Blodig valentinsdag
(på trykk i Dagsavisen 12.februar)
Nordmenn blir stadig mer etisk bevisste viser nyere undersøkelser fra Norad. 61 prosent av den norske befolkningen ønsker å vite mer om produkter fra utviklingsland og 45 prosent hevder de har dårlig samvittighet fordi de kjøper varer de ikke kjenner den etiske standarden til.
Da Adam Smith og David Riccardo skrev om det perfekte markedet ble kunnskap om hvem og hvordan varen ble laget oversett. Det er denne uperfektheten og mangel på etikk som en verdi vi ser i dagens marked. Linkene mellom produksjonen på grasrota og varen vi ser i hylla er mange og uklare. Vi ender som regel vårt dilemma med et sukk før vi drar kortet.
Denne uka fylles hyllene til Valentines Day. Gavepakker med sjokolade, diamanter og fancy mobiltelefoner venter på å bli overrakt forventningsfulle kjærester. Og mens vi beveger oss inn i luksusfæren i våre egne hyller beveger vi oss også nærmere produksjon som foregår i konfliktfylte områder, og da særlig på det afrikanske kontinentet.
Vi hører om evigvarende konflikt og krig i land som Congo, Sierra Leone, Liberia og Cote d’Ivoire (Elfenbenkysten). Hvordan kan de holde på i over 30 år uten at noen går av med seieren? Krig er tross alt en kostbar affære. Svaret er enkelt, men likevel ullent og uforståelig. Landene som har de største væpnede konflikter er også landene med flest ressurser. Myndigheter på den ene siden og rebellgrupper på den andre selger diamanter, kakao, mineraler og metaller for å finasiere krigføringen sin. Forståelig nok, siden de trenger penger for å fortsette sin evige kamp om makt – og enda mer penger.
Det som ikke er like forståelig er at kjøperne er oss. USA, Europa og Japan kjøper opp størstedelen av disse luksusgodene uten å stille særlig kritiske spørsmål. Men noe er altså i ferd med å skje. Kan man si at en etisk bølge har inntatt den vestlige verden? Etter filmen ”Blood-diamond” med Leonardo DiCaprio kom ut i 2006 viser undersøkelser at kunder har fått et mer bevisst forhold til visse diamanter blodige historie. Men hvordan man skal se det ”skjulte” blodet i det skinnende klare smykket er fortsatt en utfordring. Selv om diamanter har fått en viss oppmerksomhet, gjennom sertifisering og kampanjer er det mange skjulte ingredienser i andre nuppedingser som også hadde vært en Hollywood-film verdig.
Så hvis du har tenkt å gå til innkjøp av en snerten iPhone til kjæresten er den heller ikke urørt av konflikt. Det spesielle metallet cassiterite fra Republikken Congo er et eksempel på en skjult ”livsviktig” ingrediens i mobiltelefoner. Og i Congo går liv tapt hver bidige dag i kampen for metallet – og i kampen handelsmuligheter med vestlige selskap. ”Så lenge kjøpere er villige til å gjøre business med rebellgrupper og warlords er det ingen grunn til å legge ned våpnene for de voldlige gruppene, rapporterer organisasjonen Global Witness, som daglig tar opp kampen med disse selskapene. Men uten forbrukernes og myndigheters støtte er den rettslige og moralske kampen mot mektige multinasjonale selskaper vanskelig.
Den mest tradisjonelle Valentines gaven må vel være en velsmakende hjertesjokolade som smelter på tunga. De som tror på Willy Wonkas fabrikkparadis og at sjokolade kommer rennende i elver fra Freia-fabrikken tar desverre feil. Kakaoen vokser på trær, 70 % av kakaobønnene kommer fra Vest-Afrika, rimelig langt fra den norske kua på sjokoladepapiret. 40 % av kakaoproduksjonen i verden foregår i det lille landet Cote d’Ivoire på den Afrikanske vestkysten. Den verdensomfattende arbeidsrettighetsorganisasjonen ILO rapporterer om 450 000 småbønder i landet, hvorav rundt halvparten er barn som tvinges til arbeid. Stadig større etterspørsel etter mørk sjokolade legger forholdene til rette for enda større produksjon av den mørke delikatessen. Noe som igjen gjør valgene vi tar foran hyllene i butikkene mer viktige enn de fleste kanskje er klar over.
I tillegg til å overraske kjæresten med en sjokkis, vin, diamant eller mobil kan man skru på etikk-sjarmen og vise omtanke med de som har gjort det mulig for oss å kose oss med disse tingene. Se etter Fairtrade-merket for å sikre rettferdige priser, spør om diamantleverandøren er medlem av ”The Kimberly Process”, en sertifikering av diamanter for å unngå diamanter fra krigsherjede områder, sjekk om favorittsjokolade-merket importerer råvarer av selskaper som har signert ”The Harkel-Engel” protocoll, da de er forpliktet til å ikke bruke barnearbeid. Og hvis du virkelig vil slå et slag for småbøndene kan du kjøpe sjokolade av merket DIVINE der de afrikanske bøndene selv eier 45 %. Etikk og kjærlighet hører sammen – og søndag er en perfekt dag å vise omverden litt ekstra omtanke. God Valentins dag!
Dagsavisen, 12.feb, 2010
Fly og kano
Jeg er alene i en leilighet i London. På vestkantens østkant. Det er kveld, kaldt og fullmåne. Det er lenge siden jeg har sett stjernene, men jeg ser de i kveld. Soveromsvinduet mitt er kjølig. Jeg har ansiktet mitt en centimeter fra glasset og kjenner min egen pust. Jeg kan sitte i senga og se ut.
Det er fly på himmelen selv om det er natt. Det er fly på himmelen døgnet rundt rett og slett. London sover ikke et eneste sekund. Det går surr for meg hvilken flyplass de kommer fra og hvor de er på vei. Det forvirrer meg at luften og tiden ikke får puste. Når mennesker ikke pauser, så får ikke verden pause heller.
Jeg mener bestemt at månen har blitt større og jeg tenker på de få gangene det kom et fly over Ringebu. Det var veldig sjeldent, og hver gang løp vi og veivet med armene og ropte så høyt vi kunne ”KAN VI SITTA PÅÅÅ?”. En gang så vi en mann vinke tilbake.
Og nå er det plutselig en uendelig mengde fly på himmelen. Jeg føler trang til å pause. puste. Disse valgene man tar. Flytte rundt på tingene sine og seg selv. Er fint å være singel. Som en kano man kan padle hvor man vil. Kanskje er det litt vinglete, men man har det da ikke travelt. Elva er bred og det er mye å se. Man kan stoppe opp uten spørsmål og den rytmen og koordineringen som trengs når man er to, behøver man ikke bry seg så mye med.
For hvis man er to må man passe på å ha samme rytme. Jevn rytme. Den som sitter bak og styrer kan ikke ta for hardt i, da kommer kanoen skeivt ut. Og man kan ikke plutselig finne det for godt å ta seg en pause, da blir den andre satt ut av spill. Jeg trodde vi skulle ta pause når vi kommer frem? Sier den ene. Den andre føler det er noe galt med åra. Den sklir på tvers gjennom vannet – uten motstand. Det kan umulig stemme. Elsker du meg like mye som jeg elsker deg? Det er jo umulig å måle, så vi padler videre og ser til hver vår side av elva. Det er da man undrer om man hadde hatt denne rytmen hvis man hadde vært alene i båten.
Da alt er stille finner man tid til å savne følelsene ved dette lagspillet. Som da man blandes med andre mennesker. Sklir i hver sin retning blant stemmer, lukter og klirrende lyd. Da man hører den andres latter og velkjente måte å snakke på der borte i rommet et sted blir man minnet på tospannet man er i. Og man vet at det er denne stemmen du kommer til å høre rett før du sovner. Den sier det samme den sa kvelden før.
Plutselig slutter han å padle. Han bare legger armene rundt deg og holder deg fast. Da har man lyst å sitte i denne kanoen for alltid. Ned fosser og gjennom stryk. Jeg ligger på ryggen i denne kanoen og hører vannet som slår opp mot kantene. Jeg ser opp på den blå himmelen med hvite skyer som siver forbi. Greiner som strekker seg over elva brekker sollyset i ansiktet mitt opp i en lekende rytme. Jeg føler meg helt trygg og varm i hans armer. Jeg kjenner igjen denne følelsen. Glad i magen.
Men så enkelt er det jo ikke, det vet man jo. Jeg titter over ripa. Hva er det som finnes over kantene? Det begynner å krible i magen. Hvor kommer denne følelsen fra? Med et lurt smil legger man ut på denne padleturen igjen.og igjen.
En kveld i tidlig februar.
Trapp
Man må løpe i trapper. Jeg kan ikke huske at jeg en eneste gang har gått i bjørketrappa i Ringebuhuset. Det ligger en automatikk i å slå over i tripperytme. Selv på den mest gråe og slitne dag tripper beina opp eller ned trappene som om den var glo-belagt. Innebygd tidssparer kanskje. Rastløshet. Angsten for å bli et stølt rutinemenneske der skrittene dine blir din signatur. Men det er fint med signaturer også. Far spilte oldboys-fotball i sommer med det gamle a-laget han var på (for 40 år siden). Første fotballøkten på noen år for å si det sånn. Dagen etter dunka det sakte i trappetrinnene da han støl som en påla kom ned til frokost. Begge beina planta på hvert trappetrinn før han knirket videre. Huset lo – og han lo med. Tror han var rimelig støl. Kanskje litt som etter den første (og siste) curlingturneringa mi, da jeg på grunn av manglende fartsfølelse måtte koste som en helt hele dagen lang. Mandag morgen klarte jeg ikke løfte armene. Rart dettemed fysikk og form.
På tredje uke som morgenmosjonist
Jeg er jo fortsatt i trim-eksperimentet mitt med jogging før frokost. En oppdatering: Etter en googlesearch har vi finnet ut at morgenruta vår er 7 km. Og for noen dager siden skulle jeg til å skrive en skikkelig reklame-blogg på morrasløping. Det går faktisk fortere og fortere. Fra å bruke 55 minutter er vi nå nede i 36. Man føler seg opplagt. Matlysten fyker til værs i takt med forbrenningen - og man kan lett spise en halvliter med Ben&Jerrys på kvelden uten å vokne opp med nevneverdig kulemage. Det var bare det at jeg løp så jeg holdt på å stryke med i går som gjør dette til en nyansert blogg. Det var ikke før vi kom halvveis på ruta og pausa musikken på øret at jeg ante omfanget av hvor sliten jeg var. Jeg hyl-peste og nesten svimlet meg ned i grusen. Kvalmen bare bredte seg. Ingen mat i magen og livet var rett og slett stusslig. Vi får se da vettu, hvor lenge detta kan fortsette.
Tirsdag 2.februar
Liker gode oretelefonter, strongbow, thastrom, gudbrandsdalen, nysnø,tennis, varm dusj, bassgitar, slitte olabukser, joggebukser, internet, nesten alle dagene i uka, kaffe, norge, lypsyl, telemark, nattmat med kjott i, stemt kassegitar, bibliotek med teppe, engelsk-aksenter, automatisk innholdsregister i word, naar folk gjenforteller psycho-skumle filmer, brev, sportsentusiasme, skjerf som lukter godt, at tormod faar platekontrakt med Hercules Fredag, 29.jan
Karl Ove
Karl-Ove Knausgård er sine helter trofast fra hans barndom til hans voksne liv - som de kule rocke-bandene han dedikerer sin livsfilosofi til, eller hvordan store malere som Rembrandt bringer frem sanne og sterke følelser. På samme måte som hans idealisering av visse mennesker er opprinnelig og selvfølgelig for han er det like naturlig for meg å prøve å unngå den totalt beundrelsen for noen. Grunnen til det kan være mange. Frykt for skuffelse, nederlag, særhet, eller enda verre – å være altfor alminnelig. Men totalt oppslukelse og besettelse ligger der og ulmer. Den er sterkt knyttet til nåtid. Den er ekte og sterk. Jeg velger nåtid. Den virkelige verden og ikke drømmeverden.
Så det er paradoksalt at jeg nå begeistret kjenner Karl-Oves nærvær. Med bostedsadresse i Sverige og England siste halvåret har jeg selvfølgelig gått glipp av hele hans snakkis hjemme i Norge. Da jeg på Gardermoen kjøpte min første bok noensinne til over 300 kroner (hans første bok) var det med en viss skepsis. Men så har han altså trollbundet meg. Og når jeg i dag sveipet over norske internet-sider ble jeg paff. Og skuffa over at han ikke var bare min. Ikke i nærheten engang. Hvorfor liker vi å ha enerett på ting som er bra?
Jeg nekter å tro at andre liker han av samme grunner som meg. Det er vel den samme følelsen som når man er stormende forelska og overbevist om at man har funnet det enestående ved dette mennesket som ingen andre har sett. Så jeg undres. Jeg driter i ”studiet” av den moderne mannens rolle, jeg er heller ikke særlig interessert i barnefamilielivet, kunsthistorie (dog jeg tok et 1000-fag på Blindern), litteratur fra 1800-tallet eller hverdagsrutiner som kveler. Jeg har ikke oppvokst på 70-tallet, noe i følge mange anmelder er den beste grunnen til å like boka.
Likevel liker jeg denne boka. Snakket om døden. Eller om kategorier av tanker og forståelse. Han skriver om ting jeg har tenkt på, eller ikke tenkt på. Og jeg kjenner meg igjen. Da bandet deres spilte Black Magic Woman jævlig dårlig, noe jeg selv gjorde på Tromsvang på Fåvang som 13-åring og Anette Blomli Rudi sang (fint riktignok). Han skriver om nyttårsaften, iskulde, pene klær og plastposer med klirrende øl og en buss som aldri kommer. Aha, selvfølgelig har vi alle vært der. Har alle også hatt denne barneboka der kålormen spiser alt den kommer over?? (Hvis han hadde skrevet om å blande hjemmelaget rødvin,Villa Farris og leopard-Bher hadde jeg liksom hatt litt mer rett til å føle meg mer spesiell). Det er jo kanskje mer alment enn vi tror. Kyss under trappa. Forelskelse. Og det at det å løpe var nok til å komme på A-landslaget. Jeg humrer og nikker. Jævla typisk norsk fotball. Også setter han alle disse menneskene på plass. Meg også - der jeg triller kofferten min for å ta den letteste utveien.
Men det er noe annet. Jeg vet bare ikke helt hva det er. På søndag skal jeg på Tate her i London. Da kommer jeg til å skotte opp på Rembrandts selvportrett av seg selv som gammel mann. Føler jeg noe?
Onsdag 27.januar 2010
Mosjonsprostitusjon
Trimmer, amatøridrettsutøver, mosjonist. Fra å ligge godt på latsida fra en stund før jul har jeg den siste uka sklidd inn i supermosjonistens rekker. Hver morgen sju dager på rad har Isidora dratt meg ut av senga før frokost for en 6 km lang jogg. Hun jogger i basketballsko, massiv joggebukse og vinterjakke når jeg bare har supertrøye. Men hun jogger fort og hun stopper ikke opp. Jeg var ikke klar over at jeg pleier å stoppe opp masse når jeg er på joggetur før vi tok turen sammen. Jeg liker Rykk og napp (intervall mener noen det kalles, men rykk og napp er sporadisk og lystbetont/latbetont). Vi fant fort ut våre ulikheter som mosjonister. Vi prøver å adoptere til hverandres vaner. Det går bedre nå. Jeg later som jeg bare MÅ bytte sang på MP3-en når jeg vil ha en pause, og hun overser det totalt når hun er lei.
Mosjonister er morsomme. Og det blir stadig flere av dem. Birkebeiner’n ble utsolgt på 41 sekunder! 15 000 superivrige kondomdressmennesker med lodd i sekken og sutteledning i munnen skal snart fare over fjellet og forhåpentligvis henge over gjerdet i målområdet med slimete kjeft og en gryende astma helst ikke noe særlig mer enn fire timer etter startskuddet. Jeg leste en artikkel om at til og med bedriftsledere skal være sunne og spreke nå om dagen. Pondus-magen er ut, sera-glaider og sykkelseter på størrelse med en liten lommelykt er inn. Slank oppfattes som kontroll, selvbeherskelse og suksess, sies det. Jeg er lei av å lese at Erna er tjukk – og en dyktig leder, i samme setning. Som om det har noe med hverandre å gjøre.
Lørdag formiddag da vi var ute på nok en joggetur i parken kom det syklende ei spinning-sprek dame forbi oss som snakka hektisk til oss mens hun passerte. Med høretelefoner hørte vi ingenting, dro på skuldrene og ante fred og ingen fare før plutselig en skare tights-runners langa forbi oss i en halvbue med en misfornøyd grimase. Ti-talls mennesker i alle former og fasonger. Det var konkurranseløp og foran spratt tightskledde menn med senete muskler og damer som ligna Grete Waitz.
Det var ikke før en halvtime etter og vi var på vei tilbake at jeg så han. Langt bak de andre. Et godt stykke bak de andre treige også. Han var smellfeit og hadde på seg T-skjorte med ”The day I raced the world” fra 1999 på seg. Han var ildrød og svetten spruta. Han slepte seg bortover løpegrusen som i en krigsscene og det var snakk om liv og død. Og folk rundt var overbegeistra. De jubla og heia. Noen løp foran, andre bak. Noen lufta tilfeldigvis bikkja si i området, men stoppa opp og så beundringsverdig på denne mannens strid. Nikka i hans retning og liksom ga han sin dypeste anerkjennelse. Hans knallharde kamp for å komme i mål gjorde han til en sann helt. Som tatt ut av ”americas biggest looser”, der han begynner å grine når han kommer i mål og sier at livet aldri kommer til å bli det samme.
På vei tilbake får jeg en bismak av denne helteprostitusjonen. Han var så tjukk at han rett og slett må ha konsumert enorme mengder kalorier uten å bruke særlig mange av dem. Dette er tross alt matematikk. Og dette må han i tillegg ha holdt på med ganske lenge for å ende opp på en tilnærmet maksimert BMI. Så begynner jeg å tenke. Jeg ser ALDRI disse menneskene løpe ellers i hverdagen. Heller ikke ser jeg de på treningsstudio. Eller i skiløypa. Den eneste gangen jeg ser disse tjukke-heltene bevege seg i en treningsaktig situasjon er rett og slett enten i amerikanske TV-serier eller når det er ”konkurransedag” der masse publikum og bekjente støtter ivrig opp om motet og viljen deres, (eventuelt gjør de det for å få følelsen av å ikke være alt for verst selv).
Men hva disse heltene gjør på tirsdag kveld eller onsdag morgen, er vel egentlig det jeg lurer på.
Jeg tipper at de eter pølser og pottis og driter en lang en i å dra på seg de ekle løpeklærne. De venter til de har noe å løpe for. Og det er skjønner jeg egentlig. Hvorfor spille fotball i 20 minus med ispigger, gnagsår og lårhøne. La oss vente på gress og publikum. Brød og sirkus.
Tirsdag, 26. januar 2010
Dårlige menn
Jon Arne lovte på hjemmesida si å dedikere en blogg til hvor flotte kvinner er. Jeg lover herved en fremtidig blogg dedikert fantastiske menn. For dem er det mange av.
Denne bloggen derimot dedikeres dårlige menn. Jeg trår ellers varsomt i feminismens korridorer. Jeg har blitt kalt feminist på menns premisser da jeg selv har trodd at jeg har slått et slag for mine medsøstre. Et slør av uvisshet over mitt eget ståsted og en viss forvirring gjør så jeg trekker meg litt unna dette komplekse temaet som andre mener er selve grunnpilaren, ikke bare innenfor menneskerettigheter, men i livet generelt. Men jeg er ikke blind. Det er en kamp.
Noen menn er ikke snille. Jeg tror alle jenter husker følelsen fra den første samtalen der Mor advarer mot slemme menn. Man forstår det egentlig ikke, men man ser i øynene hennes at det er alvor. Det er noe annet i blikket hennes nå enn når hun sier at man ikke skal løpe over veien uten å se seg for. Det er bekymring, tristhet, sårhet og strenghet. Forstår du, sier hun så mange ganger at jeg ikke lenger er sikker på at jeg forstår. Ukjente menn, bil og godteri i samme setning henger fortsatt igjen som en dårlig sammensetning.
At ikke bare noen, men mange menn ikke er snille gjør meg trist. Ikke grine-trist men mer oppgitt-trist. Skuffa. Sint til og med. Jeg lever litt i alle-menn-er-som-norske-snille-menn-boblen, så når jeg møter disse unntakene og idiotene blir jeg rett og slett paff. I natt holdt jeg på å få meg en på tryne. En kvalm guttegjeng på nattbuss-stoppen var nærgående da Bertha og jeg satt i vinduskarmen bak busslomma. Jeg ba han ene stikke av. Han nekta, så jeg dytta han unna. Brått løfta han armen, knytta neven og så rasene vill ut i blikket. Jeg aner ikke hvorfor men jeg stirra han i øya og spurte klart og tydelig om han hadde tenkt å slå meg. Han måtte hente seg inn. Raseriet og adrenalinet skylte gjennom kroppen min i totalt ubalanse med min iskalde kommentar. Han og kompisene fant noen andre jenter å plage. Voldelige menn. Stakkars alle disse kvinnene som går rundt med en klump i magen. En klump av frykt, skam, hat, smerte og raseri. Og viten om at når man har voldelige menn i livet sitt slipper man ikke unna. Uansett. Hvor er det de får sinnelaget og overbevisningen sin fra disse mennene som bruker vold og trusler for å få det som de vil. De ser ikke sin egen ukompetanse og mislykkethet.
Det er flere graderinger av machoegoister og dårlige menn. Det fins en del av de som sier med den største selvfølgelighet hva du, som jente og privatperson, skal gjøre. Jeg har flere ganger vært borti nye bekjentskaper som sier hva jeg skal gjøre. Og jeg må le høyt hver gang fordi jeg tror de tuller. Men det gjør de ikke. Jeg har hatt kjærester som ikke har vært i nærheten av å formulere seg på den måten. Men en jeg har kjent i 4 timer sier altså ”Don’t do that” som når jeg ga Bertha en klem i går og vår nye "venn" fra Universitetet sa at jeg skulle slutte å ta på henne på den måten. Some nerves.
Menn som vil eie og bestemme. Være deg overlegen. Jeg forstår egentlig ikke hvorfor de gidder å bruke tid på meg siden jeg har en ekstrem trang til å være fri. I tillegg får jeg en god porsjon konkurranseinnstinkt hvis han virkelig tror han kan slå meg. Jeg må vinne. Jeg ikke er i nærheten av å ha denne trangen til å vinne i sammenhenger med jenter. Det kommer aldri noe godt ut av å konkurrere med jenter i annen enn sport. Hovedsaklig fordi mange jenter konkurrerer hemmelig og det er det latterligste jeg vet. Karakterer, håret, kakebaking, kjæreste, kilogram.. og hvem vet hva. Av og til glipper det ut – i et dårlig skjult smil over andres ulykke, eller en kort stikkende kommentar. Uansett resultat blir det galt. Ta tida eller tell poeng – det sparer tid og negative tanker.
Vanligvis er det morsomt og spennende å konkurrere. Og jeg vil bemerke at med fine menn er dette spillet bare befriende og herlig. Jeg har uendelig gode minner med spillkjemi. Varme blikk, latter og flørting. Men med disse frihetsdreperne blir det alvor. Kanskje blir de like paffe over min overbevisning som jeg blir over deres. En gjensidig trang til å forandre den andre. En umulighet med andre ord.
Det finnes de menn som underlegger seg jenter på andre måter. De er intelligente og bruker andre virkemidler enn slag og spark. På fredag lagde Sayali, Bertha og jeg middag sammen. En lærer fra Malawi var på besøk hos romkompisen til Bertha. Jeg vet ikke hva som gjorde meg mest fandenivoldsk ved hans nærvær; hans faktiske argumenter – eller hans måte å presentere de på. Vi satt i sofaen og han stod oppreis med armene i siden. Han gjorde krav på ordet – og makten i diskusjonen som oppstod. Han var nedlatende på alle måter. Han humret lett og så bort på kompisene sine da vi knuste han med våre argumenter. Det er deilig slagkraftig når man kan plukke opp argumentene hans og rive de i fillebiter med kunnskap på hans felt. Seier på bortebane. Bruke herseteknikker tilbake så det smeller. Denne kraften og skarpheten som så sjelden kommer til overflaten fordi det blir for mye til hverdags. Men da den endelig kommer til sin plass er det av den usynlige sorten. Star Wars superpower-sverd med lyd, lys og dirrende elektronikk. Med det ser bare ikke ut til å gjøre noe skade. Han er like hel og full av seg selv.
Jeg ser at det er en dødfødt kamp. Det hjelper ikke hvor mange ganger jeg vinner i biljard, hvor mange flere jeg kan trikse enn han, hvor gode kontringsargumentene mine er eller hvor mange sjetonger han mister. Det stikker. Men det syns ikke. Og han mener fortsatt av hele sin rotne kropp at han er bedre. Uflaks sier han. Så ja, en dødfødt kamp. Men vi fortsetter. Sayali fortsetter kanskje fordi jenter fra skolen hennes i India rådløst blir leid fra far til ektemann. Bertha fortsetter kanskje fordi hun ser forskjell på disse mennene og kanskje øyner hun et håp om forandring og fremtid. Jeg tror jeg fortsetter for nytelsen av det milli-sekundet da det stikker hos han. Da blikket vårt møtes et kort øyeblikk og han ser at jeg ser.
Søndag, 24. Januar 2010.
Sprader i bokstaver
Jeg har ikke kommet helt i gang med studiene. Selvfølgelig ikke. Men tiden kastes slettes ikke bort av den grunn. Jeg sitter nå på universitetets bibliotek og har nettopp lært meg hvordan jeg skal lage koder for bokstavene Æ,Ø,Å, i Word, noe de som har sans for språk og utland lett kan forstå er en kjærkommen teknologisk twist. Man slipper en del klipp og lim på det viset. Da jeg beklaget meg over de engelske dataenes ufullkommenhet over et cafe- besøk i forrige uke fikk jeg høre om denne franske forfatteren, Georges Perec, som i 1969 skrev La Disparition, en hel bok uten bokstaven E.
Æ,Ø,Å kan rett og slett ikke måle seg med E i nødvendighet og jeg undrer om jeg kanskje kan klare å unngå ord med disse sære norske bokstavene. Å er den mest brukte av dem vil jeg tro.
Jeg kjøper (skaffer meg en kopp) kaffe og undrer over hvorfor jeg ennå (fremdeles) ikke kjenner særlig(nevneverdig) forskjell på latte, mocca, macchiato, cappuccino og americano a la Rosetta. Svart kaffe uten melk og sukker.
Men nå somler jeg (jeg somler). Jeg er her er for å lese artikler (jeg vil). Det er vanskelig å være (leve opp til ideen om rollen som) en iherdig student. I går(Forrige dagen) somla jeg meg for eksempel borti en akustisk pub-night. Plutselig er klokka 3 på natta og plutselig er dagen derpå(som gryr) på vei bort. But don’t look back in anger I heard she say.
Fotballen er ikke rund
Afrika er et mangfoldig og flott kontinent. Det ligger mitt hjerte nært. Til sommeren nås en milepæl for kontinentet da de,nærmere bestemt nasjonen sor-Afrika, arangerer football-VM for første gang. Fotball er stort – og ingen vil gå glipp av sommerens store happening – det historiske øyeblikket Afrika skal setter på kartet. (På vanlige kart er Afrikas kontinent forminska mange prosent).
Fotball blir holdt kjært i alle kontinentets kriker og kroker. Men fotball er ingen lek.. De fleste lagene har vært gjennom en bokstavelig talt Rå kvalifisering for VM i det Afrikanske mesterskapet African Cup. Her kan man virkelig begynne å snakke om “dødens gruppe” eller grupper.
Som de fleste har fått med seg ble Togos lagbuss beskutt , tre menn drept og flere spillere ble skada i starten av januar. De ville fortsette kvalifiseringskampene og ”kjempe for landet sitt”, men presidenten deres kalte dem hjem igjen til spillernes store skuffelse. å ofre er mer enn en sklitackling med andre ord.
I går på bussen hjem fra jobb ble jeg delaktig i en opphetet diskusjon om en annen gruppe. Mali, Malawi, Angola og Algerie kjempet om avanse i African Cup og en mulig plass i sommerens VM. Siste gruppekampen stod mellom Angola og Algerie. De kom begge til å gå videre hvis de spilte 0-0.
Hva skjedde? De spilte som om det ikke fantes mål på banen. Pinlig uavgjort og en fikset game. Spillerne raser, publikum raser, politikere og journalister raser. Presidenter involveres – og lover hevn på vegne av folket.
Bringer meg tilbake til en sommerdag i 2007 da jeg var guide for et Mexicansk lag på Norway Cup. Fotball er sannerlig ikke en lek da trenerne holder tale før kamp. ”Dette er det viktigste øyeblikket i livet deres. Vis hva dere står for – for all fremtid! Dere er her på vegne av det Mexicanske folk - ikke svikt dem! Blø der ute!
Det jentete heiaropet til Ringebu/Fåvang blir litt komisk satt i perspektiv: ”Ringbu-Ringbu-faavang ja det er laget som står på. Ringbu-Ringu-faavang vi lar oss ikke slå. Vi spiller fordi det gir oss GLEDE, vi spiller fordi vi vil bli BEDRE... Bedre my ass. Her er det vinn eller forsvinn.
Onsdag 20.januar 2010
Som del av masterprogrammet jeg går jobber jeg to dager i uka i verdens heftigste organisasjon,Global Witness. De har hovedkontoret sitt her i London, og internship'et mitt varer fra januar til juni. Har ikke tid til å fortelle hvor fantastiske de er akkurat nå.. så - to be continued...
Torsdag 21.januar 2010
is
Herr Ben&Jerry's og herr Haagen-Dazs var på besøk i går. Utmerkede gjester. De satte prikken over i-en på en meget hyggelig julefeiring. Det var nemlig ortodoks-jul i går. Jeg prøvde å komme til bunns i hva kristen ortodoks egentlig innebaerer - om om det skiller seg nevneverdig fra katolisme. Jeg kom ikke til bunns i noe annet enn boksene ovenfor... Er det Hanukkah snart? Eller en Bar Mitzva? Håper det.
Jul i Sherfield Gardens
Ser du meg Herr Brittn?
I disse dager diskuteres datadirektivet i Norge. Hvor mange måneder politiet kan finne ut hvem du har sendt mail til og mottatt mail fra (hvis du har en online-adresse) er vel egentlig det som debatteres. Personvernforsvarere raser- og med god grunn spør du meg. For mens debatten pågår i Norge er det ikke særlig tvil om at Onkel, Storebror eller Herr Brittn følger ganske heftig med på det fredlige, private, hverdagslivet her i London. Kan de se meg? Hva er det de frykter?
For et par dager siden var vi på kjøpesenteret ASDA (Englands Wallmart). Vi skulle kjøpe kasseroller, panner, stekespader, melkeglass og lignende. Da Marci på 27 år fra Canada skulle betale alle varene i handevogna gikk kassaapparatet amokk. Det ulte og peip. Den strenge damen bak disken så skeptisk opp på Marci. ”ID please!”. Marci famlet fortumlet med lommene, ”why?”. Damen med den grønne uniformen plukket strengt opp brødkniven fra mengden med varene mellom pekefingeren og tommelen. ”This”, sa hun triumferende som om det var en ekte pistol, tatt rett ut av Sherlock Holmes bakgate. Jaha. 18årsgrense for å kjøpe brødkniv. Hjalp ikke med 50 andre kjøkkenvarer og 27 år i baklomma, Marci måtte pent plukke frem passet sitt med ID.
Så å si hele London sentrum har overvåkningskameraer, enten betalt av staten eller av private selskap. Alle busser og T-baner. Vi bor en time unna sentrum og har kameraer i gatene rundt oss. På Universitetet også. Etter student band-night på fredag kom 5 voksne menn i uniform inn på Universitets-campusen. De sjekket student ID-er klokka ett på natta. Jeg mener… Hvor mange menn trengs for å se på et bildekort?
Når vi melder oss inn i det lokale biblioteket spør de om religion, etnisitet og kulturell bakgrunn. Sånn for å skaffe de best egnede bøkene liksom. For hvis jeg hadde en afrikansk mor ville jeg uten tvil vært interessert i afrikansk, feministisk litteratur. Og når vi setter oss på banen kjøper vi ikke lenger billetter men bruker et elektronisk blått, flott Oyster-card, som registrerer hvor du er til enhver tid. Hva gjør han egentlig på Bond Street så sent? Og hvorfor går han av på Holborn hvis han jobber på Chansery Lane? Mystisk.
Paranoian har nok fortsatt kommet lengst i USA. Der sliter de med bemanning for å kontrollere den langstrakte grensen sin mot Mexico. Nå har de kommet opp med en genial plan. Satelittovervåkning med Google som sponsor selvfølgelig! Men fortsatt er det altså mangel på folk som kan overvåke grensene, så hvorfor ikke lease ut jobben til halvlate, arbeidsledige, smårasister fra bygda i USA. De jobber gjerne frivillig på fredagskvelden ved å studere satelittbilder over sitt kjære hjemlands grenser. Og ser de en desperat mexicaner med barna under armen, ringer de immigrasjons-nødnummeret øverst på sida. Guds lykke at denne teknologien er på plass.
Mandag 18. januar 2010
Kick ass
På tide å utforske området rundt vårt lille trygge "shire" Sherfield Gardens. Siden i dag, 17.janurar,er den forste vårdagen langa jeg i vei på en joggis i Richmond Park i bare supertrøye. Jeg beina alt jeg hadde i 30 minutter - og var ikke i naerheten av enden av parken. På vei tilbake var det massivt leven borte på ene sletta. Det viste seg å være små-pjokker på 7-8 år som spilte Rugby. Det var et syn! For ikke var det bare barn på den bana under kampen. Menn i gorillajakker stampet rundt med veivende hender og fløyte i munnen. Fløyta var totalt overflodig da de brølte som gale til de små mulvarpene. "GOOOO Owen!!!" "Run!!!" "Pass the f*** ball!!"... og et stort "NOOOOO" hørtes når de enten løp litt for lenge eller for kort med ballen. Plutelig blir en av dem dratt ut på sidelinja."STAY THERE". Han skjønner ingenting. Ikke jeg heller. Ei jente løper rundt blant gutta. Hun har fletter og ser ufattelig forvirra ut. Det ser ut som de ikke har lov til å takle for alle løper liksom etter han med ballen. Jeg får latter i magen og blir oppgitt på samme tid over disse unge fedrene. Over ambisjonene deres - Kanskje finnes det en liten Johnny Wilkinsen i nettopp deres Pjokk.. Johnny W. var nummer 18 da England slo Australia i Rubgy-VM 2003. Den kvelden hadde jeg også snakebite i høyre og tenkte tilbake på da Owen debuterte på Liverpool, også som 18.
Neste uke debuterer jeg på det kvinnelige universitetslaget i Rugby. Det er et veddemål jeg ikke har tenkt å tape. Hva jeg skal gjøre frem til da? Lære meg reglene for senere å løpe etter den som har ballen, tenker jeg.
Søndag, 17 januar 2010
Uka som startet året
Jeg går fremoverlent bortover veien. I høyre neve sleper jeg en altfor stor koffert på 24 kg. I den venstre har jeg en stappa full litt mindre koffert. Sekk på ryggen med pass og hjemmebakt brød. Det er hjul på beistene jeg så omstendig drar etter meg. Dukkehjul er ikke lagd for norsk vinter. Selv om det er minus tjue grader ute blir jeg fort varm og svett. Jeg har tatt denne turen til Gardermoen før, men da ble jeg sammen med flere hundre andre sendt tilbake til Oslos snødekte gater. Det snødde i England også sa de i hoyteleren, mens illsinte nordmenn kjefta på jenta bak skranken.
Det er lørdag i dag, og jeg har en blanda følelse av slit og forventninger. Gøteborg virker litt fjernt allerede nå. De overdekorerte julegatene, killar med spisse lakksko, tjejer som fiker og sier ”grymt”, vidunderlige studiekamerater og pingvinene i parken. Da jeg triller meg rundt på det slepte marmor parkettgulvet i ankomsthallen på Gatwich fryder jeg meg over hvor lett det er å trille kofferter med fire hjul. De flyter bortover i et tempo nesten fortere enn jeg kan følge med på. Jeg fryder meg også over at min egen evne til å planlegge har blitt drastisk forbedret med årene. Det virker lenge siden Tea og jeg måtte overnatte på buss-stasjonen i Malaga fordi vi ikke hadde pass eller penger.
Toget cruiser forbi stasjoner som ligger kjent i bakhode fra sportsendinger. Fulham, Stamford Bridge og Wimbledon. Liverpool Street og Notting Hill Gate ligger ikke langt unna. Jeg kommer ut på perrongen – og finner at veien min fører meg opp en uendelig lang og bratt trapp. Jeg står i bunnen av trappa da en mann tilbyr seg a hjelpe. Jeg blir litt forlegen og gir han den minste. Han ser dumt på meg og sier tydelig at jeg skal gi han den tyngste. Ja, så jeg gir han beistet på 24 kg mens jeg lurer på om han egentlig er sterkere enn meg. Det ligger liksom i meg et sted – at jeg skal ordne opp selv. Kjøpe øl selv og bære ting selv. Jeg tørr ikke mote blikket hans mens vi sliter oss opp trappene. På toppen gir han meg beistet, smiler høflig, og forvinner. Jeg stopper opp et sekund og kjenner at gleden over å slippe å bære gigakofferten med god margin overgår flauheten min over hans svette og strev.
En uke har gått siden jeg kom. Nye uker er rare, forvirrende og fine. Passordknoting. Bostedsrot. Simkort med supertilbud og humbug-overraskelser. Banen som farer av sted i alle retninger og forskjellige kort med Top-up muligheter som man skal ha klart i skrankene. Jeg lager kø. Men bare for en stund. Jeg ser meg rundt på bussen og ser at ingen andre ser seg rundt. Om en uke ser jeg ut som de andre, som en som passer inn, med oynene i avisa og med iPod pa oret. Det er bare nå jeg er ny. Jeg heter Skogs-rum paa universitetet. Jeg får koder jeg ikke har sjans til å huske. Ting faller på plass. Jeg og fire til har flytta inn i en leilighet i Sherfield Gardens og endelig skal hverdagen starte. Det er dem det skal være flest av har jeg hørt, selv om det ikke er mitt inntrykk så langt.
Første forelesningene var fylt med rik engelsk og entusiasme. Ord som snirkler seg rundt i munnen med britisk aksent. De raser dermed ut i en heftig fart og treffer der de skal treffe. Jeg skyter med et dårlig ladd våpen. Jeg er et paintball-gun med min engelsk. Fyrer av i hytt og gevær. Ivrig etter å være med på leken men med upresise treff. Jeg veiver med hendene og kunne ønske jeg kunne male bilder med språket mitt. Litt etter litt kanskje. I går snudde de andre seg mot meg og smilte da jeg tok i bruk et nytt ord. Scrutiny. Jeg kommer til å huske det ordet resten av mitt liv.
Jeg var 18 da jeg bodde i England sist. Da drakk jeg Snakebite (øl, cider og cordial). Det smakte like godt på studentpupen i går som for 6 år siden. Jeg får en fornemmelse av tid. Og forandringer. Noe jeg har mistet. Noe som har kommet. Det er noe brutalt og jævlig over denne tiden. Den er ustoppelig. Det gjør den til noe annet også. Levende.
Lørdag 16. januar 2010
Blogg fra Peru-jungelen Tanzaniatur 2007