Unge journalister, fortrinnsvis unge sommervikarer, blir ofte sendt hjem til meg for å "lage ett eller annet på en kulturperson". Ofte starter det med at den kommende journalisten ser meg dypt inn i mine - visstnok brune - øyne og spør: -Er du forfatter?
For å gjøre det litt enkelt for henne (ja, som regel er det en "henne" - så svarer jeg, at - ja, jo, jeg er vel det?
Så kommer neste spørsmål: - Skriver du bøker?
Og da er det at en svart Faen stikker i meg og jeg sier:
-Nei, jeg legger sardiner ned i små blikkbokser!
Mener du nå at jeg er stygg med kvinnene, så ta deg et tak og tenk deg om: Er det ikke dårlig gjort å sende et ungt menneske ut på begynnelsen av en karrierestige uten å forklare at "ridende ryttere på hest" vil dukke opp, men at det ikke er nødvendig å ri på dem. Jeg er svært glad i unge mennesker som oppriktig forsøker å orientere seg i et arbeidsliv, men jeg er ikke imponert av kultur-redaktører som sender ut sommervikarer som ikke er skodd for ulendt føre.
(Thor G,)
Svein Tang Wa
Vil du se hvordan Svein ser ut etterat han ble voksen, kan du søke på navnet hans, f.eks på Wikipedia eller MySpace. Selv foretrekker jeg å presentere Svein slik han selv presenterer seg på forsiden av min debutbok: "Jeg + kulturen min". Den kom først på eget forlag - ingen etablerte forlag ville gi ut en bok som "bare handlet om det alle folk visste - det alle folk kunne". 40 år etter viser det seg at nå er det bare noen ytterst få som "vet", som "kan".
Denne boken er først og fremst et uttrykk for kulturgerilja, en måte å tre ned over hodet på folk deres egen kultur i det lønnlige håp at noen skal se - det vi så, at barns lek er blodig alvor. Eller som Åse Gruda Skard (en av mine mange mentorer) sa det: "Barns lek er Blod, Snørr, Tiss og Tårer".
Denne boken er først og fremst en hyllest til Kvinnen og Moren. Ved å utføre alt arbeidet ved kjøkkenbenken, slik kvinner har vært nødt til, ble det også vår arbeidsmetode. Note for note, ord for ord, strek for strek, tanke for tanke ble delene samlet sammen og utgitt.
For å promovere boken reiste vi alle til Oslo, undertegnede med kone og 5 barn og Svein som illustratør og barnevakt. Familien Norås bodde på Hotell, men vi fant aldri ut hvor Svein oppholdt seg.
Men dagen før vi skulle reise tilbake til Stavanger, dukket Svein opp. Akkurat i tide til å bli med på en skikkelig kunstnerfest i Knud Øyensvei 18 på Nordstrand, hjemme hos filmlegenden og showmannen Nils R. Müller - født i Shanghai av norske foreldre, mens Svein var født i Norge med kinesisk bestefar.
Filmregisør Nils R. Müller og hans sjarmante hustru Fru Guri Heitmann Müller og deres lille solstråle av et barn: Siri Helene Müller (som jeg tillot meg å titulere som "Frøken Harefrøken hopper-lett", noe hun ikke var synderlig begeistret for den gangen, men som hun nå i voksen alder, og selv mor til ei jente, erindrer som en minnebrikke fra en barndom, hadde stelt til et "Release-party" av den grande sorten. Stuebordet var dekket med de mest utsøkte drikkevarene fra de feteste Cognacer til de mest boblene viner fra lander vi aldri kan klare å sammenligne oss med.
Ute i hagen var det rigget til et par store griller og på et bord like ved var det lagt til rette med blodferske kilos biffer, salater av alle slag med dressinger av enda flere slag, boller med frukt og grønnsaker. De inviterte til partyet, kunstnere av alle slag, bildende kunstnere, filmfolk fra alle disipliner, scenografer, dramaturger, forfattere og, ja kort sagt alt som har noe å tenke med, fikk utfolde seg i rikt mon i selskap med den rause Nils og hans til de grader oppegående frue.
Her er søte små barn, Nils R. Müllers datter Siri Helene Müller (som nå er blitt stor voksen dame med egne barn og egen filmskuespillerkarriere (i front), bak henne Per Norås, og på høyre siden, Ole Norås i avslappet lek på Nils R. Müllers herlige veranda mens lekkerbiskener gjøres klart til festen. Jeg klarte å gjøre det kunststykket å forveksle Helene Harefrøken med min egen datter, Randi Norås. Sånt kan lett skje når man omgås så tett. Unnskyld, Nene, ska'ke gjørra det mer (trur eg....)
Hvordan det hele endte, kan du spørre Svein Tang Wa om ved neste vise-anledning.
Min munn er lukket med 7 segl og glidelås. Og både signetringen og nøkkelen til hengelåsen er senket i Nedstrandsfjorden.
La det nå bare være sagt om denne bokens videre skjebne at den førte til at Dr. Iona Opie ble henrykt da hun fikk se den. Særlig ble hun begeistret for å finne: "Fløy en liten Blåfugl" og "London Bridge" der. Den kom siden i nye opplag, først på Dreyer bok i Stavanger, deretter på Universitetsforlaget i Oslo. Den førte videre til at Professor D.A. Widowsson ved University of Sheffield anbefalte at undertegnede ble tatt ut til å lede den nordiske delen av forskningsprosjektet "Cross cultural study osv". Men det er igjen en annen historie. Det er ikke verst for ei bok som mange mente at det var bortkastet tid og penger å gi ut. En bok om noe som alle visste om og alle kunne.
La det være sagt at Svein Tang Wa's musikalske illustrasjoner burde ha vært belønnet med all verdens illustratør-priser. Men fortell det til geniene som sitter og vurderer sånt i Oslo. Du vil få til svar at man kan da ikke premiere "buskis"-litteratur fra bushen...
Men litteraturen er god nok for forskningsbibliotekene på de mest ærværdige akademiske institusjonene. Pussig, spør du meg. Men det gjør du nok ikke....
Bård E. Valberg
Illustratørene spiller en stor rolle i bøkenes brukbarhets profil. Da jeg forelå manus til denne boken for Sousjef i Dreyer Aksjeselskap a/s i Stavanger, ba han meg om å finne en illustratør til prosjektet. Det er jeg glad for, kjemien mellom forfatter og illustratør er ofte helt avgjørende for hvordan oppgavene løses.
Jeg møtte Bård på Puben "Korvetten" i Stavanger over et par gyldne halvlitere. Jeg ble nysgjerrig da han fortalte at han gikk på reklamelinja på Bergeland Videregående Skole. Jeg ba ham om å bringe noen prøver på streken hans. Noe han lovte.
Nå har det seg slik at jeg i min purunge ungdom selv var elev på Bergeland. Den gangen på Jern og Metall-linjen på det vi kalte "Teknikken" - Stavanger Tekniske For- og Fagskole. Jeg gikk på mekanikkerlinjen, noe som kom svært så godt til nytte senere i livet. Men det er en annen historie. Bård kom med prøvene og jeg ble litt betenkt. Delvis skyldtes det teknikken han brukte, og delvis motivene. Men jeg kunne tydelig se en strek jeg svært gjerne ville se utviklet. Så jeg tok med meg prøvene til Halvor og sammen ble vi enige om å gi Bård en sjanse. At han ikke misbrukte den viser denne boken, men også det faktum at da jeg mottok Kirke- og Unvervisningsdepartementet's første debutantpris for beste barne- og ungdomsbok for "Per 4 år og vennene hans" så møtte jeg Bård Valberg igjen. Han var inne i Oslo i Nobelinstituttet i samme ærende som meg: Han skulle hente sin illustrasjonspris for illustrasjonen til "Floden" av Rasmus Løland. Tegningen nedenfor skal ikke Bård had skylden for, den har jeg selv utført etter beste evne. Jeg tar med en side for å vise litt av innholdet. Som de fleste vel har fått med seg har denne boken med sine mange ny-utgivelser etablert seg som det verket man refererer til i barnekulturforskningen.
Randi Wardenær
Illustratøren som ble borte under
veis og boken som satte Norge på
ende.
Da jeg ble spurt om jeg kunne være villig til å oversette Berit Hedeby's brannfakkel av en bok, var jeg betenkt. Ikke over oppgaven som sådan, men jeg kunne med en gang se at denne boken ikke bare ville være til gavn, men at den også kunne forårsake en betydelig skade.
Jeg var også klar over at det ville bli en mental belastning å arbeide med et materiale som var så til de grader intimitetskrenkende og brutale.
For å kunne si ja og påta meg en slik oppgave ba jeg Magne Raundalen om å gi sitt syn de problemstillingene som Berit Hedeby reiste, og som allerede hadde skapt bølger i svensk og dansk barnekultur miljøer. Særlig da BRIS (Barnets rätt i samhället/Børns rett i samfundet).
Dernest reiste jeg ned til den 13de Nordiske barnevernskonferansen som ble avholdt i København. Der fikk jeg lengre samtaler med henholdsvis den finske, svenske og danske sosialminister og fikk et lite innblikk i forskjellene på sosiallovgivningen. Dette var en forutsetning for at norske lesere skulle få utbytte av den sosialpolitiske debatten som akkurat da raste i store deler av europa.
Når jeg nevner Randi Wardenær som den illustratøren som ikke illustrerte, så er ikke det helt riktig. Jeg ba henne om å lage illustrasjoner og det gjorde hun. Dessverre ble de ikke brukt av flere grunner. En av dem var økonomisk, det gjaldt å holde omkostningene nede. En annen grunn som var viktigere var at hun tegnet for godt:
Hennes tegninger tok volden i boken ett skritt videre og reiv i sår som ordene hadde åpnet. Boken kunne rett og slett bikke over og bli noe den ikke skulle være:
veien til sosialpornografi var snublende nær.
Men Randi's illustrasjoner førte oss tett sammen og mangen en tåre ble grått ned i halvlitersglassene på "Korvetten". I rødvinsglasset for Randi's del. Jeg skylder Randi takk for de mange gode samtalene underveis.
Så, nå har du fått forklaring på hvorfor denne boken ledsaget med noen ord om en illustratør som ikke illustrerte. (Senere illustrerte hun "Gud bedes gå kjøkkenveien" for meg).
Av Justismord som kan ha blitt forårsaket av denne boken er
Rødseth-saken
og
Bjugn-saken
Bakgrunnen min for å hevde dette er at boken på disse tidspunktene lå på nattbordet til de aller fleste som hadde med disse problemområdene å gjøre i faglige sammenhenger. Det var barnepleierske, barneleger, vernepleiere, barnevernsarbeider, jurister, politiembedsmenn etc. At boken ble referert til og ivrig debattert i barnevernsutdannelsen (undertegnede underviste på disse tidspunktene ved Barnevernslinjen og Sosiallinjen ved Stavanger Sosialhøgskole - nå Helse og Sosial ved Universitetet i Stavanger) fikk jeg tydelig inntrykk av under gjesteforelesninger ved Halden Lærerhøgskole, Barnevernsakademiet i Oslo, Eik/Lofthus Lærerhøgskole, osv.
Avdeling for Miljørettet Helsevern ba meg om å utføre en kulturanalyse over mediadebatten i kjølvannet av Bjugn-saken. Den viste en utrolig mangel på kunnskap om helt fundamentale barnekulturelle problemstillinger. Noe som nok var medvirkende til at saken fikk en så uhyggelig uheldig utvkling for Ulf Hammer - den påståtte "gjerningsmannen".
Dea Trier Mørch
Den 27 mai i 2001 døde Dea av kreft, bare 59 år gammel. Med det gikk en stor kunstner bort, men etter henne lever hennes "Vinterbarn" som kort etter utgivelsen i 1976 ble utgitt på 22 språk, og filmatiseringen av romanen kunne innkassere Sølvbjørnen ved Film- og TV-festivalen i Berlin.
Som en av stifterne til den sosialistiske kvinnekollektivet Røde Mor, gikk en viktig stemme så altfor tidlig bort. En stemme som ga ord til det umælte og bilder til å henge tanker på.
Harald Øglænd
Harald Øglænds tatt-på-kornet illustrasjoner gjennom hele boken, gjør sangene og tekstene nærværende og samtidig tidskolorerende.
Skjalg Omdal
Ett av mine forskningsprosjekter hadde som mål å finne ut hvordan et fritt barnesamfunn ville fungere. Dette var vanskelig å studere ute i gatene og på tradisjonelle "lekeplasser" - slike med stålrørsmøbler og en sandkasse som ungene leker i og katter og hunder gjør fra seg i. Hverken barnehager eller barneskoler var egnede territorier, de var underlagt pedagogisk kontroll og disiplin. For å kunne se hva ungene ville leke dersom det ikke var noen som bestemte over dem ble det opprettet kulturgrupper for barn. I praksis en innendørs oppvarmet lekeplass - oftest en gymnastikksal, eller en sal i et bydelshus e.l. Det ble produsert dokumentarfilmer, laget rapporter til Forbruker- og Administrasjonsdepartementet som finansierte forsøkene og det ble produsert skriftlig materiale, som f.eks dette lille heftet. Her er illustrasjonene laget av filmfotograf Skjalg Omdal, som også har laget filmen: "Kultur i Knehøyde".
Eksempelsamling
Denne boken befinner seg på Fakta-avdelingen ved Stavanger Bibliotek og på Stavanger Byarkiv.
Den inneholder en oversikt over de notater, beretninger, intervjuer etc som er framkommet ved ekspedisjoner på skoler, observasjoner ved lekeplasser etc.
Boken er ikke illustrert, men har rikholdige innholdsregistre og kryssregistre.
Fløy en liten Blåfugl
Her er skøyer'n som aldri har fått plass i noen norske ordbøker. Det på tross at norske barn kjenner denne fuglen langt bedre enn undulat, papegøye, albatross og fregattfugl, for å nevne noe av de utenlandske fuglene som finnes i alle ordbøker og alle leksika. Derfor måtte jeg skrive denne boken som en hyllest til Sialia Curucoides, eller Mountain Blue bird. Også kjent som fuglen i "Fløy en liten blåfugl" og "Somwhere, over the rainbow, Bluebirds fly".
Foruten sagaen om Blåfuglen tar boken for seg endel av innholdet i mine forelesninger gjennom 20 år på Barnevernslinjen på Sosialhøgskolen i Stavanger, nå endel av Insitutt for Helse- og Sosialfag ved Universitetet i Stavanger, og gjesteforelesninger ved Barnevernsakademiet i Oslo, Halde Lærerhøgskole, Eik/Lofthus Lærerskole, Stavanger Lærerskole og ved en rekke seminarer i Norge, Sverige og Danmark.
Ikke le av vitsene mine, det er alvor!
Denne boken inneholder resultatet av en undersøkelse i 14 barneskoler i Stavanger.
Det ble lagt vekt på at elevenes skriftlige meldinger skulle legges ned i en konvolutt uten at læreren skulle lese hva som sto på dem.
Dette for å sikre at materialet ikke ble sensurert av noen voksne.
På den måten ville språket være barnas språk på det gitte tidspunktet, emnene og valg av vitser ville være barnas.
Konvoluttene skulle forsegles og sendes til Avdelingsleder Anne Liv Tønnessen på Stavanger Bibliotek, og vi skulle åpne dem sammen for å forsikre oss om at barnas integritet ble ivaretatt. Besvarelsene er for ettertiden oppbevart i Stavanger Byarkiv og denne boken er en registrering av hva som ble innsamlet. I tillegg inneholder boken også en smule analyse og teori samt tabeller med kjønnsfordeling og geografisk fordeling.
Med tust og kyllestuv
Dagny Nord-Varhaug
Denne perlen av en bok ble meg til del ved en henvendelse fra Alf Axelsen i Dreyer Bok med spørsmål om jeg ville være "ghost-writer" for et interessant manuskript. Bakgrunnen var at Henrik Nygaards familie ønsket å publisere hans opptegnelser og beretninger fra et langt og rikt liv. Jeg fikk meg overlatt en mengde avisutklipp, papirlapper med notater og en rekke håndskrevne og maskinskrevne ark som tydelig var preget av at de var framkommet over en lang tidsperiode. Dreyers oppdrag til meg var å sette alt dette sammen i en kronologi, rydde opp i språket slik at det ble sammenhengende, samtidig som det skulle holde oversikten over en utvikling som strakk seg over et sekel.
Som så ofte var det illustratøren som fanget min oppmerksomhet. Kulturelle forhold som omfatter arbeidsmetoder som ikke lenger brukes, med redskaper man idag kun finner på gårdsmusèer i fjerntliggende bygder, blir illustratøren den tidens "tegnografer" - fotografiet og filmens forløper. Dagny Nord-Varhaug har løst denne oppgaven på en måte som fyller meg med den dypeste respekt.
Tegningen over viser arbeidsmetodene og redskapene ved steinhogging. Det koselige bildet av de to sliterne med en nying og kaffe-Lars putrende over ilden, forteller om slit, men også om velfortjent hvile. Byhistorikeren og bibliotekar Egil Henriksen har gjort et stort arbeide med utkastet til denne boken og hyggelig må det vel være for morfaren å ha en dattersønn til å se til at det historisk henger godt sammen. Også "tante Dagny" er med i dette familieforetaget.
Tegningen til høyre forklarer begrepet "Kyllestuv" - en tre-stamme som var kappet av forat det skulle gro ut tynne greiner som kunne gi tilskuddsfor i snaue vintre. Livberging er noe som ligger latent i alle, både mennesker og andre livsformer. Til syvende og ikke minst, sist, er det vel dette som egentlig er kultur?
Syng med oss, mamma...
Som kjent har Inger Hagerup 4 vers av denne svenske visen, som egentlig handler om noe helt annet. Da jeg oversatte den fra den svenske originalen, var det fordi jeg ikke syntes Hagerup's versjon var så spennende, dessuten ville jeg ha med alle 6 versene. Denne visen ble innspilt på en CD med Åshild Helgevold og Magne Høyland (Manna'en). Da satt de på ei hestekjerre og fabulerte over livet de snart skulle starte sammen. Her er min versjon, signert Thor G. Norås:
Boller og brus-året; eller: FN's internasjonale Barneår 1979
Bortsett fra en og annen hest i en gymnastikksal, ble Barneåret stort sett et "Boller og Brus"-år hvor politikere fortalte hvor glad de var i barn, - som om det skulle ha noe med saken å gjøre! Både Hitler og Stalin og Jesus var kjent for å klappe barn på hodet mens de forkynte at "den som ikke er med meg er mot meg" - eller som en viss president i USA sa det: "Stand up and be counted!"
Mitt bidrag i Rogalands Avis'
investering i fremtiden var en historie om en liten gutt som bestandig var så redd for allt mulig. Inntil en dag han fikk en kompis som kom fra Gambia og viste ham et lite triks: Om du tar en stein og knytter hånden din om den, så blir den magisk og beskytter deg mot alt det du er redd for. Og merkelig nok, det funket! (Rart med den der placebo-effekten). Historien om Lille Lenk og trygghetssteinen ble senere filmet av min gode venn og kollega, Skjalg Omdal og fikk tittelen "Pjusken".
Selv om denne antologien er fremkommet "på oppfordring", er den et uttrykk for et ønske om å skape en kontrast til den dengang rådene oppfatning av hva som var "god" litteratur for barn. I hvert fall var det noe uvanlig å bli invitert til å delta i.
Ivor the Engine - lokomotivet Tøffe
Henrich Steffens 10 binds autobiografi finner du i sin helhet et annet sted på sitene. Her kan du se hvordan de transcriberte bindene ser ut (all tekst er digitalisert og kan lastes ned herfra):
Her finner du tekstene til Steffens:
Bøkene fortsetter her:
