Oppgåve 2 - Digitalisering:

Videograbbing, samansetjing og konvertering til moderne format
Opptaka finst på DV-kassettar i .dv-format og skal over på ein arbeidsdisk i .mp4-format med start- og sluttplakat.  Aktuelle opgåver her

Utstyr
  • DV-avspelar eller -kamera 
  • PC/Mac som kommuniserer med DV-eininga
  • Programvare som kan grabba video. (Til no arbeider me med eit Panasonic NV-GS320 kamera som vert importert til en Mac. Software er iMovie for grabbing og Adobe Premier for samansetjing og  konvertering til .mp4) 
Arbeid: 
  • Importera opptaka frå DV til iMovie og lagring på disk.  (Real video time)   
  • Setja saman klippa frå importen, justera overgangar (klipppunkt), 
  • Leggja på start- og sluttplakat. 
  • Rendra og spela ut ferdig fil i moderne format (.mp4) og lagra den på disk. 
  • Levera arbeidsdisk med råfilar og ferdig .mp4-fil til den som skal gjera neste oppgåve.

Gjems-Onstad, Erik

lagt inn 10. okt. 2016, 03:40 av Bjørn Enes


Opprinneleg dokumentasjonstekst frå Norgesdokumentasjon: 

Dokumenthistorie:

Opptak: 1997-07-28
Intervjuer: Jan Eidi
Fotograf: Jostein Saakvitne
Gruppe: Motstandsfolk
Fylke: Akershus
Yrke: Advokat
Tekstresyme: Rolf de Graaf
Erik Gjems-Onstad (f. 1922) er oppvokst i et borgerlig miljø i Asker. I dette intervjuet betegner han seg selv som en "misfornøyd høyremann". Da Norge ble okkupert hadde han kamerater som var medlemmer av NS. Den 9. april 1940 sto han og så tyskerne marsjere ned Karl Johan. Han mente at Quisling begikk statskupp, brøt kontakten med sine NS-kamerater, kom selv med i illegalt arbeid sommeren 1940 og dannet forløperen til Milorg i Trøndelag. 

  • Erik Gjems-Onstad er høyt dekorert for sin krigsinnsats. 
  • Juling av Hirden på universitetet i Oslo 24. sept. 1940.
  • Kamerat reiste til Østfronten.
  • Presidentskapets forhandlinger med Terboven og Stortingets holdning gjorde et uhyggelig inntrykk.
  • 6 stykker av kameratgjengen ble arrestert.
  • Reiste i 1941 til England. Arrestert og ble så utdannet innen telegrafi, radio og psykologisk krigføring.
  • Til Trondheim i fiskeskøyte. Hadde med 3 radiosendere. 
  • Rapporterte tyske troppebevegelser til London for Milorg.
  • Forberedelse til "Operasjon Jupiter" i Midt-Norge 1943.
  • Forsøk på å likvidere medlemmer av "Rinnan-banden".
  • Bygget opp Milorg i Trondheim på nytt etter at organisa-sjonen var avslørt av Henry Rinnan.
  • Utga illegal avis. Desinformasjon til tyskerne. Oppfordring til desertering og demoralisering av okkupasjonsstyrkene.
  • Fengslet i Sverige, rømte, og gikk til Norge på en uke.
  • Sabotører skulle sprenge Nordlandsbanen. 
  • Gikk inn i tysk forlegning i Troms 9.mai 1945, iført engelsk uniform, og fortalte tyskerne at krigen var over. 
  • Erik Gjems-Onstad savner "the fighting spirit" fra Kompani Linge, men sier det er sørgelig at det har vært så lite forsoning mellom motstandsfolk og de som var på den andre siden: "Rettsoppgjøret var seierherrens justis. Man kan ikke angre over at man har tapt når man mener at det man kjempet for var riktig." 

Ingebrigt Hesjedal, Vaksdal

lagt inn 5. sep. 2016, 23:26 av Bjørn Enes   [ oppdatert 10. okt. 2016, 04:37 ]

Dokumenthistorie

Opptak: 1998-08-28
Intervjuer: Jan Eidi
Fotograf: Oddvar Foss
Gruppe: Motstandsfolk
Fylke: Hordaland
Yrke: Dale Fabrikker
Resymé: Tore A. Tollefsen

OBS; Denne DV-kassetten er tom. 


 Dokumentasjonsprosjektet "Norge under okkupasjonen"
Arbeidet startet i 1994 med delprosjektet "Norge under okkupasjonen". Foran Frigjøringsjubileet i 1995, intervjuet norsk skoleungdom 12.221 personer over 65 år med 90 spørsmål.Selve registreringsarbeidet ble utført under ledelse av Bjørn Balstad, Gallup A/S. I samarbeid med 361 ordførere i Norge, kartla dessuten 1.350 lokalkjente personer tyskernes militære og sosiale aktiviteter i 83 % av kommunene: Krigsanlegg, brakker, lager, flyplasser, administrasjonssteder, "soldatenheim", sykehus, bordeller, fangeleirer og gravplasser. Den landsomfattende dokumentasjonen fra dette arbeidet, mottok Riksarkivet 2/7-1996. Materialet er fordelt i 25 tema-rapporter. Går vi tettere inn på realitetene i noen av disse rapportene, finner vi eksempelvis en sosiologisk analyse av hvem 40.000 nordmenn i fangeleirene var. Arbeidstjenestens organisasjon i Norge med 84 leirer belyses. Nasjonal Samlings organisasjon med 54.651 medlemmer i 495 førkrigskommuner er solid dokumentert. Rapportene beretter blant annet også om hirdens oppbygning, om bonde- og faggrupper, om føreropplæring på Jessheim, om elitegymnas på Gjøvik og Inderøy, og om landssvikoppgjørets fengsler etter 9. mai 1945. 

Norgesdokumentasjons videoprosjekt med 450 personer
Dette prosjektet har siden starten i 1997, i samarbeid med 102 kommuner, bedrifter og institusjoner i 19 fylker, gjennomført en historisk registrering gjennom 450 timelange videointervjuer med syv statsministre, 14 finansministre, politikere, ledere og kulturpersonligheter i Norge, inkludert 231 motstandsfolk og 42 fra tidligere Nasjonal Samling. De intervjuede har fortalt utførlig om blant annet oppvekst, levekår, påvirkningskrefter, utdanning, arbeid, og i tillegg gitt egenkarakteristikker samt sine oppfatninger i eksistensielle spørsmål. Arbeidet er utført i samarbeid med KUF, universiteter/høyskoler og andre, med prosjektleder Jan Eidi, Sandefjord, som ansvarlig. Neste prosjekt vil hete "Hvorfor opplevde vi krigen så forskjellig?".

Knut Nedkvitne, Voss

lagt inn 5. sep. 2016, 23:21 av Bjørn Enes

Dokumenthistorie

Opptak: 1998-05-28
Intervjuer: Jan Eidi
Fotograf: Oddvar Foss
Gruppe: Motstandsfolk
Fylke: Hordaland
Yrke: Rektor
Resymé: Rold de Graaf

Knut Nedkvitne (f.1920) fra Voss vokste opp i en søskenflokk på seks barn. Faren var lærer på Voss Middelskole. Knut utdannet seg som forstmann ved Voss Jordbruksskole under krigen og han arbeidet som forstmannsassistent i krigsårene. Samtidig deltok han i motstandsarbeid. Etter krigen har han bl.a. vært rektor på Voss Jordbruksskole. 
"Det var ikke så veldig dårlige tider her i 1930-årene.Voss er en typisk jordbruksbygd og folk flest greide seg bra med mat. Men det var mye arbeidsledighet i bygda. Om morgenen 9.april 1940 hørte jeg på radioen at tyske tropper sto i landet vårt. På skolen holdt en av lærerne et lite foredrag for oss elever før vi ble sendt hjem. Vi meldte oss på mobiliseringskontoret på Voss og ble kjørt til Bømoen hvor vi fikk utlevert uniformer. Våpen fikk vi ikke. En tropp ble rasket sammen og vi ble sendt nedover til en bro som allerede var blitt sprengt av norske militære styrker for å sinke tyskernes framferd. Ved den sprengte broen ble vi satt til å grave skyttergraver og der lå vi i 10 dager framover. Vi hadde ikke våpen, men vi så optimistisk på situasjonen og hva som ville skje framover. Det gikk mange rykter og det virket som om det var en stor påkjenning for offiserene i troppen vår. De fleste i troppen kom fra fiskeværene langs kysten. Troppsjefen vår kom fra Trondheim og var sivilingeniør. 24. og 25. april ble hele Voss bombet. Jeg lå hjemme da bombeangrepet startet. Mange fikk panikk. Vi ble sendt ned for å hjelpe folk som evakuerte fra Vangen og for å hjelpe til med å berge verdier fra butikker som sto i brann. Alt roet seg ned og etter hvert fullførte jeg min utdannelse som forstmann. I 1943 var jeg i Oslo da en representant for Motstandsbevegelsen spurte om jeg ville bringe en ryggsekk med våpen og ammunisjon til Røa. Jeg utførte det jeg var blitt bedt om før vi reiste videre til Namdalseid. Herfra gikk det fluktruter over til Sverige, og i en dal nord for Namsos hadde vi opprettet forbindelse med England og mottok særmeldinger. Jeg var ikke organisert i Hjemmefronten, men jeg utførte oppdrag for dem når jeg ble bedt om det. Folk kom nære hverandre i krigsårene, men det var skralt med mat mange plasser. I dag er folk blitt alt for kravstore."

"I 1945 gikk jeg siste året på gymnaset. Plassen utenfor avholdskafeen på Voss var full av folk da vi fikk kunngjøringen om at det var fred. Alle som hadde gått på gymnaset var med og gikk i tog. De få nazistene som hadde vært på Voss var medgjørlige. De fikk milde dommer i rettsoppgjøret som fulgte etter krigen."

Johannes K. Økland, Bømlo

lagt inn 5. sep. 2016, 23:19 av Bjørn Enes

Dokumenthistorie:

Opptak: 1998-06-30
Intervjuer: Jan Eidi
Fotograf: Oddvar Foss
Gruppe: Motstandsfolk
Fylke: Hordaland
Yrke: Verkstedarbeider
Resymé: Rolf de Graaf

Johannes K. Økland (f. 1921) fra øykommunen Bømlo. Født som nummer 3 i rekken av 12 søsken. Han hadde ennå ikke avtjent verneplikten da krigen kom til Norge 9. april 1940. Han ble beordret til arbeidstjeneste av tyskerne på Sokna i Buskerud etter krigsubruddet. Da han kom hjem til Bømlo i 1941 hadde allerede 2 av hans brødre kommet seg over til Shetland. Det gikk rykter om at de som hadde vært i arbeidstjenesten skulle sendes til Øst-fronten, og den 29. november 1941 reiste Økland over til Lerwick på Shetland i en fiskebåt. Derfra kom han seg videre til Skottland og London, hvor han meldte seg for de norske styrkene, kurset ved "Patriotic School" og senere sendt til Skottland for opplæring i commando-teknikk, hvorpå han ble sendt til Lerwick på Shetland for å bli med i gruppen til Shetlands-Larsen. Han beskriver Shetlands-Larsen som en rolig, besindig og avbalansert kar med gode nerver, og i besittelse av stor dyktighet. 
Shetlandstrafikken begynte for alvor i september 1942.
I løpet av krigsårene 1941 ? 1945 foretok Økland over 50 turer fram og tilbake til Shetland med mindre skøyter og båter, hvor han brakte forsyninger og medlemmer til Motstandsbevegelsen fra Shetland til forskjellige anløpshavner på Vestlandet, og personell og flyktninger fra Vestlandet over til Shetland. 
Bømlo ble hovedstasjon på norsk side for Shetlandstrafikken.
Økland var også skytter/kanonèr og hadde ansvar for våpnene som de hadde om bord.
På spørsmål om han var redd svarer Økland et tvilende, nei, men legger til at turene kunne være svært spennende og nerve-pirrende, ikke minst på grunn av dårlig vær. Han nevner som eksempel turer som kunne ta opp til 15 døgn, mens det normale var 5 døgn.
Opplevelsene fra krigstiden har likevel satt sine spor, og han ble i 1986 tilkjent krigspensjon etter å ha gjennomgått en vanskelig tid med nattlige mareritt, hvor tidligere hendelser strømmet på. 
Han er i dag en personlig kristen, og på spørsmål om rettsoppgjøret etter krigen var rettferdig sier Økland: 
"Jeg er enig i at Quisling skulle ha sin straff, men sett fra et kristent livssyn, hvor man ikke skal ta liv, så mener jeg i dag at dødsstraffene som ble avsagt ikke skulle vært idømt."

Gunnar Wiig-Andersen, Bergen

lagt inn 5. sep. 2016, 23:10 av Bjørn Enes

Dokumenthistorie:

Opptak: 1997-10-01
Intervjuer: Jan Eidi
Fotograf: Jostein Saakvitne
Gruppe: Motstandsfolk
Fylke: Hordaland
Yrke: Flyver
Resymé: Tore A. Tollefsen

Ytterst veltalende beretter Kompani Linge-telegrafisten Gunnar Wiig-Andersen for intervjueren Jan Eidi om oppvekst og kamerat- skap på Minde ved Bergen, og mest fengende om «veien» til spesialutdanningen i London og senere sende-virksomheten med hjembyen og nærområdene som base. - Den illegale karrierens mest nervebelastende episode inntraff på en sykkelutflukt med senderen i ryggsekken, og det erkjennes i ettertid at det var en dumdristig handling som kunne fått fatale følger for det illegale arbeidet i landsdelen. Ved en tysk kontrollpost ble den vesle gruppen stoppet, men Wiig-Andersens freidige bemerkning om at alt spiselig var borte, SIE HABEN ALLES GENOMMEN, førte til det forløsende PASSIEREN!! - Kameraten Louis serverte etter Wiig-Andersens mening krigens premie-replikk da han 100 meter etter bompassering utbrøt: Der gikk de glipp av jernkorset med ekeløv!
Wiig-Andersen var blant de 50 ungdommene som i 1939 sendte et opprop til den norske regjering om å ta vårt forsvar opp til alvorlig vurdering
startet høsten 1940 ved Norges Handelshøyskole, men avsluttet etter 3 semestre og dro til Shetland fordi han angivelig «stod på ei liste»
etter en mer generell opplæring i Kompani Linge, fikk han spesial-skolering i telegrafi, noe som virkelig lå for ham
høsten 1943 bar det hjemover, kontakten med Milorg ble gjenopprettet, og særmeldinger ble sendt til London om «fly...båter...forsvarsverk...folk...etc.»
flyttet i januar 1944 senderutstyret inn i huset til familien Furre, hvor datteren var tidligere medelev ved Katedralskolen og dessuten ble hans kone kun få dager etter frigjøringen
Wiig-Andersen sendte fra 2 til 4 ganger per dag, men han kuttet sendingene etter 10 minutter og skiftet frekvens for å vanskeliggjøre tyskernes peilinger
stod frem frigjøringsdagen bevæpnet og i britisk uniform
på byen ble ryktet spredd om at han var kommet over i u-båt samme natt
han berømmer Roar Sannem som Milorg-sjef

Magne Skjellanger, Meland

lagt inn 14. aug. 2016, 11:00 av Bjørn Enes   [ oppdatert 5. sep. 2016, 23:32 ]

Status: 
  • Videograbbing:  Utført 20/8 - BE
  • Dokumentasjon:
  • Tekst: Kopiert Norgesdokumentasjon 21/8-16
  • Sideproduksjon:
  • Publisering:
  • Finansiering: 

Dokumenthistorie

Opptak: 1998-10-12
Intervjuer: Jan Eidi
Fotograf: Jostein Saakvitne
Gruppe: Motstandsfolk
Fylke: Hordaland
Yrke: Småbruker
Tekstsamandrag: Rolf de Graaf
Magne Skjellanger (f.1923) vokste opp på et småbruk i Meland kommune. Han var den førstefødte av tre brødre. Etter at tyskerne kom til øysamfunnet i Meland for å bygge opp et kystbatteri ble familiens småbruk rekvirert, og i 1942 måtte familien Skjellanger flytte til Breivik i Øygarden. Her var de fram til frigjøringen i 1945.
"Vi barn hjalp til hjemme på gården i 1930-årene. Det var ikke rare prisen på melkeskvetten som vi leverte så vi hadde det smått. En vinter hadde vi det ekstra trangt. Da greide vi ikke å betale gjelda på kr. 26,- til handelsmannen. Jeg hadde en tante i Bergen og det hendte vi fikk en tur dit når vi skulle til tannlegen. Å komme til tannlegen var ingen spøk på den tiden. 9.april 1940 skulle jeg inn til Bergen, men rutebåten hadde sluttet å gå. Det tok en stund før de første tyskerne kom til Skjellanger. De kom hit etter at kampene på Voss var over og de tok inn på en brakke på det gamle festningsanlegget på øya vår. Anlegget var delvis oppbygd før krigen og var tillaget for kanonstillinger. Allerede den første dagen begynte tyskerne å fullføre de resterende 10 meter med vei som manglet fram til festningen som skulle sikre innløpet til Bergen. Lyskastere ble satt opp og en av dem ble rettet mot huset vårt. Vi bodde 30 m fra der de bygde veien og flere av rommene i huset vårt ble rekvirert av tyskerne. Vi fikk ha kjøkkenet vårt for oss selv. Tyskerne hadde feltkjøkken ute på gårdsplassen. De to første årene av krigen bodde jeg hjemme på gården og arbeidet som gårdsgutt i Kårbø. Der hadde jeg kosten, og det var ikke så lite bare det. Jeg ble beskutt fra fortet en gang jeg skulle hjem med sjekta, og jeg var ikke høy i hatten da prosjektilene gikk gjennom seilet på sjekta. Jeg var inne på forbudt område. Det var mye drivminer i fjorden og rutebåten ble kontrollert på Flatøy før den fikk lov til å gå videre til Bergen. I 1942 rekvirerte tyskerne resten av huset vårt og vi flyttet til Øygarden. Kuene våre brakte vi med oss, men vi fikk lov til å komme hjem til gården når vi skulle slå høy til kufor. Høyet ble fraktet i båt til Øygarden. Våren 1944 fikk jeg jobb som gårdsgutt på Jæren. Her var gårdene større og sesongen var lang. Da jeg kom dit i april sto allerede kornet høyt. Jeg kom tilbake til Øygarden høsten 1944 og her var jeg da freden kom. De andre som bodde på Skjellanger fikk flytte tilbake til sine hjem i 1943, men vårt hus ble ikke frigitt før krigen var slutt. Det ble noen jubeldager uten like da freden kom. Folk fikk radioene sine tilbake, men i Øygarden var det ikke strøm og radiobatterier var en mangelvare. Vi fikk ikke høre nyheter under krigen, men vi hørte rykter om Bjørn West og at noe foregikk i Masfjorden. Og hendelsene i Telavåg gjorde et voldsomt inntrykk på oss. En av våre bekjente var fra Telavåg. Han hadde sjekte og hentet sild hos oss."

Helen Mowinckel Nilsen, Bergen

lagt inn 14. aug. 2016, 10:57 av Bjørn Enes   [ oppdatert 5. sep. 2016, 23:30 ]

Status: 
  • Videograbbing:  Ferdig 25/8-BE
  • Dokumentasjon:
  • Tekst: Kopiert inn frå Norgesdokumentasjon 21/8-16
  • Sideproduksjon:
  • Publisering:
  • Finansiering: 

Dokumenthistorie

Opptak: 1997-09-30
Intervjuer: Jan Eidi
Fotograf: Jostein Saakvitne
Gruppe: Motstandsfolk
Fylke: Hordaland
Yrke: Forretningsdrivende
Tekstsammendrag: Rolf de Graaf
Helen Mowinckel Nielsen (f.1920 ) fra Bergen. I begynnelsen av krigen dro han til Shetland, fikk militær spesialopplæring i England, kom med i Kompani Linge, samarbeidet med Shetlands-Larsen, drev våpen- sprengstoff- og radiosenderopplæring for Milorg i Bergensområdet og lå i fjellene med motstandsgruppen Bjørn West. Med en utrolig frekkhet reddet han seg ut av flere livstruende situasjoner med tyskerne.

"Vi var tre kamerater som var med under kampene på Voss i 1940. Tilbake i Bergen startet vi vår egen motstandsgruppe og samlet alt vi kom over av våpen. Høsten 1940 fikk jeg kontakt med nestkommanderende Rieber Mohn i Milorg. Jeg fortalte ham at vi var 27 mann som ville delta i motstandskampen. Flere i gruppen vår hadde kommet seg over til England, og i februar 1942 var vi 46 personer som i full storm seilte ut fra Rubbestadneset med kurs for Shetland. Vi ankom Lerwick og ble sendt videre til Patriotic School i London. Her traff jeg min barndomskamerat som fikk meg med i det som senere skulle bli Kompani Linge. Etter militær opplæring ble jeg sendt til Skottland hvor vi gjennomgikk alle tenkelige og utenkelige kurs, før jeg høsten 1943 ble med Vigra, ført av Shetlands-Larsen, over til Austervoll hvor vi losset våpen og ammunisjon. Herfra tok jeg fergen inn til Bergen hvor det var tysk storkontroll ved alle fergeleier. Jeg fikk en uvitende tysk soldat til bære vesken min uåpnet gjennom den tyske kontrollposten. I vesken min lå det pistoler og håndgranater! Samme kveld møtte jeg min kontaktmann som viste seg å være min gamle speiderleder. Så begynte jeg med våpen-instruksjon for Milorg. En kommunistgruppe fikk også opplæring i sprengning. Da et kanadisk fly nødlandet i Os fikk Milorg brakt de seks flygerne i sikkerhet. Vi gjemte flygerne i huset til en tysk offiser som var bortreist! I dette huset lå også 60 karer fra Milorg i dekning. De seks kanadiske flygerne ble hentet av Shetlands-Larsen to døgn senere. Sammen med karer jeg kjente fra Skottland dannet vi Bjørn West og dro opp i fjellene. Her mottok vi flyslipp og drev militær opplæring for Milorg. To uker før freden kom ble to av våre karer skutt av tyske spioner. Tyske tropper rykket innover mot oss, men vi slo dem tilbake."

"Telt og sovepose var særmeldingen vi fikk rett før freden kom, og vi gjorde oss klare til å dra inn til byen. Vi måtte lære eksersersis før vi dro, og 9. mai 1945 var vi 260 mann fra Bjørn West som marsjerte til Katedralskolen i Bergen. Derfra ble vi sendt rundt til diverse oppgaver. Tyskerne hadde stor respekt for oss brunbarkede karer som kom fra fjellene."

Alfred Sortland

lagt inn 14. aug. 2016, 10:56 av Bjørn Enes   [ oppdatert 3. sep. 2016, 00:56 ]

Status: 
  • Videograbbing: utført 26/8-BE
  • Dokumentasjon:
  • Tekst: Kopiert inn frå Norgesdkumentasjon 21/8-16
  • Sideproduksjon:
  • Publisering:
  • Finansiering: 

dokumenthistorie

Opptak: 1998-06-30
Intervjuer: Jan Eidi
Fotograf: Oddvar Foss
Gruppe: Motstandsfolk
Fylke: Hordaland
Yrke: Sjømann
Tekstsammendrag: Rolf de Graaf
Alfred Sortland (f. 1919) fra Bømlo. Dette intervjuet er en rystende dokumentasjon over hans grusomme opplevelser som NN-fange i tyske konsentrasjonsleirer under krigen. Han forteller om ubeskrivelig fysisk og psykisk tortur under umenneskelige forhold. I 1970 kontaktet han legekomiteen hvor Leo Eitinger var sjef og ble erklært 100 % ufør. 
"Noen måneder etter 9. april 1940 leide vi ut til en lege som var en av sjefene for motstandsarbeidet i Bømlo. Jeg var selv kommet med i arbeidet da Shetlandstrafikken ble organisert i 1941. Flyktninger kom fra Bergen og vi gjemte dem mens de ventet på transport over til Shetland. Presten var en nøkkelperson i dette arbeidet og baker og handelsfolk tro støttende til med matforsyninger. I begynnelsen av 1943 ble vi arrestert og ført til Gestapo i Bergen. Der gjennomgikk vi harde forhør før vi ble sendt til Ulven leir. Et mannskap på syv mann ble skutt på Ulven mens jeg satt der. Vi var 17–18 mann som ble sendt videre til Møllergt.19. Her ble tre av oss fra Bømlo, deriblant presten, plukket ut for å sendes til Tyskland. Rett før julen 1943 havnet vi i utryddelsesleiren Natzweiler som NN-fanger. Leirsjefen ga oss klar beskjed at eneste vei ut av leiren var gjennom pipa på krematoriet. For å vise hva han mente ble to av fangene fra leiren ført fram foran oss og henrettet. Da invasjonen i Normandie begynte ble vi evakuert og sendt til konsentrasjonsleirene Dachau og Mauthausen. Vi skulle forsvinne i natt og tåke og det gjorde dessverre de fleste av oss. I Mauthausen måtte vi ned i et 100 m dypt steinbrudd. Det var 182 trappetrinn ned. Dag ut og dag inn bar vi stein opp alle trappetrinnene til leiren og så ned igjen etter nye. Fangene i straffekolonnene ble pisket mens de bar stein. Deler av kjøttet på kroppene deres hang og dinglet etter å ha blitt pisket løs. Om kvelden ble de døde samlet inn og sendt rett til krematoriet. Når vi ikke kunne arbeide lenger ble vi regelrett slått i hjel. Jeg ble sendt videre til leiren Melck. Da var en i gruppen vår så utmattet at han satte seg ned. Vaktene kom og slo ham i hjel. De hvite bussene kom for å hente oss. Vi var så avstumpet etter all ondskapen vi hadde vært igjennom at gleden over å være fri, kom som et sjokk på oss. Vi kjørte til andre leirer og hentet frigitte fanger. Min bror satt i leiren Neuengamme. Da han fikk se meg kjente han meg ikke igjen. Jeg så ut som et fugleskremsel."

"1. mai 1945 kom vi til Sverige og 7. juni dro jeg med fiskeskøyte fra Bergen til Bømlo. Flagget om bord vaiet på halv stang. To mann fra gruppen vår fra Bømlo lå døde igjen i Tyskland. En døde i Natzweiler og en døde i Dachau."

Erna Krohn

lagt inn 14. aug. 2016, 10:53 av Bjørn Enes   [ oppdatert 21. aug. 2016, 14:18 ]

Status: 
  • Videograbbing:  Ferdig 20/8 Bjørn Enes  
  • Dokumentasjon:
  • Tekst: Kopiert tekst fra Norgesdokumtnasjon 21/8-16
  • Sideproduksjon:
  • Publisering:
  • Finansiering: 

Dokumenthistorie

Opptak: 1998-05-29
Intervjuer: Jan Eidi
Fotograf: Oddvar Foss
Gruppe: Nasjonal Samling
Fylke: Hordaland
Yrke: Sekretær
Tekstsammendrag: Oddmund Filseth
Elna Krohn var leder for kvinnehirden i Bergen under krigen, faktisk den første i landet som fikk uniformer. Hun forteller i dette intervjuet med Jan Eidi om familiens deltakelse i NS og dens arbeid for tyskerne, noe som etter krigen resulterte i fengselsstraffer for faren, moren, to søstre, for ektemannen og henne selv. - Men... hun angrer ikke, hun gjorde kun det hun mente var riktig. Hvis krigsutfallet hadde blitt det motsatte, ville vi aldri falt på tanken å straffe de som dro til Sverige eller reiste over. Rent innbitt avslutter hun med at jeg gjorde ikke et menneske fortred, jeg oppførte meg skikkelig, det var de andre som ikke oppførte seg skikkelig.
ved krigsutbruddet var sympatiene i familien farget av at moren var tysk
av den grunn ble hun i aprildagene 1940 spyttet på av medborgere
både hun og faren meldte seg inn i NS etter å ha hørt Terboven uttale at veien til Norges frihet går gjennom Nasjonal Samling 
hun fikk i oppdrag å skaffe husrom til tyske offiserer, en oppgave hun hevder var enkel da flere meldte sin interesse etter en liten annonse
for å illustrere sine påstander om at de tyske offiserene var populære i byen, forteller hun om hvordan disse ble invitert hjem til kreti og pleti etter først å ha badet på offentlige strender med vanlige bergensere
midt under krigen dro hun til hovedstaden og ble etter en tid engasjert i arbeidstjenesten
hun hevder jentene der hadde det kjekt, fikk god mat og gråt når de skulle avslutte tjenesten
hun minnes at faren var naiv som mente det ikke ville gå med norske overløpere etter krigen slik de hadde sett fra f.eks. Frankrike
hun ble dømt til 9 måneders fengsel for sine unasjonale virksomheter, men soningen ble utsatt til hennes lille sønn var 11 måneder gammel
søstrene som da var løslatt, tok seg av barnet mens hun selv sonet på Bredtveit
hun avkortet straffen ganske mye ved å sitte isolert på vann og brød i flere uker

Jahn Dahm, Bergen

lagt inn 14. aug. 2016, 10:50 av Bjørn Enes   [ oppdatert 5. sep. 2016, 23:31 ]

Status: 
  • Videograbbing:  Ferdig 25/8 - BE
  • Dokumentasjon:
  • Tekst: Kopiert Norgesdok 21/8-16
  • Sideproduksjon:
  • Publisering:
  • Finansiering: 


Dokumenthistorie

Opptak: 1997-09-30
Intervjuer: Jan Eidi
Fotograf: Jostein Saakvitne
Gruppe: Motstandsfolk
Fylke: Hordaland
Yrke: Telegrafist
Manus: Tore A. Tollefsen
Jan Dahm var elev ved Bergen tekniske skole og ivrig radioamatør da krigen kom i 1940. I dette intervjuet med Jan Eidi forteller han om hvordan disse kunnskapene paret med en intens vilje til å bidra i kampen mot tyskerne, resulterte i tiltale og en propagandamessig stort anlagt krigsrett. Ved rådsnarhet og bruk av kav bergensk som ga oversetterne store problemer, ble han frikjent i mangel på bevis, men med meldeplikt to ganger i uka. Likevel fortsatte han sitt illegale arbeid innen samme felt.
skjønte at det bar mot krig da et tysk "handelsskip" på vei mot Bergen ble senket lenger sør langs kysten og soldater i full uniform ble plukket opp
da invasjonen var et faktum, ønsket han å gjøre hva han kunne for å hindre tyskernes fremmarsj
på Voss hadde general Steffens gjort forberedelser til motstand, og da 19 år gamle Dahm meldte seg der, ble vurderingen: Vi har bruk for Dem
oppgaven ble å sikre radioutstyr fra den evakuerte Flatøy flystasjon og bringe det til flyenes nye base i Sognefjorden
da tyskerne registrerte større norske fiskebåter, forstod Dahm og vennene at planen var å angripe England med tyske stormtropper fra Norge
de følte derfor nødvendigheten av å bygge en radiostasjon for å varsle England, og det var under dette arbeidet Dahm ble angitt og stilt for krigsrett
moren hadde tidligere leiet ut rom til en systue, og dette ble en lang periode base for det illegale arbeidet med Frk. Stene - syerske på døra
en viktig kontakt ble etablert med losvesenet, og meldinger om skipstrafikk ble sendt til London, bl.a. om Tirpitz' bevegelser
han forteller levende om en dramatisk sykkeltur gjennom Bergens gater med en "svart Mercedes" som forfølger etter en leveranse av en primitiv sender montert på ei 90 cm lang trefjøl
Dahm og hans nærmeste hadde også en sendestasjon i et hemmelig rom på tyskerbryggen, og i 1983 ble dette rommet restaurert og etablert som museum etter tegninger som Dahm utførte





1-10 of 12