Vinteren og våren 1969 reiste jeg sammen med Arne Randers Heen (fjellklatreren fra Åndalsnes) og Johan Ødegård (Svalbardveteran) omkring 980 kilometer på østkysten av Svalbard. Oppdraget vårt var å ta utmål for oljeleting på vegne av Norsk Polar Navigasjon og Petrofina. Spesielt var Barentsøya og Edgeøya viktige mål. På forhånd hadde jeg sammen med Einar Sverre Pedersen og Stig Sundèn (pilot) fløyet over områdene og sluppet ned utmålsmerker fra vår Cessna 206. Dette fikk Norsk Polarinstitutt som opererte på vegne av Staten og BP til å gi opp forsøket på å komme først til utmålene. Men vi hadde enda Texaco (USA) og Arktikugol (SSSR) som konkurrenter, og det utviklet seg til et veritabelt kappløp om de mulige oljeressursene på Svalbards østkyst.

Det var dessuten midt i den kalde krigens kjøligste år.

Dette handler ”SVALBARD 1969” om, men i en helt annen drakt.
Det foregår i de samme områdene, med det samme utgangspunktet og med de samme oppgavene for øyet: Å ta utmål, muligens i skarp konkurranse med de andre selskapene.

Tre mann drar av gårde i all stillhet for å ta utmålene rett foran nesa på konkurrentene, med utsiktene til en glad guttetur i nord, og mange spennende opplevelser. Men hendelsene tar en helt annen retning. Konkurransen blir skarpere med en gang, det utarter nesten til krigshandlinger mellom konkurrentene. De tre som reiste i opprømt forventning, blir snart redusert. Både i antall og forventninger. Det kommer (naturligvis) en kvinne inn i bildet, og søt musikk oppstår. Alt dette blandet med dramatiske hendelser, som slett ikke nødvendigvis følger den vanlige oppskriften:

 - En dramatikk som stiger raskere og raskere, til et voldsomt klimaks til slutt.

I ”SVALBARD 1969” går det i bølger, rykk og napp.
Det foregår i trakter som virkelig eksisterer, og selve skjellettet i hendelsene er autentiske, noen av bipersonene også. Det er mulig noen kommer til å kjenne seg igjen.

Hovedpersonene er i sin helhet oppdikta, de dramatiske hendelsene, og det faktum at det etter hvert viser seg å dreie seg om noe helt annet enn olje…

Det mest autentiske er bikkjene, for det hele foregår med hundespann. Alle bikkjene var mine, og nøyaktig sånn som de er beskrevet.

Da jeg kom hjem fra Svalbard etter en lang ekspedisjon i 1977, bestemte jeg meg til å starte på denne boka. Kom faktisk et stykke på vei, da Jon Michelet kom med ”Orions belte” i 1978. Jeg forsto øyeblikkelig at det ikke var plass til to sånne bøker med kort mellomrom. Så kom filmen – og det gikk ikke an å nevne ”Svalbard” – for ikke å snakke om å legge til ”thriller” uten å få servert ”Orions belte” som automatisk svar. Det skulle gå enda noen år før jeg våga å gjøre meg ferdig. Grunnen var den store roen ute på Brasøy.

Jeg har skrevet boka, først på Olivetti reiseskrivemaskin, deretter på Word Perfect, så med Word. Til slutt måtte jeg lære meg InDesign, har satt satsen, brekt boka, tegna omslaget, tatt omslagsfoto, lest korrektur og gjort alt det grafiske arbeidet sjøl, bortsett fra litt hjelp av Jan Erik Balto i Unico Reklame for å sette inn tekstene i omslaget. Selvgjort og velgjort ?