"Leder Bengt Scheldt driver Gjeldsofferalliansen - en privat politisk forening som kun ønsker en privat virksomhet - seg selv - og hvor Staten i hovedsak betaler alle foreningens utgifter. Gjeldskrisetelefonen som foreningen driver betales i sin helhet av Staten ved NAV. Leders politiske ståsted er mest sannsynlig langt på venstresiden i norsk politikk, og er sterkt styrende for virksomheten. Foreningen er særs statsvennlig og nærmest ukritisk mot inkassovirksomhet fra myndighetene. Det kan være meget ille etter som Staten og kommunene ofte driver en meget streng inkasso mot den som ikke klarer å betale skatter og avgifter til rett tid. Den private virksomheten er også tuftet på glorifisering av alle offentlige gjeldsrådgivere. Ingen feil gjort av offentlige gjeldsrådgivere til skade for gjeldsofre er registrert tatt opp på foreningens nettside! All privat virksomhet - utenom egen private virksomhet - naturlig nok - demoniseres av lederen Scheldt for derigjennom å markedsføre sin egen private virksomhet. Som ledd i hans kritikkverdige virksomhet gjør han alt han kan for å skape et fiende-bilde av uavhengige private rådgivere og all privat virksomhet. På en useriøs måte og helt urettmessig fraråder Scheldt alle å aldri bruke også uavhengig privat bistand for å få orden i økonomien. Dermed skader han gjeldsofrenes interesser og det kan føre det at mange gjeldsofre aldri får orden i økonomien. Dette fører til at rettssikkerheten til gjeldsofrene blir alvorlig svekket. Selvskryt av egen fortreffelighet fremføres bombastisk og uten blygsel. Dette til tross for at foreningen gjennom 20 år på de aller mest viktige områdene innenfor gjeldsforfølgningsretten ikke har klart å bedre gjeldstyngedes rettigheter i nevneverdig grad. Medlemstallet er meget lavt, kun ca 700 medlemmer."
7.1 Rettighetene i stor fare
En forening for gjeldstyngede og gjeldsofre burde være en organisasjon som tok vare på alle rettighetene til dem som sliter med gjelden i Norge, men i dag har vi dessverre ikke en slik forening. Leder Bengt Scheldt i Gjeldsofferalliansen prøver å få foreningen til å fremstå som alle gjeldsofres foreningen. Men foreningen arbeider ikke aktivt for å avdekke feil hos offentlige ansatte gjeldsrådgivere eller feil ved inkassovirksomhet til Staten og kemnerne i Norge. En forening som svikter gjeldsofrenes interesser overfor Staten og kommunene, er selvfølgelig ikke en forening for alle gjeldsofre. Vi har gjennom 20 år nettopp arbeidet for å sikre rettighetene til den som har mistet kontrollen over økonomien enten kreditoren er Staten, kemneren eller private kreditorer. En privat virksomhet må naturlig nok ta betalt for sitt arbeide. En offentlig ansatt blir da også betalt for sitt arbeid, selv om hans/hennes lønn betales med offentlige midler, men det er ingen som av den grunn finner å fremføre kritiske merknader.
Når vi gjennom mange år har erfart hvordan Bengt Scheldt gjennom sin ledelse av Gjeldsofferalliansen svikter på helt grunnleggende forhold som reduserer gjeldstyngedes og gjeldsofres rettigheter på en alvorlig måte, er det vår plikt og alles plikt til å si fra slik at organisasjonen kan endre sin kurs.
Scheldt argumenterer meget vulgært og useriøst mot alle som ikke støtter hans politiske syn og dette har han så langt utrolig nok kunne gjøre uten noen som helst sanksjoner. Etter vårt syn, er dette fordi han gir skinn av å være alle gjeldsofrenes talsmann og fordi han nærmest er ukritisk mot offentlig myndighet. Det finnes i dag ingen lignende "organisasjon" i Norge, etter det vi kjenner til, som mottar en slik betydelig pengestøtte hvert år fra Staten for å drive denne formen for privat politisk virksomhet. Lederen Scheldt mener at feil gjort av offentlige rådgiveren ikke er alvorlig fordi tjenesten er "gratis". Et slikt syn er han sannsynligvis alene om i Norge. Skulle en fulgt hans mening kunne en offentlig sykehuslege ikke klandres for feil fordi han var "gratis"(!), og slik fungerer det heldigvis ikke i Norge. Han er så konsekvent i sine vulgære fremstillinger at han dermed også unngår å bli tatt alvorlig av rettssystemet i Norge. Han kan derfor i dag sannsynligvis ikke saksøkes og det er et alvorlig fare signal for samfunnet.
Vårt hovedanliggende er at Scheldt ikke har tatt innover seg og etterlever hvordan rettssikkerhets prinsippene i en rettsstat fungerer. Demokratiet i Norge er bygger nettopp på slike prinsipper. Kort fortalt; like tilfeller skal behandles likt (likhet for lov etc.) og at det alltid skal være en grundig saksbehandling før en trekker en slutning. Statens og kommunes menn (og kvinner) skal behandles på lik linje med private ansatte i private virksomheter. Ikke først og fremst av hensyn til den offentlige ansatte eller den private ansatte, men fordi enkeltindividet skal ha lik beskyttelse uavhengig av om det er en offentlig eller privat ansatt som har gjort feilen.
Det er ingen saklig grunn til å være mindre kritisk til Staten eller en kommune, den er sterk nok til å ta vare på seg selv og sine ansatte. Desto viktigere er det at rettssikkerhets garantiene for de aller svakeste gjeldsofrene som er helt avhengig av offentlig bistand i Norge tas meget alvorlig. Derfor må Staten og kommunene underlegges en sterk kontroll. Det paradoksale i denne sammenheng er at Staten nettopp legger opp til en slik kontroll for å sikre enkelt individets rettigheter mot en sterk stat. Det er her Gjeldsofferalliansen svikter etter vår oppfatning som en forening for alle gjeldstyngede når Staten og kommune ikke overvåkes på lik linje med privat virksomhet. Dessverre er det umulig å tenke seg at nåværende leder Bengt Scheldt vil være villig til å gjøre nødvendige endringer slik at organisasjonen igjen kan være en talsmann som sikrer alle gjeldstyngedes og gjeldsofres rettigheter overfor Staten og private virksomheter.
Det lederen Bengt Scheldt i Gjeldsofferalliansen nå gjør isteden for å rette opp egne feil som skader gjeldsofrenes sak, er å foreta et person angrep på jurist Gunnar Olsen, nettopp fordi han tar opp viktige rettssikkerhets prinsipper som skal sikre gjeldsofrenes sak. Årsaken til dette må åpenbart være at Scheldt nå føler sin posisjon alvorlig truet når sannheten om hans manglende evne og vilje til å ivareta gjeldsofrenes rettssikkerhet nå kommer for dagen.
Argumentasjonen til lederen Scheldt minner i dag sterkt om hvordan totalitære regimer i andre deler av verden, spesielt regimer langt ute på venstresiden i politikken prøver å sverte motstandere for å hindre saklig motstand og kritikk.
Sannheten er særs tung å bære for Scheldt og den er spesielt tung fordi vår kritikk er saklig og sannferdig. Han møter nå en menings motstander som argumenterer og avslører hvordan organisasjonen systematisk svekker gjeldstyngedes og gjeldsofres rettigheter.
Rettssaken som Økonomiforhandling AS anla mot Gjeldsoffer-alliansen og tapte gikk på hva som kan tillates av ærekrenkende ytringer/meninger under ytringsfrihetsprinsippet. Retten aksepterte Scheldts rett til å uttrykke sine meninger, men retten ga ham ikke rett i innholdet av hans ekstreme ytringer/meninger. Til tross for dette faktum prøver Scheldt å vinkle rettsaken dit hen at han hadde rett i innholdet i sine ærekrenkende ytringer/meninger, men det er altså helt feil. Retten gikk ikke god for innholdet i Scheldts meninger.
Leder Bengt Scheldt har så sterkt behov for selvhevdelse av hva han tror han oppnår at han tar på seg all ære av alt som blir endret til det bedre innenfor gjeldsforfølgningsretten. Når Stortinget gjennom en lang lovgivningsprosess med veldig mange involvert i departementene og i alle høringsinstansene vedtar en lov, er det meget uvanlig at en enkelt person kan ta æren for lovendringen. Det som kan slås fast er at gjeldstyngede og gjeldsofre i dag ikke opplever noen særlig bedring i rettighetene, når en ser bort fra at gjeldsordningssatsene gjennom årene var kommet opp på et anstendig nivå. Det er nå Gjeldsofferalliansen finner det rett å kontakte Staten for å gjøre oppmerksom på de høye gjeldsordnings satsene(!). Den kraftige reduksjonen i livsoppholdet under en offentlig gjeldsforhandling som nå kan bli resultatet av Scheldts henvendelse til Staten, og at mange nå aldri vil kunne oppnå en offentlig gjeldsordning ønsker han fortsatt ikke å ta "æren" for. De alvorlige konsekvenser dette har kan du lese mer om under punkt 7.2..
Scheldt føler nå sin posisjon meget truet og nå gjør han alt som står i hans makt til å angripe budbringeren for de dårlige nyhetene, jurist Gunnar Olsen, men Scheldts budskap er lett gjennomskuelig for alle som ikke lar seg styre at et politisk vrangbilde av virkeligheten.
7.2 Kraftig reduksjon i livsoppholdet i en offentlig gjeldsforhandling forsvares.
Gjeldsofferalliansen går nå sterkt ut i media med forsvar av regjeringens forslag om en kraftig reduksjon i livsoppholdet for den som søker offentlig gjeldsordning.
Satsene som regjeringen foreslår er følgende: kr. 7.576,- for enslige og kr. 12.828,- for ektepar/samboere i livsopphold pr. måned. Satsene er inklusive strøm og reise til arbeid. Mot nåværende satser: kr. 10.715,- for enslige og kr. 19.824,- for ektepar/samboere. Utleggstrekket for enslige skal være kr. 7.576,- og kr. 12.828,- for ektepar/samboere.
Innstrammingen er særs alvorlig for den som søker offentlig gjeldsforhandling. Blir satsene vedtatt vil enslige få en reduksjon i livsoppholdet på kr. 37.668,- pr. år, men ektepar/samboere får en reduksjon i livsoppholdet på kr. 83.952,- pr. år (!). Skyldner og ikke minst barna i familiene vil nå få en kraftig redusert levestandard. Det er ikke mulig å redusere gjeldstyngedes livsopphold uten at det også rammer barna i familien.
Den kraftige reduksjonen i livsoppholdet i en offentlig gjeldsforhandling vil naturlig nok medføre at kreditorene (offentlige og private) nå bedre vil sikre sine krav. Kredittilbudet i markedet synes ikke å ha vært påvirket av at gjeldstyngede kunne oppnå en gjeldssanering med anstendige satser. Det bør ikke overraske noen hvis tilbudet om lån i markedet nå øker etter som muligheten for tap nå kan bli redusert vesentlig. Heller ikke denne problemstillingen synes foreningen det er verdt å fokusere på når nå gjeldstyngede får en betydelig reduksjon i sin livsstandard.
At mange nå aldri vil oppnå en offentlig gjeldsforhandling på grunn av reduksjon i livsoppholdssatsene synes ikke å bekymre Gjeldsoffer-alliansen overhodet, les om dette under 7.3.. Mange familier risikerer nå aldri å få orden i sin økonnomi med de alvorlige konsekvenser det har for den enkelte, familien og samfunnet.
Denne kraftige forverring av levestandarden går Gjeldsoffer-alliansen ikke i mot, men er såre fornøyd fordi utleggstrekket for enslige skal være den samme for hele landet. Bedringen er i beste fall kun omlag kr. 1.000,- for enslige hvis den lokale namsmann har brukt laveste sats for livsoppholdet, men det er langt fra tilfelle hos alle de ordinære namsmenn i Norge. Livsoppholdet for ektepar/samboere vil være som i dag ca. kr. 12.000,- pr. måned, altså ingen endring.
Foreningens ønske om et tett og nært samarbeid med regjeringen gir nå som resultat at gjeldstyngede og gjeldsofre får en kraftig forverring av levevilkårene i en offentlig gjeldsforhandling(!). Til tross for dette faktum forsvarer foreningen forslaget fordi den nå tror den har fått gjennomslag for like satser ved utleggstrekk. Faktum er at utleggstrekk hos ordinære namsmenn i Norge allerede godtar at ektepar/samboere har kr.12.828,- i livsopphold, mens namsmenne ofte godtar livsopphold for enslige på mellom kr. 6.500,- og kr. 7.500,- pr. måned eller høyere.
Gjeldsofferalliansen ved leder Bengt Scheldt svikter enda en gang gjeldstyngedes og gjeldsofres interesser på en særs alvorlig måte.
7.3 Nye forslag fører til at mange får det vanskeligere i en off. gjeldsforhandling.
Gjeldsofferalliansen ved leder Bengt Scheldt sendte den 18.06 2010 brev til Barne-likestillings- og inkluderingsminister Audun Lysbakken, første og annet avsnitt i brevet til gjengis her i sin helhet:
” Vedr: Livsoppholdssatsen ved gjeldsordninger
Gjeldsoffer-Alliansen arbeidet i 2002 aktivt for å få gjeninnført koblingen mellom livsoppholdssatsen og 85 % av minstepensjonen, og dette arbeidet førte frem. I de senere år har imidlertid minstepensjonen blitt kraftig oppjustert, dette får da naturlig nok konsekvenser også for livsoppholdssatsen. Med den siste økningen nærmer satsen for par seg kr. 20.000 pr. måned. Dette begynner å skape reaksjoner blant mennesker som ikke har gjeldsproblemer.
Man kan sikkert forestille seg at vi i GOA vil juble over en slik høy sats, men også vi er faktisk opptatt av at gjeldsordningsloven ikke skal komme vanry. GOA har i minst fem år arbeidet for å få på plass en felles livsoppholdssats for alle typer utleggstrekk. Spørsmålet er om tiden nå er kommet for å se på en pakkeløsning? Hva med en felles sats, både for utlegg og gjeldsordninger?
----------”
Audun Lysbakken takker Gjeldsofferalliansen for innspillet i brev av 15.07.2010 og brevet gjengis i sin helhet:
”Livsoppholdssatsen ved gjeldsordninger
Jeg viser til ditt brev av 18.06.10 vedrørende livsoppholdssatser ved gjeldsordning og utlegg.
Jeg er oppmerksom på at livsoppholdssatsene nå har blitt svært høye, og at dette står i kontrast til praksis ved utleggstrekk. En samordning av satser og praksis fremstår derfor som et interessant forslag.
Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet har ansvar for gjeldsordningssatsen, mens Justisdepartementet har ansvar for lovgivningen om utleggstrekk. Jeg vil i samarbeid med Justisdepartementet se på mulighetene for å få til en samordning av satsene.
Jeg takker for øvrig for ditt innspill og vil ta med meg dette i det videre arbeidet overfor personer med varige gjeldsproblemer.
Med hilsen Audun Lysbakken
Kopi: Justisdepartementet”
Resultatet av brevvekslingen ser vi i Bergens Tidende den 03.11.11.
”LYSBAKKEN KUTTER I GJELDSORDNING
(I artikkelen skal Lysbakken ha kommet med følgende uttalelser til avisen:)
”…..- Satsene for gjeldsordning er blitt mye høyere enn det som i utgangspunktet var tanken bak ordningen, sier barne-, likestillings- og inkluderingsminister Audun Lysbakken (SV).
- Det er viktig for legitimiteten til gjeldsordningen at det legges til rette for at kreditorene får noe igjen, sier han…….”
Forslaget fra Gjeldsofferalliansen fører nå mest sannsynlig til at Statens satser for livsopphold etter gjeldsordningsloven nå blir redusert slik at kreditorene skal få bedre dekning for sine krav.
Konsekvensen for gjeldstyngede og gjeldsofre i en offentlig gjeldsordning blir mer betaling til kreditorene. Med andre ord; gjeldstyngede som søker offentlig gjeldsforhandling får nå en enda vanskelige økonomisk hverdag fordi Gjeldsofferalliansen har advart mot for høye livsoppholdssatser! Intensjonen kan ha vært god, men innspillet kan få fatale konsekvenser for gjeldstyngede som søker offentlig gjeldsforhandling.
At satsene for utleggstrekk kan bli endret positivt for gjeldstyngede som ikke kommer under en offentlig gjeldsforhandling vil være en mager trøst for den som nå vil oppleve en offentlig gjeldsforhandling med lavere satser til livsopphold.
Ikke nok med at gjeldstyngede får en forverret stilling i en gjeldsordning pga. lavere satser til livsopphold, nå vil det bli færre gjeldstyngede som vil få innvilget offentlig gjeldsforhandling.
Og grunnen til det er at når livsoppholdet reduseres øker skyldners betalingsevne på gjeld. Det vil føre til at færre gjeldstyngede anses som ”varig ute av stand” til å betale sin gjeld, som er et av hovedvilkårene for å få åpnet en offentlig gjeldsforhandling etter gjeldsordningsloven. Søknad om offentlig gjeldsforhandling kan dermed bli avslått av namsmyndigheten.
Scheldt informerte ikke på sin nettside om sin bekymring for høye satser til livsopphold og sin henvendelse til Staten om dette. Vi stiller oss undrende til manglende informasjon til allmennheten om en så vesentlig og viktig sak som får alvorlige konsekvenser for gjeldstyngedes økonomi fremover. Har dette særs ukloke innspillet vært behandlet på en demokratisk måte i foreningens organer?
Til overmål fremstiller nå Scheldt i Gjeldsofferalliansen Lysbakkens utspill som "En svært god og viktig nyhet..." for gjeldstyngede, men nevner fortsatt ikke at det var ham som har fremmet dette særs ukloke forslaget til Staten som nå vil ramme mange gjeldstyngede.
Scheldt har nå fjernet dette fra sin nettside, men nå er "skrytelisten" at han har fått gjennomslag for 5 års arbeid med å få felles sats ved utleggstrekk over hele landet. Han "sparker inn en dør" som allerede er åpnet. Namsmennene (foruten kemner og Statens innkrevingssentral) i Norge bruker stort sett allerede felles satser ved utleggstgrekk, og satsene blir fortsatt meget lave!
Scheldts bekymring for at gjeldsordningsloven kan komme i vanry ved for høye satser til livsopphold burde ikke ført til dette innspillet. Det burde helt klart vært fremført for Staten at satsene er nøkterne for gjeldstyngede og deres familier som allerede i mange år forut for en offentlig gjeldsforhandling har slitt med en særs vanskelig økonomi.
Det er åpenbart at leder Bengt Scheldts ukloke forslag til Staten, og indirekte hans mening om at livsoppholdssatsene for gjeldstyngede er for høye i en offentlig gjeldsforhandling, kan føre til en vesentlig forverring av gjeldstyngede og gjeldsofres stilling i Norge.
Mange gjeldsofre vil nå ikke oppnå en offentlig gjeldsordning med de lidelser det vil påføre skyldner og hele familien.
http://www.oep.no/nettsted/fad (her kan du elektronisk bestille brevene fra Statens opplysningstjeneste")
7.4 Intet politisk nytt fra privat forening
Gjeldsofferalliansen henviser på sin nettside til at Sivilombudsmannen i en sak har kommet med sterk kritikk av en namsmann for det arbeidet som er utført i forbindelse med en gjeldsordningssak. Henvisningen til saken fremføres av foreningen i en nøktern og saklig byråkratisk vending, en helt uvanlig form når foreningen omtaler privat virksomhet. Nå bruker lederen ingen store ord og gjør ikke forsøk på å analysere og forklare hvilke feil som gjøres til skade for gjeldsofre og hva som er å bebreide namsmannen som utførte arbeidet.
Lederen Bengt Scheldt kommer ikke med forslag som kunne sikret gjeldstyngede mot sterke og mektige offentlige rådgivere og etater, og det mest sannsynlig fordi det ville svekket Scheldts politiske ståsted. Hvorfor fremmer lederen Scheldt ikke forslag om fri rettshjelp til gjeldsofre som søker offentlig gjeldsforhandling, er det fordi en da må søke bistand av privat virksomhet for kontroll av offentlig virksomhet og som igjen ville svekket det sort hvitt bilde foreningen ønsker å fremme? En frittstående advokat kunne på en bedre måte nettopp sikret rettssikkerheten til gjeldstyngede mot offentlige rådgivere og namsmyndigheten.
For å gi enda et eksempel på hvordan Bengt Scheldt i Gjeldsofferalliansen prøver å vinkle sine angrep på privat virksomhet og fortsetter med sin politiske virksomhet, kan det henvises til et innslag i NRK om Zapp Finans AS i Bergen, straks det ble ble vist på NRK ble det gjengitt på nettsiden til Gjeldsofferalliansen. Selv etter at NRK innslaget er behandlet i Pressens Faglige utvalg med konklusjonen - NRK har brutt god presseskikk - og PFU derfor mener at innslaget ikke burde vært fremstilt slik det ble - fortsetter Gjeldsofferalliansen å vise innslaget. Riktig nok henviser Gjeldsofferalliansen helt til slutt på sin nettside at NRK har brudt god presseskikk, men dette svekkes betydelig når all annen tekst om Zapp Finans AS beholdes i artikkelen. At det har skjedd brudd på pressens etiske prinsipper burde i all anstendighetens navn ført til at NRK innslaget ble fjernet fra nettsiden til Gjeldsofferforeningen og hvorfor det ble gjort burde vært omtalt. At innslaget ikke fjernes kan bare ha sin årsak i at Bengt Scheldt i gjeldsofferforeningen fortsatt så sterkt ønsker å få frem negative omtaler om uavhengige rådgivere som kan styrke foreningens politiske virksomhet.
PFU den 27. september 2011:
Pressens Faglige Utvalg (PFU), som er klageorgan for norske medier, mener NRK brøt god presseskikk da Vestlandsrevyen i et innslag satte et kritisk søkelys på gjeldsrådgiverne og særlig et navngitt firma. Utvalget understreker at redaksjonen selv har rett til å bestemme hvilken vinkling som gis, men finner at det i innslaget ble utelatt vesentlig informasjon. Dersom disse opplysningene hadde vært tatt med ville dette stilt det klagende firmaet i et annen lys enn hva som ble presentert for seerne.
7.5 Gjeldsoffer-alliansen – en privat forening som reduserer rettssikkerheten til gjeldstyngede
Gjeldsofferalliansen som er en privat virksomhet har et helt spesielt politisk mål som kan føre til at rettssikkerheten til gjeldstyngede blir alvorlig svekket. Det kan slås fast at foreningen ikke kommer med kritikk av en eneste offentlig gjeldsrådgiver på sin nettside til tross for at offentlige gjeldsrådgivere har 80 - 90 % av alle gjeldssaker i Norge. Motsatt argumenterer foreningen bombastisk og useriøst mot alle uavhengige private rådgivere. Forklaringen på dette kan umulig være at alle offentlige gjeldsrådgivere aldri gjør feil. Det som er åpenbart er at leder Bengt Scheldt driver en politisk virksomhet fjernt fra virkelighetens verden. En slik forvrengt virkelighet kan svekke gjeldstyngedes rettssikkerhet og det er også derfor slike ekstreme politiske påstander må imøtegås for å hindre at gjeldstyngede blir skadelidende.
Virksomheten bør forstås ut fra daglig leder Bengt Scheldts politiske syn som overveiende sannsynlig er på venstresiden i norsk politikk. Nettsiden og media brukes aktivt og målrettet til angrep på privat virksomhet, og målet synes å være klart; all gjeldsrådgivning skal utføres av offentlige ansatte, og helt uavhengig av hva som er det beste for gjeldstyngede. For å oppnå det politiske målet glorifiseres offentlige etater og gjeldsofferalliansen viser nærmest ingen interesse i å sette kritisk søkelys på kvaliteten av det arbeidet som offentlige ansatte utfører for gjeldstyngede.
Politisk arbeider lederen i Gjeldsofferalliansen Bengt Scheldt aktivt og målrettet med politisk propaganda overfor politikerne på Stortinget for å fremme et ekstremt politisk syn på uavhengige private rådgivere. Det er meget lite sannsynlig at slike ekstreme synspunkter blir tatt alvorlig av ansvarlige myndigheter.
I dag har påstandene til lederen Bengt Scheldt i Gjeldsofferalliansen neppe injurierende effekt fordi fremsatte påstander er helt hinsides virkeligheten og derfor vil nok de aller fleste se at denne organisasjonen ikke lenger kan tas på alvor når det gjelder de stadige useriøse angrep på all privat virksomhet. Rettsforfølgelse via domstolene er derfor neppe lenger aktuelt. Vi har tross dette faktum kommet til at det er nødvendig å sette kritisk søkelys på slike ekstreme politiske synspunkt, og også fordi organisasjonen finansieres for en stor del med offentlige midler.
Lik behandling av offentlig og privat virksomhet er en vesentlig rettssikkerhetsgaranti for gjeldsofre. Gjeldsofferalliansen svikter her et grunnleggende likhetsideal. Ser en bort fra likhetsidealet, som er et viktig grunnlag for demokratiet i Norge, og unnlater å se på offentlig virksomhet, er det stor fare for at gjeldsofre ikke blir beskyttet hvis det skjer maktmisbruk fra offentlig ansatte overfor en svak gruppe (gjeldstyngede) som kan være helt avhengig av denne hjelpen. Et annet vesentlig rettssikkerhetsideal som Gjeldsofferalliansen også svikter, er at ikke alle skal settes i grupper (bås), men at alle har rett til og at en har en plikt til å bli vurdert alle ut fra egne handlinger. Gruppetenkningen er sterkt fremtredende og ledende hos Gjeldsofferalliansen (Bengt Scheldt). Alle offentlige ansatte er "lovlydige og gjør nødvendigvis en samvittighetsfull gjerning", mens alle private vurderes motsatt.
Det politiske grunnsynet til lederen Bengt Scheldt gjør som nevnt at det ikke er interesse i å sette kritisk søkelys på offentlige ansatte; offentlig ansatte som arbeider med inkassovirksomheten til Staten og kemneren og offentlige gjeldsrådgivere. Det offentlige har betydelig makt over gjeldstyngede økonomiske og juridiske rettigheter og når Gjeldsofferalliansen svikter sin rolle som selvutnevnt "vakthund" av politiske grunner, er det sterkt kritikkverdig og strider mot gjeldstyngedes interesser og rettigheter.
Gjeldstyngede og andre som klikker inn på Gjeldsofferalliansens side vil raskt få bekreftet at den er særdeles statsvennlig og offentlige tjenester glorifiseres, mens alle private og uavhengige tjenester blir utsatt for krenkende uttalelser og demoniseres. Lederen, Scheldt trekker bastante og skråsikre slutninger på særdeles mangelfullt grunnlag og opphøyer seg selv til en nøytral instans som gir gode råd til gjeldstyngede. Foreningen viser ingen respekt for elementære rettssikkerhets prinsipper, som rettsstaten Norge bygger på, forsvarlig og grundig saksbehandling før en avgjørelse fattes og at ingen er skyldig før det er avgjort av en uavhengig domstol. Ytringsfriheten brukes og misbrukes til å fremme eget politisk mål og foreningen tar ikke hensyn til viktige rettssikkerhetsidealer som skal sikre alle rettferdig og nøytral behandling.
Den private foreningen Gjeldsofferalliansen, er ikke undlerlagt en offentlig tilsynsordning som det er mulig å sende klage til. Det er heller ikke mulig å klage til Pressens faglige utvalg for oppslag på denne siden slik det er mulig hvis andre media ærekrenker personer mv.. Den eneste muligheten en har er å saksøke virksomheten når den kommer med injurierende påstander, men reelt er denne muligheten som allerede nevnte ikke tilstede slik rettsystemet fungerer i Norge i dag.
Gjeldsofferalliansens private virksomhet med Bengt Scheldt som leder har vært drevet i nærmere 20 år, antall medlemmer er meget lavt og virksomheten har ikke lykkes med å være en pådriver for gjeldstyngede og gjeldsofres interesser i tilstrekkelig grad. Det meget lave medlemstallet bekrefter også at alliansen ikke har lykkes med å være alle gjeldstyngede interesse organisasjon. Men til tross for dette faktum, se nedenfor, har Bengt Scheldt lykkes med å få overført betydelige offentlige midler til driften hvert år.
Bengt Scheldt har åpenbart ikke tilstrekkelig faglig tyngde til å fremme medlemmenes faglige og juridiske interesser, og har heller ikke etter 20 års drift i nevneverdig grad klart å bedre grunnleggende rettigheter for personer med gjeldsproblemer. Den manglende evnen til å medvirke til bedring av gjeldsofrenes rettigheter kan sannsynligvis også føres tilbake til den sterkt kritikkverdige formen ledelsen bruker i sin agitasjon mot all privat virksomhet. Virksomheten burde i all hovedsak vært rettet mot maktforholdene i samfunnet for å få endret den lovgivning som direkte påvirker gjeldsofre i Norge i dag. Virksomheten blir nærmest en "synseklubb" hvor hovedvirksomheten blir angrep på privat virksomhet og hvor offentlig ansatte og etater er skjermet for kritikk på nettsiden. Offentlig virksomhet behandles også med silkehansker av politiske grunner.
Gjeldsofferalliansens viktigste politiske mål er altså: Kun offentlige gjeldsrådgivere i Norge skal bistå gjeldstyngede og gjeldsofre. Lederen Bengt Scheldt søker å nå dette målet ved aktivt å søke etter feil hos uavhengige rådgivere både på sin nettside og ved annonsering. Det søkes på den andre siden aldri tips om offentlige gjeldsrådgivere arbeid for gjeldstyngede(!) og dette kan neppe ha en annen forklaring enn det politiske målet det arbeides etter.
Hvorfor setter ikke Gjeldsofferalliansen kritisk søkelys på offentlige gjeldsrådgivere? Og hvorfor søker Gjeldsofferalliansen ikke om tips om offentlige gjeldsrådgivere, men kun tips om private gjeldsrådgivere? I Norge er det over 400 kommuner og det er sannsynligvis flere hundre offentlige gjeldsrådgivere. Det fremkommer aldri på siden at det er kommet klager på offentlige gjeldsrådgivere. Offentlige gjeldsrådgivere mottar lønn for sitt arbeid for gjeldstyngede og det er derfor ingen (fornuftig) grunn til å stille mindre krav til dem enn andre rådgivere når deres arbeid for gjeldstyngede skal vurderes.
Vi mottar jevnlig klager på offentlige rådgiveres arbeid og mener derfor det er meget usannsynlig at gjeldsofferalliansen aldri mottar slike klager. Klagene går på at den offentlige gjeldsrådgiver starter å behandle saken, men deretter skjer det lite og etter månedsvis behandling er det kommet lite ut av arbeidet. Det har også kommet klager på at offentlig gjeldsrådgiver har lagt saken ligge i flere år uten at kreditorene er kontaktet. Noen får helt klart feile råd om å selge bolig etc. som kan påføre den gjeldstyngede store tap. Generelt går klagene på manglende fremdrift og manglende kunnskap hos den offentlige gjeldsrådgiver. Det klages ofte på at den offentlige gjeldsrådgiver avholder helt unødvendige møter som strekker seg over meget lang tid. Dersom en forening mottar klager på gjeldsrådgivere og systematisk ikke offentliggjøres klager på offentlige gjeldsrådgivere, er det med på å underbygge en myte om at feil kun gjøres av uavhengige rådgivere og aldri hos offentlige rådgivere. Det er klart at det er veldig mange gjeldstyngede som ikke lar seg styre av Gjeldsofferalliansens uholdbare fremstilling av virkeligheten og søker den hjelpen som er best for dem.
Gjeldsofferalliansen driver en privat virksomhet, men driften betales for en stor del med offentlige midler. Inntektene fra medlemsavgiften er langt fra tilstrekkelig til å dekke alle utgiftene i foreningen. Regnskapene offentliggjøres ikke slik at det ikke er mulig å få innblikk i driften, hvor mye betales via medlemsavgift og nøyaktig hvor mye mottas i offentlige tilskudd, hvor mange medlemmer betaler medlemsavgiften (reelle medlemmer) og hvordan anvendes inntektene på lønn til daglig leder Bengt Scheldt og eventuelt andre ansatte, og andre utgifter som denne private foreningen har hvert år. Når en privat virksomhet er økonomisk avhengig av Staten mener vi det må være riktig å stille spørsmålet om den er fri og uavhengig, som en forening alltid bør være når medlemmenes interesser skal ivaretas overfor offentlige myndigheter.
På Arbeidsdepartementets nettside fremgår det at Gjeldsofferalliansen ble tildelt tilskudd på kr. 800.000,- i 2008 og kr. 500.000,- i 2009. Oslo kommune gir også tilskudd på ca. kr. 100.000,- hvert år til foreningen, og i tillegg skal foreningen ha mottatt gratisarbeid fra Staten på det datatekniske område og andre spesifikke utgiftsdekninger. Innleide personer skal også i perioder ha mottatt lønn fra det offentlige for å arbeide med saker hos Gjeldsofferalliansen. Det er åpenbart at en privat drevet virksomhet burde vært forpliktet til å offentliggjøre regnskapene når driften betales med offentlige midler helt eller delvis.
At Staten og andre offentlige instanser bevilger offentlige midler til en slik form for privat politisk virksomhet med leder Bengt Scheldt i spissen som bryter med norsk rettstradisjon og svekker gjeldsofres rettigheter, er vi sterkt undrende til. Staten ville neppe samarbeidet med foreningen eller bevilget betydelige midler til driften hvis offentlige gjeldsrådgivere eller offentlig inkassovirksomhet hadde blitt utsatt for krenkende uttalelser på Gjeldsofferalliansens nettside.
Hvorfor bevilger Staten (tildeles av NAV) hvert år ca kr. 100.000,- til driften av Gjeldskrisetelefonen? Staten driver selv med egen opplysningsvirksomhet også gjennom NAV. Ut fra "Organisasjonens" politiske mål, er vi sterkt tvilende til at gjeldsofre som ringer opplysningstelefonen får nøytrale råd om de skal bruke offentlig eller uavhengig rådgiver. Hvorfor opplyser Gjeldsofferalliansen i dag ikke på selve nettsiden at driften av Gjeldskrisetelefonen betales av Staten? Hvis du ønsker å se regnskapet for Gjeldskrisetelefonen kan du bestille det ved å klikke på lenken nederst på denne nettsiden.
Gjeldsofferalliansen ønsker å fremstå som alle gjeldsofres forening, men hvorfor settes det kun kritisk lys på uavhengige rådgivere og private tjenester? På Google annonserer Gjeldsofferalliansen hele tiden med denne annonsen " Se opp for rådgiverne - Vi setter kritisk søkelys på såkalte private gjeldsrådgivere". Det er åpenbart at interessen for å finne eventuelle feil kun retter seg mot uavhengige rådgivere. Det er åpenbart at skal det oppnås rettssikkerhet for gjeldstyngede og gjeldsofre i Norge bør tilbudet om bistand komme både fra off. og uavh. rådgivere.
Det må settes enda mer kritisk søkelys på Gjeldsofferalliansen politiske mål, og det er uforståelig for oss ut fra et rettssikkerhets perspektiv at det ikke også settes kritisk søkelys på offentlige gjeldsrådgivere som minst har 80 % av alle gjeldssakene. Og hvorfor settes det kun i liten grad kritisk søkelys på Statens og kommunenes inkassovirksomhet, som er meget omfattende og ofte inndriver utestående på en hard måte overfor dem som har gjeldsproblemer, mens fokus i hovedsak rettes mot private inkassobyråer? Inkassovirksomhet fra offentlige etater, kemner, Statens innkrevingssentral mv. må en gjeldsoffer organisasjon også sette kritisk søkelys på. Det er mange eksempler på at kommunene inndriver noen få tusen kroner i kommunale avgifter ved å begjære tvangssalg av bolig eiendom. Hvorfor tar ikke Gjeldsofferalliansen opp slike saker på sin nettside til beskyttelse av gjeldstyngede og gjeldsofre?
Det politiske grunnsynet til lederen Bengt Scheldt viser seg også når inkassobransjen skal behandles og angripes. Nå er det også privat inkasso som er av interesse å finne feil hos. Staten og kommunene er mektige i Norge og derfor kan ikke en privat forening som ønsker å være til for alle gjeldstyngede unnlate å sette like sterkt kritisk søkelys på offentlig og privat inkassovirksomheten. Ut fra rettssikkerheten til den enkelte borger/gjeldsoffer er det viktig at inkassovirksomheten til Staten, kommunene og det private overvåkes på lik linje slik at den enkelte ikke utsettes for maktmisbruk. Det blir ikke mindre kritikkverdig om gjeldskrav inndrives ved inkassovirksomhet fra det offentlige hvis det skjer et maktmisbruk. Likebehandling av offentlig og privat virksomhet er en viktig del av rettssikkerheten for den enkelte (gjeldstyngede) i Norge og er sterkt forankret i norsk rettstradisjon.
Det er viktig at den som har gjeldsproblemer og ikke oppnår hjelp fra offentlig eller uavhengig gjeldsrådgiver har et bredt tilbud om rådgivning. Hvordan skal en gjeldstyngedet ellers få hjelp når den offentlige eller private gjeldsrådgiver svikter? Gjeldsofferalliansens forsøk på å nedkjempe uavhengige rådgivere svekker rettssikkerheten til gjeldstyngede Den hindrer dermed gjeldstyngedes muligheter til å få orden i økonomien og det er sterkt kritikkverdig av en organisasjon som hevder å være til for alle gjeldsofre og gjeldstyngede.
Gjeldstyngede og andre som bruker offentlige gjeldsrådgivere, er ofte de med minst ressurser, og det er ingen saklig grunn til at de ikke skal ha samme rett til beskyttelse mot mangelfullt arbeid enten arbeidet utføres av en privat eller offentlig gjeldsrådgiver. Norge som rettsstat bygger på lik lov for offentlig og privat virksomhet slik at den enkelte borger skal gis samme rettsbeskyttelse. Det må aldri bli slik i Norge at Staten og kommunene som har mest makt unntas kritisk søkelys.
Gjeldsofferalliansen svikter gjeldsofres og gjeldstyngedes interesser på flere områder som har stor betydning for deres rettigheter og det er å håpe at fremtiden bringer en ny ledelse som kan endre på dette forholdet. Med den ledelse som Gjeldsofferalliansen i dag har fråråder vi medlemskap, og er du medlem bør du sterkt vurdere å melde deg ut i protest mot hvordan Bengt Scheldt i dag leder Gjeldsofferalliansen.
Hvis du ønsker å stå tilsluttet en forening for gjeldsofre; anbefaler vi deg fattignorge.no her får du gratis rådgivning hvis du sliter med gjeld/økonomien og andre fattigdoms problemer. Du betaler ingen medlemsavgift og du unngår å støtte Gjeldsofferalliansen som politisk foreningen langt ute på venstresiden i norsk politikk.
http://www.oep.no/nettsted/fad (På nettstedet setter du inn søkeordet "Gjeldsoffer-alliansen" og merker "alle år")
7.6 Gjeldsoffer eller gjeldstynget
Begrepet "gjeldsoffer" er definert/forklart i to leksikon: Store Norske leksikon: "gjeldsoffer, vanlig betegnelse på privatpersoner som av en eller annen grunn har kommet i økonomiske problemer og ikke lenger klarer å betjene sin gjeld..." Wikipedia: "Gjeldsoffer er en skyldner som har mistet kontrollen over gjelden uansett grunn. En annen definisjon, i en mer snever betydning er; en skyldner som har mistet kontrollen over gjelden grunnet en uforskyldt begivenhet, for eksempel bortfall av inntekt eller et betydelig økonomisk tap uten skyld. Det synes som den første definisjon av begrepet gjeldsoffer er mest vanlig, men en har da kommet langt fra den alminnelig betydning av begrepet "offer". I gjeldsordningsloven brukes ikke begrepet «gjeldsoffer», men det er ikke tvil om at skyld eller ikke skyld i at gjelden er kommet ut av kontroll, kan få rettslig betydning når støtenhetskriteriet skal avgrenses. Har skyldner uforskyldt mistet kontrollen over økonomien, kan det neppe være støtende å åpne offentlig gjeldsforhandling, hvis ikke andre vilkår i loven er til hinder for en gjeldsordning." Våre synspunkter: Begrepet "gjeldsoffer" blir nærmest innholdsløst fordi alle som ikke klarer å betale sin gjeld blir betegnet som et "offer". Det blir helt feil etter vår oppfatning. En legger en premiss som det ikke er grunnlag for om at en skyldner ikke kan bebreides for gjeldsproblemene, og det uansett hvordan gjelden ble tatt opp eller hvorfor gjelden kom ut av kontroll. Det er klart for de fleste at alle normalt må ha et ansvar for egne handlinger. Hvis gjeld opptas uten tanke på at den skal betales tilbake eller en slutter å betale sin gjeld uten tilstrekkelig grunn, bør en neppe betegnes som "gjeldsoffer". Bytter en ut ordet "gjeldsoffer" med ordet "gjeldstynget" i overnevnte definisjoner blir det mer meningsfylt; gjeldstynget er en skyldner som har mistet kontrollen over gjelden uansett grunn. Begrepet "gjeldsoffer" bør være relatert til skyldnere som uforskyldt har kommet i gjeldsproblemer og definisjonen hos Wikipedia går nettopp inn på denne problemstillingen. Hvorfor bruker vi tid på denne definisjonen når de fleste vet at begrepet "gjeldsoffer" dekker alle som har gjeld uansett grunn? Det norske språk bør være mest mulig presist og slik at rette tilfeller faller inn under rett begrep. Slik begrepet "gjeldsoffer" i dag brukes vil den som sløser bort lånte penger og nekter å betale sin gjeld, bli betegnet som et "gjeldsoffer" og en slik bruk av begrepet vil de fleste være enig om er feil. "Offer" blir en normalt ikke hvis en selv bærer skylden, og slik bør det også være selv om det handler om gjeld. Et annet moment er også at den som får betegnelsen "gjeldsoffer" fratas ansvaret for egne handlinger; ...skylden for mine gjeldsproblemer har andre og jeg er helt uten skyld... En slik tilnærming til ens egne handlinger kan gjøre at en mister viljen og ansvaret for å rette opp egne feil. Det igjen kan gjøre at en ikke kommer ut av problemene og det er ikke til noens fordel. Offer betegnelsen gjør også at en retter fokus mot behandling av "offeret", mens det de aller fleste trenger og ønsker er ikke behandling, men konkret hjelp til å få løst gjeldsproblemene. En fordel med å bruke begrepet "gjeldsoffer" på alle som har mistet kontrollen over gjelden blir at en kan fokusere på at myndigheter og andre hjelper til slik at "ofrene" ikke lider. Men når en unyansert bruker begrepet på alle som har gjeldsproblemer blir det så lite treffende at myndighetene neppe lar seg påvirke til hjelpetiltak av den grunn, eller endring av gjeldende lover. Gjeldsordningsloven bruker eksempelvis heller ikke begrepet, og etter det vi kjenner til brukes begrepet heller ikke i andre lover. Vanskeligheten med å avgjøre hvem som er et virkelig "gjeldsoffer" bør føre til at en kommer bort fra denne betegnelsen og heller betegner alle som har gjeldsproblemer som "gjeldstynget". At en er "gjeldstynget" bør være tilstrekkelig betegnelse til at hjelp kan gis den som har gjeldsproblemer uten at "offer" begrepet brukes. Bruk av "gjeldsoffer" betegnelsen er også stigmatiserende og det bringer ikke noe godt med seg. Den som sliter med høy gjeld vil etter vår oppfatning være best tjent med at en ikke ser seg selv som et "offer", men aktivt og målrettet går inn for å få orden i økonomien.
7.7 Luksusfellen i TV3
Begrepet brukes av TV3 i programmet Luksusfellen. Programmet er basert på løsning av gjeldsproblemer for personer som har (alvorlige) gjeldsproblemer. Å bruke begrepet "luksusfellen" for alle som opplever alvorlige gjeldsproblemer blir en spissformulering som kan være stigmatiserende for den gruppen av personer som kommer i alvorlige gjeldsproblemer. Gjennom vårt virke som uavhengig gjeldsrådgiver gjennom 20 år, opplever vi at bildet er langt med sammensatt. De fleste som får gjeldsproblemer har på langt nær levet et liv i luksus. Årsaken til gjeldsproblemene er mange, arbeidsledighet, samlivsbrudd, sykdom, tap i næringsvirksomhet, tap ved salg av bolig, og selvfølgelig at noen har levet langt over evne og brukt penger til rene luksusformål.
Programmet "Luksusfellen" kan derfor gi et bilde av personer med gjeldsproblemer som blir særdeles feil og som kan igjen medføre at den alminnelige oppfatning blant folk flest blir at personer med gjeldsproblemer - ene og alene - selv bærer det hele og fulle ansvaret for at gjeldproblemene har oppstått. På sikt kan derfor slike oppfatninger igjen føre til at gjeldsforfølgningsretten blir skjerpet, f. eks. ved at kreditorene gis flere muligheter til å inndrive forfallt gjeld og at den gjeldsordningslov vi i dag har kan bli skjerpet ytterligere.
TV3 bærer et stort ansvar og kanalen bør ikke som i dag fremstille og forenkle virkeligheten slik at alle personer som får gjeldsproblemer blir fremstilt som de har havnet i "Luksusfellen" på grunn av overforbruk. Til det er slike problemer for alvorlige for den som opplever alvorlige gjeldsproblemer. Det må heller aldri utelates at skyldnere som har gjeldsproblemer som regel har barn som helt uforskyldt rammes hardt når økonomien svikter.
7.8 Svake eller manglende rettigheter Hovedregelen i norsk rett: "alle avtaler skal holdes slik de er inngått". Den som har opptatt gjeld skal derfor betale det han/hun skylder etter den avtale som inngått når lånet/gjelden ble opptatt/stiftet. Dette både av hensyn til kreditor og skyldner. Uten en slik sikkerhet for kreditor ville mange avtaler/utlån ikke blitt inngått, eksempelvis kan en vanskelig tenke seg at boliglån ville vært gitt hvis utlåner ikke var (rimelig) sikker på at avtalen om tilbakebetaling kunne kreves. Den som ønsket et boliglån eller andre lån ville i så fall hatt store problemer med å skaffe lån og dermed mistet muligheten til egen bolig eller annen finansiering.
At avtaler skal holdes gjelder normalt i hele samfunnet, men her må det avgrenses slik at kun problemer med å betale på gjeld omhandles. At avtaler holdes er til alles fordel i utgangspunktet og noe annet ville skapt helt uholdbare tilstander i et rettsamfunn. Andre sterke (sosiale) hensyn virker også i mot at "alle avtaler skal holdes slik de er inngått". Et eksempel på dette kan være sykdom som fører til inntektssvikt og dermed gjør det umulig å holde en avtale om å betale sin gjeld fullt ut og etter den avtale som ble inngått. Et annet eksempel kan være sterk nedgang i boligprisene (boble som sprekker) og et stort tap ved et salg. Det er imidlertid klart at ikke alle avtaler som er inngått bør og skal holdes/innfris. Sterke hensyn virker mot at alle avtaler holdes, eksempelvis at avtalen er inngått/stiftet på uriktig grunnlag, er umoralsk eller ulovlig. Det er derfor klart at noen avtaler kan endres eller falle bort i sin helhet. Avtaleloven har paragrafer som regulerer når en avtale er ugyldig eller kan lempes/endres. Gjeldende norsk rett gir anledning endring av avtaler på mange rettsområder, eksempelvis når et gjeldskrav tvangsinndrives. Gjeldsordningsloven foretar en avveining av hensyn som taler for at gjelden betales og hensyn som taler for at den bør avskrives helt eller delvis. Det en kan spørre seg om er om alle hensyn på en god måte er hensyntatt i gjeldsordningsloven, og her kan det være sterke interessemotsetninger i samfunnet.
Dersom gjeldstyngede gis for store muligheter til å ikke betale sin gjeld vil det svekke den alminnelige betalingsviljen. På den annen side kan for store rettigheter for långiver være sterkt urimelig av hensyn til gjeldstyngede (og hans familie) som får alvorlige gjeldsproblemer.
Generelt bør også långivere ha en egen interesse i at gjeldsforfølgningsretten tar rimelig hensyn til låntaker og det selv om det medfører økonomisk tap for utlåner når betalingsevnen til låntaker svikter. Inndriver utlånere misligholdte lån hardt og uten hensyn til låntaker kan det igjen føre til at mange avstår fra å låne penger og det vil til slutt igjen ramme utlånere ved at deres inntekter går ned.
Misligholdt gjeld inndrives normalt av inkasso selskap som kanskje ikke ser slike sammenhenger og dermed ikke ivaretar oppdragsgivernes lagnsiktige interesser på dette området.
Gjeldsordningsloven skal "etter beste evne" ta hensyn både til långiver og den gjeldstyngede slik at ingen "lider urett", og at viljen til å betale gjeld generelt i samfunnet ikke svekkes på grunn av loven. Loven hindrer imidlertid ikke alltid at en gjeldstynget "lider urett". Grunnen til det er at loven aldri har vært ment å hjelp alle som har problemer med å betale sin gjeld. Og det selv om en har de beste grunner til å ikke betale gjelden på grunn av omstendigheter som var utenfor ens kontroll. Eksempel her kan være at en blir skilt eller mister arbeidet uforskyldt pga alvorlig sykdom. Det må komme mer til for at en skal komme inn under gjeldsordningsloven for å få kontroll over økonomien.
Dette er noe av svaret på hvorfor gjeldstyngede ikke har flere rettigheter. Samtidig må en nok erkjenne at det alltid vil være et (politisk) stridstema om rettighetene er for svake eller for mange når gjelden blir for stor. En kan så spørre om rettighetene burde vært bedre for skyldner når gjelden kommer ut av kontroll. På frivillig grunnlag bør kreditorene/utlånere være villig til (gjelds-) forhandlinger når gjelden kommer ut av kontroll (misligholdes) for å etablere nye avdragsordninger som skyldner har mulighet til å klare. Dessverre ser vi alt for ofte at kreditorenes - offentlig inkasso og private inkassobyrå - hardhendte inkassovirksomhet øker betalingsproblemene for skyldner. Når gjeld går til inkasso øker også utgiftene betydelig, ofte på grunn av særs høye rente- og gebyrøkninger, og det igjen forsterker gjeldsproblemene. Når utlånsviljen er stor bør også utlåner ha et etisk og moralsk ansvar for redusere problemene når betalingsevnen svikter. Statens innkassovirksomhet er også hard og påfører mange betydelige lidelser. Skattene og avgiftene i Norge er høye, og derfor kan mange private og næringsdrivende komme på etterskudd med skattebetalingene, og også av den grunn bør innkrevingen ta bedre hensyn til den som ikke lenger klarer sine forpliktelser. Rettighetene til gjeldstyngede til å få sanert gjeld i dag synes ikke å være for stor når en ser på de mange lånetilbud og lette tilgang til kreditt som er i markedet. Det synes ikke etter vår oppfatning som loven har svekket det norske kredittsystemet, ved at tilbudet om kreditt er blitt mindre fordi gjeld kan saneres bort, og den alminnelige betalingsmoral synes heller ikke å være svekket. Det må være riktig å stille spørsmålet om ikke rettighetene til gjeldstyngede i gjeldsordningsloven, og generelt i gjeldsforfølgningsretten, burde styrkes når gjelden kommer ut av kontroll. Dette også fordi det kan og ofte oppstår mange alvorlige psykiske lidelser når en ikke lenger klarer å betale sin gjeld som også kan svekke skyldners arbeidsevne. Skyldnerens familie rammes også ofte meget hardt når gjelden kommer ut av kontroll og resultatet kan bli oppløste samlivsforhold som også kan ramme parets barn meget hardt. En hårhendt gjeldsforfølgningsrett kan også gi grobunn for mye svart arbeid etter som skyldner blir hardt presset av kreditorene, og skyldner kan dermed fristes til å skaffe uregistrerte inntekter for å klare å betale sin gjeld og sine øvrige forpliktelser. Skyldner kan også miste sin arbeidsevne og bli trygdemottaker hvis det økonomiske presset blir for hardt. Kan misligholdte lån inndrives uten tilstrekkelig hensyn til de sosial kostnadene i samfunnet kan det også medføre at låntakere blir for forsiktige til å oppta lån og det igjen kan føre til svekkelse i landets økonomi ved at den økonomiske aktiviteten i samfunnet går ned. En bør også ha i tankene at kredittsystemet også bygger på en forutsetning av forventet fremtidig tap på utlån og at långiverne tar et rentepåslag (risikopremie) for fremtidige tap på alle lån som gis. Systemet bygger således på at en forutsetning om at det må og vil komme tap på utlån. Det vanskelige blir å komme frem til regler som tar hensyn til at kredittsystemet må fungere og långivernes interesser - slik at det skal være mulig å oppnå lån i markedet til en overkommelig rente, samtidig som en tar sosiale hensyn overfor låntaker og hans/ hennes familie når lån blir midligholdt og lånene skal inndrives. Mye er gjort innenfor gjeldsforfølgningsretten for å styrke låntakers sosiale rettigheter når gjelden kommer ut av kontroll, men samtidig har lovgiver også styrket långivers stilling overfor låntakerne, eksempelvis ved at det kan tas utleggstrekk i lønn etc. for å få til en effektiv inndriving av misligholdt gjeld. Det er naturlig nok en interesse konflikt mellom långivere og låntakere, men samtidig er det ikke slik at styrking av låntakers interesser med nødvendighet reduserer långivers rettigheter eller inntekter. Dersom låntakere ser at lån kan avskrives hvis uforutsette begivenheter umuliggjør tilbakebetaling av gjeld kan det øke låneviljen og dermed øker långivernes inntekter ved at det blir mer utlån, og motsatt hvis reglene for inndriving av gjeld blir usosial. Staten eller samfunnet har også sterke interesser i at systemet fungerer optimalt. Statens inntekter kan øke eller reduseres under påvirkning av reglene i gjeldsforfølgningsretten. Utgiftene til Staten vil påvirkes, eksempelvis gjennom at trygdesystemet blir belastet for utgifter til rehabilitering av skyldnere som får store psykiske problemer på grunn av gjeldsproblemer hvis reglene ikke tar helt nødvendige sosiale hensyn. Det synes som reglene i gjeldsforfølgningsretten tar lite hensyn til hvordan reglene virker overfor den enkelte skyldner. Noen skyldnere tåler mindre påkjenninger mens andre tåler mere. Lover som tar hensyn individuelle forskjeller, er lite eller helt fraværende innenfor gjeldsforfølgningsretten. Begrunnelsen er at sannsynligvis vanskeligheten med å måle psykisk belastning, likhet for loven og effektivetets hensyn når loven skal anvendes. Gjeldsordningsloven i dag fokuserer nokså ensidig på ansvaret til den enkelte låntaker/skyldner ved "støtenhetsbegrepet" i gjeldsordningsloven når det søkes offentlig gjeldforhandling, mens den i liten grad tar hensyn til det ansvaret som også eventuelt bør tillegges en långiver hvis gjelden kommer ut av kontroll. En tar vel heller ikke for hardt i hvis en hevder at mange långivere har vært nokså lemfeldig med å yte kreditt til personer som ikke burde vært innvilget lån. Lovens regler bør her endres slik at også ansvaret til långiverne for eventuelle uforsvarlig utlånspraksis blir et sentralt moment/vilkår i gjeldsordningsloven når det skal avgjøre om offentlig gjeldsforhandling skal åpnes eller ikke. En slik endring av loven kan være med på å hindre uheldig utlånspraksis og dermed forebygge insolvens (betalingsudyktighet) hos låntakere. Riktignok kan en dommer inn under begrepet "støtende" også se hen til långivernes eventuelle uforsvarlige utlånspraksis som kan svekke skyldners ansvar. Praksis viser etter vår oppfatning at långivers eventuelle kredittverdige forhold meget sjelden tas opp til rettslig vurdering når støtenhetsbegrepet skal avgrenses. Når økonomien kommer ut av kontroll, er det ikke urimelig at også et eventuelt ansvar for långivers uforsvarlige utlånspraksis også blir rettslig vurdert. Det er lang rettslig tradisjon innenfor erstatningsretten at begge eller alle parters ansvar tas opp til en rettslig vurdering når en skade/tap har skjedd og skyld skal eller må fordeles (fordelingsprinsippet). Kan långiver(e) også bebreides for at gjelden til en skyldner kom ut av kontroll svekker det ansvaret for skyldner slik at hans skyld kan bli mindre, og som igjen kan føre til at det ikke vil virke støtende på andre skyldnere som betaler sin gjeld eller samfunnet for øvrig at åpnes offentlig gjeldsforhandling for skyldner. Den som har (gjelds) problemer bør bruke juridisk bistand hos offentlig eller uavhengig rådgiver slik at rettigheter en har etter loven ikke går tapt. 7.9 Veien videre - tanker om forbedring av gjeldsforfølgningsretten
Gjeldsforfølgningsretten bygger på mange hensyn som må ivaretas for at samfunnet skal forbli en humanistisk rettsstat. Fra gammel tid kjenner vi til gjeldsfengsel for den som ikke kunne gjøre opp sin gjeld og fra veldig gammel tid at en skyldner kunne bli solgt som slave for at gjelden skulle bli betalt. Kreditorene kunne helt frem til nyere tid også gjøre beslag i alle eiendeler til den som ikke kunne betale sin gjeld og det uten hensyn til menneskeverdet til den gjeldstyngede og hans eller hennes barn og familie.
En slik inhuman gjeldsforfølgningsrett kunne naturlig nok ikke opprettholdes etter hvert som enkeltindividets sosiale rettigheter ble styrket ellers i samfunnet. Gjeldsforfølgningsretten ble derfor også endret for å gjenspeile samfunnets endrede oppfatning av hvordan kreditorene kunne inndrive gjeld. Det sosiale aspekt kom mer frem til fortrengsel for kreditorenes interesse av å inndrive gjeld uten hensyn til hvordan gjeldsinndriving virket sosialt nedbrytende på enkelt mennesket og på familien. Mange kredtiorer erkjente nok også at en rett som ensidig bygger på kreditorenes interesser ikke kunne opprettholdes i et moderne samfunn som bygger på menneskerettighetenes grunnsyn.
Det må erkjennes at det alltid vil forbli en interesse kamp mellom en kreditors interesse for å inndrive gjeld og en skyldners interesse i kunne beholde (økonomiske) verdier som for han eller henne ses på som basisverdier for en fortsatt anstendig livsførsel. Inndriving av gjeld i dag fører fortsatt til mange menneskelige tragedier også selvmord. Det er langt igjen til at den enkeltes rettigheter som utsettes for gjeldsforfølgning av Staten og private kreditorer er blitt så human att ikke noe mer gjenstår å forbedre. Gjeldsforfølgningsretten vil alltid være i endring, den kan bli endret til fordel for skyldner eller den kan bli skjerpet alt etter som hvordan samfunnet utvikler seg i fremtiden. I dag med sterk nedgang i økonomien i Europa kan igjen føre til skjerping av gjeldsforfølgningsretten og dermed et mindre humant samfunn.
Det er ikke alltid slik at en kreditor står på en side, mens en skyldner står på den andre siden. Også en kreditor kan i en sammenheng være kreditor, mens han i en annen situasjon vil være en skyldner. Det kan også føre til at kreditorene erkjenner at kreditorenes interesser ikke alltid kan ha forrang når gjeld inndrives. Videre er det også slik at kreditorene normalt har en egen intresse i at en skyldner ikke påføres så stor skade etter inndrivning av gjeld at han ikke kan reise seg igjen økonomisk. Da ville konsekvensen være at nye salg og inntjening i fremtiden for kreditor og nye skatteinntekter dermed falt bort fra denne skyldneren. En slik langsiktige tankegangen føres dessverre ikke langt nok og det som også svekker en slik tankegang, er at inndriving av gjeld normalt overføres fra den opprinnelige kreditoren til en privat eller offentlig inndrivings organ. Hos Statens og inkassobyråene inndrivingsorgan er nok slike tanker om at en skyldner en dag kan bli en ny inntekskilde for en kreditor (leverandør) i morgen av varer og tjenester nokså fjern. Hårhendt inkasso fra Staten kan også være med på å svekke skyldners arbeidsevne og derav kan det bli mindre skatteinntekter i fremtiden. I verste fall kan skatteyter helt miste sin arbeidsevne og bli en trygdemottaker. Familier kan gå over fra å være positive bidragsytere i samfunnet til å bli avhengig av sosiale hjelpetiltak og dermed store utgifter på sosialbudsjettet.
Den største frykten Staten som lovgiver (og kreditor) har, er at for store rettigheter for skyldner skal svekke den alminnelige betalingsmoral i samfunnet og undergrave tilliten til vårt betalingssystem, og dermed hele vårt pengesystem basert på innskudd og gjeld. Det vanskelige blir å ivareta slike viktige hensyn uten at gjeldsforfølgningsretten blir inhuman og at den som ikke klarer sin gjeld helt blir slått ut økonomisk og menneskelig, og at skyldners barn og familie ikke rammes for hardt sammen med skyldner.
Etter vår oppfatning er Statens frykt for at den alminnelige betalingsmoral sterkt overdrevet. Gjeldsforfølgningsretten, både ved Statens inndriving av gjeld og fra private kreditorer, er i dag så hard (og umenneskelig) på flere områder mot den som ikke klarer å betale sin gjeld, at den kan bedres på mange områder uten at det går ut over betalingsmoralen i samfunnet.
Det vil være en uoverkommelig oppgave å prøve å komme med forslag til endring av hele gjeldsforfølgningsretten, til det er den alt for omfattende og omfangsrik og vil kreve langvarig forarbeid til lovene. Det vi i beste fall kan håpe på er at noen få viktige områder kan omtales noe nærmere i denne artikkelen. Den største faren for gjeldstyngede og gjeldsofre i dag, er at gjeldsordningslovens satser vurderes redusert og en slik reduksjon vil helt klart virke sterkt negativt på dem som må gå inn i en offentlig gjeldsforhandling. Satsene bør helt klart ikke reduseres fordi det vil ramme den gjeldstyngede, ektefellen og hans barn meget hardt. Og en (utilsiktet?) konsekvens blir at mange aldri vil kunne oppnå offentlig gjeldsforhandling fordi reduksjon av satsene øker betalingsevnen. Dermed kan resultatet bli at en skyldner ikke lenger regnes som "varig ute av stand" til å betale gjelden, se mer under punkt 7.2.
Gjeldsforfølgningsretten omfattes normalt av: Enkeltforfølgning, inkasso og tvangsfullbyrdelse, Gjeldsforhandling etter Gjeldsordningsloven og gjeldsforhandling etter konkursloven. Konkursloven er normalt beregnet for næringsdrivende og denne loven avgrenser vi mot (holder utenfor).
Inkassoloven og de rettsregler som omhandles der, vil normalt en skyldner først komme i kontakt med når et pengekrav er forfalt og inkasso iverksettes, se under punkt 4.
Inkassolovens §8 har en formulering som er for upresis i formen og lovens uttrykk bør innskjerpes. Formuleringen i lovteksten "urimelig" bør presiseres ytterligere i paragrafen slik at det blir lettere å avgjøre når inkassometoder er "urimelige" overfor skyldneren. Lovgiver bør mer aktivt formulere hva som er eksempler på "urimelig" inkassometoder for dermed å bedre rettssikkerheten til skyldner og dennes familie. Eksempelvis, hvor mange ganger kan et inkassobyrå ringe til en skyldner før det blir urimelig og på hvilke tidspunkt av døgnet kan en ringe for å purre på betaling av gjelden. Krav fra Staten og kemneren (normalt skattegjeld) har etter dekningslovens § 2 - 8 prioritet før alminnelige kreditorer, og ved påleggstrekk (trekk i lønn etc.) gis slike krav fortrinn. Det er et politisk valg, men det ille er at tvangstrekk på 20 - 30 % i brutto lønn ofte gjør at en skyldners økonomi kommer helt ut av kontroll. Gjeld som tidligere ble betalt kan lett komme i mislighold og dermed kan offentlig myndighet, gjennom et for høyt lønnstrekk, forverre en skyldners økonomi slik at han/hun mister helt kontrollen over økonomien. En (rik) stat og en kommune burde vært mer fleksible og nedlagt et betydelig lavere lønnstrekk, selv om det gjør at det tar lenger tid å få betalt skatten, dermed kunne skyldner fortsatt betalt andre krav uten mislighold. Utleggstrekk etter dekningslovens § 2 -7 er utformet slik at en kreditor (offentlig myndighet og privat kreditor) som sender en utleggsbegjæring kan oppnå et så høyt trekk hos skyldner at annen gjeld utover normale utgifter til boliglån/bil lån ikke lenger kan betales. Dermed kan også lån som tidligere ble betalt også bli mislighold. Dermed kommer økonomien til skyldnere helt ut av kontroll. Når namsmannen gjør en vurdering burde loven vært endret slik at han tok hensyn til betaling av annen gjeld slik at ikke også denne kom ut av kontroll. Dette kunne hindret at mange til slutt må søke offentlig gjeldsforhandling fordi gjelden blir uoverkommelig på grunn av at alle gjeldskravene blir tillagt betydelige inkassoomkostninger etc. når all gjeld blir misligholdt.
Når det søkes offentlig gjeldsforhandling etter gjeldsordningsloven, er det flere forhold som kan gjøre at søker ikke innvilges en offentlig gjeldsordning med sine kreditorer. Eksempelvis; gjelder loven som hovedregel ikke for skyldnere som har gjeld knyttet til egen næringsvirksomhet, normalt enkeltpersonsforetak, skyldner må være "varig ute av stand" til å betale sin gjeld, eller det er "støtende" at en skyldner skal få slettet gjeld, de preventive hensyn. Den som driver næringsvirksomhet i et enkeltpersonsforetak burde lettere kunne oppnå en offentlig gjeldsordning med sine kreditorer, og det uten som i dag at næringsvirksomheten har opphørt eller at næringsgjelden utgjør en forholdsvis ubetydelig del, jf gol § 1-2. Når det kun kan åpnes offentlig gjeldsforhandling når næringsvirksomheten har opphørt kan det være særs urimelig mot skyldner, kreditorene i næringsvirksomheten og samfunnet for øvrig. Det er ikke alltid lett for en næringsdrivende som har drevet næring i mange år å få arbeid som lønnsmottaker, og når næringsvirksomheten fremover kan drives lønnsomt har også kreditorene og samfunnet en egen interesse i at skyldner kan fortsette sin næringsvirksomhet for å generere inntekter til samfunnet. Når det gjelder uttrykket "varig ute av stand til å betale sin gjeld tolkes slik det gjøres i dag", jf. gol § 1-3, er lovkravet at skyldner er langvarig betalingsudyktig. Det er klart at en slik skyldner bør oppnå gjeldsordning med sine kreditorer. Men selv den skyldner som gjennom mange år fremover heller ikke klarer å få kontroll over sin økonomi uten å være varig betalingsudyktig, burde det vært en mulighet til å tvinge uvillige kreditorer med på en gjeldsordning slik at skyldner kan slippe årevis med gjeldsforfølgning, gjennom inkasso og gjentatte utleggsforretninger. En styrt nedbetaling av gjelden med full dekning til kreditorene, om enn med en moderat rente og reduserte inkassoomkostninger, kunne gitt mange skyldnere en bedre hverdag. Og kreditorenes interesser kunne med en slik ordning vært ivaretatt på en god måte. Dette ville også spart samfunnet for store kostnader med å stadig gjennomføre nye utleggssaker mot en skyldner. ----under arbeid - mer kommer.......
|