Diskurs

Katalonia sin audiovisuelle minnebase "Memorial democratic"

posted Oct 22, 2015, 1:55 PM by Bjørn Enes

http://bancmemorial.gencat.cat/web/home/

Dette skal vere den største basen i Europa til no. Den inneheldt i 2014 noko over 900 audiovisuelle intervju, noko over 400 av desse er publiserte på nett. Det vert kontinuerleg lagt inn nye.

Tema er katalansk historie frå ca 1930 til ca 1980. 

Nettsida har både engelsk og fransk versjon. 

Slår et slag for muntlige kilder

posted Jun 2, 2015, 10:42 AM by Bjørn Enes

- Muntlige kilder fortjener å bli tatt mer på alvor. Hent frem de gamle sagaene og øk kunnskapen om slaget i Hafrsfjord, der Norge ble grunnlagt, sier professor Torgrim Titlestad ved Universitetet i Stavanger.

Fra Forskning.no - 26/6 2006 - av Thomas Bore Olsen, UiS 

sin nye bok, Slaget i Hafrsfjord, skriver Titlestad om et tema som han begynte å grave i da han kom til Stavanger for 30 år siden.

Han oppdaget at det var skrevet lite om slaget, som kanskje er den viktigste hendelsen i den tidlige norgeshistorien.

- Slaget er en essensiell del av vår norske historie, men mange tar nok begivenhetene i Hafrsfjord som en selvfølge. De færreste vet for eksempel ikke hvilket år den fant sted, sier Titlestad, som mener at årstallet er omtrent 872.

Professoren mener at muntlighetens kultur som forskningsmetode kan bidra mye i historieforskningen.

I boken skriver han at de gamle sagaene fortjener mer troverdighet enn de har i dag, og at vi kan lære mye om vår egen historie ved å lese de gamle skriftene med nye øyne.

Diskusjonsinnlegg
- Først flere hundre år etter at slaget fant sted, ble de første skriftene nedtegnet. Det skjedde på 1100-1200-tallet, i form av Snorre Sturlassons verk Heimskringla, sier Titlestad.

- Før dette dominerte muntlighetskulturen med kvad og andre muntlige sjangrer som ble fortalt fra generasjon til generasjon, fortsetter han.

Boken er et diskusjonsinnlegg, men også et bidrag for å formidle kunnskap. Titlestad innser at det er mye usikkerhet rundt begivenhetene i Hafrsfjord, som ligger i Stavanger komune.

- Når vi får ny metodikk i forskningen, er det ikke da riktig med en ny gjennomgang av det materialet vi har, siden dette kan få ny betydning, spør Titlestad.

Skrift lite utbredt
Professoren forteller at skrift i liten grad ble brukt på denne tiden.

- Så vi snakker her om en sivilisasjon uten bøker. Dessuten må vi huske at de første sagaene ble skrevet for en opplyst allmennhet, som hadde en stor muntlig kunnskap fra før, sier Titlestad.

- Det er grunnen til at vi noen ganger ser tydelige hull i sagaene i forhold til hendelser og personer, fortsetter han.

Titlestad legger til at dét ikke nødvendigvis skyldes at sagaene er mindre viktige, eller at de ikke er faktiske, men at publikum allerede hadde denne kunnskapen - i ulike versjoner.

- Når dette publikummet døde ut, led de muntlige kildene samme skjebne. Når vi skal skaffe oss et historisk overblikk, må vi derfor sette sammen et stort puslespill av mange kilder, forklarer Titlestad.

Nasjonal historiebevissthet
Professoren skriver at Harald Hårfagre arrangerte politiske middager og en tidlig form for PR-forestillinger, for å gjennomføre samlingen av Norge.

I sitt reisende hoff hadde han flere skalder som tok vare på gamle kvad og skapte nye. Slik ble det for første gang skapt en nasjonal historiebevissthet, og en nasjonal ideologi ved kongens bord.

Hafrsfjord var således Norges første nasjonale kultursenter. I hoffet var også representanter fra mange av fylkene. De spredte den nye bevisstheten om felles historie rundt om i landet.

- Slik bygde Hårfagre kulturelt opp sitt nasjonale kongedømme. Skaldene ble viktige formidlere av den nye ideen om Norge, påpeker Torgrim Titlestad.

Stor underholdningsverdi
- Arkeologisk materiale viser forbindelser mellom Norge og Irland, Orknøyene, Isle of Man og Irskesjøen. Jeg ser for meg at et fremtidig samarbeid med disse landene kan gi oss mye kunnskap om vikingtiden. Målet er å gjøre arkeologiske undersøkelser i Hafrsfjord, sier Titlestad.

Han mener at folk er opptatt av å kjenne sine røtter, og at vi trenger en lokal forankring av historien.

Ikke minst har han tro på at sagaene har en underholdningsverdi.

Dette ligger trolig bak engasjementet for Hafrsfjordspillet, som Titlestad leder. Spillet er en rekonstruksjon av regional historie. I alt er over 400 personer involvert i festivalen.

- Jeg er opptatt av å gjøre sagaene tilgjengelige. I Stavanger har vi en historisk juvel i Hafrsfjord. Ingen annen større norsk by har noe lignende så nær sentrum, forklarer Titlestad.

Startet i Sovjet
Titlestads tillit til muntlige kilder ble vekket da han arbeidet med sin doktorgradsavhandling om Josef Stalins inngrep i norsk kommunisme i årene 1939-49.

De sovjetiske arkivene var hermetisk lukket, så i mangel på skriftlig materiale, gjorde forskeren intervjuer med båndopptager for i det minste å skaffe seg muntlige kilder.

- Fasiten fikk jeg da arkivene ble åpnet en kort periode på 1990-tallet, og sentrale opplysninger i mitt muntlige materiale viste seg å stemme. Jeg fikk da konstatert at den menneskelige hjernen gjør oss i stand til å huske hva vi gjorde og tenkte mange, mange år etter en hendelse skjedde, sier Titlestad.

Han viser til at hukommelsen og muntligheten gjør det mulig å formidle minst 250 år gamle begivenheter. Dette gir oss et nytt perspektiv på sagamaterialet og skaldekvadene.

- Sagaene er et unikt materiale. Jeg er overbevist om at sagaskriverne visste at de berget en kulturskatt, sier Torgrim Titlestad.

Hva skal til for å vite noe sikkert?

posted Jun 2, 2015, 10:38 AM by Bjørn Enes

Samfunnet har behov for å komme så tett på sannheten om fortiden som mulig. Men hvilken rolle spiller de muntlige kildene?


«Bli råempirist, glem de de muntlige kildene!»

For et par måneder siden ble min bok Idrett og kristendom på Sørlandet 1945-2000 presentert over to sider i Fædrelandsvennen. Et leserinnlegg kom i kjølvannet av presentasjonen. Innsenderen stilte spørsmål ved om 50 intervjuobjekter var nok for å dekke mangfoldet på Sørlandet: Sørlandet er ikke så lite. Mangfoldet er stort, og innen de forskjellige miljøene finnes både de strenge, de medgjørlige, de liberale og de radikale. I et slikt perspektiv er 50 intervjuobjekter altfor få til å trekke slike konklusjoner.

Innsenderen, som bare hadde lest presentasjonen i avisen, ikke boka, ville ha sett at jeg har langt flere intervjuer, og i tillegg mye arbeid med skriftlige kilder for å danne meg et bilde av hvordan kristne har forholdt seg til idrett i etterkrigstida.

Dikt og forbannet løgn?

På et seminar helt i starten av arbeidet med avhandlingen som boka bygger på, la jeg fram planen for arbeidet. En av mine kolleger hadde nøye gjennomgått mitt opplegg og kom med en rekke forslag til forbedringer. Han har lang fartstid i historiefaget med studier av skriftlig materiale, lite av muntlige kilder. Derfor ventet han ikke lenge før kraftsatsen i overskriften kom: Bli råempirist, glem de muntlige kildene! I ettertid har han innrømmet at han hadde relativt lite å innvende mot opplegget for avhandlingen. Kraftsatsen var ment å provosere til debatt.
Både leserinnlegget og kraftsatsen fra min gode kollega skal tas alvorlig. De gir begge grunn til ettertanke omkring muntlige kilder og bruken av disse i historiefaget. Som historiker innenfor moderne regionalhistorie har de muntlige kildene vært svært viktige i de fleste av mine arbeider. I boka som er nevnt ovenfor, var de muntlige kildene endatil den viktigste bestanddel av kildematerialet. Kan det festes lit til de retrospektive intervjuer – fortellinger om hendelser som ligger 20, 30 eller 40 år tilbake i tid? Er det ikke slik at det de fleste husker av det som skjedde langt tilbake i tid, er tæret av tidens tann på mange forskjellige vis? Det kan lett snike seg inn feilkilder; hendelser som ble opplevd traumatiske for fortelleren blir pyntet på, dagens resonnementer kan lett bli fortidas og fortida kan bli framstilt mer konsistent og logisk enn den egentlig var. Til det siste, det stikk motsatte kan også være tilfelle. Slike og andre spørsmål må historikeren stille seg og ta med i vurderingen av vitneverdi.

Dokumentfetisjister og intervjufetisjister
Historikere har tradisjonelt vært svært tilbakeholdne med å bruke muntlige kilder, blant annet av de grunner som er oppgitt ovenfor. Når historien skal rekonstrueres, har muntlige kilder vært ansett som upålitelige. Historikere arbeider med dokumenter. Det finnes ingen erstatning for dokumenter, ingen historie, mener historikerne Langlois og Seignbos. Kilder er foreliggende tekst, et fysisk produkt, ikke et muntlig utsagn. Historikeren Knut Kjeldstadli har i sin metodebok for studenter karakterisert et slik syn på skriftlige kilder som dokumentfetisjisme – dyrking av den skriftlige kilden.

Nå er det ikke slik at historikere avviser muntlige kilder. Dokumentfetisjismen har fortatt seg de siste tiårene. I norsk sammenheng har historikere trukket veksler på at etnologer, folklorister og antropologer lenge har brukt muntlige kilder til forståelse av fortid og samtid. Historikeres møter og diskusjoner med disse fagmiljøene har gitt ny innsikt. Kjeldstadli advarer imidlertid mot å ende opp i den andre grøfta ved at historikeren blir intervjufetisjist.

Arbeiderminner til besvær
En av de første på norsk mark som brukte intervjuer systematisk i en doktoravhandling, var historikeren Edvard Bull d.y. på slutten av 1950-tallet. Temaet han behandlet var knyttet til Østfold og tre arbeidermiljøer. Bull tok i bruk arbeiderminnene – intervjuer med arbeidere som hadde opplevd det industrielle gjennombruddet i Norge omkring 1900.

Førsteopponenten i disputasen professor Knut Mykland startet sin opposisjon med arbeiderminnene, og stilte de samme spørsmål som Bull hadde gjort: Hvilken vitneverdi har disse beretningene når man skal finne ut hvilke holdninger og meninger arbeidere hadde omkring 1900? Mykland var kritisk og hevdet at den som vurderer en historisk beretning skal være kritisk – ekstra kritisk når det gjelder minner som skal brukes for å avdekke følelser, meninger og holdninger. Arbeiderminnene var nedskrevet ca. 1950 og forhold og hendelsene som ble omtalt lå opp mot 60 år tilbake i tid. Videre sa Mykland: Alt det fortelleren har opplevd i de mellomliggende år vil uvegerlig sette sitt preg på hans beretning, samtidig som mange vesentlige trekk vil være glemt. Arbeiderminnenes vitneverdi vil derfor være tvilsom, og især vil dette være tilfelle når det blir spørsmål om følelser og meninger.

Intervjusituasjonen
Mykland tok også for seg selve intervjusituasjonen og mente at mange forhold kan ha spilt inn og hatt betydning for hva som er kommet med. Intervjuerens spørsmål, samtalens art, samtalens lengde. Lista kunne gjøres lang over slike forhold. Intervjueren selv, informanten og deres innbyrdes forhold. Intervjuerens ideologi, hennes forestillinger om hvordan informanten vil reagere. Svarene kan bli det informanten antar er det intervjueren vil ha.

Fra mitt eget arbeid med Idrett og kristendom på Sørlandet 1945-2000 skal en situasjonsbeskrivelse fra et intervju gjengis: Intervjueren sitter rett overfor en av de store ‘milslukerne’ i langrenn fra hans barndom og ungdom, en av dem som kom ‘rett ut fra skauen’ og la i vei på en 50 km. Intervjuobjektet merker denne nærmest nesegruse beundringen for bragdene hans på 1950- og 60-tallet og blir revet med. Han synes det er litt stas. Intervjuet foretas midt på vinteren, det knitrer og spraker fra en gammel Jøtul og samtalen penses inn på vedhogst, en kjær hobby for både intervjuer og intervjuobjekt. Intervjuobjektet har tidligere på dagen vært på hogst og det utveksles erfaringer. Under samtalens løp blir intervjueren ivrig og ‘kryper nærmest over bordet’ for å få greie på hva intervjuobjektet egentlig mener. Han rives også med og balanserer på en knivsegg, eller tipper over, når virkeligheten den gang beskrives.

Representativt nok?
Andreopponenten i Edvard Bulls disputas og leserinnlegget innledningsvis tar opp et annet viktig spørsmål ved de muntlige kildene – representativitet: Har jeg grunnlag for å hevde at jeg har beskrevet og forklart idrettsynet blant kristne på Sørlandet ut fra 50 muntlige kilder? Det skal sies at også skriftlige kilder er benyttet, blant annet for å korrigere og utfylle bildet. Det ligger alltid en utvelgelse av kilder til grunn for et arbeid. Historikeren tolker de kildene han har tilgjengelig og skaper eller konstruerer den historiske framstillingen. Den hele og fulle sannhet om virkeligheten – wie es eigentlich gewesen – vil vi aldri få tilgang til.

Kildekritikk
Et apropos til fortolkningen av kildene helt til slutt. Den erfarne historikeren Jens Arup Seip hadde opplevd at de muntlige kildene kunne reise seg mot ham. Jeg har selv en sterk og ubehagelig opplevelse av dette. En svært viktig muntlig kilde i et av mine arbeider var svært uenig med meg i de konklusjonene jeg hadde trukket i arbeidet. Etter å ha lest hele mitt arbeid, sendte han meg et ti-sider brev som påviste feil og mangler. Da var det betryggende at historikergruppa som vurderte verket konkluderte med: Kildekritikken – den kan du!

 

Kilder

K. Kjeldstadli, Fortida er ikke hva den en gang var. En innføring i historiefaget, Oslo 1999

Historisk tidsskrift 1959/60: Knut Mykland og Andreas Holmsens opposisjonsinnlegg ved Edvard Bulls doktordisputas om arbeidermiljø under det industrielle gjennombrudd

1-3 of 3