Oppgåve 5 - Dokumentasjon:

Sjølv om Norgesdokumentasjon laga gode tekstresymé av kvart opptak, trengst det ein dokumentasjonsjobb for å kunne lage meir nøyaktig oversyn over innhaldet og kor det kan finnast. 

utstyr: 
  • Papir og blyant
  • PC/Mac med internetttilkopling
Arbeid:.
  • Spela gjennom heile opptaket og notera stikkord og tidskodar for innhaldet   
    • Det mest effektive ser ut til å vere papir og blyant. 
    • Noter omlag eit stikkord per minutt. Helst stikkord som forteljaren sjølv brukar, og som på same tid gir eit tydeleg indikasjon på kva ho/han fortel om. 
  • Føra stikkordslista med tidskodar inn i eit rekneark (Excel, Google Rekneark el.l.)
    • Venstre kolonne: Tidskoder i format  0h0m0s (tal-timar, tal-minutt, tal-sekund) 
    • Høgre kolonne: Stikkord
  • Vurdere / oppdatera / skriva om introduksjonsteksten på den aktuelle personsida- fokus på kva opptaket handlar om .
  • Senda reknearket og introduksjonsteksten til dugnad@memoar.no for publisering - (evt. be om tilgang til å publisera sjølv)

Finn Pettersen, Drammen

lagt inn 7. okt. 2016, 08:48 av Bjørn Enes   [ oppdatert 7. okt. 2016, 09:29 ]

Dokumenthistorie:

Opptak: 1997-08-27
Intervjuer: Jan Eidi
Fotograf: Jostein Saakvitne
Gruppe: Motstandsfolk
Fylke: Buskerud
Yrke: Sekretær
Teksresyme: Rolf de Graaf


Memoar: Finn Pettersen var med i ei kommunistisk motstandsgruppe i Drammen frå krigsutbrotet.Han tok fyrst del i produksjonen av "Friheten" og andre illegale aviser, men i 1942 måtte han gå i dekning, og etter det var han med i meir aktiv militær motstand, Han var nær på å bli arrestert i januar 1945.  Opptaket vart gjort i august 1998, i samband med prosjektet Norgesdokumentasjon. Intervjuar er Jan Eidi, fotograf er Jostein Saakvitne.


Forteljinga treng dokumentering 

Finn Pettersen, Drammen



Finn Pettersen (f.1921) fra Drammen vokste opp i en industriarbeiderfamilie. Etter yrkesskolen begynte han som lærling på Drammen Jernstøperi og var partiformann i Arbeidernes Ungdomslag fram til partiforbudet i 1940. Under krigen deltok han i en kommunistisk motstandsgruppe og han var en nær medarbeider til Peder Furubotn.

"Etter 9.april 1940 følte vi i AUL stor uro etter Riksrådforhandlingene og det oppsto en del konfrontasjoner med det lokale arbeiderpartiet. Sjefredaktør Henry Karlsen i Fremtiden hadde en rak holdning og avisen ble forbudt 30.august. 

Kommunistene på den tiden var usikre i sine holdninger, men viljen til motstand blant dem var stor. Folk søkte råd av Samorg for å danne nye motstandsgrupper og Martin Gunnar Knutsen ble instruktør for gruppene. 

Tre av oss i Arbeiderungdommen ville starte en illegal avis høsten 1940. Etter at radioene var beslaglagt var det stor etterspørsel etter illegale aviser, og vi satt i gang med å produsere "Friheten&". I juli 1942 var opplaget på 6.000 eksemplarer, og i 1944 var vi oppe i hele 48.000 eksemplarer.  Avisene ble sendt til Oslo hvor de ble videredistribuert. 

I 1942 måtte jeg gå i dekning. I 1941 ble de første Milorg-gruppene i Drammen organisert. Etter at de første gruppene ble rullet opp, ble kommunistenes militære apparat bygget ut og lagt inn under Milorgs ledelse. 

Kommunistene tilførte dermed Milorg store ressurser. Rolf Mathiesen kom med som en av lederne i Milorg. Han ble tatt under en razzia i Drammen i januar 1943. Etter dette ble Milorg omorganisert og det kom til et skille. En del kommunister søkte seg over i Oswaldgruppen. 

Det kom senere til et brudd mellom Oswaldgruppen og NKP. Togsabotasjen som ble utført i Mjøndalen av Oswaldgruppen skapte store vanskeligheter for oss i Drammen fordi det var vi som indirekte hadde skaffet gruppen sprengstoffet som ble brukt under sabotasjeaksjonen. Rolf Hansen og jeg hadde vært kontaktpersoner for Peder Furubotn siden 1943 og vi sto i forbindelse med partiapparatet i Valdres. 

7.mai 1945 gikk det et stort fakkeltog i Maridalen, men jeg hadde disiplin nok til å holde meg unna. Vi holdt på med å avvikle alt det som vi hadde holdt på med i krigsårene, så jeg var ikke med under jubelen i maidagene i 1945."

"3. januar 1945 ble det tatt mange kommunister her. Natt til 12. januar kom to tyskere og en norsk NS-mann for å arrestere meg. Jeg fikk forklart dem at de hadde kommet til feil person, og at Finn var å treffe på nabogården. Der bodde det en kar som også het Finn, men han var bror til en av de store hirdlederne i Oslo. Da de forsto at de var blitt lurt kom de tilbake. Da hadde jeg allerede forduftet og lå i dekning på et nytt sted."

Egil D. Johansen, Bergen/Sandefjord

lagt inn 5. sep. 2016, 23:24 av Bjørn Enes   [ oppdatert 7. okt. 2016, 23:09 ]

Egil D. Johansen var opprinneleg blikkenslagar, men fekk flygarutdanning i England under krigen. Han tok del i  fleire flytokt til Noreg med Catalina i okkupasjonsåra,  og etter D-dagen tok han del i felttoget  i VestEuropa. 

Den 8. mai 1945 var han pilot for fredskomiteen  som kom frå England.

Dette opptaket vart gjort i juli 1997 i samband med prosjektet Norgesdokumentasjon, Intervjuar var Jan Eidi og fotograf var Jostein Saakvitne


Egil D. Johansen:




Opprinneleg presentasjonstekst frå Norgesdokumentasjon:

Dokumenthistorie

Opptak: 1997-07-14
Intervjuer: Jan Eidi
Fotograf: Jostein Saakvitne
Gruppe: Motstandsfolk
Fylke: Hordaland - Vestfold
Yrke: Oberstløytnant
Resymé: Tore A. Tollefsen

I dette intervjuet med Egil D. Johansen avrunder utspørrer Jan Eidi med utsagnet: ...Du må være den eneste blikkenslager som har blitt oberstløytnant. Dette indikerer interessante begivenheter under forløpet, og for Johansens del står krigen og fedrelandskamp med utgangspunkt på De britiske øyer sentralt både i livet og i dette intervjuet. Forsøket på å padle til Shetland i tomannskajakk avspeiler ungdommelig mot - nesten overmot - men også den sterke viljen til innsats.
ble født inn i en vanlig arbeiderfamilie i 1919
avsluttet læretiden i blikkenslagerfaget våren 1940
9. april kom overraskende, og begivenhetene første dag forvirrende
«stedfestet» soldatene da han erfarte at de kunne bare litt engelsk
han og svogeren dro til Voss i slutten av april for å melde seg til tjeneste
der var det fullstendig kaos og ingen mennesker å snakke med
de tok en dressin og «syklet» tilbake til Bergen
han og en venn fra aftenskolen gjorde grundige forberedelser for å padle til Shetland i tomanns-kajakk
innrømmer i ettertid å ha forsømt de psykiske forberedelsene
de var midt i Nordsjøen da de ble oppdaget av et tysk Junkerfly og valgte å gjøre vendereis
17 stykker fikk i september `40 skyss med båten «Firda» over til Shetland
fikk eierens ja til båtbruken, men vilkåret var at den måtte «stjeles»
ble utdannet i flyvåpenet og stasjonert forskjellige steder som Catalina-crew
landsatte de første agenter i Norge 2. mai 1940, en tur som er beskrevet av «toktdeltaker» Nordahl Grieg 
Johansen beretter for oss om trefninger og andre nervepirrende hendelser
fløy Fredskomitéen fra Woodhaven til Fornebu fredsdagen 8. mai
ble mottatt med bravour i hjembyen Bergen 17. mai
Hadde flere oppgaver med Catalinaen etter krigen, bl.a. minedestruering
han fortsatte i luftforsvaret som teknisk offiser
avsluttet yrkeskarrieren som teknisk offiser og stasjonssjef på Torp ved Sandefjord


Håkon Skiple, Voss

lagt inn 5. sep. 2016, 23:13 av Bjørn Enes   [ oppdatert 7. okt. 2016, 09:30 ]

Håkon Skipe var vernepliktig sersjant i april 1940, og tok del i kampar ved Kongsberg, og i Hallingdal, 

Etter kapitulasjonen drog han heim til Voss der han arbeidde på lensmannskontoret fram til krigsslutt. 

Han  tok på same tid aktivt del i motstandsarbeidet. 

Intervjuet vart gjort i august 1998 i samband med prosjektet Norgesdokumentasjon. Intervjuar var Jan Eidi, fotograf Jostein Saakvitne.  


Videoen treng dokumentasjon:

Håkon Skiple, Voss





Opprinneleg tekstresyme frå Norgesdokumentasjon:

Dokumenthistorie:

Opptak: 1998-08-28
Intervjuer: Aslak T. Helleve
Fotograf: Oddvar Foss
Gruppe: Motstandsfolk
Fylke: Hordaland
Yrke: Politi
Resymé: Rolf de Graaf

Håkon Skiple (f.1915) fra Voss var eldst i en søskenflokk på fem. Han var vernepliktig sersjant i 1938 og han var blant de første som møtte opp da mobiliseringsordren kom etter det tyske angrepet på Norge 9.april 1940. 

Etter at Norge hadde kapitulert var han ansatt som politibetjent på Voss samtidig som han deltok i motstandsarbeidet i bygda.

"Da krigen kom til Norge var jeg nestkommanderende i troppen til kaptein Haukeland. Vi gikk på ski over fjellet fram til kampområdet og kom i trefninger med tyskerne like utenfor Kongsberg. Da vi kom til Geilo fikk vi høre at Voss var blitt bombet. 

I Hallingdal fikk vi ordre om å dra vestover, men vi ble beskutt av tyske tropper og måtte trekke oss tilbake. De sårede ble sendt til Holms Hotell på Geilo og det ble det satt opp en ny bataljon som skulle sendes til Sogn. 

Men neste morgen fikk vi beskjed om at kampene var slutt og vi ble dimittert. Jeg ville dra nordover, men da jeg kom til Åndalsnes var kampene slutt. Jeg dro hjem til Voss. 

Her ble jeg ansatt som politivakt på lensmannens kontor. Jeg hadde vanlig politiarbeid og lensmannen tok seg av det sivile. Vi var tre stykker i politiet og vi måtte hele tiden passe på at intet av det illegale arbeidet som skjedde i bygda kom ut. 

Tyskerne hadde fått ordre om å rette seg etter norske bestemmelser. En gang kastet jeg ut, under stor jubel, to tyske kapteiner fra en kinoforestilling. Dagen etter ble jeg innkalt til det tyske politiet som ga meg en forferdelig overhaling. 

Jeg kom med i Motstandsbevegelsen automatisk. Det begynte med at jeg fraktet våpen og mat til hjemmestyrkene. Vi brukte politibilen til transporten. Til daglig brukte vi de blå politiuniformene, men når vi skulle kjøre våpen eller flyktninger tok vi på oss de grønne uniformene. 

Kom vi til en kontrollpost ropte vi bare "heil og sæl" og vi gikk glatt igjennom. Bilen var som regel full av våpen og ammunisjon som skulle leveres til Motstandsbevegelsen. 

Det hendte også at jeg måtte gi beskjed til folk som var i faresonen. Jeg ble stoppet i kontroll da jeg kom syklende med en kasse full av sprengstoff bak på sykkelbrettet. Sprengstoffet skulle brukes til å sabotere Bergensbanen. Jeg greide å bløffe meg gjennom kontrollen, men etter at jeg hadde kommet velberget igjennom kom reaksjonen. 

I 1943 fikk jeg i oppdrag å skaffe tegninger av de tyske militæranleggene. Tegningene kom fram til England etter at jeg hadde utført oppdraget."

"Da tyskerne bygget flyplassen her i distriktet kom det mye rask til bygda. Det skaffet oss i politiet mye ekstraarbeid. Ekstra stas var det blant folk hvis en NS-mann måtte sitte i arresten. Da gikk folk rundt og ropte:
Se hvordan det går med det nye Norge! "

Nils Gjerde, Radøy

lagt inn 14. aug. 2016, 10:53 av Bjørn Enes   [ oppdatert 7. okt. 2016, 22:47 ]

Nils Gjerde var ordførar i Radøy frå 1969-71. Han var elles mest kjend for å ha bygd opp pinsemeinigheita Betel i sletta. Han fekk Radøy Kommune sin kulturpris i 1988. I dette opptaket frå august 1998 fortel han om oppvekst og vaksenliv, religiøst og politisk liv før under og etter krigen. 

Opptaket var ein del av prosjektet Norgesdokumentasjn, Intervjuar var Jqn Eidi, fotograf Jostein Saakvitne. 


Nils Gjerde, Radøy:



Opptaket treng dokumentasjon  




Opprinneleg tekstresyme frå Norgesdokumentasjon: 

Dokumenthistorie

Opptak: 1998-07-02
Intervjuer: Jan Eidi
Fotograf: Oddvar Foss
Gruppe: Motstandsfolk
Fylke: Hordaland
Yrke: Ordfører
Testsammendrag: Rolf de Graaf
Nils Gjerde (f.1914) fra Radøy har bygget opp menigheten Betel i Sletta. En periode var han ordfører for KRF. Som pinsevenn praktiserer han voksendåp og det finnes flere personer i Radøy som er blitt døpt av ordføreren opp gjennom tiden. Her forteller han om barndom i 1930-årene, krigsårene, etterkrigstiden og årene fram til dagens samfunn. 
"Far drev småbruk og jeg var enebarn. Men det var dårlige tider så jeg ble ikke bortskjemt av den grunn. Vi som vokste opp i de harde 30-årene hadde ingen framtid. Skulle man få komme inn som læregutt i en bedrift måtte det bestikkelser til for å få læreguttstillingen. 
Jeg har vært med på å bygge opp den frikirkelige menigheten Betel i Radøy og jeg ble selv døpt 19 år gammel. Vi kunne bruke ungdomslokalene til møtene våre, men kirker og bedehus var lukket for oss. 
Krigen kom som en utrygg tid. Man visste ikke om naboer var NS-medlemmer eller ikke. Vi hadde allikevel ingen restriksjoner fra Wehrmachts side når det gjaldt vår møtevirksomhet i pinsemenigheten Betel. Selv om vi ikke hadde radio under krigen beundret vi Kong Haakon. Og Max Manus var litt av en sprellemann. 
Jeg synes man var urimelig hard med de såkalte tyskerjentene etter krigen. De var unge og uerfarne og kjærligheten har ingen grenser mellom nasjonene. Kvinner har en svakhet for alt som heter glitter. Denne svakheten kom også fram under krigen da jentene ble blendet av de tyske uniformerte soldatene. Om det var tyskere, engelskmenn eller russere i uniform så gjorde den samme svakheten seg gjeldende. Jeg har også en teori om hvorfor folk meldte seg inn i NS. 1.Maifeiringen, med røde flagg, virket på mange nesten som en boikott av 17.mai. Jeg tror borgerskapet var luta lei av dette. NS hadde en appell til de svake sjelene, som ikke tenkte så veldig mye, om å slutte seg til det som var norsk og NS fikk således en del medlemmer på dette grunnlag. Men tidligere NS-folk bør ikke lenger fordømmes. Nok er nok ! Jeg er likevel enig i dødsdommene som ble avsagt over de store landsforræderne, gestapistene og torturistene."

"Etter krigen har jeg sittet 24 år i Kommunestyret og åtte år i Fylkestinget. Det kan være mangelfullt med eldreomsorg her i landet, men det er himmelvid forskjell sammenlignet med hvordan det var før. I dag får folk som trenger penger det rett i handa ! Det er nesten for godt til å være sant ! Jeg mener at vi ikke har noe inn i EU å gjøre, og jeg tror at Danmark, Sverige og Finland gjorde et forhastet vedtak."

1-4 of 4