Oppgåve 3: Støyfjerning

Det har vist seg at mange av DV-kassettane har begynt å degenerera. Biletet har helde seg - men det har lagt seg støy i lydspora.  Me har gjort relativt vellukka forsøk på å redusere denne med vanleg lydfiltrering. Aktuelle opgåver her

Utstyr: 
  • PC/MAC og lydkort / programvare for lydfiltering  
Arbeid:
  • Hente/motta arbeidsdisk. 
  • Importera mp4-filar frå disk, filtrera og eksportera filtrert fil attende til disk
  • Levera arbeidsdisk med ferdige filar til den som skal gjera neste opgåve

Magnhild Hannaas Larsen, Bergen

lagt inn 9. okt. 2016, 23:55 av Bjørn Enes   [ oppdatert 24. okt. 2016, 08:35 av lars Saakvitne ]



Opprinneleg dokumentasjonstekst frå Norgesdokumentasjon:

Dokumenthistorie:

Opptak: 1997-10-01
Intervjuer: Jan Eidi
Fotograf: Jostein Saakvitne
Gruppe: Motstandsfolk
Fylke: Hordaland
Yrke: Lektor
Tekstresyme: Tore A. Tollefsen

Magnhild Hannås Larsen forteller i dette intervjuet med Jan Eidi om barndomshjemmet i Bergen som var et senter for illegalt arbeid under krigen. Det store, gamle huset med utallige dører og rom ble besøkt av mange kjente motstandsfolk. Hennes eneste bror, Torgrim, var selv aktivt med, og moren bestyrte denne skiftende huslyden på en imponerende måte, - tilsynelatende uten nerver. Unge Magnhild fungerte som kurer og «...gikk med beskjeder her og der». Hennes beretning er detaljrik selv om hun tidvis må lete eter navn og unnskylder seg med «...jeg har glemt det meste». Det har hun så menn ikke, og hun gir oss verdifull innsikt i et farlig spill fra en tid da huset lå i mørkret.

Faren Thorleif Hannås var professor i norsk og ihuga målmann, moren var utdannet lærerinne. Målsaken hadde ført moren og faren sammen, og nynorsk var dagligspråket hjemme. Det var fem barn i familien, og faren døde da Magnhild som den yngste i søskenflokken var ni år gammel.

Magnhild Hannås Larsen gir i dette intervjuet en inngående beskrivelse av motstandsmannen Kristian Tønseth:
Alt godt kan sies om ham
Kris bodde hos oss, men kunne ikke vise seg ute om dagen
Kris ble tatt av tyskerne, men lurte til seg våpen og skjøt seg fri
Kris styrte båten og manøvrerte etter skoleatlas og kompass
Kris var etterlyst, men dristig likevel.
Uttalelsene  om brorens venn er mange og røper stor beundring.

Det var stadig fullt av folk i hjemmet, men de fikk penger og mat via flyslipp og led således ingen nød. Hun ble selv tatt inn til forhør, men røpet ikke broren som var ettersøkt.
Ved  en tysk rassia fikk hun varslet svogeren, men en annen Sivorg-mann havnet i tyskernes klør og døde senere i tysk fangenskap.
Mange  unge menn hadde hennes hjem som temporær base under krigen, men «...jeg ble ikke forelsket i noen av dem.»

Gunnar Garbo

lagt inn 6. okt. 2016, 00:10 av Bjørn Enes   [ oppdatert 8. okt. 2016, 21:52 ]

 

Dokumenthistorie:

Opptak: 1997-08-28
Intervjuer: Jan Eidi
Fotograf: Jostein Saakvitne
Gruppe: Motstandsfolk
Fylke: Hordaland - Akershus
Yrke: Stortingsrepresentant
Tekstresyme:: Tore A. Tollefsen
Venstrepolitikeren Gunnar Garbo beretter i dette intervjuet med Jan Eidi om sitt eget og familiens liv under krigen, et kapittel av historien som berørte familien sterkt idet faren ble henrettet for sin anti-tyske virksomhet. 

Intervjuet innledes med en familiepresentasjon fullt på høyde med tilsvarende i de norrøne ættesogene.

  • Gunnar Garbo, født i 1924, vokste opp i et utpreget bymiljø i Bergen
  • farens familie tilhørte en streng religiøs sekt, og som reaksjon på sneversynet der ble faren fritenker 
  • faren var politisk aktiv og skrev dagens epistel, mange av dem sterkt anti-nazistiske, i Bergen Arbeiderblad under psevdonymet Notabene
  • Skolefronten særlig hjalp familien økonomisk etter henrettelsen av kollegaen, rektor Garbo
  • unge Gunnar kom selv inn i illegalt arbeid med avisproduksjon
  • etter arrestasjon i avisgruppen kom han seg over til Sverige i 1944
  • fra reservepolitiet ble han i Stockholm overført til rikspolitiet
  • handelsflåtens inntekter dekket for nordmennenes opphold i Sverige 
  • kom hjem med 8. kompani et par dager etter frigjøringen
  • søkte seg vekk fra 8. kompani da ryktene sa at dette kompaniet skulle forestå henrettelsene av dødsdømte landssvikere
  • han visste av erfaring hvilken fryktelig straff en henrettelse er for de gjenlevende og var derfor motstander av dødsstraff
  • arbeidet i landssvikavdelingen ved Bergen politikammer
  • brukte stillingen ved landssvikavdelingen til å etterforske omstendighetene rundt henrettelsene av faren og andre på Høstviken-området
  • han dimitterte i september 1945 og tok fatt i Bergens Tidende
  • kom inn i politikken gjennom Unge Venstre-miljøet i Bergen
  • hadde ønsket et mer markant rettsoppgjør etter krigen
  • ønsket et klarere oppgjør med de avisene som hadde gått hele krigen og tjent store penger 
  • tiden inne til forsoning - «...det har den vært hele tiden...»

Johs. Seland

lagt inn 3. okt. 2016, 23:25 av Bjørn Enes   [ oppdatert 8. okt. 2016, 21:54 ]

dokumenthistorie:

Opptak: 1997-07-30
Intervjuer: A.C.Gogstad
Fotograf: Jostein Saakvitne
Gruppe: Motstandsfolk
Fylke: Vest Agder
Yrke: Sjefredaktør
Tekstresyme: Rolf de Graaf
Johannes Seland (f. 1912) fra Flekkefjord / Kristiansand.  Mangeårig sjefsredaktør i avisen "Fædrelandsvennen" og ordfører for Venstre i flere perioder. Probritisk med militær utdannelse. Opplevde krigsutbruddet mens han var i Berlin, tok seg hjem til Norge og deltok i "Setesdal-felttoget" mot tyskerne.

Etter kapitulasjonen dro han til Farsund og etablerte SOE-organisasjonen: "Cheese", som var en gruppe av nordmenn i krigstjeneste under britisk kommando. Få visste om hverandre. Samarbeid med Hjemmefronten og Milorg ble etablert på slutten av krigen. Opprettet kurervirksomhet over hele Sørlandet, hvor tyskernes aktiviteter ble kartlagt. Samtidig var Seland avisredaktør og fylkessekretær i Nasjonalhjelpen og infiltrerte NS for å få samlet opplysninger som ble videreformidlet direkte til London. 

Måtte gå i dekning i 1942, da han var ettersøkt av Gestapo, kom seg over til Sverige og ble sendt med fly til England, hvor han ble tilknyttet det norske informasjonskontoret i London. 

Opplevde V1 og V2 bombingen i London, og var informasjonsoffiser i Skottland fram til frigjøringen. På spørsmål om det er tid for forsoning med de som var på den gale siden, sier han: 

"Ja! Vi er så få her i landet. Hver fallen er bror og venn", og fortsetter: "Jeg verdsetter kameratskapet og hjelpsomheten mann og mann imellom, men jo fortere vi blir ferdige med krigen i våre sinn desto bedre. Livet og Norgeshistorien skal gå videre. Jeg kjente NS-medlemmer med tilknytning til pressen. De tok sin straff og ble senere ansatt i avisen hvor jeg var redaktør. Tyskerjentenes ulykke skyldes ikke politiske årsaker, men menneskelige følelser, og passive NS-medlemmer skulle ikke vært tiltalt. De var bare å regne som lommerusk!" 

Han legger til: "Selv om mitt standpunkt senere i livet ble mot dødsstraff, mener jeg fortsatt at de som fikk dødsstraff under rettsoppgjøret fortjente dette."

Gunnar Habbestad, Bømlo

lagt inn 5. sep. 2016, 23:17 av Bjørn Enes   [ oppdatert 8. okt. 2016, 21:53 ]

Status: 
  • Videograbbing:  Utført 17/9-16 BE   -  Samansetjing og mp4-produksjon 27/9 BE
  • Lydjustering:                                           Dokumentasjon:
  • Tekst: Kopiert NorDok 21/8-16  -BE           
  • Sideproduksjon:
  • Publisering:
  • Finansiering: 

Dokumenthistorie

Opptak: 1998-06-30
Intervjuer: Jan Eidi
Fotograf: Oddvar Foss
Gruppe: Motstandsfolk
Fylke: Hordaland
Yrke: Fisker
Resymé: Rolf de Graaf

Gunnar Habbestad (f. 1918) fra Bømlo vokste opp som nr. 2 i en søskenflokk med 8 barn. Faren var fisker og bonde. Gunnar hang fiskegarnene til tørk da de tyske flyene kom 9. april 1940. Han hadde avtjent verneplikten, og ble sendt via Gol over fjellet til Valdres og kom til Fagernes hvor han deltok i kampene. Han ble tatt til fange av tyskerne og satt som fange 1 mnd. på Hvalsmoen ved Hønefoss. 
Tilbake i Bømlo skjønte han at "det begynte å brenne under beina", når en angiver som kom fra Bergen samlet opplysninger om folk som ønsket å komme seg over til England. Sammen med sin bror stjal Gunnar skøyta til sin far, og reiste over til Shetland. De brukte 26 timer på turen og ble loset inn gjennom minefeltet til Lerwick. Så sendt til Patriotic School i London. Etter opplæring i England ble Gunnar Habbestad dekksarbeider i Handelsflåten og seilte ute under hele krigen. Han trodde hele tiden at de allierte ville gå seirende ut. 
Fram til slutten av 1941 gikk han i fart med "Spica"på Island. Betalingen var 250,- kr. mnd. pluss krigstillegg. Så fulgte konvoy-fart på Canada-USA-England med ammunisjon. Hele tiden var sjøfolkene under sterkt psykisk press og mange båter i konvoyene ble senket. Vanligvis var det norsk båt som var kommodoreskip,skipet som ledet konvoyen. I 1943 ble 25 av skipene de gikk sammen med torpedert. Ved et annet tilfelle var de sammen med 60 skip da 27 tyske ubåter angrep. Mange skip ble senket, men man hadde ikke lov til å sinke konvoyen ved å ta opp sjøfolkene som lå i vannet. Habbestad forteller at han var ofte redd. 
Telegrafisten om bord hang opp radiopresse slik at sjøfolkene kunne følge med krigens gang. 

På reise til New York kom budskapet om at Norge igjen var fritt. Sjøfolkene fikk tilbud om å reise hjem, men han mønstret først av i desember 1946.
Han slet med ettervirkninger etter de harde krigsårene og hadde mareritt om nettene hvor han gjenopplevde og hørte skrik fra sjøfolkene som lå i sjøen. Han fikk krigspensjon på 1970-tallet. 

"Canadiske og hollandske sjøfolk fikk erstatning rett etter krigens slutt. Norske krigsseilere måtte vente i 30 år ! Dette er en skam!"

Ivar Ødegård, Voss

lagt inn 5. sep. 2016, 23:04 av Bjørn Enes   [ oppdatert 8. okt. 2016, 21:53 ]

Status: 
  • Videograbbing:  Utført 17/9-16 BE   -  Samansetjing og mp4-produksjon 29/9 BE
  • Lydjustering:                                           Dokumentasjon:
  • Tekst: Kopiert NorDok 21/8-16  -BE:    
  • Sideproduksjon:
  • Publisering:
  • Finansiering: 

Dokumenthistorie:

Opptak: 1998-08-28
Intervjuer: Aslak T. Helleve
Fotograf: Oddvar Foss
Gruppe: Motstandsfolk
Fylke: Hordaland
Yrke: Fagkonsulent
Tekstresyme: Rolf de Graaf

Ivar Ødegård (f.1913) fikk ansvaret for Forsyningsnemnda på Voss under krigen. Her forteller han hvordan det ble sjonglert med rasjoneringskort slik at man fikk ordnet mat til evakuerte personer og til folk som lå i dekning. 

Da motstandsbevegelsen på Voss ble rullet opp var han ettersøkt av tyskerne og han måtte selv rømme i dekning.

"Jeg ble ansatt i Forsyningsnemda i 1940. I begynnelsen jobbet jeg alene, men etter hvert som flere matvarer ble rasjonert ble det ansatt flere folk. De første varene som ble rasjonert var mel, sukker, smør og kaffe.

 Det var innført tvangsdyrking av poteter, men inntil tyskerne begynte å rekvirere matvarer, kunne poteter omsettes fritt. Hver bonde var pålagt å levere poteter til tyskerne. Mange unnlot å gjøre det. 

De som hadde melkekyr måtte levere melk på meieriet. Det var nøye utregnet hvor mange liter pr. ku som skulle leveres. Men kontrollen var slapp og folk flest hadde ingen problemer med å skaffe seg de mest nødvendige matvarene. 

Folk evakuerte hit fra Bergen og lå opp til to år på gårdene her. Lokalbefolkningen på Voss meldte seg frivillig til å ta seg av de evakuerte. De fikk beskjed om å levere flyttemelding til oss slik at vi kunne skaffe dem matforsyninger. 

Det foregikk litt handel med rasjonerings-kortene. Det var tobakk- og brennevinskort som sto høyest i kurs, men folk forsøkte også å skaffe seg ekstra kvoter av melk, smør og kjøtt. 

Vi hadde en ordfører som var i NS, men han blandet seg aldri opp i vårt arbeid. Vi som satt på kontoret var alle med i Hjemmefronten og det var svært få NS-folk på Voss. 

Da to karer ble sendt over hit fra England i 1943 ble det fart i motstandsarbeidet. Vi mottok flyslipp med våpen og de to karene drev med våpenopplæring og hadde sender med daglig forbindelse til England.

 Jeg fikk advart dem i tide da jeg fikk greie på at de skulle arresteres av tyskerne. De to sabotørene, Dalland og Skåtum, kom seg unna i sikkerhet. Etter dette var det stor tysk aktivitet i området. En av de første dagene i april 1945 ble Skåtum tatt av tyskerne, mens Dalland kom seg unna. 

Neste morgen var det razzia her og jeg skulle arresteres. Jeg forsvant opp i fjellene. Hele Hjemmefronten på Voss ble rullet opp få uker før freden kom. 45 mann ble arrestert og de fleste av dem ble sendt til fangeleiren på Espeland ved Bergen hvor de satt til krigens slutt."

"Den siste dagen før frigjøringen befant jeg meg bare 600 meter fra hjemmet mitt. Her fikk jeg beskjed om den tyske kapitulasjonen. Klokken syv om morgenen 7. mai 1945 ble flagget heist hjemme. Et par dager senere begynte jeg på nytt i Forsyningsnemnda og gradvis ble det lempet på rasjoneringen."

Jon Pettersen, Radøy

lagt inn 5. sep. 2016, 22:38 av Bjørn Enes   [ oppdatert 10. okt. 2016, 04:46 ]

Dokumenthistorie:

Opptak: 1998-07-03
Intervjuer: Jan Eidi
Fotograf: Oddvar Foss
Gruppe: Motstandsfolk
Fylke: Hordaland
Yrke: Krigsseiler
Tekstresyme: Rolf de Graaf
Publisert 2016 av Memoar

Jon Pettersen (f.1915) fra Radøy. Her forteller han om sin krigsinnsats.  Han var ute til sjøs da han fikk nyheten om den tyske okkupasjonen av Norge. 
Militær opplæring i USA, 
Kom til England, 
Med under invasjonen i Normandie og frigjøringen av Nederland og Belgia. 
Giftet seg etter krigen og flyttet tilbake til Radøy etter at familien bodde noen år i USA.

"Jeg var nr. tre i rekken av fire brødre. I motsetning til mange andre så var far i fast arbeid, og vi sultet aldri. Jeg var med i avholdslosjen og ungdomslaget. Det hendte at vi fikk lov til å følge jentene hjem men skikken var at guttene måtte holde flere meters avstand til jentene når de gikk hjemover sammen.

Jeg ble forlovet i mars 1939 og reiste til sjøs kort tid etterpå. 9. april 1940 var vi på vei fra Japan til USA da telegrafisten kom med nyheten om den tyske okkupasjonen av Norge. 

Etter å ha mønstret av registrerte jeg meg på det militære kontoret i Brooklyn. Etter å ha fått opplæring i en norskamerikansk ski-bataljon i Colorado ble vi sendt med en hurtigkonvoi til England i september 1943. 

Vi trente natt og dag i leiren utenfor London og vi skjønte at noe var i emning. 6.juni 1944 ble vi kjørt nedover mot en leir i nærheten av kanalen. Ingen fortalte oss at D-dagen var begynt da vi dro over kanalen i en amerikansk troppetransport. 

Utenfor Normandie ble vi liggende på reden i 3 – 4 døgn før krigsmateriell og vi soldater ble satt i land. Det gjorde et voldsomt inntrykk da vi så alle de hvite korsene på kirkegårdene. Egne avdelinger hadde allerede begravd de falne soldatene. 

Da vi hadde ryddet Cherbourgh kom general Eisenhower på inspeksjon. Vakten fra vår tropp hadde fått beskjed om ikke å slippe noen gjennom, og vakten stoppet general Eisenhower som heller ikke slapp igjennom. Resultatet ble at generalen forlangte 50 mann fra vår tropp til å bevokte hovedkvarteret sitt. 

Etter at kontrollen over Cherbourgh var opprettet gikk troppen vår sydover i Frankrike. Major Hansen ledet oss på resten av felttogene som jeg var med på og vi fortsatte frammarsjen gjennom Belgia, Holland og Tyskland. Major Hansen ble senere mangeårig amerikansk ambassadør i Norge. 

Gleden var stor da vi omsider fikk greie på at krigen var slutt i Norge. Vi kom til Oslo 4.juni 1945. Da Kong Haakon ankom 7.juni sto vi vakt, skulder ved skulder, på Karl Johan.

I august fikk jeg åtte dagers permisjon og reiste hjem til jenta som jeg hadde vært forlovet med siden 1939. Hun hadde ventet trofast i alle år. Vi var begge 30 år da vi giftet oss. 

I 1944 hadde jeg fått amerikansk statsborgerskap og jeg reiste tilbake til USA sammen med troppen vår for å dimitteres. Jeg fikk jobb på et skipsverft og min kone og ett år gamle sønn kom over med Stavangerfjord i 1946.

 I 1953 dro vi tilbake til Radøy hvor jeg overtok farsgården, fikk meg arbeid, og vi slo oss ned for godt."

Gunnstein Kolstad, Radøy

lagt inn 14. aug. 2016, 10:59 av Bjørn Enes   [ oppdatert 9. okt. 2016, 22:57 ]

dokumenthistorie:

Opptak: 1998-07-01
Intervjuer: Jan Eidi
Fotograf: Oddvar Foss
Gruppe: Motstandsfolk
Fylke: Hordaland
Yrke: Bonde/ordfører
Manus: Rolf de Graaf
Gunnstein Kolstad (f.1916) fra Manger i Radøy kommune. Vokste opp på prestegården på Manger sammen med fem søsken. Hans yngste bror omkom bare 12 år gammel. Gunnstein Kolstad har vært aktiv i organisasjonsarbeid, vært formann i Hordaland Bondelag og har vært med kommunepolitikken i flere år, bl. a. som ordfører for SP. 
"Mannfolka drev fiske mens kjerringene tok seg av sakene hjemme på småbruket. Vi merket hvordan krigsskyene kom nærmere, og var forundret over hvorfor man ikke tok krigstrusselen mer alvorlig. Det er sagt at vi hadde lite å hjelpe oss med 9. april 1940, men jeg mener at kystartilleriet kunne vært brukt på en bedre måte. Det som er typisk for bygda vår er at vi ikke kom bort i direkte krigshandlinger. Min far var ordfører da krigen kom, og det gjaldt å skaffe forsyninger til bygda. Han fikk leid fiskebåt og hentet forsyninger fra Vaksdal. Far ville gå av som ordfører da fylkesmann Lindebrække gikk av, men han ble bedt om å holde ut så lenge han orket for å være trygg på at man ikke fikk inn NS-ordfører i et område som var strategisk viktig. Resultatet var at flere ordførere i bygdene ble i sine stillinger. Det ble ikke utnevnt NS-lensmann her i bygda og både lærer og prest ble værende i sine stillinger. Vi som hadde gård hadde nok mat og samholdet og evnen til å hjelpe hverandre var stor. Jeg distribuerte illegale aviser og fulgte med på radiosendingene fra London. Fiskebåter gikk ut og hentet forsyninger fra England som ble videresendt innover til Masfjordfjellet. Da Manger ble stasjon for tyske vaktbåter ble det stasjonert tyske marinefolk her, men de var ikke plagsomme. De var ute på oppdrag om natten og brydde seg lite om det som foregikk på land. Radøy lå strategisk til og det ble bygget store kystfestninger på Vågsnes, Marøy og Fossøy. Tyskerne rekvirerte alle hus i nærheten av festningsverkene og folk måtte finne nytt sted å bo. Russiske krigsfanger kom til festningsverkene mens de ble bygget. Det var et grusomt syn å se de avmagrede fangene. De ga oss små kunstverk av tre som takk for maten vi fikk gitt dem. På slutten av krigen ble det foretatt en del arrestasjoner og en fra bygda fikk en hard medfart av Gestapo.
Det ble født barn med tysk far her i bygda. De var uskyldige så ingen mobbet dem. Jeg synes det er redselsfullt når jeg leser om hva mange uskyldige tyskerbarn har måttet gjennomgå."

"Under rettsoppgjøret fikk de første som ble dømt de strengeste straffene. Dette skyldtes at den aggressive holdningen avtok etter hvert. Jeg beundret Ruge og Fleischer og synes Fleischer fikk dårlig behandling av våre myndigheter i England under krigen."

Aslaug Sudman, Meland

lagt inn 14. aug. 2016, 10:59 av Bjørn Enes   [ oppdatert 9. okt. 2016, 22:10 ]

Dokumenthistorie

Opptak: 1998-10-12
Intervjuer: Jan Eidi
Fotograf: Jostein Saakvitne
Gruppe: Motstandsfolk
Fylke: Hordaland
Yrke: Bonde/Husmor
Tekstsammendrag: Rolf de Graaf
Aslaug Sudman (f. 1916) fra Meland vokste opp som nr. fem i søskenflokk på åtte. Faren var småbruker og steinarbeider og familien levde stort sett fra hånd til munn. Før krigsutbruddet hadde Aslaug Sudmann gått førstehjelpkurs. Straks etter 9. april 1940 meldte hun seg til innsats for de norske troppene som deltok i trefningene på Voss. 
"17 år gammel begynte jeg på Salhus Veveri og bodde på hybel. 9. april våknet jeg av duren fra tyske fly og litt senere så jeg at de var i kamp med engelske fly. Til å begynne med forsto jeg ikke alvoret. Da mobiliseringsordren kom reiste vi to jenter sammen nordover. Vi ville slutte oss til de norske styrkene på Voss. 11. april kom vi til Folkehøyskolen i Førde hvor vi ble innkvartet sammen med nærmere 600 frivillige. Vi var tre jenter som ordnet med mat til alle sammen. Omsider kom det kokker fra militæret og hjalp til. Vi deltok selv ikke i kamp, men etter hvert kom mange av karene som hadde deltatt i kampene på Voss. De var i sjokk da de kom til oss og sto opp på natten for å gjemme seg i skogen. De trodde de ble angrepet av tyske fly. Jeg hadde ikke sagt fra på jobben på veveriet hvor jeg befant meg. Det var jo full mobilisering så man var vant med at folk ikke møtte opp på arbeidsplassene. Jeg reiste fra Salhus tilbake til Flatøy 1942. Øya var blitt bombet av engelske styrker i 1940. Hadde de truffet det tyske ammunisjonslageret hadde det ikke vært stort igjen av øya. På Flatøy tilbrakte jeg de tre siste krigsårene. Det bodde tyske soldater i alle sommerhus og det var tyske antiluftstillinger her. Jeg tror de ble bygget av polske krigsfanger. Men tyskerne hadde en veldig moderat sjef. Han har vært på besøk på Flatøy etter krigen. Jeg tror ikke det fantes NS-folk på øya, men det fantes de som var stripete og noen av jentene i lokalsamfunnet fikk seg tyske kjærester. Mange gutter forsøkte å komme seg over til England og min bror omkom i 1943 under et forsøk på å ta seg over i båt. Mat var det dårlig med. Vi malte opp poteter som vi blandet med fiskemel. Jeg tåler ikke lukten av potetkaker den dag i dag. Og stanken fra den hjemmeavlede tobakken var forferdelig. Båter som tok passasjerer trafikkerte strekningen Flatøy – Bergen. Båtene måtte ta omveier for det var minefelt over alt. På Flatøy var det tysk kontrollstasjon og alle båter som passerte måtte gå til kai for å kontrolleres."

"Da frigjøringen kom var det som om vi kunne puste ut. To av mine brødre gikk bort under krigen. Tyskerne som var på Flatøy virket også glade over at krigen var slutt. De reiste fra Flatøy få dager etter freden. Jeg giftet meg straks etter krigen og har i dag fem voksne barn."

Rakel Bjorøy, Fjell

lagt inn 14. aug. 2016, 10:42 av Bjørn Enes   [ oppdatert 8. okt. 2016, 21:54 ]

Status: 
  • Videograbbing:  Ferdig 21/8 
  • Dokumentasjon:
  • Tekst: Kopiert Norgesfilm 21/8
  • Sideproduksjon:
  • Publisering:
  • Finansiering: 

Dokumenthistorie:

Opptak: 1999-06-11
Intervjuer: Jan Eidi
Fotograf: Jostein Saakvitne
Gruppe: Motstandsfolk
Fylke: Hordaland
Yrke: Lærer
Manus: Rolf de Graaf
Rakel Bjorøy (f.1919) fra Fjell vokste opp i en søskenflokk med fire gutter og syv jenter. Tre av brødrene var med i Motstandsbevegelsen. De var ettersøkt av Gestapo og kom seg over til England høsten 1941. Rakel har i alle år hatt en sterk Gudstro. Dette kommer også fram her hvor hun forteller om levekår på Fjell før, under og etter krigen.
"Vi barn jobbet hjemme på gården og var med og skar torv til brensel om vinteren. Vi hadde fem kyr og noen sauer. Vi fikk poteter og fisk til middag og det hendte at vi fikk kjøtt om søndagene. Foreldrene våre strevde og vi var takknemlige for alt som vi fikk. Bestemor vevde og sydde klær til oss og mor sydde skjorter til festbruk av stoff som vi kjøpte. Ble noen syke så stolte vi på Gud. Han var den eneste legen vi hadde. De fineste stundene hadde vi om søndagene. Da var hele familien samlet til husandakt. Bestefar leste fra Bibelen og vi sang salmer sammen. Vi hadde også krambu hvor bestefar solgte det mest viktigste. Brød og sirup, boksmelk og snop til oss barn. Det var ingen fast åpningstid og de fleste hadde ikke penger til å betale med. Men folk var gode mot hverandre og hjalp hverandre i nøden. Jeg fikk lov til å være med mor og bestemor inn til Bergen. Der solgte vi poteter, melk og fisk. Vi hadde kvinneforening på Fjell og vi holdt basar. Ellers gikk folk i kirken om søndagene og vi måtte gå hjemmefra tidlig om morgenen for å rekke fram til prekenen. Når det kom reisende emissærer på besøk hadde vi samlinger hjemme. Vi gikk også på møtene i IOGT. 17. mai var vi hjemme og arbeidet, men vi fikk fri på skolen kl.12.00. Kjærligheten blomstret også blant ungdommene. Det var en stor skam å få barn utenfor ekteskap og dans ble regnet som stor synd. Jenter tok seg tjeneste på gårdene og hadde en fenomenal lønn på hele 10,- kr. pr. mnd. Jeg tok middelskolen i Bergen og gikk opp som privatist da krigen brøt ut. Midt under et bombeangrep satt jeg i kjelleren og leste til eksamen i tysk. I 1942 var jeg ferdig med toårig gymnas og begynte på lærerskolen. Men denne utdannelsen måtte jeg avbryte. Jeg fikk jobb som vikarlærer fram til freden kom i 1945. Freden kom med en glede uten like. Vi hadde ikke mat på skolen under feiringen, men vi sang mye."

"Jeg er overbevist om at det finnes et liv etter dette. Jeg har levd sammen med min Gud og fått hjelp fra Ham mange ganger. Han har lagt alle ting til rette for meg. Jeg er 80 år gammel nå og er ikke redd for å dø. Jeg skal jo hjem til Jesus! Da skal jeg møte mannen min igjen og min familie og mine kamerater. For en glede det skal bli!"

Sigvald Marøy, Radøy

lagt inn 14. aug. 2016, 10:41 av Bjørn Enes   [ oppdatert 9. okt. 2016, 00:27 ]


dokumenthistorie

Opptak: 1998-07-02
Intervjuer: Jan Eidi
Fotograf: Oddvar Foss
Gruppe: Motstandsfolk
Fylke: Hordaland
Yrke: Fabrikkarbeider
Tekstsammendrag: Rolf de Graaf
Sigvald Marøy (f.1916) fra Radøy vokste opp i små kår som nr. fire i en søskenflokk på syv. Faren var sjømann og gardbruker. I 1942 overtok tyskerne øya hvor familien bodde. De kom for å bygge opp et kystfort. Her forteller Sigvald om livet på øya i krigsårene. Etter krigen har han arbeidet som oppsynsmann i fiskerioppsynet. 
"Hjemme på gården var vi barna med og samlet torv til brensel hele året rundt. Vi fisket og satte ut krabbe- og hummerteiner og jeg kunne svømme før jeg begynte på skolen. Vi gikk på skolen vekselvis to uker ad gangen og skolestyreren ute på Marøy var meget streng. Det var stor glede hjemme når far kom hjem fra sjøen. Spesielt var vi glade for at han brakte med seg mat hjem til oss og vi fikk noe ekstra godt å spise. 
Da tyskerne beslagla huset vårt i 1942 måtte vi flytte inn i skolehuset. Men et par dager senere tok de skolehuset også. Da vi fikk lov til å bruke halvparten av huset vårt flyttet vi tilbake hjem igjen. Det bodde tyskere i underetasjen mens vi bodde i etasjen over. De forsto at vi ikke ville ha dem inn på livet så vi greide å holde avstand til hverandre. Det var også en leir med russiske krigsfanger her ute. De måtte arbeide med å sette opp kanonene på det tyske fortet.
Min far var i forsyningsnemda og når han kom hjem fra jobb hadde han med seg illegale aviser. Avisene ble brent etter at de var lest. Vi ville ikke spare på dem så lenge vi hadde tyskere boende i huset vårt. Jeg hadde en 22 fots motorbåt og jeg ble kontaktet av en kar som spurte om jeg kunne frakte tre mann nordover. De var ettersøkt av Gestapo. Jeg hadde gjemt unna et 200 liters oljefat med drivstoff og jeg fraktet de tre karene til Rognevær. Jeg spurte dem ikke om noe for jeg tenkte det var best å ikke vite noe. Senere fikk jeg greie på at mannen som ga meg oppdraget var blitt arrestert av Gestapo. Samholdet folk imellom var godt under krigen og folk hjalp hverandre. Vi beundret dem som tok seg over til England. Mange fra øysamfunnet vårt tok seg over de to første krigsårene, men da tyskerne kom til Marøy ble det vanskeligere. Det ble lagt ut minebelte utenfor øya. Det ble også vanskeligere å holde seg orientert om det som skjedde."

"Det var portforbud om kveldene for oss som bodde på Marøy. 7.mai 1945 kom vår nabo og fortalte at krigen var slutt. Han hadde hørt jubelen fra den tyske leiren. Også tyskerne i leiren var glade for at krigen var slutt. Vi tok det helt med ro og fulgte med på radiosendingene fra London. Jeg husker spesielt stemmen til Olaf Rytter."

1-10 of 12