert 26. okt. 2015, 03:10 ]

Ved valget på årsmøtet i 1928 er det mange av oss som finner en del kjente navn;

Formann Gotleib Thomassen

Viseformann Tellef Hansen

Kasserer Hans Aanensen

Sekretær Jarman Johansen

Styrem. Trygve Skribeland

-”- M. Møvik

-”- Trygve Tellefsen

Suppleant Kjell Kittelsen

-”- A.Eriksen

-”- Richard Thorsen

-”- Øivind Nylund


På dette årsmøtet ble det vedtatt å starte Hjelpekassa. Det var nå kommet opp i 40 tilstedeværende på møtene. Det ble vedtatt en ny lønnsstige fra kr. 1.20 pr. time og opp til kr 1.35 for ” særlig stygt og sundhetsskadelig arbeid.” Resultatet etter diverse tarifflønns- forhandlinger ble tillegg slik at lønnen nå kom opp til kr.1.12 pr. time for de fleste og opp til kr. 1.37 for de aller verste jobbene. De fikk også inn i avtalen at bedriften skulle holde arbeidshansker til de ansatte.

12. mars ble det vedtatt å bruke forbundsnåla som motiv på ny fane, og til å male fanen ble valgt Karl Johansen. For å finansiere fanen ble det vedtatt å lodde ut en sykkel. 5 mann ble valgt som loddselgere. På møtene ble det med jevne mellomrom foreslått at alle skulle abonnere på Sørlandet og meldes inn som medlemmer i Samvirke, men dette ble hver gang nedstemt.

Til 1.mai ble 2 mann valgt til fanebærere, 2 mann til fanevagt, og 3 mann til togvogtere.

Ved faneavsløringen ble det ” holdt taler, oplæst et dikt, fæstet med øl og skaalt for fanen under alvor og skjæmt, det ble sunget bruddstykker av Internationalen og andre passende sange.”

På neste medlemsmøte ble det gjort vedtak om at nyansatte fikk maks 14 dager til å organisere seg.

De ansatte hadde en spisebrakke og han som jobbet der hadde tittel som Spisebarakktjener.

Ved lønnsforhandlingene ble det krevd 12 dager ferie pr. år , pluss at bedriften skulle holde sæbe, haandklær, masker, briller, vaskevand og støvler.

Arbeidsgiverne krevde 6 % lønnsnedslag og LO 10 – 15 % tillegg. I praksis ble det etter megling tilbudt kr.0 og dette ble godtatt med 72 mot 6 stemmer ved uravstemming på bedriften. Riktignok fikk de tilbake 2 feriedager som de mistet året før, men tidene må ha vært dystre og dårlige.

Mørke skyer hang også over bedriften og våren 1929 måtte direktør Gjertsen reise til Tyskland for å prøve å skaffe penger til lønninger. De ansatte fikk beskjed om at de kunne fortsette i jobb, men uten garanti for lønn. Det ble sendt flere brev til ledelsen om å prøve å skaffe penger til lønn, og ing. Martens lovet å gjøre sitt beste. Pengene kom etter hvert, men var både 2 og 3 uker forsinka. Kona til ing, Martens døde, og hun måtte ha en høy stjerne hos de ansatte da det på medlemsmøte ble besluttet å legge ned krans på fru Martens grav på julaften.

På verket ble det henstilt til alle om å kjøpe tobakk fra O.P.Moe, da arbeiderne der var organisert. På samme møtet ble det vedtatt å takke nei til en innbydelse til drakamp på idrettsplassen.


Til fest i Arbeideren 1.mai ble det kjøpt inn 125 flasker øl og 12 brus.



De første ryktene gikk om nye eiere av bedriften og i juni fikk en del ansatte tilbud om jobb med om- og nybygginger, blant annet ny elektrolysehall. De fleste ansatte var nå permitert, eller oppsagt og ledelsen hadde fritt plukket de folkene de ønsket til byggingsarbeidene uten å konferere med fagforeninga. Foreninga kontaktet forbundet og muligheten av en blokkade ble diskutert, men ble aldri satt i verk. Det ble sendt skriv til formannskap og bystyre om nødsarbeid. På verket hadde nå direktør Sten og ing. Grøningsæter tatt over ledelsen og navnet FalconBridge Nikkelverk kom i bruk.

10. September i 1929 ble navnet Falconbridge Arbeiderforening første gang tatt i bruk i en av våre protokoller.


AJ.Finne

Raffineringsverkets Arbeiderforening i tiden etter 1929

lagt inn 26. okt. 2015, 03:09 av Bjørn Enes   [ oppdatert 26. okt. 2015, 03:09 ]

Som de fleste vet så ble vår fagforening stiftet 28. 06. 1927 etter at tyske interesser hadde tatt over bedriften.

Driften haltet og gikk i et par år, også med økonomiske misligheter i Tyskland, slik at driften stoppet helt opp etter hvert.

Nedgangstider og depresjoner med store børskrakk i 1929 gjorde at det var stor glede og optimisme da Falcon-Bridge kom inn som nye eiere i 1929. En tredobling av produksjonen, ny elektrolysehall, og i det hele tatt skulle hele bedriften moderniseres.

30 mann var fortsatt ansatt, men hadde gått ledige i 3 måneder.

Noe av det første medlemmene gjorde var å be om lønnsforhandlinger ved fagforeningsformann Gotleib Thomassen, etter at en 15 manns lønnsforslagskomite hadde vært i arbeid med å utarbeide krav.

Komiteen endte opp med krav om 45 % tillegg, pluss diverse fag- og 1.mannstillegg. Av finurlige krav kan nevnes betalt middagspause, og krav om at dersom man sto mer en 3 minutter over kl. 17.00, som var arbeidstidens slutt, så skulle man ha ½ time overtid.

På medlemsmøte ble det også vedtatt å legge ut innsamlingslister til 5 av medlemmene som ble liggende på sykehus i jula.

På medlemsmøtet ble medlemmene minnet på at det i henhold til tilleggslovene ikke måtte fortelles noe fra møtene. Protokollen ble undertegnet med - Rustet til kamp – Frem kamerater – Samhold gjør sterk!

Etter forespørsel fra fagforeninga sendte forbundet 290 kr. i støtte til 8 som var sykemeldte i jula.


På årsmøtet (møtet ble avholdt søndag kl.17.00) i januar 1930 ble Gotleib Thomassen gjenvalgt som formann.

Foreningas kassabeholdning var kr. 219.33.

Foreninga fikk besøk fra forbundssekretær Nic. Næss, som kom for å hjelpe med diverse krav overfor ledelsen.

Et var å få inn noen som ledelsen ikke ville ha inn igjen etter ombyggingen, blant annet en på 76 år. Foreninga hadde sendt krav om handklær, såpe og medisin til folka i Cu-avdelinga for å motvirke røk i elektrolysehallen.

Nic. Næss anbefalte å bruke de særlig smutsige eller sundhetsfarlige jobbene som brekkstang overfor ledelsen.

Han fortalte at lønnskrav i Sauda hadde blitt løst ved at Riksmeglingsmannen hadde gått rundt i bedriften og personlig fastsatt lønna i den enkelte avdeling. Det virker som om Nic. Næss fikk helt litt kaldt blod i årene på medlemmene for kravet ble redusert ned med ca. 20 øre pr. time.

Kravene ble stort sett avvist blankt fra ledelsens side. Et krav om vasking av spisebrakka ble innvilget, samt lovnad om handklær når bedriften var kommet skikkelig i gang.

Sammen med sentrale forhandlinger endte man opp med 5 % lønnstillegg(med halvautomatisk indeksregulering)

Sovjets kommunistparti søkte om støtte til traktorer, men dette ble avvist.


Til demonstrasjonstoget 1. Mai ble det valgt 2 personer som fanebærere, 2 som fanevagt og 3 til å være togvagt.


I april 1930 ga ledelsen flest mulig fri med lønn, for å delta i begravelsen til Tønnes A. Tønnesen som ble drept under arbeid med å male krana i den nye elektrolysen. Han ble klemt slik at benet ble revet av ved hoften, og døde samme dag. Kisten ble båret av 6 av fagforeningskameratene med fagforeningsfanen, med sørgeflor etter båren. Som det siste farvel ble fanen senket 3 ganger over graven. Til enken ble det samlet inn 377 kroner.


Et krav om nye lønnsforhandlinger ved bedriften , ble avvist av direktør Steen og ing. Grønningsæther, med trusler om lønnsnedslag på grunn av ” de forbedrede arbeidsmetoder”

Ledelsen gikk stadig til oppsigelse av eldre arbeidere og tok inn unge, til foreningas store forbitrelse.

På medlemsmøte ble det bestemt at man i løpet av sommeren skulle forsøke å få til en biltur oppover landet.

Egen komite ble valgt.


I august ble det vedtatt å gå til innkjøp av et bokverk av dr. Møinickens – Om det seksuelle spørsmål, til omgangslesning blant medlemmene, bind 3 blir en tid senere anbefalt å kjøpe personlig.

Det ble også lagt sterkt press på den enkelte om å handle på Samvirkelaget, og enkelte som handlet hos en av formennene som hadde butikk , ble kalt inn å måtte forklare seg.


Et stort problem var ”svovelrøik og gass i Smeltehytten” . Ledelsen gikk med på å bygge skorstein over tak, om nødvendig, med kunstig avtrekk, - dersom det var mulig å få til.

I lønnsforhandlinger i oktober 1930 uttalte ledelsen at ”det skulle bli gjort ekstra foranstaltninger så alt sundhetsskadelig arbeid skulle komme vekk.” Et krav om støvtillegg ble avvist. I forbindelse med forhandlingene kom forbundsformann Halfdan Jønsson på besøk og ble med på omvisning. Han fikk ifølge protokollen ” et helt kursus i den moderne nikkelindustri” fra ing. Grønningsæther.


I årberetningen for 1930 går det frem at man etter hvert har fått 191 medlemmer og styret får meget ros for hva man har oppnådd , de dårlige tider med stor arbeidledighet og nedgang tatt i betraktning. Beretninga avsluttes med – Hver mann organisert! Samhold seirer!


I mars 1931 ble det holdt avstemming om å flytte tiden for skiftbytte til kl. 07.00 o.s.v. – diskusjonen pågår enda.


Noe idrettslag fantes ikke enda, men på medlemsmøte ble det bevilget kr. 15 til Arbeidernes Idrettslag til en pokal til en brytekamp i Arbeideren, og noe senere det samme til et maratonløp mellom Kristiansand og Mandal.


På fabrikken gikk det etter hvert heller dårlig med store lager. Ovnene ble stoppet i helgene og flere ble oppsagt.

Ledelsen hadde lenge mast på fagforeningsledelsen om å skifte navn til noe med Falconbridge, og på medlems-møte ble det bestemt at dersom bedriftsledelsen betalte utgiftene skulle de gå med på dette.( De fikk 200 kr.)

August Jensen, B. Thomassen, Karl M, Johansson, og K. Gjeruldsen ble valgt til komite for navneforandring og å arbeide med å få ei ny fane.

Etter forslag fra fagforeningsformann Gotleib Thomassen ble navnet Falconbridge Nikkelverk Arbeiderforening

offisielt vedtatt 7/ 9 – 1931. – andre forslag var Falconbridge Raffineringsverk Arbeiderforening og Falconbridge Arbeiderforening.

På bedriften ble det tatt opp muligheten for å redusere middagen fra 1 time til ½ slik at man kunne slutte ½ 5.

I en avstemming noe senere ble dette enstemmig godtatt


Tiden var ellers full av dårlige nyheter med store lagre på mange av bedriftene. Et fellesmøte med Fiskå Verk Arbeiderforening fastslo at man heller skulle godta lønnsnedslag fremfor å gå til kamp.

De sentrale forhandlinger endte i 0 , etter store lockout-aksjoner. Våre medlemmer ”slapp” med ekstrakontingent opptil kr. 3 pr. uke ( normal kontingent kr. 4.50 pr.uke) pluss en masse innsamlingslister til arbeidsledige.


A.J.Finne


Falconbridge Arbeiderforening gjennom krigsårene

lagt inn 26. okt. 2015, 03:08 av Bjørn Enes   [ oppdatert 26. okt. 2015, 03:08 ]

Situasjonen ved Falconbridge våren 1940 var temmelig optimistisk med økt bemanning , og gode priser på metallene.

Daværende Fagforeningsformann Gotleib Thomassen hadde 8. april gleden av å sende brev til ski og skøyteklubben Fagen 32 om at fagforeninga sa ja til å stå som garantist (2. Endossent) for lån til kjøp av skibakken Storheia fra AIK.- Lund.

9. april ble fabrikken stoppet uten stor dramatikk eller bombetreff. En av de ansatte Hans Orstad mistet kona i bombeangrep og fikk en tid senere utbetalt begravelsesbidrag fra forbundet.

Etter en tre ukers stopp ble bedriften startet igjen med redusert drift . Grunnlaget for drifta var Evjematte, noe rester av Canadamatte, og senere fikk de matte fra Petsjenga i Russland – nær Finnmarksgrensa.

9. april var det nesten 600 ansatte, og de fleste av disse fikk ikke jobb da de skulle starte igjen 26.april. Midlertidig ansatte, lærlinger, folk uten forsørgelsesbyrde , folk med gård, og 2 skolelærere måtte gå. 390 mann meldte seg , og 280 mann fikk halv jobb, alle sammen. Systemet med halv jobb fungerte dårlig, slik at man endte opp med 160-170 mann på heltid etter en tid. Foreningen sendte henstilling til kommunen om hjelp til de som hadde mista jobbene sine.

Etter søknad fikk en del av de ansatte erstatning for ødelagte eiendeler under bombeangrepene 9. april – fra 100 til 300 kroner.


Allerede 10.juli kom det brev fra der Reichskommissar om å sende oversikt over foreningas eiendeler og formue. Det var heretter ulovlig å bruke av midlene uten sosial-departementets godkjenning, og max beløp som kunne brukes uten godkjenning var kr.500. Denne forordning var stemplet ”strengt konfidensielt” og det var presisert at offentlig diskusjon eller publikasjon ikke var ønsket.

Både L.O. og Forbundet anbefalte sterkt at oversikten ble sendt umiddelbart.:


Formue i bank og kasse kr. 1735

Skrivemaskin, kartotek, fane kr. 1475

Konto i forbundet kr. 965

Totalformue kr. 4175


I november kom det nye direktiver fra tyskerne. Alle fagblad og skriv ble sensurert. Den fungerende L.O.-ledelsen avviste et krav om å avholde tillitsmannskonferanse for å behandle et forslag om kollektivt N.S.-medlemskap.

All politisk virksomhet ble forbudt, og mange av skrivene som fagforeninga fikk var trykket i Nasjonal Samlings Rikstrykkeri.


I desember 1940 hadde prisene begynt å galoppere oppover etter datidens målestokk og det ble fremsatt krav om Dyrtidstillegg. Partene ble enige om et tillegg på 8 øre timen, men dette ble stoppet av tyskerne. Fagforeninga her, ba ledelsen om å gjøre en vri ved å gi et tillegg i form av julegratiale, og det gikk ledelsen med på og gav et beløp på kr. 75 på julelønninga.

I 1941 sendte 43 organisasjoner protester til Terboven mot overtakelsen av siviladministrasjonen, hvilket medførte at 3 tillitsmenn ble arrestert. Disse ble snart løslatt, men etter hvert satte tyskerne inn nasister til å lede alle fagforbundene, også Norsk Kjemisk.

Forbundsformann Nic. Næss ble varslet og kom seg i sikkerhet til Sverige like før han skulle arresteres. Under trusler om standrett ble forbundets nest-formann Karsten Thorkildsen tvunget til å fortsette i nesten et år før han fikk lov til å slutte.

Den lovlig valgte forbundsledelsen sendte ut beskjed til alle fagforeningene om ikke å ha kontakt med den nye forbundsledelsen, men når man i ettertid ser på korrespondansen så må man si at dette ikke ble fulgt. Mangelen på det meste, gjorde at man stadig ba den nye forbundsledelsen om hjelp til skaffe alt fra fisk til gryter og arbeidstøy.

Utover i 1941 viser alle skriv at det begynner å bli vanskelig med mange ting. En rekke brev blir sendt til den lokale forsyningsnemd, med bønn om hjelp til ekstra rasjonerings kort på brød og fett på grunn av tungt og anstrengende arbeid. Man henviser stadig til andre som man har hørt om har fått ekstrarasjoner ( Fiskå, Vigeland, og diverse arbeid for tyskerne ). Ofte gikk det også skriv til forbundet for å få hjelp til å få tak i ting. Bedriftsledelsen satte, for en tid, i gang suppebespisning for de ansatte- kr. 0.15 pr. porsjon. Sko ble etterhvert et problem og foreninga prøvde å overbevise forsynings-nemda om de arbeidforhold våre ansatte hadde. Like etter blir det fortvilet bedt forbundet om hjelp til å påvirke Forsyningsdepartementet om hjelp til å skaffe sild som var bestilt. På grunn av svette og syredamper er det i neste omgang” unnertøi ” det søkes om.

Innimellom dette skjer det flere triste ting. L.O.- advokat Vigge Hansteen og klubb- formann Rolf Wickstrøm blir arrestert for å lede jernarbeiderstreik i Oslo, og til stort sjokk og forferdelse blir begge skutt.

På bedriften blir det stadig sendt nye søknader om sild – klippfisk –tørrfisk – istersild – poteter og ved. I håp om at det skal hjelpe blir det sendt med nøyaktig forsørgelses – byrde for hver enkelt ansatt. 175 ansatte forsørget totalt 668 personer.

Da alle fikk ordre om å levere inn radioene i 1941 var det en av mekanikerne som tok sin radio i ryggsekken og tok den med på jobb. Radioen ble plassert i kjelleren på verkstedet og ved hjelp av en av ingeniørene og tre andre lyttet de på nyheter fra London helt fram til 1945. Nyhetene ble oversatt og levert pr. sykkel til en gruppe på Fiskå Verk som mangfoldiggjorde nyhetene. I samarbeid med en sender på Slettheia ble det formidlet beskjed om viktig last til og fra bedriften. En sending med nikkel, og en med matte fra Petsjenga kom aldri fram.

En spesiell ting fra lønnsstatistikk i 1942 var at arbeiderne gikk ned 1,98 øre timen i lønn når de passerte 60 år, fra kr. 1.72 i timen til kr. 1.702. I tillegg var det oversikt over trekk i lønn for lån til kjøp av fisk og grønnsaker, fra kr. 2.12 til kr. 3.18 pr. uke.

Hver ansatt hadde også fått i gave – 2 mål ved, 1 stk. dongrydress, 2 flasker tran,

og kr. 75 til jul.


I mai 1943 oppstod en situasjon som var ganske alvorlig. Direktør Steen kom med beskyldninger mot en del ansatte om sabotasje og tariffbrudd. Beskyldningene ble også rettet direkte mot fagforeningsformann Gotleib Thomassen. Flere av arbeiderne på Anodeovnen er med på protestskriv til direktøren.

De innrømmer at ” der på grunn av de vanskelige ernæringsforhold har vært en almindelig uvilje blant arbeiderne mot å arbeide i akkord, uten at de fra noen arbeiders side er drevet noen agitasjon i den retning.” Beskyldningene blir videre stemplet som smakløse og usannferdige, og at direktørens uttalelser kan være en alvorlig hindring for ro og orden på arbeidsplassen og kan ødelegge det herskende tillitsforhold på bedriften.

Sabotasjebeskyldningen var såpass alvorlig for fagforeningsformannen ( han ble fremstilt som hovedperson ) at han sa opp jobben sin fordi han følte seg utrygg. Han ble oppkalt til direktøren og fikk sluttattest og ble utvist fra kontoret.


Den valgte nestformann, Randulf Fjermeros, tok over som fagforeningsformann, Trygve Tellefsen som nestformann og Anker Hansen ( far til Aud Blattmann) som sekretær.

I juni 1943 ble det avtalt at Haakon Tellefsen fra Høvåg skulle jakte alker for de ansatte og ledelsen var behjelpelig med å skaffe patroner. 70 alker ble resultatet.

I september ble det skrevet brev direkte til diverse fiskemottak i Lofoten om kjøp av fisk, uten hell. I oktober fikk foreninga ordnet en anvisning på 41 gryter gjennom L.O.

En ting var å få en anvisning, men gryter var mangelvare. Firmaene i Kristiansands- distriktet ble forsøkt uten hell. En henvendelse til Jern og Stålkontoret i Nærings- departementet førte etter hvert til leveranse fra firma Alfred W. Olsen A/S i Oslo.

Tidlig i 1944 søkes det Forsyningsnemda om å få kjøpe tobakk direkte fra en av de lokale bedrifter. Med dagens røykelov i minne siteres det direkte fra skrivet:

Vi vil samtidig gjøre nemda oppmerksom på at et stort flertall av arbeiderne bruker skråtobakk i sitt yrke da det virker decinfiserende og beskyttende under arbeidet i de støvete Roste og Smeltebyggninger.”

Denne søknaden var underskrevet av Trygve Tellefsen som fungerende formann, da både Randulf Fjermeros og Anker Hansen ble arrestert av tyskerne.

Randulf ble torturert og mishandlet på ”Arkivet”, før han ble sendt til Møllergt.19 og videre til Tyskland med m/s Westphalen som gikk ned utenfor Sverige. De fleste omkom, og deriblandt Randulf.

Randulf var en av Sivil Orgs. stiftere og ledere i Kristiansand. Anker Hansen var med i samme organisasjon men, ”slapp unna” med 5 uker på ”Arkivet”, 13 måneder på Grini, før han mot slutten av krigen ble overført til Mysen fangeleir.

I april 44 anker foreninga et avslag på helmelk til 3 sveisere : Odd Hamre, Finn Fredriksen (omkom senere i krigen) og Oskar Olsen hadde alle ” svært sunnhetsskadelig arbeid med sveising av syretanker som gav kobber og arsenikkdamp.” Odd er i dag kjent for de fleste som mangeårig lærer på yrkesskolen, lokalpolitiker og de senere år som pensjonistrådgiver.

Fra tyske myndigheter kom det skriv om at arbeidstøy var bedriftens eiendom, og kun var til utlån for de ansatte.


I tida rundt fredsdagen, 8. Mai, ble det verken sendt eller mottatt skriv.

13. mai kommer det telegram fra fungerende forbundsformann Karsten Thorkildsen om at forbundet er igang igjen med sin lovlig valgte ledelse.

I mai og juni kommer det flere skriv fra forbundet og L.O. om hvordan man skal forholde seg til N.S medlemmer, folk som frivillig jobbet for tyskerne, og tyskertøser.

L.O. anbefaler at ingen av disse skal få jobb før alle rettslige oppgjør er ferdig. L.O. advarer sterkt mot uriktige anklager mot noen. Når det gjelder kvinner, mest unge, som hadde kommet i selskapelig eller annet samvær med tyskerne, mener L.O. at disse bør kunne få jobb. Gjenreisningen krever mye arbeidskraft, også kvinnene.


Lokalt fikk fagforeningen avtale om å få lister over de folkene bedriften ønsket å ta inn, for å luke bort N.S.-folk.

Enka etter Randulf Fjermeros får tilsendt kr. 1000 fra forbundet for tap av ektefelle, og litt senere blir det sendt ytterligere kr. 1000 som æresgave.

Forbundet sendte skriv og ba foreninga om å sende en oversikt over hva de ansatte hadde fått av bedriftsledelsen i de 5 årene.


Foreningsformann Trygve Tellefsen sender lista, men er knallhard i sin kritikk av direktør Steen: ”Vår arbeidsgiver har i krigsårene, som for øvrig alle andre år, hvert av dem som ingen forståelse har av arbeidernes trengsler og mangler på det økonomiske og materielle område. De ting som er oppnådd i okupasjonstiden har vi måttet tigget om og betalt for. Ved og julegratiale har vi fått med mye bed og sled.

Vår arbeidsgiver har ikke følt noen forpliktelse for arbeiderne i denne tid, og utallige er de krumspring han har utført for å slippe fra et hvert ansvar.

For de av oss som kjente Trygve som en svært rolig og avbalansert kar er dette sterke ord.


23. september samles Norsk Kjemisk til landsmøte. Våre representanter var Trygve Tellefsen og Odd Hamre. I åpningstalen holdt Karsten Thorkildsen en minnetale over alle Kjemisk sine tillitsmenn som ble skutt, og i tillegg alle dem som omkom i tyske konsentrasjonsleire. Mange ble nevnt, men spesielt ble omtalt forbundets første formann Halvdan Jønsson som ble valgt som leder av de illegale arbeid i 1942. Han døde i Dachau i februar 1945. Forbundsforann Nic. Næss døde av sykdom i Sverige. Landsmøte er preget av bitterhet og tyskerhat. Av gjestene er spesielt den hollanske svært opptatt av hevn og kontroll med tyskerne, mens den russiske gjest holder en flammende aggitasjonstale for kommunismen. En av de tidligere forbundsekretærene blir ekskludert for lunken holdning mot tyskerne. Begge arbeiderpartiene fikk bevilgning på kr. 15 000. ( Norges kommunistiske parti var den gang stort og regnet seg som partiet for arbeiderne)


En sak har jeg valgt å følge helt fram til 3. Juni 1946. Saken om sabotasje--beskyldningen fra direktør Steen. Gotleib Thomassen hadde ved hjelp av fagforeninga fått L.O.s-juridiske kontor til å se på saken. De oppnådde å få Steen til å tilby seg å ta tilbake beskyldningen, samt at Gotleib skulle få tilbake jobben sin. Gotleib skriver så til foreninga at den eneste grunnen for at han tok opp igjen saken var utelukkende for å få spørsmålet rettslig belyst og evt. at direktørens holdning og forhold overfor sine arbeidere møtte bli gjenstand for granskning.

Gotleib er meget skuffet over både foreningas og forbundets behandling av saken og mener saken hadde fått et helt annet forløp ved en korrekt og velvillig behandling.



A.J. Finne.

Gamle høvdinger

lagt inn 26. okt. 2015, 03:07 av Bjørn Enes   [ oppdatert 26. okt. 2015, 03:07 ]

Som representant for en av de som har vært ansatt ei stund – 30 år til sommeren – føler jeg at det kan være naturlig å være litt opptatt av fortid og historie.

Etter hvert har jeg tenkt å hente fram en del stoff fra Arbeidernes Lokalarkiv fra krigens tid og tilbake helt til første fagforeninga i 1910.

I dette nummeret vil jeg gå tilbake til året 1967, hvor da undertegnede skulle ha en kortvarig vikarjobb på Falconbridge mens jeg ventet på hyre.- Det ble aldri noe mer hyre.


I ledige stunder var jeg etter hvert rundt i bedriften og ble kjent med anleggene. Arbeidet på smelteovnene står for meg som noe av det mest imponerende og farlige vi hadde den gang. De gamle smelteovnskongene – Edvard Eliassen. Thor Johan Berg, Elias Gjertsen, Kjeld Christensen, med mange flere, - står for meg som uvanlig dyktige og uredde toppfolk. Det å satse, kjøre og tappe de gamle smelteovnene våre var en kunst, og alle som har opplevd raus, hvelv-eksplosjoner og dørkinger (hele ovnen med flytende metall rant ut i bunnen) vet hvor farlig og dramatisk det kan være. Forherden hvor tappingen foregikk holdt opptil 3000` og krevde stor nøyaktighet og rutine.

I tilknytningen til smelte- og rosteovnene hadde vi en stor gjeng med ovnsmurere. Tungt, tøft arbeid med reparasjoner av ovner og hvelv som nesten aldri fikk lov til å bli kalde før jobben måtte gjøres. Olav Børrufsen, Kai Mammen, Leif Jensen med mange flere, men kongen av dem alle var Ralph Persen. Som en apekatt var han til topps i pipa – 116 meter over bakken. Ralph var et muntrasjonsråd av de sjeldne, og vi hadde mange feststunder sammen med ham i badstua om ettermiddagen.


Etter hvert begynte jeg på dagen i Cu- avdelinga og jobbet bl.a. sammen med ”far” Trygve Skribeland, som rakk 53 år på bedriften. Vi som var unge den ganga hadde nok større respekt for de eldre enn de unge har i dag, men vi unge var i alle fall svært lydhøre tilhørere når Trygve fortalte fra bedriftens unge år om ”kobbersmelta” og andre anlegg som var ukjente for oss.

Som ung tillitsmann hadde jeg gleden av å være med på en liten tilstelning hos direktør Jahnsen da Trygve fikk kongens fortjenestemedalje for lang og tro tjeneste – 53 år på fabrikken.


Den gang hadde jeg, som mange andre, et inntrykk av at for å få jobb på Falconbridge var det nok med 2 bein og 2 armer. Sant nok var det noen sosiale ansettelser, men jeg oppdaget fort at det var en mer komplisert og omfattende bedrift med en hard kjerne av faste, dyktige folk som holdt det hele i gang.

En grov harelabbreise rundt i bedriften kan gi et lite bilde av en helt annen verden enn i dag. På rosteovnene alene jobbet det over 100 mann med sterke personligheter som 1.menn på hvert skift, som syrte sine mannskaper med hard hånd. På dagtid hadde vi spesielle gjenger for ”armbrudd - nedfall og sykloner med egne 1. menn som gikk på med krum hals på spetting og skifting av armer i ovnene med 800`varme imot seg.

Personlig kom jeg i lære på den ”nye Cu- lutinga” hos den gamle hedersmann Bjørn Langemyr på B-skiftet. Vi hadde et enormt arbeidspress og det var mer enn ei gang at jeg kom hjem med uåpna matpakke. 18-19 presser ble tømt pr. skift i den verste tida, men trivselen og samholdet mellom oss skiftfolk var enormt. Bjørn Langemyr var en av mange småbønder som hadde gitt opp å drive småbruket sitt. Han satset på å være på Falconbridge fram til pensjonisttilværelsen og de brydde seg veldig om å bedre forholdene og framtida si.


I nikkelavdelinga var det nok kranfolkene – Jens Fåland, Oskar Loland, Arnold Hærås, Sverre Møretrø og mange til, som hadde den tyngste jobben med skikkelige harde akkorder i skikkelig varme over tankene. Miljømessig var det elendige forhold mange plasser og i flere jobber ble det brukt nikkeloppløsning til spyling og rengjøring. Anode- og slamspyling var blant de verste jobbene, og folkene her ble raskt flyttet bort fra produksjonen og over i transporten da doktor Høgetveit kom i gang med sitt arbeid tidlig på syttitallet. De var blant de heldige og er i dag spreke pensjonister alle sammen. De som var i de nest verste jobbene slik som Ni-kjeller og Cem, ble værende og altfor mange av dem gikk bort altfor tidlig. Den jobben som flest nyansatte ikke greide var uten tvil pressetømming på presseloftet, og mange spreke unge mennesker fikk seg en overraskelse da de oppdaget at de ikke greide å holde følge med gamlekara – Ola Bjørnhom, Erland Olsen, Kjell Koveland og Notto Nevestad med flere. Nevestad var den som holdt ut lengst i jobben, opptil 25 presser i skiftet gjennom mange år, stadige ekstraskift, litt husbygging innimellom og hjem å hjelpe til med 5 småunger. Pålitelige vitner har fortalt om Nevestad at da han gikk igjennom tolla på danskebåten med en velfødd ½ gris over skuldra uten ar tollerne så mye som blunka, ingen vanlige folk bærer så lett på slik ei vekt.


Bedriften var totalt forskjellig fra i dag. Blant annet jobbet svært mange på akkorder som var tidsstudert. Det vil si at man målte ytelsen til den enkelte i hundredels minutter med stoppeklokke. Jeg ble valgt som tidsstudietillitsmann på mitt første årsmøte. Jeg fikk sjokk da jeg oppdaget at det var en jobb omtrent på heltid. Jeg hadde sagt ja til jobben som foreningens kontrollør av tidsstudiene som ble tatt over hele bedriften.


Heldigvis forsvant tidsstudiene kort etter, fordi fagforeninga jobbet hardt for dette, etter hvert som vi fikk dokumentert den store overhyppigheten av kreft. Fagforeninga var preget av datidens store personligheter- Salve Sløgedal, Kåre Abrahamsen, Ralph Willy Persen og Jacob Sørensen. I Kåre Abrahamsens tid som kasserer hadde alle bedre tid, og mange av våre pensjonister kom aldri med mer enn ei medisinregning av gangen. Besøket hos Kåre var deres store lyspunkt i hverdagen.

Fagforeninga hadde ellers en stor oppgave med å få fortgang på ombygging og modernisering av en helsefarlig prosess. På det verste diskuterte vi seriøst om vi burde gå inn for å legge ned hele bedriften, for å spare liv. Vi jobbet mye med å få til en erstatning til de som ble syke, og for meg var det tøft og tungt at den første til å få utbetalt erstatning var enka etter Salve Sløgedal. Ombygningene og forflytningene krevde mye arbeid fra foreninga, med flere hundre mann som skulle skifte jobb, en prosess som gikk utrolig bra. Samtidig ble det jobbet med å forenkle lønnssystemet fra ca 70 forskjellige lønnssatser og ned til 12.

Utviklinga har vært enorm på disse årene, interessante og gode år har det vært med mange flotte mennesker en har jobbet sammen med

1-10 of 19